Unnskyld hvis jeg har fornærmet deg!

De fleste er enige om at nettverk er viktig. I forretningslivet enda litt viktigere. Det er slik du skaffer deg viktige kontakter som kanskje igjen kan føre til viktige kontrakter, det er slik du finner rett ansatt, rett mentor, rett investor, eller en investor i det hele tatt ... 

Høres jeg irritert ut? Slett ikke, jeg skjønner at de som mener det har rett. Men jeg er definitivt misunnelig. Misunnelig på alle de som makter og takler spillet, på de utadvendte som synes mingling og small talk er enkelt og gøy. For selv er jeg totalt ubrukelig. Ikke bare er jeg introvert og småsjenert, riktignok relativt dyktig på konkret prat om ting jeg har peiling på, men totalt ubrukelig på snakk om vær og vind, barn og prat om felles kjente. Faktisk er jeg spesielt dårlig når det kommer til felles kjente, siden jeg antagelig ikke engang kjente dem igjen sist jeg møtte dem. Isteden gikk jeg rett forbi, kikket dem kanskje rett inn i øynene, men gikk deretter mest sannsynligvis bare videre uten å hilse.

Man blir ikke populær av slikt, tvert mot, og jeg skjønner godt at de reagerer. At de tror jeg er en overlegen blei, ei som føler seg for god for dem, ei som ikke engang gidder å hilse. Og hadde jeg enda vært NOE, hatt en grunn til å gå med nesa i sky, men ei helt ordinær, småtjukk dame på noen og femti, hvem tror jeg egentlig at jeg er? Er det disse bøkene jeg utgir som har gått meg til hodet, har jeg sett for mange bilder av meg sjøl i avisa?

uten navn
Forhåpentligvis ikke. Selv tror jeg i hvertfall at jeg har beina godt plassert på jorda, men uansett lever jeg relativt greit med at folk eventuelt ikke liker meg, ingen kan bli likt av alle. Men det jeg lever langt dårligere med, det som jeg synes er virkelig trist, er de som istedenfor å rette irritasjonen mot meg, tar oppførselen min personlig. De som blir lei seg. De som tror jeg overser dem med vilje. De som lurer på hvorfor jeg overser dem, har de gjort noe galt? Sa de noe galt sist vi møttes, har noen fortalt meg noe som gjør at jeg ikke lenger vil kjennes ved dem?

De som kanskje føler seg litt mindre verdt fordi jeg er en dust.

Så hvorfor kan jeg da ikke bare hilse?

imagesOZ8LKIO1
Smile pent og nikke hei?

Vel, jeg gjør jo det. Jeg hilser på alle jeg ser at ser, enten det er fordi de faktisk kjenner meg, eller fordi jeg akkurat den dagen har glemt å se meg i speilet og går med genseren på vrangen. Problemet mitt er ikke at nakken min er så stiv at jeg bare fokuserer på skyene. Problemet mitt er rett og slett at jeg ikke kjenner igjen folk.

Jeg lider av det som på latinsk heter prosopagnosi. Og jeg er ikke alene om det. Jeg deler skjebne med minst to prosent av Norges befolkning. Og vi er i godt selskap, både Prinsesse Victoria og Brad Pitt har stått fram og fortalt at de lider av det samme. Uten at det er noen særlig trøst i det ...

imagesXP99DC0S

Allikevel er det de færreste som har hørt om plagen. På norsk kaller vi det ansiktsblindhet. Hvilket er et litt snodig navn, jeg ser jo ansikter og jeg er ikke blind. Men jeg lagrer dem ikke. Lukker jeg øynene og tenker på venner, naboer, ansatte, så ser jeg dem ikke for meg. Ikke ansiktstrekk, ikke nesestørrelse, ikke øyefarge. Der hvor andre antagelig kan lukke øynene og beskrive hvordan et ansikt ser ut, så ser jeg bare en spøkelseskladd, en utvisket, tåkete flekk.

uten navn (2)

Og jeg er ikke engang av de verst rammede, noen kjenner ikke igjen egne barn og nær familie. Det finnes de som ikke kjenner igjen sitt eget bilde i speilet. (For selv om det hender at jeg undrer meg hvem den gamle damen i speilet er, så er det nok av andre grunner enn at jeg ikke gjenkjenner meg selv bak rynkene ...)

