hits

Bokanmeldelse. Irène av Pierre Lemaitre. Liker du grotesk krim, løp og kjøp! Hvis ikke, velg en annen roman.

Pierre Lemaitre er født 1956 i Paris. Han har i mange år undervist i litteratur før han viet sin tid til å skrive skuespill og romaner. Alex var hans første roman på norsk. Siden kom Irène og med Camille er Verhoeven-trilogien komplett. I 2013 vant han den prestisjetunge Goncourtprisen for sin roman "Vi ses der oppe." Lemaitre har vunnet den store britiske CWAs International Golden Dagger tre ganger, for Alex, for Irène og for Vi sees der oppe.

Irène er en svært godt gjennomtenkt thriller, med et par fascinerende tvister på slutten. Selv hadde jeg en anelse om hvem morderen var relativt tidlig, men visshet fikk jeg allikevel ikke før det nærmet seg slutten. En slutt som for øvrig er en virkelig thriller, en voldsom kamp mot klokken, der leseren allerede på forhånd har fått beskrevet det grusomme utfallet, dersom politier kommer for sent.

Forlagets omtale:

Overbetjent Camille Verhoeven befinner seg i en uvanlig periode i livet. Han er lykkelig gift med den vakre Irène og skal snart bli far. Men når en ny drapssak lander på pulten hans, et dobbeltdrap som er så ekstremt at selv de mest hardbarkede blant kollegene blir forferdet, får han bange anelser. Det virker ikke som det ligger noe motiv bak skrekkscenariet, men da det dukker opp en forbindelse til minst ett tidligere uløst drap, blir det klart at de har med en seriemorder å gjøre. Pressen er raskt og skadefro på banen og setter særlig Verhoeven i et dårlig lys. Men det er Verhoeven som står bak det store gjennombruddet: Dobbeltdrapet er en nøyaktig kopi av en scene i Bret Easton Ellis - bok American Psycho, og det skal vise seg at morderen lar seg inspirere av flere kriminalforfattere.

Grusom er på mange måter et dekkende ord for romanen. Selv om den absolutt er velskrevet spennende og intrikat, så er den først og fremst grusom. Så detaljert er de voldelige detaljene, at jeg undrer meg om det er nødvendig. Gjør det virkelig boken bedre? Trenger vi å få virkelige groteske mord og tortur så detaljert og grundig beskrevet, ikke bare en gang, men både i politiets rekonstruksjoner og morderens egne ord? Jeg er i tvil. Når man får så grusomme handlinger detaljert beskrevet så mange ganger, mister det - i hvert fall på denne leseren - effekten. Og det var vel neppe forfatterens hensikt?

Brystene er overstrødd av brennmerker fra sigaretter. Høyre bryst er skåret av. Det henger fast i resten kroppen etter noen strimler av kjøtt og hud. Venstre bryst er flenget opp ved brystvorten. Sårene er dype og går helt inn til beinet. Det er tydelig at den unge kvinnen ble bundet fast. De dype merkene syntes godt, lik brannsår, og er antagelig forårsaket av et tykt tau. Det tredje fotografiet er et nærbilde av hodet. Noe så grusomt. Ansiktet er et eneste stort sår. Nesen er slått inn. Munnen er skåret opp fra øre til øre. Det er som om offeret stirrer tilbake fra papiret med et grufullt smil. Alle tennene er knust. Det er ingenting igjen, annet enn denne parodien på et smil.

Hovedpersonen i boken er Camille Verhoeven, en 145 cm høy kriminalkommisær i Paris-politiet. Sammen med ham jobber det en rekke svært spesielle personer, og dette er den andre tingen jeg synes trekker ned i denne romanen. De blir i overkant spesielle. De er overdrevet gjerrige, overdrevet pertentlige, overdrevet alkoholiserte, spillegale, kvinneglade ... Selv i en kriminalroman er det plass til noen normale personer, her er de alle så spesielle at det mister effekten. I tillegg har de en tone seg imellom som tidvis er i overkant komisk eller i det hele tatt bare overdrevet. Noen av morsomhetene og sarkasmene fungerer fint, en tøff tone som kler et tøft miljø. Andre blir bare merkelige eller upassende, den alvorlige situasjonen tatt i betraktning.

