Boksigneringer kan være ganske kleint ...

Jeg driver et forlag. På det forlaget har jeg en forfatter som heter Frode Eie Lasen. Han har med stort hell reist Norge rundt og signert sin nyeste bok «På overflaten flyter vannliljene». Når han signerer har han med seg en rollup, med et stort bilde av seg selv og bøkene sine, Nylig fikk han spørsmål om hvordan han synes det var å sitte foran en så diger plakat av seg selv. Han svarte at han synes det er kult.

Frode Eie Larsen er drømmeforfatteren for et forlag. Han skriver gode bøker og han elsker å snakke med leserne sine, både på Facebook og i virkeligheten. Han reiser gjerne rundt og signerer, overalt. Små bokhandlere innerst i en krok, store bokhandlere midt i et travelt kjøpesenter. Langt vekk eller lokalt. Så sant han i det hele tatt har mulighet, Frode stiller. Alltid høflig, positiv og blid, bokhandlerne elsker ham, og han elsker dem. Som forlegger skulle jeg ønske at alle forfattere var akkurat slik, og det er slik jeg råder forfatterne mine til å være. Si ja. Reis rundt og signer. Vær på facebook og andre sosiale medier, ikke vær sjenerte. Prøv å gjør dere synlige, vi i forlaget greier dessverre ikke å gjøre jobben alene.

Jeg er også forfatter. Og som forfatter møter jeg meg selv i døra. Joda, jeg er stort sett positiv. Jeg trives egentlig dårlig med å skryte av meg selv, men deler allikevel de fleste gode tilbakemeldingene og annet hyggelig som skjer på Facebook, Instagram og Twitter. Jeg stiller opp på arrangementer, og er så utadvendt og blid jeg bare kan. Men signeringer? Noe som er virkelig verdifullt for et lite forlag som oss, fordi bokhandlerne da ofte tar inn en bunke med bøker og lar dem ligge synlige på et av salgsbordene, både litt før og litt etter.

Nja? Jeg sier ja dersom jeg blir spurt og har muligheten, det skulle bare mangle. Men jeg må innrømme at jeg ikke tar initiativet selv. Og det er ikke fordi ikke bokhandlerne er hyggelige. Eller leserne. Men jeg er en ukjent forfatter, folk står ikke akkurat i kø for å få bøkene mine. Det kan bli kleint. Det blir faktisk ganske ofte kleint ..

I tillegg er jeg ansiktsblind, jeg greier ikke å «lagre» ansikter. Jeg har faktisk også vært på TV på grunn av det. "Gitt de ansiktsblinde et ansikt", for å si det med litt humor. På latinsk høres det også nesten fint ut: prosopagnosi. Men det er ikke fullt så fint når man treffer gamle klassekamerater eller andre man sjelden ser. Å være ansiktsblind betyr nemlig at jeg ofte ikke engang kjenner igjen de jeg egentlig kjenner.

- Hvem skal jeg signere til?
- Til meg, jeg skal ha den selv.
- Æh ? Ja? Så hyggelig. Hva var det du het igjen?
- Hæ? Men du vet da vel det? Vi har jo kjent hverandre i?
- Ja, selvfølgelig, men ... men hvordan staver du det? Navnet ditt?
- A-N-N-E!!!!!

(Sa jeg at det kunne bli litt kleint?)

Jeg har også rollup. En diger plakat med nesten hele meg på, tatt på en sminket dag av en god fotograf. Med bilde av meg, bøkene mine og en rekke hyggelige terningkast. De peker jeg på, når jeg synes det er flaut å snakke pent om min egen bok. Min egen baby. Meg selv. Jeg er litt for gammel til å svinge meg rundt og rope «Se ?på-meg, se-på-meg.» Faktisk kan jeg ikke huske at jeg noen gang har vært liten nok til det.
Så for å slippe å skryte direkte selv, peker jeg heller på den store rollupen. Forteller at veldig mange har sagt noe pent om Linerla. At den har fått gode anmeldelser. At flere forfattere, deriblant Tom Egeland har sagt at den er verd å lese. Til og med på tv. Men noen ganger - og de er alltid godt voksne - mønstrer den jeg snakker med rollupen, og rister bestemt på hodet.
- Nei, slik terningkast tror jeg ikke noe på! Jeg kjøper faktisk aldri bøker som anmelderne liker!
- Æhhh ...

(Sa jeg at det kunne bli litt kleint?)

Jeg signerer vanligvis et sted mellom fire og åtte bøker på en to timers økt. Et sted signerte jeg ingen. Et annet sted signerte jeg femten. Vanligvis så sitter jeg der i et par timer, og normalt er det egentlig ganske fint. Folk er hyggelige. Bokhandlerne er hyggelige, og er det lite folk, så føler de litt på det, så da er de enda hyggeligere. Kommer med kaffe, vann og noen ganger noe å bite på. Det finnes absolutt verre måter å tilbringe et par timer på.

