hits

Bokanmeldelse. Kan jeg bli med deg hjem av Marie Aubert. Litt monoton, men absolutt velskrevet novelledebut.

Novellesamlingen «Kan jeg bli med deg hjem» kom ut på Oktober forlag i 2016, og er Marie Auberts debut som forfatter. Samlingen består av ni noveller, alle med den samme mørke grunntonen. Her er mange som håper på mer enn de får og som bærer på skam fordi de ikke greier å være de personene de ønsker å være. Det er ikke bare "de andre" som skuffer i disse novellene, de skuffer også seg selv.

Marie Aubert er født i 1979 og bosatt i Oslo. Vanligvis jobber hun som informasjonsrådgiver i Kagge forlag.

 

Forlagets omtale:

I de ni novellene i denne boka er det kort vei fra lengsel til skamløshet og videre til overtramp. En sliten pappa slår datteren sin og må hindre henne i å sladre. En seksten år gammel jente lurer seg inn i et hus som ikke er hennes. En ung kvinne får blåmerker og vet ikke om hun liker det. En mann drar til Sør-Amerika med sin kone for å adoptere en gutt, men trekkes i stedet mot en litt for stor jente. Det handler om mennesker i oppbrudd ? fra vennskap, ekteskap og kjæresteforhold. Alle gjør ting de skammer seg over, men klamrer seg til forestillingen om at det finnes noe som er større enn det de forlater.

Fellestemaet for de ni novellene er forhold, forhold mellom kjærester, mellom venner, mellom foreldre og barn. Og en stor dose håp, skam og skuffelse ?

Min favoritt er novellen «Carla.» Et ektepar drar til Sør-Amerika for å hente et barn, en tre år gammel sønn.  Adoptivsønn, og mens kvinnen straks føler all den morskjærlighet man kan forvente for det foreldreløse barnet, er ektemannen heller følelsesløs. Isteden knytter han seg til seks år gamle Carla, ei jente som ifølge konen både er «for gammel» og usjarmerende. Og derfra går det bare nedover ?

Jeg likte også svært godt den novellen som kanskje skilte seg mest fra de andre i boken, både tematisk og innholdsmessig, novellen Storebror. En vemodig novelle om hvordan Henrik prøver å takle det å ha mistet en lillebror han aldri fikk bli kjent med, samt å beskytte moren mot sorgen.

Han passet på å ikke snakke om babyer hjemme, eller om folk som døde. Etter at han begynte på skolen og lærte å lese, sto han opp før mamma og pappa og tok inn avisen, og hvis det sto noe om små barn eller gravide damer der, kastet han den.

Jeg leste novellesamlingen sammenhengende, og det er mulig jeg heller burde ha valgt å lese den i bolker. Novellene har nemlig alle samme grunntone, de er alle mørke og dystre, her finnes knapt ekte kjærlighet, bare nye skuffelser på neste side. Kvinnene i historiene er oftest frigjorte, seksuelt tar de ofte styringen, på overflaten virker de likestilte og tøffe.

Vi hadde vært ute og drukket øl. Det var jeg som hadde invitert. Jeg ble fullere enn ham, og selv om han sa han ikke ville ha kjæreste, holdt jeg ham fast utenfor Teddy?s og klinte med ham til han ga opp og tok meg med hjem.

Allikevel - når man skraper av de fernissen - så jakter de alle på noe dypere, på kjærlighet, på barn. De strekker seg for langt og gjør seg selv små, sliter med sjalusi, med mindreverdighetskomplekser, med ensomhet og ofte med å late som om de er kulere, tøffere og mer frigjorte enn de faktisk er. I tillegg er de fleste novellene fortalt i første person entall og synsvinkelen oftest lagt til unge mennesker som sliter med å tilpasse seg voksenlivet. Dette - sammen med den alltid tilstedeværende tristheten - gjør at samlingen etter en stund føles litt monoton, novellene blir i overkant like. En eneste lykkelig historie hadde det kanskje vært plass til?

Forfatteren bruker et enkelt språk som kler personene, setningene er renskårne, her er ikke mye unødvendig fyll. Marie Aubert er også dyktig til både å overraske og å skape vendinger vi ikke helt ser komme. Dialogene er samlingens definitive styrke, der briljerer forfatteren.

Jeg håper allikevel at hun i sin neste bok velger å variere oppskriften mer, og kanskje også tør å gå dypere ned i materien som hun i denne samlingen mest skraper i overflaten på. Det er fint at hun overlater en del til leseren, men i noen av novellene blir alvorlige temaer kanskje allikevel berørt litt for lettvint?

Uansett, Aubert har begått en absolutt lesverdig novelledebut, og jeg håper virkelig at jeg får gleden av å lese flere bøker av henne.

***

Terningkast fire ( sterk)

 

 

***

Til info:

Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap - og noen ganger vennskap - til forfatter eller forlag som står bak boken. Jeg er veldig bevisst på at det ikke skal påvirke anmeldelsene mine, men for ordens skyld så vil jeg allikevel alltid være åpen om evt. tilknytning. Jeg er ærlig og anmelder også bøker jeg ikke liker, men jeg leser av lyst og ikke av plikt. Jeg kjøper derfor bøker jeg tror jeg vil like, noe som forklarer at det er en overvekt av bøker med positiv omtale på bloggen min. 

 

Når det gjelder Kan jeg bli med deg hjem, Marie Aubert og Oktober forlag.

Jeg verken kjenner eller har noen gang møtt forfatteren. Jeg har ingen tilknytning til forlaget, men jeg har møtt flere av dem som jobber der i litterære sammenhenger og er muligens "venn" med noen av dem på Facebook.  Jeg har kjøpt og betalt novellesamlingen selv.

***

#bokomtale #bokanmeldelse #kanjegblimeddeghjem #forlagetoktober #marieaubert

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Myriam

Myriam

55, Larvik

Jeg er forfatter, forlegger, frilans-journalist og selger. Interessert i bøker og foto. Politikk og samfunn. Interiør og reiser. Har stor sans for ironi, liten sans for mobbing.................................................................................................... Her inne vil jeg skrive om mye og mangt, kanskje dele noen tekster, helt sikkert irritere eller glede meg over ting. Jeg vil skrive om egne bøker, forlagets bøker og andre forlags bøker. Jeg kommer allikevel ikke til å være noen seriøs forlagsperson her inne, jeg kommer til å være meg. Ei ganske vanlig dame som er over midtveis av livet, og forhåpentligvis derfor kan ha noe fornuftig å komme med innimellom. Liker humor og selvironi, gjerne blandet med alvor. For: fritt etter Piet Hein: Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorlig; Han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig ............................................................................... Også bør du nok få en liten advarsel: Som forfattere flest synes jeg det er synd å ødelegge en god historie med fakta, Når det gjelder det jeg skriver her inne, kan du derfor sette komma hvor du vil: Jeg lyver ikke stol på meg.

Kategorier

Arkiv