hits

Bokanmeldelse. Kvinnen i vinduet av A. J. Finn. Ønsker du deg en tradisjonell krim, bør du styre unna.

Det er lenge siden jeg har lest en roman som har forundret meg mer enn Kvinnen i vinduet.  I det siste har det riktignok vært utgitt flere såkalte krimromaner som ikke er sjangertro, slike som blant annet Myrkongens datter, Størst av alt, Svarthuset, Lewismannen og for den saks skyld min egen Lille Linerle, men Kvinnen i vinduet er enda fjernere fra sjangeren. Så selv om Gyldendal har valgt å kalle den det; Kvinnen i vinduet er definitivt ingen krim. Det er en psykologisk thriller. (Jeg har ikke sjekket, men det vil forundre meg stort hvis denne ikke blir katalogisert som thriller i de fleste andre land.)

Dermed er du advart. Ønsker du deg en tradisjonell krimroman der boka først og fremst dreier seg om oppklaringen av en eller flere mordgåter, bør du skygge unna Kvinnen i vinduet. Hvis du derimot - som undertegnede - har sansen for mørke, karakterdrevne thrillere, så er den absolutt verd å lese.

A.J. Finn er født i New York i 1979. Han har skrevet for diverse publikasjoner. Debutromanen Kvinnen i vinduet Finns debutroman er solgt til 35 forlag over hele verden og er under utvikling som storfilm fra Fox. Finn er fra New York, men bodde i England i ti år, før han vendte tilbake til New York City.  A. J. Finn er et pseudonym for den amerikanske forlagsredaktøren Daniel Mallory.

 

Forlagets omtale:

Det er ikke paranoia hvis det virkelig skjer. Anna Fox har ikke forlatt huset sitt på lang tid. I ti måneder har hun gått fra rom til rom i det gamle huset i New York, fortapt i minner, for redd til å gå ut.

Annas eneste forbindelse med omverdenen er gjennom vinduet. Der sitter hun dag etter dag og følger med på naboene. Da familien Russell flytter inn i huset over gaten, blir Anna veldig nysgjerrig. De virker som den perfekte familie på tre, de ser ut til å leve et liv likt det Anna selv hadde en gang. En kveld hører hun et skrik, og hun tror hun ser en kvinne bli drept i nabohuset. Men vil noen tro på henne? Kan hun stole på sin egen hukommelse?

Historien er fortalt oss i jeg-form, utelukkende sett gjennom den upålitelige fortelleren, psykologens Anna Foxs øyne.

Anna bedriver mesteparten av tiden med å helle ned på store mengder vin, spise et arsenal med piller, tilby terapi på nettet og se på gamle svart/hvitt filmer. Hun lider av agorafobi - angst for åpne plasser -  og hennes kontakt med omverdenen er stort sett noen få personer som kommer til huset eller som hun snakker med i telefonen. Den kjekke leieboeren David, terapeuten Fielding, den personlige treneren Bina, hennes fraseparerte mann Ed og deres datter Olivia. I tillegg følger hun nøye med på naboenes gjøremål gjennom objektivet på sin Nikon D5500

Først etter 160 sider dukker krimelementet opp. Anne ser en kvinne bli drept i et av nabohuset, men da hun kontakter politiet viser det seg at kvinnen hun hevder er død, lever i beste velgående. Anna er først skråsikker på at hun har rett, hun så da kvinnen bli drept? Kniven, blodet?  Etter hvert blir hun mer i tvil. Så hun det, eller så hun det ikke? Er hun i ferd med å bli gal?

Bokens første 160 sider gir oss innblikk i karakterene, huset og den forvirrede kvinnens sinnstilstand. Hele romanen er også full av gamle filmreferanser, Om og om igjen ser Anna gamle film noir-klassikere, «Gaslight», «Vertigo», «Suspicion», «Out of the Past», «Double Indemnity», «Spellbound», «Rebecca», «Laura», og enda noen flere. Det blir i overkant mange filmreferanser for undertegnede, men de er sikkert interessante for den som deler hovedpersonens fascinasjon for film. Filmene er allikevel effektive for å sette både oss og Anna i den rette stemningen. En mørk og dyster innestengthet, trusler man først mer føler enn aner, med et bakteppet av film noir, stadige glimt og lyder fra mord på tv-en. Selvfølgelig i svart-hvitt.

Anna drikker store mengder vin, flerfoldige flasker så godt som hver dag. Boken er på 458 sider, og det er knapt en side hvor hun ikke tenker på vin, drikker, skjenker, skåler eller snøvler ... De utallige drikkebeskrivelsene kunne med fordel vært begrenset, selv en treg leser skjønner det på side femti, damen har et alkoholproblem, og nesten uansett hvilken utfordring som oppstår, starter hun løsningen med et glass. Eller helst tre. Selv da hun desperat prøver å få politiet til å tro på historiene hennes, heller hun i seg et glass vin foran øynene deres, på ren trass.  Eller som Anna selv forteller oss: 

For mye. Jeg sover for mye, drikker for mye, tenker for mye- for mye, for mye. 