Men i motsetning til Frode Eie Larsen, så synes jeg ikke det er spesielt kult å sitte foran en full størrelse plakat av meg selv. Selv om bildet av meg er fint, jakka er rød og terningkastene gode. Jeg synes det er flaut.

For å myke opp stemningen, deler jeg derfor ofte ut twist. Jeg har fått laget en fin skål som det står «En bokelsker går aldri til sengs alene» på. Skåla tar akkurat en pose med twist, og en signering er vanligvis lik cirka tjue twist. Til noen voksne, men mest til barn. Barna er som regel blide. Og glade i twist. Som oftest er det hyggeligere å snakke med dem, enn med ingen. Som regel ...

På en signering på en Notabene-bokhandel Porsgrunn kom det en liten gutt på cirka 8 -9 år. Han stoppet og stirret. På meg. På plakaten. På Twistskåla.
- Hva gjør du? spurte han.
- Jeg prøver å selge bøker. Også deler jeg ut twist.
Gutten kommer litt nærmere, kikker i skåla. Alle har sine favoritter, snart kommer jeg til å vite hvilken som er hans.
- Hva slags bøker? Er de for barn?
- Nei, den er for voksne. Den handler om ei lita jente som forsvinner. Kanskje mamman din har lyst til å lese den?
- Hmmm?
Hånda hans fanger en twist, hans favoritt var kokos. Jeg har aldri helt forstått meg på de som velger den først. Gutten tygger, ser på plakaten, og ser på meg.
- Er det deg?
- Ja, det er meg med boka mi 
- Hmmm ...
Han tenker. Ser på meg. Ser på plakaten. Tygger kokos.
- Du er nok blitt litt gamlere siden da?
- Æhhhh?
(Det er bare tre måneder siden bildet ble tatt, din lille ?. )
Jeg smiler og sier ikke det jeg tenker. Han ser igjen. På magen min. Studerer den inngående, jeg kan se hva han tenker. Jeg skjønner det også, det er faktisk lettere å holde inn magen i tre minutter mens man blir tatt bilde av, enn sittende sammensunket på en stol på en to timers boksignering.

( Sa jeg at det kunne bli litt kleint? )

Han åpner munnen, jeg rekker fram skåla, fort.
- Her, ta en twist til! Ta mange!

Han lukker munnen igjen, forsyner seg med twist, han gjør som jeg sier, han tar mange. Kokos er fremdeles favoritten, og det var mist seks av dem i skåla. Nå er det ingen igjen, han har funnet dem alle. Snart er det sin egen mage han kommer til å tenke på, den lille ...
-Tusen takk, sier han, smiler og går.

Jeg kan ikke annet enn å smile etter ryggen hans. Guttungen var jo egentlig høflig, de fleste takker ikke. Men jeg var glad han ikke kom tilbake sammen med mamman sin. For å vise henne boka mi. Og plakaten. Og den tjukke gamle dama bak bordet ?

***

PS. Når jeg pakket sammen, så hadde jeg fått kaffe og bløtkake av bokhandleren, og signert åtte bøker. Magen var blitt enda litt større, og bokhandelen virket fornøyd. Det var, alt i alt, en fin dag i Porsgrunn.

(Men neste gang jeg lager rollup, så skal jeg bare ha  med bilde av boka?)

Ønsker du deg en signert bok? Send en mail til myriam - at - forlagshusetivestfold.no og jeg sender.

 

***

#lillelinerle, #forfatterliv, #boksignering, #småbarnogfullefolk #frodeeielarsen, #myriam

2 kommentarer

ann sissel

07.07.2017 kl.20:16

:-)Ungar er av og til vel direkte:-)

Myriam

07.07.2017 kl.23:37

Definitivt:-) Men i ettertid så synes jeg det er mest morsomt:-)

Skriv en ny kommentar

Myriam

Myriam

54, Larvik

Jeg er forfatter, forlegger, frilans-journalist og selger. Interessert i bøker og foto. Politikk og samfunn. Interiør og reiser. Har stor sans for ironi, liten sans for mobbing.................................................................................................... Her inne vil jeg skrive om mye og mangt, kanskje dele noen tekster, helt sikkert irritere eller glede meg over ting. Jeg vil skrive om egne bøker, forlagets bøker og andre forlags bøker. Jeg kommer allikevel ikke til å være noen seriøs forlagsperson her inne, jeg kommer til å være meg. Ei ganske vanlig dame som er over midtveis av livet, og forhåpentligvis derfor kan ha noe fornuftig å komme med innimellom. Liker humor og selvironi, gjerne blandet med alvor. For: fritt etter Piet Hein: Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorlig; Han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig ............................................................................... Også bør du nok få en liten advarsel: Som forfattere flest synes jeg det er synd å ødelegge en god historie med fakta, Når det gjelder det jeg skriver her inne, kan du derfor sette komma hvor du vil: Jeg lyver ikke stol på meg.

Kategorier

Arkiv

hits