Privat er Camille Verhoeven gift med Irene, en vakker kvinne som venter deres førstefødte. Hun er kanskje romanens mest normale person, sliten og gravid, glad i mannen sin, men frustrert over stadig å komme i annen rekke etter jobben hans. Camille elsker henne høyt - i tankene - men er langt dårligere til å vise det ved å prioritere henne i hverdagen.

Romanen starter med at de finner to døde kvinner, som er myrdet på særdeles bestialsk vis. Senere viser det seg at dette slett ikke er begynnelsen, morderen har allerede flere liv på samvittigheten. Skjønt samvittighet, denne morderen har ingen antydning til slik, tvert imot så hevder han at drapene er en del av fullførelsen av hans kunstverk. Det blir etterhvert mange mord, som viser seg alle å være kopier fra berømte kriminalhistorier, og selv om politiet setter mange ressurser på sakene, så virker det som om morderen hele tiden er et hestehode foran.

Irene er definitivt en godt sammenskrudd kriminalroman der både språk og plott er svært godt, men den er så bestialsk i detaljene at den bestemt ikke er noe for sarte sjeler. Hvis du synes drapscenen over her er i overkant brutalt beskrevet, så bør du ikke velge denne romanen, for boken har mange og langt verre beskrivelser. Hvis du derimot liker American Psycho og tilsvarende bøker - for øvrig en av bøkene hvis mord drapsmannen kopierer - så er «Irene» absolutt å anbefale. Dessuten, for å legge til det lille jeg kan av slutten, uten å røpe for mye: Morderens motiv er absolutt noe utenom det vanlige, samtidig som det fanger tidsånden og på mange måter er et aldri så lite velrettet spark til både forlag og lesere ...

Ett viktig tips på tampen: Den første boken til Lemaitre som ble oversatt til norsk, heter Alex, men den er egentlig nummer to i Verhoeven-serien. Jeg vil derfor sterkt anbefale nye lesere å lese Irène først.

***

Terningkast fire.

 

 

***

 

Til info:

Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap - og noen ganger vennskap - til forfatter eller forlag som står bak boken. Jeg er veldig bevisst på at det ikke skal påvirke anmeldelsene mine, men for ordens skyld så vil jeg allikevel alltid være åpen om evt. tilknytning. Jeg er ærlig og anmelder også bøker jeg ikke liker, men jeg leser av lyst og ikke av plikt. Jeg kjøper derfor bøker jeg tror jeg vil like, noe som forklarer at det er en overvekt av bøker med positiv omtale på bloggen min. 

Når det gjelder Irene, Pierre Lemaitre og Aschehoug forlag.

Jeg har aldri møtt forfatteren og jeg har ingen tilknytning til Aschehoug forlag, men jeg har møtt flere av dem som jobber der i litterære sammenhenger og er også "venn" med noen av dem på Facebook.  Jeg har kjøpt romanen selv.

***

#bokomtale #bokanmeldelse #irene #aschehoug #pierrelemaitre

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Myriam

Myriam

55, Larvik

Jeg er forfatter, forlegger, frilans-journalist og selger. Interessert i bøker og foto. Politikk og samfunn. Interiør og reiser. Har stor sans for ironi, liten sans for mobbing.................................................................................................... Her inne vil jeg skrive om mye og mangt, kanskje dele noen tekster, helt sikkert irritere eller glede meg over ting. Jeg vil skrive om egne bøker, forlagets bøker og andre forlags bøker. Jeg kommer allikevel ikke til å være noen seriøs forlagsperson her inne, jeg kommer til å være meg. Ei ganske vanlig dame som er over midtveis av livet, og forhåpentligvis derfor kan ha noe fornuftig å komme med innimellom. Liker humor og selvironi, gjerne blandet med alvor. For: fritt etter Piet Hein: Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorlig; Han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig ............................................................................... Også bør du nok få en liten advarsel: Som forfattere flest synes jeg det er synd å ødelegge en god historie med fakta, Når det gjelder det jeg skriver her inne, kan du derfor sette komma hvor du vil: Jeg lyver ikke stol på meg.

Kategorier

Arkiv