hits

Hva slags foreldre er det som ikke kjenner igjen sitt eget barn?

Tenk å ikke kjenne igjen sin egen datter? Det høres utrolig egoistisk ut, gjør det ikke? Som om man ikke bryr seg, som om man ikke gidder...  Jeg vet at det er slik mange tenker, men det behøver ikke skyldes egoisme. Det kan skyldes ansiktsblindhet. (På latinsk prosopagnosi.) Forskerne tror at cirka 2 prosent av oss er rammet, i større eller mindre grad. Og noen av dem som er rammet kjenner ikke engang igjen sitt eget ansikt ...

Danske Lars har det ikke fullt så ille. Han kjenner igjen seg selv, han er middels rammet, slik som de fleste av oss. For ja, jeg er også ansiktsblind. Så intervjuet med Lars her, beskriver også noen av utfordringene i min hverdag.

Jeg lider av det som på latinsk heter prosopagnosi. Og jeg er ikke alene om det. Jeg deler skjebne med minst to prosent av Norges befolkning. Og vi er i godt selskap, både Prinsesse Victoria og Brad Pitt har stått fram og fortalt at de lider av det samme. Uten at det er noen særlig trøst i det ...

Allikevel er det de færreste som har hørt om plagen. På norsk kaller vi det ansiktsblindhet. Hvilket er et litt snodig navn, jeg ser jo ansikter og jeg er ikke blind. Men jeg lagrer dem ikke. Lukker jeg øynene og tenker på venner, naboer, ansatte, så ser jeg dem ikke for meg. Ikke ansiktstrekk, ikke nesestørrelse, ikke øyefarge. Der hvor andre antagelig kan lukke øynene og beskrive hvordan et ansikt ser ut, så ser jeg bare en spøkelseskladd, en utvisket, tåkete flekk.

uten navn (2)

Jeg er allikevel i stand til å pugge ansikter. Skal jeg møte noen, kan jeg bla gjennom vennelista på facebook og se hvordan de ser ut, og er jeg heldig så husker jeg det til vi møtes. Jeg husker også de jeg møter ofte nok, de jeg ser daglig, kanskje ukentlig. Jeg kjenner igjen barna og mannen min, i hvert fall når jeg møter dem i "real life", Gamle bilder kan være verre ...

Det fungerer også å koble personer til steder. Når kassadama på Meny sitter der hun skal, så ser jeg at det er henne. Når jeg er på redaksjonsmøter på Labo, så er jeg ikke forundret over at det faktisk er den faste redaksjonen som sitter der. Problemet er at folk forflytter seg jo, de er ikke alltid der de skal. Redaksjonssjefen på Labo handler også på Meny, og da er jeg straks ute å kjøre ...

I tillegg til alle de jeg møter, som jeg ikke vet at jeg skal møte. Jeg kunne fortalt om en rekke situasjoner som DU ganske sikkert ville synes var rasende morsomme. Men da Gyldendalredaktøren min gjennom nesten et år brått dukket opp på «feil» sted, ble det en ganske pinlig taushet da jeg presenterte meg med fullt navn ...

Lider du av ansiktsblindhet? Meld deg inn i Facebook-gruppa vår.

De fleste overser noen noe ganger, jeg overser noen hver gang.
Tar jeg en tur på det lokale kjøpesenteret, er jeg nærmest garantert å fornærme noen. Jeg prater hyggelig med den sympatiske bokhandleren når jeg skal selge bøker i bokhandelen hennes, men møter jeg henne på torget dagen etter, så strener jeg antagelig rett forbi.

Foreldrene til barnas venner som jeg har sittet ved siden av gjennom flere år på fotballbanen, tidligere kollegaer fra Østlandsposten, forfatteren som var innom meg på kontoret i går ... Ansiktene deres er glemt og gjemt på for meg et ukjent og utilgjengelig sted. Nesten hver gang jeg går inn i en forsamling, så er jeg på ukjent grunn. Det hjelper ikke å kjenne folk, når man ikke kjenner dem igjen. Faktisk er det bedre dersom jeg IKKE kjenner dem, da slipper jeg i hvert fall å fornærme dem ... Når jeg skal i et selskap, alliere jeg meg derfor ofte med vertinnen på forhånd, hvem kjenner jeg, hvem har jeg møtt før? Skal jeg presentere meg med navn, eller takke for sist?

Det blir ikke enklere av at jeg i tillegg ofte også glemmer hva folk heter. Det er vanskelig å huske navn når man ikke har noe ansikt å koble dem til. Innimellom kan et rødt hår eller skjegg, et par dinglende øredobber, en spesiell genser eller briller gjøre det enklere, i hvert fall slik at jeg i det minste finner tilbake til den eller de jeg akkurat snakket med, etter å ha vært en tur på toalettet. Allikevel har jeg hatt mange ubehagelige episoder der jeg kommer tilbake etter et toaletttbesøk, og de jeg sto sammen med har forflyttet seg. Hvor er de? HVOR ER DE? Noen ganger går jeg tilbake feil gruppe, og skjønner først på de undrende blikkene deres, at det ikke er "mine" folk. Slikt er flaut ...

