hits

Bokanmeldelse: Lewisbrikkene av Peter May.

 «Lewisbrikkene» er den tredje og avsluttende boken i Lewis-serien til Peter May fra de Ytre Hebridene. Også i denne boken følger vi to parallelle historier, en nåtidshistorie og en historie fra hovedpersonen, Fin McCleod, barndom og ungdomstid. 

Forfatteren, Peter May, er født i Glasgow, men i dag bosatt i Frankrike. Han har skrevet en rekke prisbelønte bøker.

Forfatterens hjemmeside finner du her: http://www.petermay.co.uk

 

Forlagets omtale:

Fin Macleod, nå sikkerhetssjef for en privat eiendom på Isle of Lewis, får i oppdrag å etterforske en bølge av ulovlig jakt på øya. Under etterforskningen gjenforenes Fin med Whistler Macaskill, en lokal krypskytter som var hans bestevenn i tenårene. Whistler har lenge båret på en hemmelighet, og når gjenforeningen plutselig tar en mørk, voldsom vending, innser Fin at sannheten vil være ødeleggende for øya. Lewisbrikkene er den tredje, avsluttende delen i Peter Mays Lewis-trilogi etter Svarthuset og Lewismannen.

Boken starter med en storm, der en helt innsjø forsvinner i løpet av en natt. Tilbake er bare et krater og et fly som tydeligvis har ligget på bunnen av innsjøen i mange år. I førersete sitter restene av en den de antar er en keltisk rockestjerne, Roddy, som også var en av Fin McCleods tidligere venner. Da han finner flyet, er Fin McCleod sammen med en av sine andre barndomsvenner, den sosialt mistilpassede og temperamentsfulle Whistler. En mann som går sine egne veier, og som - til tross for at han er en svært intelligent fyr - nekter å innrette seg etter samfunnets normer. Men hvorfor reagerer han så sterkt på funnet av flyet med den døde i?

Peter May har nok en gang skrevet en fin og ganske vemodig oppvekstroman. Karakterbeskrivelsene er inngående og gode, vi blir godt kjent med de fleste karakterene i romanen. Språket og naturskildringen er også i denne boken langt bedre enn hos de fleste andre krimforfattere jeg har lest. 

Da han snudde seg igjen for å fortsette gjennom det ukjente, svarte terrenget som lå foran ham, ble himmelen opplyst av en serie lys som kastet en spøkelsesaktig stråleglans over dalen som åpnet seg nedenfor ham. Den lå der skremmende og dyster i det ubarmhjertige lyset, et landskap så fremmed og primitivt at det like gjerne kunne ha befunnet seg på månen. Høye, bratte klipper reiste seg på den høyre siden av ham, svarte og glinsende reflekterte de det blafrende lyset ovenfra. Terrenget formet skråninger og platåer på vei ned mot en bred dal overstrødd med steinblokker så store som hus, svære biter av gneis og granitt som ble strødd utover landskapet av frostsprengning i en fjern fortid. Noen steiner lå i hauger, andre var ensomme kjempeblokker som var blitt liggende i de underligste vinkler, de de balanserte på hjørner og kanter og som utstrakte, knyttede kastet sine skygger utover før de igjen forsvant inn i mørket. Aldri hadde Fin sett noe som minnet om dette. Lenger nede i ravinen reflekterte en stor vannflate stormen i lange og korte lysglimt, som et svar til en slags himmelsk signallampe som sendte morsesignaler ut i natten. En bortgjemt, liten sjø i bunnen av dalen.  

Men som i bok nummer en, Svarthuset, går alle naturskildringene også her på bekostning av spenningen. Romanen blir tidvis for omstendelig, kriminalgåten kommer i bakgrunnen og barndomshistorien er ofte langt med interessant enn den delen av handlingen som foregår i nåtid. Lewisbrikkene er langt fra noen dårlig roman, men dersom man er ute etter en fengende og spennende krim, kan det rett og slett bli for mye voldsomt vær, tyvjakt og stemningsfull eller ugjestmild natur.

I denne boken får vi også svaret på hvem som kjørte ihjel Fins unge sønn, et bildrap som var oppstarten til bok nummer en i serien. Jeg har i anmeldelsen av de to tidligere bøkene savnet litt ektefølte følelser hos den sørgende faren, og får også denne gangen inntrykk av at den delen av historien som omhandler sønnen og hans ulykke, egentlig ikke engasjerer forfatteren ordentlig. Løsningen føles lettvint, nærmest som et pliktløp av en forfatter som har bevist at han kan så mye bedre. For meg ble derfor den tredje og siste boken i serien den svakeste.

Men for all del, absolutt verd å lese!

***

Terningkast 4 +

 

 

***

Les anmeldelsene av de to første bøkene i serien her:

Lewismannen.

Svarthuset

 

 

Til info:

Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap - og noen ganger vennskap - til forfatter eller forlag som står bak boken, men jeg er veldig bevisst på at dette ikke skal påvirke anmeldelsene mine og de aller fleste bøkene har jeg kjøpt og betalt selv. Hovedintensjonen min med å blogge om bøker er at det motiverer meg til å lese, og ikke minst til å tenke over og analysere det jeg leser, noe jeg som forfatter både har glede og lærdom av. Jeg er ærlig og anmelder også bøker jeg ikke liker, men jeg leser av lyst og ikke av plikt. Jeg kjøper de fleste bøkene selv, og velger derfor selvfølgelig bøker jeg tror jeg vil like, noe som forklarer at det er en overvekt av bøker med positiv omtale på bloggen min. Samtidig er jeg nok ganske streng på terningkastene ...

 

Terningkast 1 - Totalt bortkastet tid. Bruk heller tiden på en bedre bok.

Terningkast 2 - Her fant jeg dessverre ikke stort å glede meg over. 

Terningkast 3 - Noen styrker, noen svakheter, midt på treet.

Terningkast 4 - Noen mangler, men absolutt verd å lese.

Terningkast 5 - Svært god bok der det meste stemmer.

Terningkast 6 - Tilnæmet perfekt, MÅ leses!

***

#bokomtale #bokanmeldelse #lewisbrikkene #goliat #petermay

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Myriam

Myriam

55, Larvik

Jeg er forfatter, forlegger, frilans-journalist og selger. Interessert i bøker og foto. Politikk og samfunn. Interiør og reiser. Har stor sans for ironi, liten sans for mobbing.................................................................................................... Her inne vil jeg skrive om mye og mangt, kanskje dele noen tekster, helt sikkert irritere eller glede meg over ting. Jeg vil skrive om egne bøker, forlagets bøker og andre forlags bøker. Jeg kommer allikevel ikke til å være noen seriøs forlagsperson her inne, jeg kommer til å være meg. Ei ganske vanlig dame som er over midtveis av livet, og forhåpentligvis derfor kan ha noe fornuftig å komme med innimellom. Liker humor og selvironi, gjerne blandet med alvor. For: fritt etter Piet Hein: Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorlig; Han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig ............................................................................... Også bør du nok få en liten advarsel: Som forfattere flest synes jeg det er synd å ødelegge en god historie med fakta, Når det gjelder det jeg skriver her inne, kan du derfor sette komma hvor du vil: Jeg lyver ikke stol på meg.

Kategorier

Arkiv