Bli med inn i Anders Jahres herskaspbolig

Anders Jahres gamle stasbolig, Midtåsen, er en fantastisk eiendom. Her kan du ta en titt på innsiden av veggene:

Midtåsen var opprinnelig hjemmet til skipsreder Anders Jahre. Han var i  etterkrigsårene var en av verdens ledende hvalbåtredere, og en av Norges  viktigste gründere. Han nøt en nærmest kongelig status langt utenfor  Sandefjords og Norges grenser. Det var arkitekt Arnstein Arneberg som fikk i oppdrag å tegne boligen

Aristoteles Onassis, Sjahen av Persia, Jussi  Bjørliing, konger, dronninger, prinser og prinsesser fra Europas kongehus er  bare noen av de prominente gjestene som har besøkt herskapshuset.

Anders Jahre døde i 1982 og deretter bodde hans andre kone, Bess Jahre, på  eiendommen til hun døde i 2006. Eiendommen ble deretter kjøpt av Sandefjord  kommune, Vestfold fylkeskommune og Anders Jahres Humanitære stiftelse.

Dette er en av Arnebergs mest sentrale villaer, men hele villaen bærer også  preg av at Anders Jahre har hatt svært bestemte meninger om hvordan han  ønsket det. Der Arnberg hadde sansen for kvadratiske rom og strenge linjer,  likte Jahre runde former, og gedigne søyler. Så de har nok hatt noen  diskusjoner underveis før de har blitt enige.

Allerede i inngangspartiet ser  man Jahres påvirkning. Han var veldig opptatt av astrologi, og først i  tvillingens tegn. Derfor finner du tvilling- symboler både på porten og  flere steder innvendig.

Når du trer innenfor de doble dørene, ser du nok en  dør, som er prydet med glassmalerier. Alle maleriene symboliserer viktige  hendelser i livet hans, slik som Kosmos og hvalfangsten. De er laget av  bergenseren Bernard Greve, og han har en veldig gjenkjennelig stil, med mye  bly og klare farger.

Boligen er 1200 kvadratmeter stor, men for Jahre var det viktig at den også  skulle fungere som et hjem. Bortsett fra Arnebergsalen, som ble påbygget i  1950-årene, så er alle rommene derfor relativt små og intimt innredet.

Det  mest kjente i boligen er antakelig peisen i Jahres kontor, hvor viktige  papirer antakelig fant veien.

Men her finnes langt mer interessante  detaljer. I taket finner man alle de astrologiske tegnene innfelt, nok et  tegn på Jahres astrologiinteresse.

På veggene henger malerier av flere  kjente norske kunstnere, og dørene har flotte utskjæringer. Det er mange engelske møbler i huset, og naturlig nok er det mange maritime detaljer.

Anders Jahres favorittfarge var grønt, og i salongen er  veggene dekorert med fransk silketapet nettopp i yndlingsfargen hans.

De  gedigen lysekronene som henger i takt i salongen er tidlige Nøstetangen,  (laget på Eidsfoss) og disse finnes det antakelig bare 12-15 stykker av på  verdensbasis.

I tillegg finnes det mye flott porselen i huset.

Her er tusen år gammel Meissner porselen, kinesisk porselen fra 1600- tallet, østindisk porselen fra ca. 1750. i tillegg til nyere porselen fra  Porsgrunn porselen.

Jahre hadde dessuten sansen for vakkert utsmykkede tak,  og Arneberg var en mester i lyssetting.

Mange av møblene er laget av Edvard  Eriksen, og veggene er prydet av kunst malt av kjente kunstnere.

Arnebergsalen, som ble bygget så sent som på midten av 50-tallet, er et rom  med fantastisk utsmykning og akustikk.

I taket henger gedigne lysekroner, og  i hjørnet står et Steinway-flygel, som blant annet har vært traktert av Per  Aabel og Maria Callas.

På veggen henger flere gobelenger. De er fra 1600 og  1700-teller, det største forestiller livets løp, og hele 60 mennesker er  avbildet. Det er 7,5 x 36 meter stort, og er så stort at rommet ble bygget  for at det skulle passe til veggen, Salen blir i dag brukt til lukkede  selskaper, og er nå, som under Jahres tid, absolutt et rom for de store  anledninger. I annen etasje finner vi bibliotek, flere soverom, gjesterom og bad. Det  fineste rommet er antakelig «det grønne rommet», som er totalfredet.

Rommet, er delikat innredet i grønne toner. Når man  ligger i sengen og ser ut av vinduet, har man utsikt utover parken og  Sandefjord.

Det er vanskelig å være morgengretten, når man våkner til en slik fantastisk  utsikt!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hvert soverom har eget bad, og Jahre har ikke vært redd for spreke  farger.

Mye av innredningen er ganske tidløs,

 og flere av lampene ser ut som  de kommer rett ut fra designbutikker anno 2017

Huset har også en kjeller,  med en intimt innredet bodega, samt en vinkjeller med plass til rundt 100  flasker vin.

 Uansett hva ettertiden måtte mene, så hadde Jahre en helt spesiell  posisjon i den tidens Sandefjord. Når han kom kjørende, tok folk seg til hatten og vek respektfullt unna. Og  det var nok ganske fornuftig å gjøre uansett, for Jahre var ingen spesielt  god sjåfør, og han var involvert i flere småulykker. Og selv om man i dag  fremdeles leter etter skjulte formuer, så var han en gavmild mann. Han bidro  mye til både hjembyen og til diverse gode formål, blant annet donerte han  over 50 millioner til forskning og behandling av kreft. Og selv om han var  rik, så var han langt fra snobbete i hverdagen.

Men når det var invitert til  fest, ble det ikke spart på noe, og Jahre var kjent for å være en strålende  og omtenksom vert

Jeg har mistet litt av hjertet mtt til Gambia!

Jeg har mistet litt av hjertet mitt

Gambia.

Jeg har lagt igjen litt av hjertet mitt i Gambia.

Og ikke minst til alle barna jeg traff der.

Blide, hjelpsomme og vakre.

Men akk så fattige ...

Så enten det gjelder gambiske, indiske, eller fattige barn andre steder i verden,

vil jeg på det sterkeste anbefale deg å adoptere et fadderbarn!

Det koster så lite for deg. Men kan bety enorm forskjell for et fattig barn!

Fadderskap kan du bl.a tegne du her:

http://www.faf.no/index.php?page=text&cat1=1

http://www.e-fadder.no/cgi-bin/sos/jsp/starter.do?site=NO

http://www.fadderskap.no/I061/index.html

http://www.reddbarna.no/default.asp?V_ITEM_ID=209

http://www.childafrica.org/no/

http://www.misjonsalliansen.no/index.cgi?menuitem=21

Ingen kan hjelpe alle. Men alle kan hjelpe noen ...

Tar du utfordringen?

