hits

Bokanmeldelse. Pasienten av Trude Teige. Godt håndverk - kløktig intrige - skremmende tema.

Helt siden jeg som ung så «Gjøkeredet» med Jack Nicholson i hovedrollen, og leste Ingvar Ambjørnsen «23-salen» fra Lier sykehus, har jeg vært skeptisk til hva som skjer innenfor de hvite veggene i psykiatrien. «Pasienten» av Trude Teige gjør ikke akkurat fordommene mine mindre ...

Trude Teige er nok for mange mer kjent som nyhetsanker og programleder i TV2, enn som forfatter. "Pasienten" er likevel hennes åttende roman siden debuten i 2002. Du kan lese mer om forfatteren på Wikipedia her: https://no.wikipedia.org/wiki/Trude_Teige

I Trude Teiges femte krim er det på ny journalisten Kajsa Coren som har hovedrollen. Det hele starter - kanskje en smule usannsynlig - med at en hemmelig oppdragsgiver ber henne å finne ut hva som skjedde da 18-årige Julia Winther forsvant sporløst høsten 2002. Historien fortelles oss hovedsakelig gjennom tre forskjellige stemmer, handlingen foregår vekselvis i Asker/Oslo og Kistevika på Sunnmøre, og tiden veksler fra midten av 30-tallet til nåtid.

Forlagets omtale:

En krimroman om de katastrofale følgene det kan få når mennesker ikke blir behandlet med respekt og verdighet. Pasienten: Han kalte seg Krøsus og var psykiatrisk pasient på Dikemark i over femti år. «De dreper pasienter her», er det siste han hvisker før han dør i 1993. En av de få som snakket med Krøsus, var lille Julia. Forsvinningen: I 2002 forsvinner den da atten år gamle Julia sporløst fra Enden, en liten bygd på Sunnmøre. Drapet: Etter mange år kaster et drap nytt lys over både Julias forsvinning og det som foregikk på et nervesanatorium på Julias hjemsted. Når Kajsa Coren får en privat forespørsel om å undersøke hva som kan ha skjedd med Julia, bringer det henne rett inn i drapsetterforskningen. Et ukjent Munch-maleri og psykiatrisk forskning spiller uventet sentrale roller.

Romanen har et rikt persongalleri og vi blir presentert for mangfoldige sider av menneskers psyke. Størst inntrykk gjør absolutt Krøsus, - Gunnar Lauritzen - en av langtidspasientene på Dikemark. Han er levende og sympatisk portrettert, gjennom både hans egne notater og de andre romanpersonenes hukommelse. Disse passasjene er mesterlig skrevet, i et litt gammelmodig og vakkert språk som passer karakteren. Krøsus framstår definitivt som en person det hadde vært interessant å møte, også utenfor romansidene.

Jeg husker at jeg følte en veldig lettelse der jeg satt og kikket ut gjennom vinduet i bilen som tok meg fra Ullevål til sinnssykeasylet langt ute på lander i Asker. Det står helt klart for meg, enda det er nærmere seksti år siden. Den 23. mai 1936 ble Dikemark mitt hjem for resten av livet. Jeg minnes også at da vi kjørte den store, rikt ornamenterte smijernsporten, gledet det meg meget å se hvor vakkert det var overalt. Her skulle jeg leve langsomt, langt unna kaoset i samfunnet.

Kajsas livssituasjon er uavklart på flere områder. Hun har hatt permisjon fra jobben i Kanal 4, og bor sammen med politimannen Karsten og tre barn. Nå er hun snart klar til å komme tilbake i jobb, men oppdager at hun er i ferd med å bli overflødiggjort. Kanalen vil satse på nye, sultne - og ikke minst yngre - krefter. I tillegg har hun oppdaget en kul i brystet, og Kajsas møte med helsevesenet i forbindelse med sykdommen er gripende og troverdig beskrevet. Journalisten har med andre ord mye å tenke på. Da det skjer et drap i den lille bygda, greier hun likevel ikke å la være å engasjere seg. Kan den døde mannen ha sammenheng med Julies forsvinning? Sporene fører henne til det nedlagte sanatoriet Dikemark, der blant annet Julias mor; Marianne Winther, jobbet.