For denne leseren blir i det hele tatt oppbyggingen for omstendelig, jeg skulle gjerne sett de første 160 sidene kuttet ned. Jeg fikk også ganske tidlig en følelse av hvem som var den hun burde passe seg for, men det lar seg ikke begrunne uten å røpe for mye, og det var uansett ikke ødeleggende for spenningen senere i i romanen.

For til tross for alle mine innvendinger, boken er fascinerende og etter hvert også spennende. Annas forsøk på å opprettholde verdigheten mens både psyken og fysikken forfaller er troverdig, den trykkede stemningen kryper innunder huden. Språket er annerledes, suggerende og med mye driv. Tidvis kaotisk og rotete.  Tidvis vakkert, nesten lyrisk.

Og jeg tenkte ikke på bryllupsdagen vår, eller på den natten Olivia ble født, men på den morgenen vi sanket tranebær i New Jersey - Olivia som hvinte og lo i gummistøvlene, smørgul av solkrem, den langsomme himmelen, septembersolen som sprutet utover oss, et endeløst hav av rosenrød frukt på alle kanter. Ed med hendene fulle, skinnende øyne, jeg som holdt hardt i den klisne hånden til datteren vår. Jeg husket myrvannet stige opp til hoftene, kjente det flomme inn i hjertet, fosse gjennom blodårene, stige inni øynene.

Jeg-personen Anna er tydelig forvirret, samtidig er hun intelligent, selvironisk og psykoanalyserer også seg selv. Hennes skakk-kjørte tankeverden er troverdig, steg for steg følger vi henne utfor stupet, bokstavelig talt, etterhvert som vi stadig får vite mer om henne og fortiden hennes..

Himmelen var en hvelving av stjerner og rom. Månen rådet, så stor som en planet, lysende som solen, og i juvet her nede skinte skygger og lys, så skarpt som tresnitt. Snøen hadde nesten gitt seg, bare et og annet snøfnugg som kom svevende i luften. Det så ut som en ny verden.

Og lyden ...

Stille.Total,endelig stillhet.  Ikke et vindpust, ikke en gren som raslet. En stumfilm, et stillbilde.

Og der starten av boken er langsom og omstendelig og neppe ville fått mer enn terningkast tre av denne leseren, byr de siste trehundre sidene på både rørende og overraskende scener, en dypere forståelse for hvorfor Anna er i den situasjonen hun er, og en veksling mellom irritasjon og medlidenhet over Annas berusede forsøk på å finne sannheten. Og siden selve avslutningen står til seks, så hektisk og spennende at det ikke er snakk om å kunne legge fra seg boken før siste ord er lest, så lander terningen på en respektabel femmer.

***

Terningkast 5 

***

 

Til info:

Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap - og noen ganger vennskap - til forfatter eller forlag som står bak boken. Jeg er veldig bevisst på at det ikke skal påvirke anmeldelsene mine, men for ordens skyld så vil jeg allikevel alltid være åpen om evt. tilknytning. Jeg er ærlig og anmelder også bøker jeg ikke liker, men jeg leser av lyst og ikke av plikt. Jeg kjøper derfor bøker jeg tror jeg vil like, noe som forklarer at det er en overvekt av bøker med positiv omtale på bloggen min. 

Når det gjelder Kvinnen i vinduet, A. J. Finn og Gyldendal forlag:

Jeg verken kjenner eller har noen gang møtt forfatteren. Jeg har gitt ut to bøker på Gyldendal forlag, og har derfor møtt flere av dem som jobber der. Jeg er også "venn" med noen av dem på Facebook, men vi er ikke personlige omgangsvenner.  Jeg har kjøpt og betalt romanen selv.

***

#kvinnenivinduet #ajfinn #Gyldendal #bokanmeldelse #bokomtale #terningkastfem #gyldendalforlag

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Myriam

Myriam

55, Larvik

Jeg er forfatter, forlegger, frilans-journalist og selger. Interessert i bøker og foto. Politikk og samfunn. Interiør og reiser. Har stor sans for ironi, liten sans for mobbing.................................................................................................... Her inne vil jeg skrive om mye og mangt, kanskje dele noen tekster, helt sikkert irritere eller glede meg over ting. Jeg vil skrive om egne bøker, forlagets bøker og andre forlags bøker. Jeg kommer allikevel ikke til å være noen seriøs forlagsperson her inne, jeg kommer til å være meg. Ei ganske vanlig dame som er over midtveis av livet, og forhåpentligvis derfor kan ha noe fornuftig å komme med innimellom. Liker humor og selvironi, gjerne blandet med alvor. For: fritt etter Piet Hein: Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorlig; Han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig ............................................................................... Også bør du nok få en liten advarsel: Som forfattere flest synes jeg det er synd å ødelegge en god historie med fakta, Når det gjelder det jeg skriver her inne, kan du derfor sette komma hvor du vil: Jeg lyver ikke stol på meg.

Kategorier

Arkiv