***

Jeg har også skrevet bok om det lille, vakre afrikanske landet:

The Gambia - Myriam H. Bjerkli

Boken ?The Gambia? kom opprinnelig ut høsten 2010. Førsteopplaget er utsolgt, og nå kommer boken i ny, sterkt revidert og noe rimeligere utgave. Denne gangen med både norsk og engelsk tekst, med myk og slitesterk perm som egner seg godt i håndbagasje og ryggsekker.

Boken er full av bilder og fakta fra Gambia, og kan både brukes som en reisehåndbok for den som skal besøke dette vakre landet for første gang, og som en generell bok for den som ønsker å få vite mer om Gambia og menneskene der.

Totalt består boken av over 140 fargesprakende sider. Deler av overskuddet fra salget går til å støtte fattige gambiske barns skolegang, fordelt på Happy Gambia ( Bodø) og Ham Ham Nursery School. (Gambia.) Boken er nå på tilbud til kr 149,- + porto og kan bestilles her.

Hvorfor er det viktig å ha små skamplepper?

Vår søken etter perfeksjon har nådd nye høyder. Eller lavmål, alt ettersom. Ett TV- program tok nylig for seg unge jenters higen etter perfeksjon. Nå er det ikke bare leppene vi har midt i ansiktet som skal tilpasses, nå skal også kroppens andre lepper måles og bedømmes, med tommestokk og millimetermål. Men i motsetning til leppene i ansiktet, er ikke målet her å blåse dem opp, tvert imot. De skal gjemmes, slik at overhode ingenting synes under truse eller bikiniunderdel. Alt i jakten på det perfekte (under)liv?

(Bildet er kjøpt på Shutterstock.)

Det er blitt så mange jenter som opererer seg - eller vurderer å gjøre det - at en av parolene i årets 8. mars-tog var «La fitta flagre, si nei til intimkirurgi.» For ganske få år siden, var intimkirurgi noe man knapt nok noen hadde hørt om. Så hva har skjedd med fitta vår? Har den endret seg så mye på noen tiår?

Den gangen jeg var ung, så visste vi knapt nok hvordan ting så ut der nede, bak det mer eller mindre veltrimmede buskaset. Dette var omtrent tilbake på dinosaurenes tid, og siden den gang har den hårløse kvinnekroppen blitt idealet.  For ikke å si kravet, et søk på uønsket hårvekst i google gir rundt 175 000 treff ?  Uten hår er det brått synlig, dette tydeligvis så besværlige underlivet vårt. For i motsetning til unge gutter, som oftest virker å være stolte av sine edle deler, så skammer vi oss.  Selve navnet signalerer da også at dette ikke er stort å være stolt av, skamlepper ...

En del av kroppen vår, som i realitet er like ulik som nesa, ørene, øynene eller hodefasongen vår kan være. Det finnes med andre ord ingen fasit, ingen oppskrift på det perfekte underliv. Men det er selvfølgelig ikke variasjonene ungjentene møter i reklame, på nett eller i blader. De møter noe som mer ligner den Barbideukken mange av dem fremdeles leker med i skjul. En dukke som på de fleste andre måter også skiller seg fra en normal kvinnekropp, høy, tynn med «thigh gap», store pupper og en strek til kjønn. Helt ned i elleve års alderen sitter det småjenter hjemme på barnerommet, studerer seg selv, og skriver fortvilte innlegg på internett fordi de ikke tror seg normalt skapt. Og straks de får konfirmasjonspengene er det leger der ute som står klart il å ta imot dem og pengene deres, med kniv og skalpell. Leger som isteden burde forklart ungen at de ser helt normale ut, eventuelt gitt dem navnet til en god psykolog.

Spørsmålet er antagelig ikke hva som har skjedd med fitta. Men hva som har skjedd med oss? 

Pupper, nese, mage, lepper, hår og lår, Alt skal måles, skjules, endres, slankes, trimmes, kuttes. Mange av oss litt eldre snakker riktignok klokt om det å være glad i oss selv som vi er, samtidig som vi kliner oss inn med oppstrammende brunkrem, fester løse vipper og falske negler, opererer puppene og bestiller neste Botoxinjeksjon, mens vi drøvtygger salat på tredje måneden for å holde vekta nede. Barn er ikke dumme, de ser hva vi gjør, og handling sier mer enn tusen ord.  Når mamma ikke er fornøyd, hvorfor skal de være det?

Så tenåringene måler underlivet sitt og finner ut at det ikke er som det skal være. For deretter å betale titusenvis av kroner for kanskje å ødelegge gleden ved skjeden for all framtid. Redd for at en nåværende eller fremtidig kjæreste skal synes de stygge, og fremdeles så unge at de ikke vet det de fleste voksne kvinner tross alt vet. At når en mann først får tilgang, så er han vanligvis opptatt av alt annet enn å finne fram tommestokken. Med mindre det altså skulle være kjælenavnet han bruker på junior ...

***

#underliv, #perfeksjon, #skjønnhetsoperasjon#pupper, #fitte, #gynekolog, #komplekser

 

Drømmer om å male på Slottet

Utenfor ser den 150 kvadratmeter store huset i Stavern ganske så vanlig ut. Men når man kommer innenfør dørene er det som å stige inn i en helt annen verden. Her er klassiske malerier, en peis prydet med Krakows byvåpen. Et herskapelig dekort bad. Takrosetter, krystall-lysekroner og dekorerte tak. Man kan fort få inntrykk av at man befinner seg i langt mer fasjonable omgivelser enn i et ganske normalt 150 kvadratmeter stort hus i Johan Ohlsensgate i Stavern.

- Vi trives i Stavern, og det er her jeg vil bo, forteller Grazyna Katarina. - Men jeg er veldig glad jeg har vokst opp i Krakow. Det er en helt fantastisk by, med mye kunst og flott arkitektur.

Hun har bestandig vært flink til å tegne og male, i sin tid best i klassen og allerede som barn et åpenbart talent. Hun begynte derfor å studere kunst i Krakow, men fikk aldri fullført skolen.

- Vi var langt fra rike, så jeg måtte jobbe og tjene penger. I 1988 reiste jeg derfor til Norge og Larvik isteden. Der bodde allerede søsteren. Margaret Lysko, som driver Lysko antikk.

- Til å begynne med jobbet jeg hos Margaret. Deretter jobbet jeg en tid for Bach Johansen, før jeg i 2004 startet G K Maling og restaurering, som jeg driver sammen med mannen min. Helge og jeg traff hverandre første gang i 1998, og rundt 2000 så sa det skikkelig pang.

- Vi giftet oss i 2003 og vi er et godt team. Selv om han til daglig jobber i forsvaret, så er det han som tar seg av alt som har med papirer å gjøre. Regnskap, skriver anbud, oppdaterer nettsiden min osv. I tillegg kjører og sjauer han når jeg er med på utstillinger. Han gjør alt annet enn det kreative, egentlig.

Hun smiler. - Jeg er veldig glad for at jeg har ham.

Helge Krüger er full av lovord over konas talent.