Jeg er allikevel i stand til å pugge ansikter. Skal jeg møte noen, kan jeg bla gjennom vennelista på facebook og se hvordan de ser ut, og er jeg heldig så husker jeg det til vi møtes. Jeg husker også de jeg møter ofte nok, de jeg ser daglig, kanskje ukentlig. Det fungerer også å koble personer til steder. Når kassadama på Meny sitter der hun skal, så ser jeg at det er henne. Når jeg er på redaksjonsmøter på Labo, så er jeg ikke forundret over at det faktisk er den faste redaksjonen som sitter der. Problemet er at folk forflytter seg jo, de er ikke alltid der de skal. Redaksjonssjefen på Labo handler også på Meny, og da er jeg strakt ute å kjøre ...

I tillegg til alle de jeg møter, som jeg ikke vet at jeg skal møte. Jeg kunne fortalt om en rekke situasjoner som DU ganske sikkert ville synes var rasende morsomme. Men da Gyldendalredaktøren min gjennom nesten et år brått dukket opp på «feil» sted, ble det en ganske pinlig taushet da jeg presenterte meg med fullt navn ...

De fleste overser noen noe ganger, jeg overser noen hver gang.
Tar jeg en tur på det lokale kjøpesenteret, er jeg nærmest garantert å fornærme noen. Jeg prater hyggelig med den sympatiske bokhandleren når jeg skal selge inn bøker til bokhandelen hennes, men møter jeg henne på torget dagen etter, så strener jeg antagelig rett forbi. Man selger ikke flere bøker av slikt ?

Foreldrene til barnas venner som jeg har sittet ved siden av gjennom flere år på fotballbanen, tidligere kollegaer fra Østlandsposten, forfatteren som var innom meg på kontoret i går ... Ansiktene deres er glemt og gjemt på for meg et ukjent og utilgjengelig sted. Nesten hver gang jeg går inn i en forsamling, så er jeg på ukjent grunn. Det hjelper ikke å kjenne folk, når man ikke kjenner dem igjen. Faktisk er det bedre dersom jeg IKKE kjenner dem, da slipper jeg i hvert fall å fornærme dem ... Når jeg skal i et selskap, alliere jeg meg derfor ofte med vertinnen på forhånd, hvem kjenner jeg, hvem har jeg møtt før? Skal jeg presentere meg med navn, eller takke for sist?

Det blir ikke enklere av at jeg i tillegg ofte også glemmer hva folk heter. Det er vanskelig å huske navn når man ikke har noe ansikt å koble dem til. Innimellom kan et rødt hår eller skjegg, et par dinglende øredobber, en spesiell genser eller briller gjøre det enklere, i hvert fall slik at jeg i det minste finner tilbake til den eller de jeg akkurat snakket med, etter å ha vært en tur på toalettet. Allikevel har jeg hatt mange ubehagelige episoder der jeg kommer tilbake etter et toaletttbesøk, og de jeg sto sammen med har forflyttet seg. Hvor er de? HVOR ER DE? Noen ganger går jeg tilbake feil gruppe, og skjønner først på de undrende blikkene deres, at det ikke er "mine" folk. Slikt er flaut ...

I tillegg har selv folk jeg tror jeg kjenner igjen, en ubehagelig tendens til å endre seg. Barbere vekk skjegget, forandre hårfarge, bytte klær og smykker, velge bort brillene til fordel for linser ...

Før i tiden var det mange ansiktsblinde som ikke oppdaget at de hadde problemer.
De bodde på bygda og møtte de samme femten personene dag ut og dag inn, det er innunder grensen for hva de fleste ansiktsblinde takler. Men i disse dager, hvor vi stadig flytter, skifter jobb bosted, ja sågar partner og familie, er ting ganske så annerledes. Noen ansiktsblinde velger derfor å isolere seg, takker nei til større selskaper, unngår jobber hvor de må møte nye mennesker.

Så klok har ikke jeg vært.

I alle mine jobber, som selger, journalist og forlegger, møter jeg stadig nye mennesker. Nye forfattere, nye kunder, nye bokhandlere, nye intervjuobjekter. Nye mennesker som jeg har glede av å møte i dag, men som jeg vet at jeg mest sannsynlig går rett forbi dersom jeg møter dem i morgen. Jeg har personer jeg har intervjuet i forskjellige settinger tre ganger i løpet av et par uker uten å kjenne dem igjen, jeg har spurt gamle klassevenninner om navn når jeg skulle signere bok til dem ... Det gjør meg selvfølgelig både flau og trist, men langt verre enn min ubekvemhet, er det dersom de jeg møter blir lei seg.

uten navn (3)

Dersom forfatteren som skal debutere på forlaget mitt neste år tror at jeg ikke gidder å snakke med ham. Dersom hun jeg intervjuet om livet hennes i går, tror at jeg gir blaffen i skjebnen hennes - eller enda verre: dømmer henne - fordi jeg ikke hilste på henne i butikken i dag.

