hits

Et tre timers gørr kjedelig foredrag om et tema som interesserer meg midt i... Eller noe sånt.

Over hundre mennesker rusler rundt i mitt tre etasjers hus - en liten undring sniker seg inn, hvor kommer den tredje etasjen fra? - men uansett, den loftstuen jeg ikke visste at jeg hadde er fin, med skråtak og stolper og langbord, som skapt for intime konferanser, og det er der foredraget skal foregå. I overkant intimt, tenker jeg, de er hundre, og jeg kan ikke huske det, men jeg har satt fram stoler til tjue. Akkurat nå sitter de å snakker sammen i alle husets etasjer, mennesker i alle aldre, voksne, barn, gamle, unge, ja der er sågar en hund som springer rundt, en blanding av chæfer og noe annet, udefinerbart. Jeg har aldri sett den før, og har ingen ide om hvem eieren er, men så kjenner jeg heller ikke noen av menneskene som har fylt opp huset mitt. Jeg undrer om det er fordi jeg er ansiktsblind, eller om det er fordi jeg faktisk ikke kjenner dem og kommer til at det antagelig er det siste, de er virkelig ukjente. Alt dette på grunn av et bilkræsj, tenker jeg uten å huske selve kræsjet, det betyr antagelig at det gikk bra, jeg har ingen tydelige sår, men det må ha samlet mange tilskuere.
Jeg undres likevel over hvor lett det var å samle dem alle til et såpass spesielt foredrag, jeg trodde temaet var smalt, her er mange flere enn jeg hadde regnet med. Jeg har ikke klokke på, aner ikke hvor mye den er, om det er dag eller kveld, men vet likevel at tiden nærmer seg, at det egentlig allerede er for sent.


Jeg går opp og ned de ukjente, men ganske fine, brede, trappene og roper på dem. De samler seg i loftstuen jeg ikke visste at jeg hadde, og hjelper seg selv med kaffen som jeg ikke kan huske å ha laget, men det undrer meg ikke, slik er det bare. Deretter, når de har satt seg, når alt stemmesurret er samlet i dette ene rommet, der det i praktisk virket umulig å samle så mange, blir jeg stående utenfor døren og kjenne hvordan nervene prikker under huden. (Note to my selv, klisjevarsel, show, don`t tell... )
Jeg har lovet dem - alle disse fremmede - et vanvittig spennende TRE timers foredrag om et tema jeg verken kan noe om eller finner spesielt spennende, hva var det jeg tenkte på? Skadet jeg likevel hodet under kræsjet? Det kan umulig gå bra, jeg vet virkelig ingenting om temaet, jeg finner det ikke engang interessant.

Så, idet jeg åpner døren og skal gå inn, forstummer stemmen til de rundt hundre og igjen er bare de to jeg allerede kjenner, mannen og sønnen og jeg ligger stille i sengen og lytter. Fylt av lettelse over at det bare var en drøm, eller kanskje en mild variant av et mareritt, ( note to myself - klisje, sjekk at det ikke er noen "fylt av lettelse" - i manuset til neste bok.)
Jeg er svett, men det behøver ikke være drømmen, vanligvis elsker jeg for øvrig mareritt, det kan likegodt være tropenatten utenfor som nå har endret karakter til tidlig - faktisk altfor tidlig morgen. Klokken er ikke mer enn seks, og jeg har aldri helt skjønt vitsen med å ha god tid på denne tiden av døgnet, gi meg noen ekstra nattetimer, derimot .... Uansett, det er en solfylt morgen, solstrålene smyger inn gjennom persiennene, soverommet er mer enn bare litt varmt.


Blir liggende oppå dynen under takviften - neida, ikke helt naken, ingen grunn for leseren - deg - til å verken fantasere eller grøsse - mens jeg tenker tilbake og prøver å analysere den merkelige drømmen. Har den noe å fortelle meg?
Selve kræsjet er enkelt, sønnen var ute og kjørte på uvante stier i går og kom ikke hjem før jeg la meg, langt senere enn planlagt. At jeg hører ham prate nede tyder på at det gikk bra, det gjør jo heldigvis som regel det, selv har han garantert ikke engang tenkt på muligheten for noe annet. Hunden skjønner jeg også, selv om den ikke lignet den virkelige hunden overhodet, men jeg har tross alt fått nytt barnebarn, en søt doodleblanding som nylig har fått sommerklipp og som derfor framstår ganske så fremmed ( og rar, unnskyld svigerdatter, men ... ) Nåja rart kan være fint, det.
Loftstuen er langt mer uforståelig, jeg har allerede et loft, fylt med rot, og har ikke noe ønske om å måtte rydde det for å gjøre det allerede altfor store huset vårt enda større. ( Enda bra at ikke mannen min dukket opp i drømmen, han kunne fort få utbyggingsideer, hadde jeg forresten i det hele tatt noen mann, var det kanskje han som laget kaffen?) Uansett, når jeg først måtte holde dette foredraget - skjønt, måtte jeg virkelig det? - så er vel hjemme like bra som noe annet sted, og om ikke annet, langt billigere enn å leie.
Det med foredrag er heller ikke så vanskelig å skjønne, jeg skal ha foredrag for Rotary den 12 juni, og jeg har fremdeles ikke helt klart for meg hvordan jeg skal legge det opp. Planen var å se på det helgen i forveien, drømmen var kanskje et varsel om at jeg burde begynne tidligere, kanskje allerede til uken, i morgen, i går? Dessuten, det foredraget skal handle om bøker og forlag, det vet jeg jo allerede litt tom og det skal slett ikke - gud forby - vare i tre timer, men i en stakkers skoletime.


