Jeg vil bestemme når jeg skal dø!

Hvert eneste år reiser en rekke nordmenn til utlandet for å dø, blant annet til Nederland, Tyskland og Sveits.  Der får de et rom med en seng, et giftbeger og evig søvn. Vi snakker som regel om allerede døds-syke mennesker, mennesker som uansett vil dø i løpet av relativ kort tid. Mennesker som ønsker å dø i verdighet, istedenfor kanskje å seigpines i hjel med store smerter. Assistert selvmord er ikke tillatt i Norge, men burde det ikke være en menneskerett å selv få lov til å velge når man ønsker å dø? Og å få lov til å gjøre det hjemme i sitt eget hjem, omgitt av de man er glad i? Isteden for å måtte reise til et nøytralt rom i et fremmed land for å avslutte livet?

I Norge har vi akseptert kvinnens rett til å bestemme over egen kropp, og derfor fri rett til abort. Burde vi ikke også la døds-syke mennesker ha den samme retten til å bestemme over sin egen kropp?  Hvis vi har dyr som lider, så er de fleste enige om at det er barmhjertig å la dem få slippe. Hvorfor gjelder ikke det samme oss mennesker?

Motargumentene mot assistert selvmord / aktiv dødshjelp kommer ofte fra kristne. De mener at det bare er Gud som skal ha retten til å bestemme over liv og død. Men slik fungerer det jo ikke uansett. Mange av disse menneskene ville for lengst allerede vært døde, hvis det ikke hadde vært for legevitenskapen. Selv de som har gitt utrykk for at de helst vil slippe, blir behandlet slik at de lever videre en stund til. Så hvis man tror på Gud, så vil jo det si at  leger hver eneste dag overprøver Guds vilje, ved å redde personer som ellers ville dødd. Og det er selvfølgelig flott, så lenge man ikke bare redder personen til noen ekstra uker med lidelse. Men altfor ofte er det det an gjør, pasientene dør sakte, noen av dem tørster rett og slett i hjel. Er det noen verdighet og omtanke i det?

Jeg mener selvfølgelig at man først og fremst bør sørge for at de som ønsker å dø, får gode alternativer. At det må være en kontroll med det, slik at man vet at dødsønske er ektefølt og begrunnet. At man i mange tilfeller kanskje bør involvere både leger og psykologer før man etterkommer ønske. men i de tilfellene som er klare? Personen er uansett døende, vedkommende ønsker å dø, alternativet er kanskje måneder med seigpining? Jeg skjønner også at noen leger kanskje vil kvie seg for å hjelpe til med å avslutte liv, og ser at det kan være riktig å gi dem en reservasjonsmulighet, lik den vi vel i dag har når det gjelder abort. 

Jeg vet i hvert fall at hvis jeg selv havner i en situasjon hvor livet blir for smertefullt eller meningsløst, så ville jeg ønske å forlate det på en verdig måte. Ikke i smerter, tilkoblet slanger, mens livet sakte, altfor sakte ebber ut. Heller ikke vil jeg leve i årevis på et sykehjem, kanskje med en kropp som fungerer, men med en hjerne som for lengst har sagt farvel. Kanskje med fremskreden alsheimer, uten å kunne huske alle de som engang betydde så mye for meg. Eller bli liggende i årevis etter en ulykke, uten å kunne bevege meg, uten å kunne snakke. Hvor glad jeg enn er i livet, så kan det skje ting som gjør at døden vil være å foretrekke. Da håper jeg at noen vil forbarme seg over meg, og la meg få en like verdig død som de ville gitt bikkja eller katten sin. Og den endelige beslutningen synes jeg bør være min. Ingen andres. 

#død, #dødshjelp, #barmhjertighet, #kreft, #assistertselvmord, #gud #sveits
 

10 kommentarer

synskepeggy

15.07.2017 kl.19:54

Jeg vil ikke bestemme når jeg skal dø,det er ikke opp til meg å bestemme.

Alt som skjer med meg i dette livet - godt eller gale - har en mening og hensikt som kun er forbeholdt meg.

Hilsen synskepeggy.

Myriam

15.07.2017 kl.20:16

synskepeggy: Tja. Så hvis du får kreft og er døende, så vil du foretrekke å ligge og lide i to uker, framfor å få en sprøyte med litt mye morfin? Jeg ville nok valgt morfinen.

synskepeggy

15.07.2017 kl.20:33

Alt som skjer føyer seg inn i rekken av livserfaringer,selv to (eller flere) uker på dødsleie.