I tillegg er det selvfølgelig et handikapp i forhold til jobben. I disse nettverksbyggingstider der bekjentskap blir stadig viktigere, har slike som meg knapt en sjanse. Selv ga jeg opp omtrent første gang jeg hørte ordet. Å forsøke å bygge nettverk fungerer nemlig helt mot sin hensikt for slike som meg. Istedenfor å få en stadig større krets av kjente som kunne bidratt til hjelp jeg sikkert sårt trenger, skaffer det meg isteden bare flere folk som synes jeg er - i beste fall merkelig og sær - i verste fall uhøflig, overlegen og ufin. Det faktum at jeg kan huske omtrent hvert ord vi snakket om sist vi møttes, hjelper lite, når jeg ikke husker hvilken munn ordene kom ut av.

Skjønt akkurat denne munnen ville jeg antagelig husket ...

(Skjønt akkurat denne munnen ville jeg antagelig husket ...)

Allikevel, jeg skriver ikke om dette for å få medlidenhet for min egen del.
Jeg skriver dette fordi dette blogginnlegget gir meg mulighet til å rette søkelys mot en ganske ukjent tilstand som mange tusen nordmenn lider av. Mange av dem vet det ikke engang selv, de tror bare de er distre, uoppmerksomme, sløve. Selv har jeg tidvis fått høre at jeg var overlegen fra jeg var femten, men jeg trodde bare jeg var uoppmerksom, så jeg var over 30 før jeg skjønte at de fleste andre faktisk kjenner igjen folk de har møtt en gang eller to før ...

Jeg skriver dette fordi jeg håper at neste gang naboen, kollegaen eller andre som burde ha hilst på deg ikke gjør det, så er det ikke sikkert du skal ta det personlig. Det er godt mulig at de ikke overser deg med vilje. Det kan hende de ikke kan noe for det.

Og ikke minst, jeg skriver dette for å be om unnskyldning.

Dersom du som leser dette er en av dem jeg har oversett, en av dem jeg har fått til å føle seg usynlig, så vær så snill og tilgi meg!

Jeg overså deg ikke med vilje, det var ikke meningen å fornærme deg. Neste gang vi møtes, hils gjerne først. Jeg lover at jeg skal hilse tilbake. For jeg er ikke overlegen. Jeg er bare ansiktsblind.

***

Her kan dere se meg snakke om det på God Morgen Norge:

Les mer om ansiktsblindhet her:
http://sv.wikipedia.org/wiki/Prosopagnosi
http://fof.se/tidning/2011/3/ansiktsblinda-ses-pa-facebook

Lurer du på om du er ansiktsblind? Det finnes mange tester du kan ta på nett, Dette er en av dem:
http://www.faceblind.org/facetests/index.php'

 

***

#ansiktsblind, #prosopagnosi, #nettverksbygging

12 kommentarer

Ei_heks

10.07.2017 kl.21:09

Dette hadde jeg ikke hørt om en gang. Da har jeg lært noe i dag også! <3

Det må være frustrerende på flere plan ja. Og som du sier, særlig det siste.

Myriam

11.07.2017 kl.00:26

Ei_heks: Nei det er veldig mange som ikke har hørt om det. Og som derfor tro de blir oversett med vilje. Og det er ganske trist, både for dem og oss.

Torunn

11.07.2017 kl.13:01

Det må være aldri så lite frustrerende, dette... selv om du er i samme båt som kronprinsesse Victoria m.fl.! Desto viktigere er det å gjøre det kjent. Opplyse om det.

Selv er jeg nærsynt. OG styrer med blodsukkeret (diabetes type 1). OG har feil briller. Og sliter med blant annet hukommelse og innlæring (etter en bilulykke). OG kraftige, kroniske smerter. OG må medisineres. OG er en smule introvert (*kremt*).

Det jeg IKKE er, derimot, er overlegen! Blant annet.

Viktige kontrakter som kan føre til viktige kontrakter...?

Skjønte ikke helt den, men... den første kontrakten bør vel være mål nummer 1.

Og så jobber man (enda) videre derfra.

Det gjelder å stå på!