Men temaet? Hvorfor i alle dager inviterte jeg disse fremmede menneskene til å snake om noe så kjedelig? Og hvorfor I alle dager kom de? Over 100 mennesker i en trang loftstue for å høre meg snakke i tre timer? Om fargen beige?

Det greier jeg fremdeles ikke å få til å henge på greip.


Svigerdatter nummer to - hun uten hund - driver riktignok og maler leilighet for tiden, men der er det petroleumsblått og grått, mye grått, veldig mye grått, og så vidt jeg vet ikke en ørliten dråpe med beige. Hvilket er fint, jeg har aldri likt beige. Det hjelper ikke om de gir den fancy navn som cappuchino, Kalahari eller lys sjokolademelk, den minner meg uansett om nyfødtes helt første avføring, det er rett og slett en ikke-farge som til om med, inne i hodet mitt - og det er jo der vi er nettopp nå - lukter vondt.

Jeg står opp og gir opp å skjønne, dagen er våken og jeg har en bok å skrive, men husker en samtale jeg hadde på en fest forrige helg, der flere undret seg over hvor det kom fra, alt det rare jeg skrev. Svaret mitt husker jeg ikke, det er effektivt tilslørt av både gyllen og mørkerød drikke, men en ting er sikkert. Det neste jeg skriver skal definitivt IKKE handle om beige.

 

8 kommentarer

deveny

30.05.2018 kl.13:52

Fantasien er herlig

Myriam

30.05.2018 kl.17:45

deveny: Hehe. Ja. Og merkelig.

Ei_heks

30.05.2018 kl.16:17

Bruntoneskalaen gir balanse og ro. ;)

Gleder meg til neste bok. Snakket faktisk om den i en bokhandel i går. Han skulle skaffe et leseeksemplar så de kunne lese den der. :)

Myriam

30.05.2018 kl.17:45

Ei_heks: Så bra:-) Siden jeg ikke har noe stort forlag i tyggen, så er munn-til-munn-snakk kjempebra:-) Tusen takk!

Myriam

30.05.2018 kl.17:46

Ei_heks: Også liker jeg bruntoneskalaen når den nærmer seg ordentlig kaffe :-)

deveny

30.05.2018 kl.18:08

Jeg vet, jeg skriver romaner og benytter meg av fantasiens irrganger.

HeidiElise

30.05.2018 kl.19:57

Herlig å lese om drømmen din. :) Det er rart hvor mye man kan drømme om, jeg ligger også sånn og lurer noen ganger når jeg våkner. Og er ofte glad det bare var en drøm ;)

Myriam

30.05.2018 kl.22:46

HeidiElise: Ja, jeg var i hvert fall glad da jeg våknet og forsto at jeg ikke hadde et tre timers foredrag om fargen beige foran meg :-)

Skriv en ny kommentar

Myriam

Myriam

55, Larvik

Jeg er forfatter, forlegger, frilans-journalist og selger. Interessert i bøker og foto. Politikk og samfunn. Interiør og reiser. Har stor sans for ironi, liten sans for mobbing.................................................................................................... Her inne vil jeg skrive om mye og mangt, kanskje dele noen tekster, helt sikkert irritere eller glede meg over ting. Jeg vil skrive om egne bøker, forlagets bøker og andre forlags bøker. Jeg kommer allikevel ikke til å være noen seriøs forlagsperson her inne, jeg kommer til å være meg. Ei ganske vanlig dame som er over midtveis av livet, og forhåpentligvis derfor kan ha noe fornuftig å komme med innimellom. Liker humor og selvironi, gjerne blandet med alvor. For: fritt etter Piet Hein: Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorlig; Han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig ............................................................................... Også bør du nok få en liten advarsel: Som forfattere flest synes jeg det er synd å ødelegge en god historie med fakta, Når det gjelder det jeg skriver her inne, kan du derfor sette komma hvor du vil: Jeg lyver ikke stol på meg.

Kategorier

Arkiv