I tillegg har selv folk jeg tror jeg kjenner igjen, en ubehagelig tendens til å endre seg. Barbere vekk skjegget, forandre hårfarge, bytte klær og smykker, velge bort brillene til fordel for linser ...

Før i tiden var det mange ansiktsblinde som ikke oppdaget at de hadde problemer.
De bodde på bygda og møtte de samme femten personene dag ut og dag inn, det er innunder grensen for hva de fleste ansiktsblinde takler. Men i disse dager, hvor vi stadig flytter, skifter jobb bosted, ja sågar partner og familie, er ting ganske så annerledes. Noen ansiktsblinde velger derfor å isolere seg, takker nei til større selskaper, unngår jobber hvor de må møte nye mennesker.

Så klok har ikke jeg vært.

I alle mine jobber, som selger, journalist og forlegger, møter jeg stadig nye mennesker. Nye forfattere, nye kunder, nye bokhandlere, nye intervjuobjekter. Nye mennesker som jeg har glede av å møte i dag, men som jeg vet at jeg mest sannsynlig går rett forbi dersom jeg møter dem i morgen. Jeg har personer jeg har intervjuet i forskjellige settinger tre ganger i løpet av et par uker uten å kjenne dem igjen, jeg har spurt gamle klassevenninner om navn når jeg skulle signere bok til dem ... Det gjør meg selvfølgelig både flau og trist, men langt verre enn min ubekvemhet, er det dersom de jeg møter blir lei seg.

uten navn (3)

Dersom forfatteren som skal debutere på forlaget mitt neste år tror at jeg ikke gidder å snakke med ham. Dersom hun jeg intervjuet om livet hennes i går, tror at jeg gir blaffen i skjebnen hennes - eller enda verre: dømmer henne - fordi jeg ikke hilste på henne i butikken i dag.

I tillegg er det selvfølgelig et handikapp i forhold til jobben. I disse nettverksbyggingstider der bekjentskap blir stadig viktigere, har slike som meg knapt en sjanse. Selv ga jeg opp omtrent første gang jeg hørte ordet. Å forsøke å bygge nettverk fungerer nemlig helt mot sin hensikt for slike som meg. Istedenfor å få en stadig større krets av kjente som kunne bidratt til hjelp jeg sikkert sårt trenger, skaffer det meg isteden bare flere folk som synes jeg er - i beste fall merkelig og sær - i verste fall uhøflig, overlegen og ufin. Det faktum at jeg kan huske omtrent hvert ord vi snakket om sist vi møttes, hjelper lite, når jeg ikke husker hvilken munn ordene kom ut av.

Skjønt akkurat denne munnen ville jeg antagelig husket ...

(Skjønt akkurat denne munnen ville jeg antagelig husket ...)

Allikevel, jeg skriver ikke om dette for å få medlidenhet for min egen del.
Jeg skriver dette fordi dette blogginnlegget gir meg mulighet til å rette søkelys mot en ganske ukjent tilstand som mange tusen nordmenn lider av.

Mange av dem vet det ikke engang selv, de tror bare de er distre, uoppmerksomme, sløve. Selv har jeg tidvis fått høre at jeg var overlegen fra jeg var femten, men jeg trodde bare jeg var uoppmerksom, så jeg var over 30 før jeg skjønte at de fleste andre faktisk kjenner igjen folk de har møtt en gang eller to før ...

Jeg skriver dette fordi jeg håper at neste gang naboen, kollegaen eller andre som burde ha hilst på deg ikke gjør det, så er det ikke sikkert du skal ta det personlig. Det er godt mulig at de ikke overser deg med vilje. Det kan hende de ikke kan noe for det.

Og ikke minst, jeg skriver dette for å be om unnskyldning.

Dersom du som leser dette er en av dem jeg har oversett, en av dem jeg har fått til å føle seg usynlig, så vær så snill og tilgi meg!

Jeg overså deg ikke med vilje, det var ikke meningen å fornærme deg. Neste gang vi møtes, hils gjerne først. Jeg lover at jeg skal hilse tilbake. For jeg er ikke overlegen. Jeg er bare ansiktsblind.