- Hun er kjempedyktig og jeg lar meg stadig imponere. Hun kan ta et nytt furumøbel og få det til å se ut som om det har vært pent brukt i 200 år, hun maler utrolig flotte malerier, og hun takler å stå i timevis på toppen av høye stiger og dekorere tak.

Og spesielt etter at hun gjorde den jobben på Fritzøehus, har ryktet om dyktigheten hennes spredd seg. Fornøyde kunder er den beste reklamen som finnes.

I stua, hvor vi sitter og drikker kaffe, er det lett å se at huset har en mer enn normalt kreativ beboer. Over lysekronenes blanke krystallprismer er det gipsrosetter, rundt rosettkanten er det malt mønster. Det samme mønsteret går igjen langs listene i taket. Der er det malt border, ganske smale i den delen vi sitter, en del bredere i spisestuedelen.

- Borden her er nesten lik den jeg laget for Fritzøehus, forteller Grazyna Katarina. - Jeg hadde lyst til å ha et minne derfra.

Gulvet i både stua og gangen er det også hun som har dekorert.

- Parketten var kjedelig, og vi hadde planer om å bytte den. Hun ler. - Men etter at jeg malte den, så må vi nok vente en stund til.

I tillegg til nærområdet i Vestfold, har hun også jobbet mye i Arendal og Tvedestrand.

- Det begynte med at et ungt par arvet et gammelt hus i Tvedestrand. Taket var stygt, og de hadde fått beskjed om at det ikke lot seg fikse. Men de fant meg, og lurte på om jeg kunne fikse det. Det kunne jeg, og deretter spredde ryktet seg.

- Etterpå jobbet jeg i flere hus i området der Jeg synes det er spesielt morsomt at de er såpass unge, for mange yngre ønsker seg en minimalistisk stil, og det synes jeg fort kan bli litt kaldt og kjedelig.

- Men selv om man vil ha rene linjer og hvite vegger, kan man for eksempel bryte med et bilde fra Gullalderen. Eller ha både moderne møbler og dekorert tak. Kontraster kan være kjempefint!

Grazyna Katarina maler langt fra bare møbler og interiør. Noe av det hun liker aller best er å male bilder.

? Jeg liker å blande gamle ornamenter med naturalistiske motiver, sier hun. ? Men jeg maler det meste, også på bestilling.

Hun viser vei ned i underetasjen, der hun har atelieret sitt. Flere bilder står stablet langs veggene, hun holder gjerne på med flere prosjekter på en gang.

- Jeg er stor fan av en engelsk kunstner som heter Graham Rust, forteller hun og viser fram et stort maleri som er inspirert av ham, en herregård, omgitt av ornamenter, sommerfugler og fugler. - Jeg har de fleste bøkene hans. Han har tidligere jobbet på Fritzøe hus og da Mille-Marie Treschow lurte på om jeg hadde lyst til å delta på en av hans workshop, ble jeg kjempeglad.

- Ja, da var hun som et barn foran gavehaugen julaften, sier han og smiler. ? Øynene strålte da hun kom hjem og fortalte meg det.

- Han holder til i Somerton, nær Bury St. Edmunds, og jeg var der en uke en sommer, sammen med fem andre kunstnere. Det var utrolig lærerikt.

Grazyna Katarina bidrar også selv med tips til andre. For noen år siden ble hun kontaktet av Else Rønnevig, som holdt på med bokprosjektet «Gamle hus», en bok hun gjerne ville ha Grazyna med i. I boka kan man over flere sider se bilder av noen av Grazynas prosjekter.

- Huset her er ikke ferdig, sier hun og ser seg rundt. - Det er fremdeles en del som står igjen. Og jeg ønsker hele tiden å lære noe nytt, man blir aldri utlært.

- Jeg stortrives med det jeg driver med, men man må jo ha drømmer. Jeg drømmer om to ting, At vi skal få oss en leilighet i Krakow, slik at vi kan reise dit oftere. Og at jeg en dag skal bli bedt om å male på Slottet i Oslo.

Kan noen fjerne den forb ... tiggeren!!!

tigger

Jeg møter min egen dårlige samvittighet hver gang jeg besøker det lokale kjøpesenteret. Det liker jeg ikke, jeg vil ha den vekk. Og siden jeg ikke helt vet hvordan jeg skal få det til, så hvorfor kan hun ikke bare forsvinne? Tiggeren med det bedende blikket?

Jeg synes tiggerdebatten er vanskelig. Til tider ekkel, vemmelig og kynisk. Til tider naiv, godtroende og forenklet. Men mest av alt, vanskelig. For hvem har rett? Den unge, godt engelsktalende tiggerkvinnen på fjernsynet som sa at de ikke hadde noe annet valg? Eller Frp-erne og de andre som snakker om menneskehandel, kriminalitet og søppel? Brennpunkt som hevder at alle er en del av et kynisk nettverk? Politiet hevder jo begge deler, så de har i hvert fall ikke fasiten jeg ønsker meg ...

Kanskje har alle rett? Kanskje mange av dem virkelig er lut fattige mennesker som stuer seg sammen i biler for å komme hit, etter å ha betalt bileieren mer enn de egentlig har råd til? Kanskje noen av dem er mer velstående enn fleste der nede, og kommer hit fordi de ønsker seg enda mer status og gull? Kanskje de tigger og stjeler og horer og driter litt om hverandre, alt ettersom? Både kriminalitet og fattigdom har stygge ansikter, og noen ganger ligner de hverandre til forveksling. Og moral er uansett langt enklere når man har god råd?

Hvem av oss vil ikke stjele hvis barna våre sulter eller trenger medisiner? Hvem av oss ønsker ikke å bo bra? Vi er forskjellige her i Norge også, noen snyter både på skatt og trygd, noen skulker aldri en dag på jobben og betaler sin skatt med glede. Noen stjeler og bedrar, noen gir bort alt de har. Vi er forskjellige, de fleste av oss greier uansett å forsvare våre egne valg, om ikke annet så ovenfor oss selv. Kanskje det gjelder romfolk også?

-  De forsøpler, roper Oslo kommune og sender Rusken for å samle opp eiendelene deres sammen med søppelet de andre og mer ?stuerene? Oslogjengerne kaster fra seg. Madrasser tiggerne ligger på, teppene som beskytter dem mot nattekulda, barneklærne de skulle hatt med seg hjem. Det som kanskje er verdifulle eiendeler for dem, er verdiløst søppel for oss. Opp i containeren med det.

- Det er synd på dem, men vi kan jo ikke ha det sånn. De lukter, de driter hvor som helst, det ser ut som en svinesti rundt dem, sier andre. Du og jeg, over lunsjbordet, mens vi rister på hodet og ønsker dem usynlige, vekk. Hjem.



Selvfølgelig gjør de det. De fleste av dem bor ute, uten tilgang til søplekasser, toaletter og dusj. Selvfølgelig skaper det problemer, søppel og lukt. Bør vi da gjøre som venstresiden sier? Gi dem det? Toaletter? Tilgang til dusj og overnatting? For å gi dem en ørliten grad av menneskeverd? Eller har høyresiden rett? Vil det bare øke "problemet" og bringe enda flere av "dem" hit?