Hva med en som får en dødelig diagnose,men har sånn ca seks mnd.igjen å leve,skulle den vedkommende gjort det forbi i dette livet med en gang eller ventet til to uker igjen av livet ?

Jeg syns det er noe vesentlig feil i det å ta en sånn avgjørelse.

Sorg og smerte - glede og latter - er alt en del av livet og det blir for lettvint og feil for meg om jeg skulle velge bort noe av det (som evt.måtte ramme meg) i troen på at det ville gjort noe som helst lettere for noen som helst.

Ja,for meg er det en selvsagt ting å ta med alt livet har å by på,selv om min siste del av livet ville blitt smertefull.Jeg er ikke redd for smerter i en sånn sammenheng.

Og er det omgivelser,familie osv.man vil "skåne" så virker det enda mer meningsløst på meg å "ta saken i egne hender".

Hilsen synskepeggy.

Myriam

16.07.2017 kl.00:55

synskepeggy: Så hvis du får en alvorlig syk hund, som tydelig har smertet og lider, så vil du allikevel la den gå og lide til den omsider dør av seg selv? Jeg hadde en tante som lå tre uker på sykehus med langtkommen kreft, hun orket knapt å snu på hoder, og det eneste hun tagg om var å få dø. Hvor er verdigheten og hva er det "livet byr på" som er verd å ta med seg av det? Hvorfor kunne hun ikke få slippe de siste ukene, som bare var ren lidelse?

(Men som jeg skriver i innlegget, jeg mener absolutt at det skal være pasientens egen vilje og at det må skje i kontrollerte former. Altså ikke noe som skal kunne skje fordi arvingene begynner å bli utålmodige...)

hverdagslivetivollen

15.07.2017 kl.22:51

Jeg ville nok og valgt morfinen...

Myriam

16.07.2017 kl.00:56

hverdagslivetivollen: Ja, jeg skjønner ikke hvorfor vi synes det er helt rett å la dyr slippe, mens vi mennesker skal måtte ligge og plages.

synskepeggy

16.07.2017 kl.10:45

Nå sporer denne debatten av her.Jeg snakker om hva JEG ville ha gjort i en gitt situasjon og jeg begrunner til og med mitt standpunkt med min overbevisning.

Hva min dødssyke tante ville ha ønsket,eller hva man gjør med en dødssyk hund er vel en helt annen diskusjon,men man kan godt diskutere den vinklingen også.

Hilsen synskepeggy.

Myriam

16.07.2017 kl.10:51

synskepeggy: Tanken var å vise det med faktiske eksempler, det er jo slik dagens forbud virker i praksis, noe jeg synes er absurd.. Men du har selvfølgelig full rett til ¨være uenig med meg:-)

Cecilie

25.08.2017 kl.21:59

Etter og ha sett familie og venner ligge døende på sykehus så er jeg virkelig for aktiv dødshjelp. Jeg er takknemlig for at jeg har mitt belgiske pass. Der kommer legen hjem til deg og du får avslutte livet i ro og fred.

Myriam

25.08.2017 kl.23:59

Cecilie: Ja, jeg skjønner ikke hvorfor de aller fleste er enige i at det humant å la dyr få slippe, men samtidig riktig at mennesker må lide.

Skriv en ny kommentar

Myriam

Myriam

54, Larvik

Jeg er forfatter, forlegger, frilans-journalist og selger. Interessert i bøker og foto. Politikk og samfunn. Interiør og reiser. Har stor sans for ironi, liten sans for mobbing.................................................................................................... Her inne vil jeg skrive om mye og mangt, kanskje dele noen tekster, helt sikkert irritere eller glede meg over ting. Jeg vil skrive om egne bøker, forlagets bøker og andre forlags bøker. Jeg kommer allikevel ikke til å være noen seriøs forlagsperson her inne, jeg kommer til å være meg. Ei ganske vanlig dame som er over midtveis av livet, og forhåpentligvis derfor kan ha noe fornuftig å komme med innimellom. Liker humor og selvironi, gjerne blandet med alvor. For: fritt etter Piet Hein: Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorlig; Han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig ............................................................................... Også bør du nok få en liten advarsel: Som forfattere flest synes jeg det er synd å ødelegge en god historie med fakta, Når det gjelder det jeg skriver her inne, kan du derfor sette komma hvor du vil: Jeg lyver ikke stol på meg.

Kategorier

Arkiv

hits