Historien starter ganske sakte, og persongalleriet er stort. Det tok derfor litt tid før jeg fikk alle karakterene på plass, og jeg nærmet meg nok halvlest før jeg helt lot meg rive helt med. Forfatteren har også noen steder har funnet det nødvendig med i litt for "tilfeldige" sammentreff, antagelig for å få den intrikate intrigen til å gå helt opp. I tillegg er det påfallende mange pillemisbrukere og skjelvende sjeler i romanen ...

«Pasienten» er likevel absolutt en velskrevet krim. Håndverket er gjennomført og intrigen kompleks. Romanen har flere flott beskrevet miljøscener, romanen føles hundre prosent troverdig og mot slutten er også spenningen definitivt på plass. Så innvendingene til tross, «Pasienten» er absolutt en krim som er verd å lese, og hadde det ikke vært for den litt saktegående starten, så ville dette vært en klar femmer. Nå havner terningen isteden på en sterk firrer.

***

 

Terningkast 4 ( sterk.)

 

***

 

Til info:

Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap - og noen ganger vennskap - til forfatter eller forlag som står bak boken. Jeg er veldig bevisst på at det ikke skal påvirke anmeldelsene mine, men for ordens skyld så vil jeg allikevel alltid være åpen om evt. tilknytning. Jeg er ærlig og anmelder også bøker jeg ikke liker, men jeg leser av lyst og ikke av plikt. Jeg kjøper derfor bøker jeg tror jeg vil like, noe som forklarer at det er en overvekt av bøker med positiv omtale på bloggen min. Samtidig er jeg nok ganske streng på terningkastene ...

 

Terningkast 1 og 2 - Dårlig. Bruk heller tiden på noe annet.

Terningkast 3 - Noen styrker, noen svakheter, midt på treet.

Terningkast 4 - Noen mangler, men absolutt verd å lese.

Terningkast 5 - Svært god bok der det meste stemmer.

Terningkast 6 - Tilnæmet perfekt, MÅ leses!

 

Når det gjelder Pasienten, Trude Teige og Aschehoug forlag.

Jeg har aldri møtt forfatteren og jeg har ingen tilknytning til Aschehoug forlag, men jeg har møtt flere av dem som jobber der i litterære sammenhenger og er også "venn" med noen av dem på Facebook.  Jeg har kjøpt romanen selv.

***

#bokomtale #bokanmeldelse #trudeteige #aschehoug #pasienten

 

6 kommentarer

solliv

07.05.2018 kl.06:56

Tusen takk, skal titte etter denne boka. Hørt om denne dama. Folk liker bøkene hennes.

Myriam

07.05.2018 kl.11:17

solliv: Ja, hun skriver godt.

Toril

07.05.2018 kl.09:42

Jeg leste denne boka for et par dager siden (eBokBib) og ga den 4/5 stjerner. Den hadde fin flyt og jeg kom fort inn i historien. Krøsus gjorde absolutt inntrykk. :)

Det var min første om Coren, biblioteket har rimelig lange ventelister på disse bøkene. Gleder meg til å ta fatt på flere.

Myriam

07.05.2018 kl.11:17

Toril: Ja, den er absolutt verd å lese. Selv har jeg ikke lest noen av Teige tidligere, men har nå absolutt planer om å gjøre det.

deveny

07.05.2018 kl.12:13

Skremmede tema. Må ha vært en utfordring for forfatteren å sette seg inn i alt.

Myriam

22.05.2018 kl.23:24

deveny: Garantert :-)

Skriv en ny kommentar

Myriam

Myriam

55, Larvik

Jeg er forfatter, forlegger, frilans-journalist og selger. Interessert i bøker og foto. Politikk og samfunn. Interiør og reiser. Har stor sans for ironi, liten sans for mobbing.................................................................................................... Her inne vil jeg skrive om mye og mangt, kanskje dele noen tekster, helt sikkert irritere eller glede meg over ting. Jeg vil skrive om egne bøker, forlagets bøker og andre forlags bøker. Jeg kommer allikevel ikke til å være noen seriøs forlagsperson her inne, jeg kommer til å være meg. Ei ganske vanlig dame som er over midtveis av livet, og forhåpentligvis derfor kan ha noe fornuftig å komme med innimellom. Liker humor og selvironi, gjerne blandet med alvor. For: fritt etter Piet Hein: Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorlig; Han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig ............................................................................... Også bør du nok få en liten advarsel: Som forfattere flest synes jeg det er synd å ødelegge en god historie med fakta, Når det gjelder det jeg skriver her inne, kan du derfor sette komma hvor du vil: Jeg lyver ikke stol på meg.

Kategorier

Arkiv