Jeg synes det er vanskelig.

Jeg tenker at dette er et problem som er for stort for meg alene, det er for mange gråsoner, for mange varianter. Rett og slett for mange forskjellige mennesker og skjebner. Noen av «dem» sikkert med like god moral som de fleste av "oss" liker å tro at vi har, noen av «dem» stjeler og bedrar sikkert uten snev av samvittighetskvaler. Noen forsørger sikkert sultne og syke barn eller foreldre, andre drømmer kanskje om et ekstra rom i det huset der hjemme som muligens allerede er et av de største i landsbyen. Noen av tiggerne er ikke en gang utenlandske, de er "våre egne". Narkomane, hjemløse, alkoholikere. er det mer synd på dem enn en rumensk narkoman? Mer noen annet ansvar? Kan man rangere nød etter hudfarge?

Det er vanskelig, og jeg ville helst at problemet skulle forsvinne av seg selv. At denne bedende tiggeren skulle ta med seg pikkpakket sitt og forsvinne, slik at jeg slipper å bli minnet om min egen utilstrekkelighet. Men tiggeren sitter der. «Problemet» forsvinner ikke av seg selv.

Jeg tenker derfor at det er en god ting når politikere tar med seg sjekkhefte for å hjelpe dem, selv de gangene det skinner igjennom at de er drevet mer av stemmejakt enn et godt hjerte. For dem som mottar støtten blir resultatet det samme, penger kan hjelpe dem uansett hva som er baktanken til giveren, gode tanker fra et godt hjerte hjelper lite. Jeg tenker dessuten at vi har råd til det. Jeg tenker at vi, som verdens rikeste land, ikke bare bør, men er forpliktet til å hjelpe de mer økonomisk uheldigstilte. At det er hvordan vi tar oss av de svakeste, som viser hva slags land vi er. Jeg tenker også, at det på sikt kanskje kan gjøre at jeg kan besøke kjøpesenteret mitt uten å bli minnet på sølvskjeen jeg selv har i munnen, og som jeg egentlig helst vil beholde akkurat der. Helst hele bestikksettet, uten å dele en teskje eller gi bort en lillefinger.

Allikevel gjør jeg det. Gir bort en tier eller en hundrelapp, uten at det hjelper nevneverdig på den dårlige samvittigheten. Det er for sjeldent, for lite, og selv om jeg vet at det er pengene som teller, føles det allikevel litt beskt å gi bort av dårlig samvittighet smaker beskt når man egentlig burde gjort det av godt hjerte. Det gode hjertet jeg skulle ønske jeg hadde hatt, som burde sørget for at jeg tok henne med hjem, lånte henne dusjen og vaskemaskinen. Delte innholdet i kjøleskapet med henne, hjalp henne med jobb, hørte på historien hennes. Men jeg gjør ikke det. Jeg har ikke tid, jeg har ikke ork, jeg har ikke lyst. Og hun lukter.

Så jeg gir henne en seddel, møter blikket og smiler, men skritter raskt til siden for å unngå den ikke helt rene hånden hun rekker fram. Til takk får jeg allikevel et takknemlig smil og et kyss på håndbaken fra den mørkøyde damen, og et misbilligende blikk fra mannen som haster forbi meg.

- Pakk, mumler han, - svindlere. Akkurat så høyt at damen på fortauet skal høre det. Jeg håper hun ikke kan norsk, skjønt både tonefall og ansiktsutrykk formidler nok følelsene hans uansett. Og kanskje han har rett.

Kanskje damen er en av dem som bor fint i hjemlandet, kanskje mannen hennes akkurat nå stjeler lommebøker inne på Hennes og Mauritz. Men det får ikke hjelpe. Inntil noen løser "problemet" for meg, så gir jeg når jeg kan. Eller når samvittigheten blir svart nok. For kanskje er hun akkurat det hun framstår som. Et fattig menneske fra et fattig land, som gjør det hun føler hun må for å fø seg selv og familien. En person som trenger og fortjener hjelp.

Og uansett er hun et menneske. Og jeg ønsker- til tross for velstand og egoisme - fortsatt å føle meg som ett.

Skjermfri ferie? Er du GAL????

Jeg ser at noen av dere anbefaler skjermfri ferie. At man slår av mobiler, data og andre duppedingser og isteden koser seg sammen. Snakker sammen. Leker sammen. Og jeg skjønner tanken og er enig i at det - teoretisk - høres ganske sjarmerende ut. Nesten som i de "gode, gamle" dager. Men vi er nok ikke helt der ... ( Og var egentlig de gode, gamle dagene så mye bedre?)

kåseribilde digital hverdag lite

Da barna var små og vi skulle på hyttetur, kunne det være en utfordring og pakke. Bleier, barnestoler, reisesenger, plaster. Barnemat på glass og barnemat på flaske.  Barneklær til soldager, kalde dager, varme dager, regnværsdager og ekstra skift til "mamma, jeg har tissa på meg-dager". Leker til bilen, leker til hytta, kassettspiller, strandleker og inneleker, bøker til høytlesning om kvelden, kassetter til høythøring i bilen. Tegnehefter, strandbøtter, fargestifter og lekebiler?

Feriene våre gikk ofte til stedet hvor det er godt å være norsk, landet med badeland nok til at vi aldri rakk å besøke dem alle. Og etter hvert ble pakkingen enklere. Tisseskift og bleier ble unødvendig. Bøkene, kassettene og fargestiiftene ble erstattet av andre typer leker. De elektriske duppedittene var i ferd med å innta heimen.

Først i form av en særdeles lite mobil mobiltelefon, en tjue kilos tung Motorola til ca tusen kroner kiloen. Deretter i form av Gameboyer, fjernstyrte biler og digitalkamera. Etterfulgt av tv-skjerm og spillkonsoll i bilen, ingen lydbok kunne konkurrere med det?

Og så: laptoper, ipader og Ipoder. Og ikke minst, mobiltelefoner som så absolutt er blitt mobile, nå er det størrelsen som teller, og den skal være minst mulig?

Det er ikke lenger nødvendig å ha med et tonn med bøker og ukeblader for å få regnværsdagene til å gå. Ved hjelp av laptop og nettbrett er det alltid nytt lesestoff tilgjengelig. Kameratene de nå langt større barna har etterlatt seg hjemme, holder de minuttlig kontakt med via mobil og facebook;  Hvor er du, er du hjemme, fremdeles på reisefot, endelig framme? Til enhver tid oppdatert om de som ferierer på langt mer spennende steder enn Danmarks toogfemtiende badeland.  Hvorfor er ikke vi i Syden, når alle andre er?

Men mens de klager på teite foreldres ferieuvaner, laster de opp bilder av strandliv og iskjøp. De deler bilder av føttene sine på stranden som vi besøkte mellom regnskurene, snapshot av dama de søkte ly i busskuret sammen med, solnedgangen over badeland. Visst er det fint å være norsk i Danmark, i hvert fall på Facebook, Snap og Instagram.