***

Her kan dere se meg snakke om det på God Morgen Norge:

Les mer om ansiktsblindhet her:
http://sv.wikipedia.org/wiki/Prosopagnosi
http://fof.se/tidning/2011/3/ansiktsblinda-ses-pa-facebook

Lurer du på om du er ansiktsblind? Det finnes mange tester du kan ta på nett, Dette er en av dem:
http://www.faceblind.org/facetests/index.php'

Lurer DU på om du lider av ansiktsblindhet? Du finner Facebookgruppa for ansiktsblinde ved å klikke her. Der finner du tester og informasjon. Og ikke minst, likesinnede :-)

 

***

#ansiktsblind, #prosopagnosi, #nettverksbygging

 

8 kommentarer

maiken

09.01.2018 kl.18:08

Har hørt om tilstanden men ikke skjønt helt hvor ille det kan være. Forstår godt de som isolerer seg når de har det slik.....Er jo bare noe man MÅ si fra og snakke om , i alle fall for deg som omgås med så mange. Er det slik at du heller husker bedre stemmer og kan orientere deg på et vis etter det?

For meg høres det veldig hemmende ut, så glad jeg ikke har dette

Myriam

09.01.2018 kl.18:51

maiken: Hei. Ja det er hemmende, i tillegg til at det er vondt at andremennesker føler seg oversett og såret. Og stemmer er enklere enn ansikter, men det hjelper jo ikke før folk sier noe:-) (Og ikke alltid da heller.)
Jeg har hørt om dette jeg også! Det er kjempeviktig å fortelle om dette til andre!

Vet du det innslaget på God Morgen Norge husker jeg kjempegodt, og jeg så det flere ganger!

Tusen takk for at du deler dette!

Ønsker deg en kjempefin tirsdagskveld :)

Purr, purr, fra Toril og kattene

Myriam

09.01.2018 kl.22:55

Toril sin hverdag med musikken: Ja, jeg synes det er viktig å spre kunnskap, om ikke annet for at vi skal slippe å såre folk som vi absolutt ikke ønsker å såre. ( Og bli mistenkeliggjort for å være hovne med vilje.) Det gjør det enklere for både oss og dem.

Mariann Sæther Tokle

10.01.2018 kl.21:29

Ja, dette visste jeg faktisk ikke :) Jeg husker ansiktet men samtidig kan jeg ikke forklare det med ord, hvis jeg blir spurt om øyefarge osv, Men jeg vet hvem de er når jeg ser bilde av dem og kjenner ofte igjen folk jeg har møtt for lenge siden, selv om jeg kan ha problemer med å plassere hvor jeg kjente dem. Men jeg leste en bok en gang der moren ikke kjente igjen datteren og det forundret meg, men da forstår jeg hvorfor. Boken heter Lille Linerle og var en veldig bra krim ;)

Myriam

11.01.2018 kl.08:52

Mariann Sæther Tokle: Jeg har faktisk ikke tenkt over det engang, at moren i Linerla ikke kjente igjen datteren. For meg er det helt merkelig å tenke seg at noen kjenner igjen voksne som de ikke har sett siden de var barn. Men jeg vet jo at noen gjør det, noen husker faktisk alle de har møtt, alltid... Så når det gjelder evnen til å gjenkjenne ansikter er det stor forskjell på hos folk, og de fleste av oss tror jo i utgangspunktet at vi er "normale".

Mariann Sæther Tokle

11.01.2018 kl.12:01

Hehe. Ja, der ser du, første jeg tenkte var at hun må da vel kjenne igjen datteren for ofte så forandrer de seg ikke så mye :) Når jeg leste bloggen din nå, var jeg jeg sikker på at aha, det gjorde hun bevisst for å bruke det i neste bok. :)

Myriam

11.01.2018 kl.12:08

Mariann Sæther Tokle: Nei, det var nok bare forfatteren som så verden gjennom sine egne øyne. Eller ikke så den ... (Men du skal ikke se bot fra at ansiktsblindhet kan bli et tema i en senere bok.)

Skriv en ny kommentar

Myriam

Myriam

55, Larvik

Jeg er forfatter, forlegger, frilans-journalist og selger. Interessert i bøker og foto. Politikk og samfunn. Interiør og reiser. Har stor sans for ironi, liten sans for mobbing.................................................................................................... Her inne vil jeg skrive om mye og mangt, kanskje dele noen tekster, helt sikkert irritere eller glede meg over ting. Jeg vil skrive om egne bøker, forlagets bøker og andre forlags bøker. Jeg kommer allikevel ikke til å være noen seriøs forlagsperson her inne, jeg kommer til å være meg. Ei ganske vanlig dame som er over midtveis av livet, og forhåpentligvis derfor kan ha noe fornuftig å komme med innimellom. Liker humor og selvironi, gjerne blandet med alvor. For: fritt etter Piet Hein: Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorlig; Han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig ............................................................................... Også bør du nok få en liten advarsel: Som forfattere flest synes jeg det er synd å ødelegge en god historie med fakta, Når det gjelder det jeg skriver her inne, kan du derfor sette komma hvor du vil: Jeg lyver ikke stol på meg.

Kategorier

Arkiv