hits

Bokanmeldelse. Alex av Pierre Lemaitre. Takler du sultne rotter og grusomme dødsscener? Da bør du lese denne.

Pierre Lemaitre er født 1956 i Paris. Han har i mange år undervist i litteratur før han viet sin tid til å skrive skuespill og romaner. Alex var hans første roman på norsk. Siden kom Irène og med Camille er Verhoeven-trilogien komplett. I 2013 vant han den prestisjetunge Goncourtprisen for sin roman "Vi ses der oppe." Lemaitre har vunnet den store britiske CWAs International Golden Dagger tre ganger, for Alex, for Irène og for Vi sees der oppe.

Alex, er akkurat som forgjengeren Irène, spekket med detaljerte grusomheter. Som kriminalroman er den likevel hakket bedre, med en fantastisk intrige, mange spennende tvister og en slutt til ettertanke. Det er kanskje derfor Aschehoug forlag valgte å gi ut denne først?

Forlagets omtale.

Hvem kjenner egentlig Alex? Hun er vakker. Sexy. Tøff. Er det derfor hun er blitt kidnappet, innesperret og utsatt for det utenkelige?

Overbetjent Camille Verhoeven og hans menn famler i blinde: ingen mistenkte, ingen ledetråd, og håpet svinner fra time til time. Det eneste de vet, er at en kvinne er blitt revet vekk fra fortauet på en gate i Paris og kastet inn i en hvit varebil. Men når politiet finner ut av hvor hun har vært innestengt, er situasjonen langt ifra den de trodde.

Det starter med en kidnapping, en ung, ukjent kvinne blir kidnappet på gaten i Paris. Alex - som er kvinnens virkelige navn - er en vakker kvinne som vekker menns begjær, men innestengt i et bur omgitt av sultne rotter har hun ingen glede av skjønnheten sin. Selvoppholdsdriften, staheten og den skarpe hjernen derimot, det får hun desto mer bruk for.

Mens hun holdes fanget under grusomme omstendigheter som vi får svært grundig beskrevet, leter politiet, den kortvokste overbetjenten Camille Verhoeven og hans menn, etter henne. De finner de opplysninger som gjør dem nysgjerrig på den bortførte kvinnen. Hvem er hun egentlig?

Dette er en bok det er vanskelig å anmelde uten å røpe handlingen, jeg har antagelig allerede sagt for mye. Historien veksler mellom politiets og Alexs synsvinkel, der Alex er den absolutt mest interessante. Politiet derimot, den kortvokste Camille og alle hans spesielle kollegaer, blir beskrevet på et vis som grenser til det parodiske. Det samme gjelder omgangstonen deres, som sikkert egentlig er tenkt å være humoristisk. Noen ganger fungerer det, men ofte blir det dessverre for overdrevet og heller platt.

Akkurat om i den første boken i Velhoeven-serien, er denne også full av grotesk detaljerte dødsscener, men der vi i den første romanen - Irène -  fikk alt gjentatt minst 2-3 ganger, slipper vi i Alex stort sett unna med en gang. Det fungerer langt bedre. Starten av romanen, der Alex holdes fanget, er rundt 150 sider lang, og den kunne med hell vært kortet, hovedpersonen konkluderer allerede på side 79 med at hun  er i ferd med å dø, og de neste 70 sidene er derfor mye en utdyping av de samme lidelsene. Og selv om de er både forferdelige og godt beskrevet, så går det - i hvert fall for denne leseren -  en grense for hvor mange ganger jeg lar meg sjokkere av sultne rotter.

Vagt, i øyekroken, kan hun se to mørke skygger bevege seg lynraskt oppe på buret. og hun hører de samme skrapelydene som tidligere. De to skyggene stanser, og så glir to svarte hoder inn mellom glipene i plankene over henne. To rotter, enda større enn den i kurven, stirrer på henne med svarte, glitrende øyne. Alex klarer ikke å la være, men skriker så hun tror at lungene skal revne. Dyreforet var ikke til henne, det var til dem.  Det er ikke han som skal drepe henne. Det er rottene.

Dette er altså ingen perfekt roman, men likevel en av de bedre kriminalromanene jeg har lest på en stund, og hakket bedre enn Irène, den første i serien. Mye fordi intrigen er fantastisk, tvistene mange og lenge omtrent umulige å forutse. Løsningen - som kanskje kommer litt tidlig -  hever også denne romanen til mer enn en «vanlig krim». Ting faller på plass, det blir en roman til ettertanke. Hva er egentlig rettferdighet? Og hvor langt kan man gå for å oppnå det?