Og selv når været er strålende vakkert, når bølgene frister og solen steker, blir digitalverdenen med på lasset. Varmen, stranden, badingen, ingenting blir helt virkelig før det er delt på Face, først når det er delt, er det sant?

Og et sted sitter mormor og leser og smiler, og ser bilde av barnebarnet kysse sin første jente, geipe til fotografen, drikke sin første øl. Eller øl nummer ti?

- De er jo så søte de små, sier hun og deler bildene med ei venninne, og venninnen trykker "like", selv om de søte små for lengst er blitt noen lange slamper på nesten to meter som hun aldri ville kjent igjen på gata. Og på hytta, der vi før satt og spilte yatzy, småkjeklet over fjernkontrollen til svart hvitt tv-en med to kanaler, sitter vi nå, fire som liker å kalle oss voksne, fordypet bak hver vår skjerm. Sender meldinger til hverandre på Messenger og Face, gidder du å ta med en pose potetgull hvis du skal på kjøkkenet, henter du en brus? Vi deler klemmer med mormor, og feriebilder med venner og venners venner, samtidig som vi sms-er andre ferierende venner;  Hvor er du, er du framme, skinner sola?

Hyttegulvet er et edderkoppnett av ledninger, elektriske duppeditter er verdiløse uten strøm. Her er ipadlader, mobiltelefonlader, og laptopledninger.  Det digitale kameraet lades i et hjørne, rundt oss er fire mobiltelefoner i ferd med å gå tomme for strøm?

Før klaget vi over for få kleshengere i hytteskapet, nå er ikke det så viktig, man trenger ikke så mange skift for å sitte inne. Isteden klager vi over at det er for få stikk-kontakter i danske hytter, i alle hytter. Vi deler frustrasjonen på Facebook og har brått førtitre ?likes?. Venner og venners venner som ferierer i feriehus, sydenleiligheter og hytter har alle samme problemet, kanskje vi skal starte facebookgruppe; ?Vi som vil ha minst tre stikkontakter hver!?. Det er da en menneskerett, et folkekrav, hvor vanskelig kan det være?

Men til slutt senker kvelden seg over hytta, og vi legger mobiltelefonene og datamaskinene på nattbordene og kryper under dyna i en mørklagt hytte, bare tidvis opplyst av sms-meldingene som tikker inn fra noen som ferierer under annen himmel og har snudd døgnet, eller som ligger et eller annet sted og ikke får sove. For sauer er sikkert fremdeles helt allrighte dyr, men som sengenedtelling er de absolutt helt, helt ut. Nå sender man isteden en melding.  Eller ringer en venn.

Pip. Pip. - Sover du?

En doven arm fanger den lysende mobilen, et langtrukkent gjesp fyller hytta.

- Nei. Ikke nå lenger.

***

Illustrasjonsbilde er tegnet av Kari-Mette Astrup.

Det finnes mye rart under vannflaten ...

Jeg er i Sharm el-Sheik i Egypt. Det varme vannet omslutter kroppen min. Rundt meg er det stille. Alt jeg hører er pusten min, jevne, rolige åndedrag. Jeg befinner meg i en ny verden. En verden full av strålende farger, farger som svømmer rundt totalt uanfektet av mitt nærvær. Gule og sortstripete, prikkete lilla, himmelblå. Runde, flate, avlange.

Fisker i alle valører og størrelser. I fredelig sameksistens svømmer de rundt, tilsynelatende uten mål og mening. Jeg bader i et kjempeakvarium! I går badet jeg i det samme vannet, uten å ane at jeg svømte med selskap. Nøkkelen til min nye verden var innkjøp av snorkel og dykkermaske. Jeg rekker prøvende ut en hånd, svømmer etter en vakker gul og sort fisk. Den smetter lett unna, mennesker skremmer ikke disse fiskene. Til det er det for mange av oss. Hvite kropper med sugerør og plastmaske. Hvite, trege kropper i uvant element. Vi er turister også her. Brått ser jeg havbunnen bevege seg. En militærgrønn blåprikkede flyndre flytter seg dovent unna mine nylakkede tånegler. Jeg dykker nysgjerrig nærmere, men et eller annet med den lange spisse halen gjør at jeg ombestemmer meg. Her er uansett nok å hvile øynene på

Den lille blomsten på korallrevet under meg åpner gapet truende når jeg blir for nærgående. Den virker klar til å sluke mine likbleke fingre. Jeg morer meg med å teste reaksjonen dens, dog uten å ha mot til å beføle dens fristende indre. En brungrå fjærlignende fisk ligger urørlig på revet og kikker på leken min, den merkelige fiskekroppen er nesten usynlig mot bakgrunnen. Et par knallgule fisker kommer svømmende og dunker nysgjerrig mot dykkermasken min. Jeg prøver å ta på dem, men er alt for treg. Ertende svømmer de en halvmeter vekk, før de igjen snur og kommer nærmere. Noen gjennomsiktige småfisk stimer rundt meg, så nær at de glatte fiskekroppene kiler mot huden min. Så er de alle brått borte. Jeg ser forundret ned og kikker rett inn i et stort, brunt gap. Dukkende fram fra en grotte i revet kommer det imot meg. Skarpe tenner, sinte øyne.

Jeg bråstopper, trår vannet. Prøver å tenke. Farlig, eller bare stygg? Gapet kommer stadig nærmere, en to meters slangekropp henger buktende etter. Jeg tenker ikke lenger. Jeg svømmer for livet. Vekk. Først lenge etter kaster jeg på ny engstelige blikk bakover i vannet. Udyret er borte. Rundt meg svømmer fremdeles dusinvis av fisker i alle regnbuens farger. Det hjelper ikke. Nå ser jeg uhyrer i alle grottehull, skarpe tenner gror på alle rev. Jeg kikker over vann og ser parasollene og solsengene vinke blidt på meg fra strandbredden. Dagens svømmetur er over.

PS:.

På flyturen på vei hjem leste jeg en bok om fisk i Rødehavet. Beistet jeg møtte var en gigantmorene. Ikke farlig med mindre den blir forstyrret. sto det i boka. (Det samme sto det om hvithai ...) Forstyrret jeg den? Det fant jeg heldigvis aldri ut av. Den fjærlignende, nesten usynlige fisken var en Scorpionfisk med gift nok til å drepe, og den militærgrønne flyndra med blå fancy prikker hadde en hale som var nesten like farlig. Og den lille blomsten jeg moret meg med å erte, var visstnok sterk nok til å kunne beholde meg der nede i dypet dersom den hadde fått festet grepet om mine uvitende fingre ...