Ha en topp tirsdag :)

Myriam

11.07.2017 kl.17:00

Torunn: Viktige kontakter som kan føre til viktige kontrakter, skulle det stått:-)
HA en flott dag du også:-)

Rødhette

12.07.2017 kl.00:47

Kjenner meg dessverre altfor godt igjen i teksten. Kjenner jeg den personen som kommer i mot meg? Bør jeg hilse? Jeg må innrømme at enkelte kjenner jeg ikke igjen hvis jeg møter dem utenfor vanlig kontekst. De nye naboene over gata, for eksempel. De flyttet inn for ett år siden, men det er så vidt jeg kjenner dem igjen selv -i- gata! :(

Jeg har visst om ansiktsblindhet i flere år, og ved ujevne tidspunkt skriver jeg noe om det på fb - sånn bare for at nye bekjentskaper skal vite at jeg ikke er overlegen med viten og vilje.

Myriam

12.07.2017 kl.07:27

Rødhette: Akkurat det gjør jeg også. (Og det er jo også en av grunnene til at jeg skriver om det her.) Meld deg gjerne inn i gruppen vår på FB også, dersom du ikke allerede er medlem:-)
https://www.facebook.com/groups/878421068918855/?ref=ts&fref=ts

s

01.08.2017 kl.09:03

veldig intressant å høre og lese om :) - selv hilser jeg ikke på folk grunnet at er skandinavisert og bor i oslo, her sier vi ikke mye til hverandre uasnett bortsatt fra i skauen på tur ellerno.

Myriam

01.08.2017 kl.09:16

s: Jeg hilser på alle som kikker, i redsel for at det skal være kusina mi, naboen eller en gammel klassekamerat. Hilser heller ( og ganske sikkert) seksti ganger for mye, enn femti ( ganske sikkert det også) for lite ...

stavangerinmyheart

01.08.2017 kl.09:12

Dette har ikke jeg hørt om heller. Interessant, jeg matte granske om jeg har same tilstand. Er ikke helt sikker enda.....

Myriam

01.08.2017 kl.09:15

stavangerinmyheart: Det finnes gode tester på nett, prøv dem :-) Og er du ansiktsblind, så er det også en Facebookgruppe der du kan treffe likesinnede.

synskepeggy

01.08.2017 kl.12:36

Dette har ikke jeg hørt om heller,godt å vite for en som alltid har følt seg "rar" og ikke helt har passet inn i denne verden.

Jeg kjenner rett og slett ikke igjen folk jeg heller og det er ikke alltid hyggelig å være høflig og grei med noen man ikke aner hvem er før de sier det selv.

Jeg kan også innrømme at jeg noen ganger har kjent igjen folk,men har ikke hatt noe ønske om å snakke med dem,det er ganske mange mennesker jeg ikke har noe å snakke med dem om eller til felles med dem,da unngår jeg dem så så godt jeg kan om jeg treffer på dem,det er så utmattende og slitsomt å snakke om ingenting.

Jeg har aldri interessert meg for å knekke den sosiale koden,først og fremst fordi at den er alt for overfladisk og falsk,men også fordi at jeg alltid har likt mitt eget selskap best - og det har ingenting med egoistisk eller selvopptatt å gjøre,heller det motsatte.

Hilsen synskepeggy.

Myriam

01.08.2017 kl.14:07

synskepeggy: Jeg trives også veldig godt i eget selskap, noe som jo er ganske kjekt når man skal skrive bøker. Men synes det er trist når jeg overser andre uten å mene det.

Skriv en ny kommentar

Myriam

Myriam

54, Larvik

Jeg er forfatter, forlegger, frilans-journalist og selger. Interessert i bøker og foto. Politikk og samfunn. Interiør og reiser. Har stor sans for ironi, liten sans for mobbing.................................................................................................... Her inne vil jeg skrive om mye og mangt, kanskje dele noen tekster, helt sikkert irritere eller glede meg over ting. Jeg vil skrive om egne bøker, forlagets bøker og andre forlags bøker. Jeg kommer allikevel ikke til å være noen seriøs forlagsperson her inne, jeg kommer til å være meg. Ei ganske vanlig dame som er over midtveis av livet, og forhåpentligvis derfor kan ha noe fornuftig å komme med innimellom. Liker humor og selvironi, gjerne blandet med alvor. For: fritt etter Piet Hein: Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorlig; Han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig ............................................................................... Også bør du nok få en liten advarsel: Som forfattere flest synes jeg det er synd å ødelegge en god historie med fakta, Når det gjelder det jeg skriver her inne, kan du derfor sette komma hvor du vil: Jeg lyver ikke stol på meg.

Kategorier

Arkiv

hits