Orker du et overflod av grusomme detaljer, er Alex absolutt en bok du bør lese! ( MEN: Vil du lese alle de tre bøkene i Vehoeven-serien, så les dem i rekkefølge. Begynn med Irène. )

***

Terningkast fem.

 

 

***

 

 

Til info:

Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap - og noen ganger vennskap - til forfatter eller forlag som står bak boken. Jeg er veldig bevisst på at det ikke skal påvirke anmeldelsene mine.  Hovedintensjonen min med å blogge om bøker er at det motiverer meg til å lese, og ikke minst til å tenke over og analysere det jeg leser, noe jeg som forfatter både har glede og lærdom av. Jeg er ærlig og anmelder også bøker jeg ikke liker, men jeg leser av lyst og ikke av plikt. Jeg kjøper derfor bøker jeg tror jeg vil like, noe som forklarer at det er en overvekt av bøker med positiv omtale på bloggen min. Samtidig er jeg nok ganske streng på terningkastene ...

 

Terningkast 1 og 2 - Dårlig. Bruk heller tiden på noe annet.

Terningkast 3 - Noen styrker, noen svakheter, midt på treet.

Terningkast 4 - Noen mangler, men absolutt verd å lese.

Terningkast 5 - Svært god bok der det meste stemmer.

Terningkast 6 - Tilnæmet perfekt, MÅ leses!

***

#bokomtale #bokanmeldelse #alex #aschehoug #pierrelemaitre

6 kommentarer

fabelastisk

01.04.2018 kl.13:39

Jeg kjøpte denne boka nettopp, tenkte det var greit å prøve litt fransk krim. Men etter denne omtalen lurer jeg på om jeg ikke bare skal gi den bort med en gang. Jeg liker ikke det groteske, jeg. Jeg liker mer psykologisk krim, som ikke spekulerer i blod og action. Det er derfor jeg ikke klarer Jo Nesbø. Men Lille Linerle, derimot... :)

Håper du har en god påske!

Myriam

01.04.2018 kl.16:56

fabelastisk: Alex har mye bra i seg, og er absolutt spennende, så jeg ville gitt den en sjanse. Du oppdager fort om det blir i overkant brutalt ;-) Og veldig hyggelig at du liker Lille Linerle:-) Selv om historien er mørk og brutal i seg selv - eller kanskje nettopp derfor - så har jeg vært veldig bevisst nettopp i å IKKE spekulere i "stygge" detaljer.

fabelastisk

01.04.2018 kl.16:58

Skjønner godt hva du mener. Jeg skriver om barn som blir drept og vokter meg vel for å gå mer inn i detaljer enn absolutt nødvendig. Men OK, jeg skal gi Alex en sjanse. :)

Myriam

01.04.2018 kl.18:25

fabelastisk: Gjør det:-) Så kan du jo fortelle meg hva du synes, dersom du kommer igjennom:-)

frodith

01.04.2018 kl.18:19

Den hørtes både spennende og ekkel ut :-D

Myriam

01.04.2018 kl.18:25

frodith: Ja, det er ganske godt oppsummert :-)

Skriv en ny kommentar

Myriam

Myriam

55, Larvik

Jeg er forfatter, forlegger, frilans-journalist og selger. Interessert i bøker og foto. Politikk og samfunn. Interiør og reiser. Har stor sans for ironi, liten sans for mobbing.................................................................................................... Her inne vil jeg skrive om mye og mangt, kanskje dele noen tekster, helt sikkert irritere eller glede meg over ting. Jeg vil skrive om egne bøker, forlagets bøker og andre forlags bøker. Jeg kommer allikevel ikke til å være noen seriøs forlagsperson her inne, jeg kommer til å være meg. Ei ganske vanlig dame som er over midtveis av livet, og forhåpentligvis derfor kan ha noe fornuftig å komme med innimellom. Liker humor og selvironi, gjerne blandet med alvor. For: fritt etter Piet Hein: Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorlig; Han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig ............................................................................... Også bør du nok få en liten advarsel: Som forfattere flest synes jeg det er synd å ødelegge en god historie med fakta, Når det gjelder det jeg skriver her inne, kan du derfor sette komma hvor du vil: Jeg lyver ikke stol på meg.

Kategorier

Arkiv