Denne opplevelsen foregikk i Sharm El Sheik, den egyptiske byen som i disse dager dessverre kanskje huskes best for opptil flere terrorangrep. Så hva bør man gjøre? Trosse terrorfare og skumle fisker, for å dykke ned i Rødehavets utrolige skjønnhet? Sole seg på de lange, barnevennlige strendene? Bo på flotte hoteller og få servert nydelig mat? Oppleve den utrolige servicen, hvor vennlige egyptere gjør alt for at man skal føle seg velkommen? La seg fascinere av den spennende blandingen av kjent og ukjent, spise middag ute i ørkenen, se magedans under stjernehimmelen? Bli med på utflukt til Kairo, la seg fascinere av pyramidene og se Sfinxen opplyst av flombelysning midt på natten?

Det er et selvfølgelig opp til hver enkelt å avgjøre, men trosser man terrorfaren - som tilsynelatende kan dukke opp hvor som helst i verden - så er Egypt og Sharm El Sheik et fantastisk sted å feriere.

Tips:
Temperatur: Norske reisebyråer reiser til Sharm El Sheik fra oktober til april, og da er temperaturene fra 21-30 grader (kaldest i januar). Vanntemperaturen er 20 °C.
Reiseselskap: Pyramidene reiser, Atlas reiser, Life Travel.
Priser: Pakkereiser fra ca kr. 2.500- pr. person pr. uke. (uspesifisert ).
Severdigheter/Utflukter: Pyramidene og sfinxen utenfor Kairo, cruise på Nilen, ørkensafari, kongenes dal i Luxor, og mye, mye mer.
Annet å ta seg til: To-tre kasinoer, 18-hulls golfbane, gokartbane, lekeland, skøytebane, bli med dykkerbåt, lære seg magedans, ta dykkersertifikat, kamelsafari, bowling, nattklubber.
Tidssone: Egypt ligger én time foran Norge ved normaltid.
Språk: Flytid: Ca. 5,5 timer med direktefly.
Visum: Kreves, men reiser du på pakkereise ordner reiseselskapet det for norske statsborgere.
Valuta: Egyptiske pund. ( 5 egyptiske pund = ca. 6 norske kroner.)
Viktig å få med seg:
Anbefalinger: Hoteller: Sharm El Sheik er full av hoteller, velg og vrak. Selv har vi bodd på Hotell Hilton (dyrt og bra) og Hotell Marriot 2 (Mye rimeligere, nesten like bra.)
Mat og drikke: Egyptisk, fransk, italiensk, kinesisk, i det hele tatt det meste. Den lokale vinen er absolutt drikkbar, og det lokale ølet er lyst og godt. Ellers så finnes det meste av utenlandske merker, men da til ikke fullt så hyggelige priser?
Restauranter: I Sharm El Sheil finner du de fleste vi kjenner, Mc Donald, Hard Rock Cafe, Peppes Pizza. I tillegg har du alt fra rimelige fortausrestauranter, til virkelige eksklusive ?hvit-duk-steder?
Gode kjøp: Parfyme, tepper, skinn, gull., papyrus.
NB! Velg et av hotellene med egen strand, spesielt hvis du har med barn. Den offentlige stranden er ikke stor, og der er det mye klipper, og ikke særlig egnet for barn.
Egypt er ellers et av de virkelige rimelige reisemålene hva mat og drikke angår, her rekker feriebudsjettet langt!

Jeg vil ha Pompel og Pilt. Ikke Krekar og Trump ...

Jeg er blitt en femtifire år gammel dame, og mye har skjedd siden jeg var barn. Jeg er blitt større og verden langt mindre. For da jeg var liten, syntes jeg verden var stor. Kjempestor. Og det var bra, rett og slett trygt på et vis. Gata mi var liten og trygg og bebodd av bare snille mennesker, og alt det som var farlig var i hvert fall minst noen kvartaler borte. Og selv i de skumle kvartalene langt der borte, var det snakk om rampete gutter, kanskje en sint dame, eller en mann som visstnok likte småjenter litt for godt. Ingen snakket om terrorister over kjøttkakene ved middagsbordet da jeg var liten, og avisen var noe man brukte til å sove under.

Nå derimot, er verden blitt mye mindre. Den er faktisk blitt så liten at den stadig sniker seg helt inn i stua mi. Alle vet hvem Mullah Krekar er, de vet hvordan Clinton brukte sigarer, at Trump er en usikret bombe og at det finnes gifte menn der ute som kjøper sex uten å bruke kondom. De vet at miljøet er i ferd med å drepe oss, og at selvmordsbombere sprenger i hjel folk både langt vekk og ganske nært. Men jeg begynner å lure på om det er sunt. Har jeg godt av all denne informasjonen? Har du? Har barna mine? Eller har verden rett og slett blitt for liten?

Den slemme mannen som likte småjenter er riktignok død nå, og i dag vet jeg ikke hvor menn som liker barn bor. Jeg kjenner bare noen få av naboene mine, og jeg kjenner i hvert fall ikke de som bor flere kvartaler unna. Men jeg vet at de finnes fremdeles, slike menn som liker barn. Jeg har sett dem på fjernsynet, der de sitter bak nedtrukne gardiner og laster ned barneporno på internett. Runker foran skjermen, mens de bytter bilder og filmer med andre som har samme interesse, og alle de småjentene de ønsker bare er en billig flyreise unna. Og når de er lei av høyrehånda, mens de venter på at flybilletten de har bestilt over nettet skal dukke opp i posten, kan de trekke opp gardinene og rusle ned til de prostituerte som prøver å skaffe seg et liv ved å oppfylle hvite menns skitne ønsker på Karl Johan.

De snakket verken om barnemisbruk eller prostituerte da jeg vokste opp, og på fjernsynet viste de Pompel og Pilt og gule akvariefisker. Pompel og Pilt var riktignok ganske skumle, men de var tross alt bare på tv. Det betydde selvfølgelig ikke at det ikke lurte alvorlige farer der ute den gangen også, selvfølgelig gjorde det det.  Men disse farene var allikevel velsignet langt  vekk. Jeg hørte riktignok om gamle menn og en atombombe-knapp i Russland, men siden jeg aldri hadde sett en levende russer, ja ikke en død en heller for den saks skyld, og filmer som ?The day after?  ennå ikke var påtenkt, så virket det allikevel ikke spesielt skremmende. I dag derimot, jobber russerne i salgsbransjen over store deler av Nord-Norge, og på tv har jeg sett både Putin tøffe seg på hesteryggen, Olga i miniskjørt og rød munn, og et helt teater fullt av døde russere. Jeg har sett tjetjenske opprørere drepe barn på skolen, og på film har jeg sett resultater av hva slurvete bruk av atombomber kan føre til. Verden er ikke lenger stor og trygg, den er blitt liten og skummel.

Forresten,  jødene, de fantes i hvert fall da jeg var liten også, skolebøkene var fulle av dem. Den gangen var de Hilters utvalgte folk, forfulgt, mishandlet og drept. Det var synd på jødene, den gangen jeg var liten. I dag er de Guds utvalgte og kaster bomber i hodet på Palestinske og Libanesiske barn og mødre, og er de riktig heldige, så kanskje de treffer noen terrorister også. De bomber dem nesten hver kveld under Dagsrevyen, og omtrent samtidig sprenger noen selvmordsbombere en eller annens mor i luften, og jeg er slett ikke sikker på hvem jeg skal synes mest synd på.

Dessuten, terrorister, hvem visste egentlig noe særlig om dem, før i tiden? De fantes nok, men den gangen hadde de langt skjegg, snakket fremmede språk og bodde langt vekk. I dag har mange av dem fremdeles skjegg, men i hvert fall en av dem bor i Oslo. Og noen av dem har slett ikke skjegg, og de er kanskje de aller skumleste. De ser akkurat ut som deg og meg, og har gått på samme slags skole som barna mine. Men når de er ferdig utdannet, så søker de ikke jobb. Isteden styrter de fly i høye blokker, slik at mennesker stuper i døden om og om igjen, og i sakte film, slik at jeg - og barna mine - kan få med meg alle detaljene. De plasserer bomber i den undergrunnsbanen jeg tok sist jul da jeg var i London på shopping, eller på feriestedet hvor jeg kjøpte gull og tepper og røykte vannpipe flere vintre på rad, og på nyhetene har de vært greie nok til å fortelle meg at en uskyldig utseende boks med barnemat kan sprenge et helt fly i lufta?

Så sitter jeg her da. Med avisene mine, med fjernsynet mitt, med all informasjonen og kunnskapen strømmende i mot meg, og lurer på om jeg skal våge meg utenfor stuedøren. Kanskje jeg møter en voldtektsforbryter eller en drapsmann på veien? En kjærlighetssyk ordfører, eller en manipulerende prest? Og barna mine, skal jeg våge å sende dem på skolen? Kanskje lommemannen sitter på lur og venter på å misbruke dem? Eller for den saks skyld, kanskje læreren, fotballtreneren eller speiderlederen gjør det? Og mannen min, hva er han egentlig ute etter, når han sier han går for å få seg en lunsj på Karl Johan?

Forresten, kanskje det er akkurat det samme om jeg blir hjemme eller går ut, for statistikken viser jo at de fleste ulykker skjer nettopp i hjemmet, og hvis en kvinne blir drept, så er som regel ektemannen den skyldige. Og han er jo allerede her inne sammen med meg ?

***

PS.

Og hva med vannet i springen, er det trygt å drikke, blir man virkelig syk av mobiltelefoner og strømledninger, og hva er egentlig galt med den norske laksen?

 

***

#redsel, #allergi, #voldtekt, #nyheter, #terrorist, #elallergi, #matintoleranse, #overgrep, #trump, #clinton, #tomuchinformation

Hvordan ser bokhylla di ut?

Da Ritva Fyhn-Pettersen skulle sortere bøkene i bokhylla i stua, valgte hun en litt utradisjonell løsning. hun sorterte bøkene etter farge. resultatet har blitt en bokhylle som også er blitt et vakkert blikkfang.

- Det var litt tøft å skille bøker som hører sammen, forteller Ritva. - Men jeg angrer ikke.

I en tid hvor mange leser e-bøker, foretrekker allikevel de fleste av oss best med å lese bøker på gamlemåten. Og selv om et lesebrett kan inneholde tusenvis av titler, er det allikevel noe spesielt med det å kunne omgi seg med bøker. Det å kunne se, lukte, holde og bla i dem, rent fysisk.

- Det her ble ikke noe ordentlig stue for meg, før jeg fikk bøkene på plass, forteller Ritva Fyhn-Pettersen og mønstrer den ene endeveggen i stua, som er fylt av bøker i alle regnbuens farger. - Jeg har hatt lyst til å gjøre det lenge, men det er først nå jeg har fått gjennomført det, forteller Ritva Fyhn-Pettersen. - Jeg prøvde først å la fargene følge regnbuen, men det ble litt kjedelig. Det fungerer bedre nå, selv om det var litt tøft å skille bøker som hørte sammen.

 

Ritva, som selv er forfatter av barneboken «Cornelia flytter i fosterhjem»,  forteller at hun i tillegg til stueveggen med skjønnlitterære bøker, også har 30 kilo med kokebøker, mange barnebøker på barnerommene og en egen hylle med bare sangbøker.

- Jeg elsker virkelig bøker. Og jeg liker å eie dem. Å kunne plukke dem fram på ny for å lese dem om igjen. Jeg tror ikke lesebrett blir helt det samme. Hun ler. - Jeg har til og med problemer med å låne bøker på biblioteket, da må jeg jo levere bøkene fra meg igjen. Ritva forteller at hun er oppvokst med bøker. - Moren min leste bestandig for meg da jeg var liten. Jeg husker også tidligere, da jeg var medlem i en bokklubb. Den dagen det kom ny bok var hellig. Da gjorde jeg ikke annet enn å lese.

I dag er hun med i en bokring, og synes det er spennende. - På den måten leser jeg bøker, som jeg antakelig ellers ikke ville ha lest. En av de mest fantastiske bøker jeg har lest er «Saman er vi mindre aleine» av Anna Gavalda, den anbefales på det varmeste. Selv om jeg vanligvis ikke er så begeistret for nynorsk, var det rett og slett en fantastisk. bok. Den handler om fire forskjellige mennesker som bor under samme tak i Paris, men det er også rett og slett en bok om livet. Ritva ser drømmende ut i lufta, etter hvert som minnene strømmer på. ? Gifttreet av Barbara Kingsolver var også en flott bok, skrevet på en helt spesiell måte.

Hun går bort til bokylla iog plukker ut en av bøkene. - Jeg leser gjerne bøker om igjen, og dette er den første voksenboken jeg leste. «Det angår også deg» av Herman Sachnowitz. Den har jeg lest mange ganger siden. Hun setter den tilbake på plass, sammen med de andre brune bøkene. - Barnebøkene har jeg ikke plass til her, så de står inne på barnerommene, Men en av barnebøkene jeg husker gjorde stort inntrykk på meg er boken, «Den hemmelige hagen». Ritva blir stille et øyeblikk. - Jeg husker faktisk ikke helt hva den handlet om, sier hun litt forundret.- Men jeg husker veldig godt stemningen den ga meg. Hun smiler. - Det er kanskje en av de bøkene jeg bør lese om igjen?

Er kåte menn stein stokk dumme?

Jeg liker menn og jeg omgås dem gjerne. Men allikevel. Altfor ofte synes jeg menn - som ellers virker smarte og oppegående og burde vite bedre, er stein, stokk dumme. Og de gangene involverer ofte en kvinne. Gjerne en vakker kvinne. Gjerne adskillig år yngre enn dem. Noen ganger er mennene enslige og ensomme og drømmer om den store kjærligheten, da kan jeg til nød skjønne at de lar seg lure, de vil jo så gjerne ... Men vel så ofte er de allerede "godt gift". Det kan være presidenter, konger eller Hvermannsen, Per Hansen på 46, det gjør ingen forskjell. Ikke når det er snakk om ei kvinne de ønsker å ligge med. Må ligge med. Nå! Da er det som om vettet de vanligvis har, forsvinner, og jeg skal ikke være ufin og spekulere i hvor ... ;-)

Noen ganger trenger ikke engang dama være virkelig, noen ganger holder det at de ser bilde av ei vakker dame på nett, og poff... Vettet er vekk og lommeboka åpen. Når dama ymter frampå at hun har økonomiske problemer, klart han skal hjelpe henne. Når hun ymter frampå at hun kan tenke seg å komme på besøk, klart han skal sende henne penger til billett. Når hun beklager at hun ikke kom, fordi moren-datteren-bestemoren er blitt syk, så poff ... Vettet er fremdeles vekk, klart han skal betale sykehusregningene for hele familien, var ikke bikkja helt frisk heller? Bare å sende kontonummer...
Når banken omsider ringer og er bekymret fordi han sender en haug med penger til et callsenter i Litauen, poff ... Da hender det faktisk at vettet dukker opp igjen. Men ikke alltid. Jenta er jo veldig pen, hva vet vel egentlig banken, hun har jo sagt at hun elsker ham?


 

De oppsøker strippeklubber der de etterpå hevder at de er blitt lurt, i noen tilfeller for flere hundre tusen kroner. De tar med seg prostituerte på hotellrommet og blir frastjålet alt de har med seg av verdier, noen ganger uten engang å få den etterlengtede to-minutters smaken av paradis. Sommeren er høysesong for både musejegere og luremus, og derfor er forsikringsselskapene på ny - som i fjor og i forfjor og i...-  ute og prøver å advare lettlurte menn. Menn i 40 - 50 - åra som kanskje knapt har hatt draget på ei dame siden de var i puberteten. I hvert fall har de vært vant til å måtte jobbe med saken, selv ta initiativ, stå på for at det skal bli noe rundt staken. Så hvorfor er de virkelig så lettlurte at de tror at de er blitt så veldig mye kjekkere fordi puben ligger på Ayia Napa og ikke i Oslo?  At ei usedvanlig pen og oftest altfor ung dame plutselig knapt kan holde øyne og hender borte fra nettopp dem? Men de lar seg lure, en haug med menn går ivrig og frivillig rett i musefella, gang på gang. 



En pen dame som smiler litt pent til dem når de er på ferie - eller forretningsreise - og poff ... Vettet er vekk og smekk, lommebok og hotellrom er vidåpent. Også tror de at forsikringsselskapet skal dekke tapet etterpå?

- Dere skjønner, jeg hadde med meg denne unge jenta på 23 som så gjerne ville at vi skulle, nei, hun var ikke hore altså, bare .... Også gikk vi på rommet mitt og ... Da jeg våknet var hun borte. Det samme var alt annet. Lommebok, pc, mobil, billetter, pass...

Poff! Da har i det minste de fleste av dem fått vettet tilbake...

***

Bildet er kjøpt hos Shutterstock.

#kåthet, #sex, #stripping, #prostitusjon, #forsikringselskap, #luremus, #lettlurt, #utroskap, #clinton

  

Hadde ikke annet valg enn å drepe henne!

Nå har det skjedd igjen. Denne gangen er det en ung mann som har drept kjæresten sin i Hallingdal. Andre ganger er det menn som dreper kona si. Dreper kona og barna sine. Dreper kona og barna sine og seg selv. Da kaller vi det gjerne "familietragedie". Gjennom de siste årene har det vært mange. Altfor mange.


En mann dreper nesten hele sin familie. Denne gangen var det i Vestfold. Før der igjen i Sandvika.  En mann dreper kone og barn. Og i begge disse tilfellene drepte gjerningsmannen seg selv etterpå. At kvinner blir drept av mennene sine er blitt så vanlig at vi knapt reagerer lenger. Hver eneste uke kan man lese om slikt i avisa. Og grunnene er like mange, som de er dårlige.

Drept fordi hun ville se fjernsyn? Drepte kona mens barna så på? Drept av kjæreste pga. sjalusi? Drepte kona fordi hun ville gå fra ham? En av mennene sier det rett ut. Hun ville gå fra ham. Han hadde ikke annet valg enn å drepe henne? Kan vi leve med å ha det slik?

Lenkene her er av eldre dato, men et enkelt googlesøk viser at det finnes hundrevis av tilsvarende saker. I følge nyere forskning, så blir ett av tre mord begått av den dreptes nåværende eller tidligere partner. Og den drepte vi snakker om her er i all hovedsak en kvinne. Og den som dreper er en mann.

Er det utlendinger som begår ugjerningen, kaller vi det gjerne æresdrap. Og greier på den måten å skape en illusjon om at det er et kulturelt fenomen. Noe som ikke angår oss, noe som er oss fremmed. Men de fleste slike drap blir faktisk begått av nordmenn, og etniske nordmenn er da ikke oppvokst i en kultur hvor det å drepe noen har noe om helst med ære å gjøre? Men allikevel blir altså stadig nye kvinner drept?

Og i tillegg til de som blir drept, så har krisesentrene landet rundt større søkning enn noensinne, og et ukjent ( men stort ) antall kvinner går rundt med voldsalarm, eller lever på ukjent adresse. På flukt fra en som de engang elsket. På flukt fra en som ofte hevder at han fremdeles elsker.

Hva er det som gjør at altfor mange menn mener at de har rett til å styre kvinners liv? Både mens de er sammen, og etterpå? Og som mener at hvis kvinnen ikke lar seg styre, så har de rett til å utøve makt for å oppnå det de vil? Hva er det som gjør at menn som gjerne kan framstå som kjernekarer i nabolaget, kanskje er personlig kristne, og ser ut som deg og meg, går hjem til den de sier de elsker høyest, og voldtar, slår, mishandler, dreper?

Selvfølgelig gjelder det ikke alle menn. Jeg VET at de fleste menn er skikkelige mannfolk, som aldri vil finne på å legge hånd på verken kone eller barn. Og, ja jeg vet at noen kvinner kan være utrolig provoserende, og at det også finnes kvinner som slår. Og som dreper.

Men jeg kan ikke la være å la meg engasjere, selv om jeg dermed kan riskere å støte noen som føler seg urettmessig uthengt bare i kraft av sitt kjønn. Så hvis du er en som aldri ville finne på å slå en kvinne, og jeg akkurat nå har fornærmet deg, så beklager jeg det. Det er ikke deg jeg snakker om. Og blir du provosert, så la det ikke gå utover meg. La det heller gå utover de som faktisk er problemet. De som gjør at  kvinner oftere er utsatt for vold hjemme hos seg selv, enn utenfor "hjemmets trygge arne" De som gjør at du, og andre uskyldige menn, også blir sett på som potensiellt voldelige.

Vi er flinke til å fordømme hvis det er en med mørkere hudfarge som har begått et overgrep mot en kvinne. Og det skal vi selvfølgelig også gjøre. Alle overgrep bør fordømmes! Men i Norge er det faktisk flest norske menn, og den eneste måten vi kan få bukt med problemet på, er å rope høyt og klart at dette er noe vi tar avstand fra. Og det bør ikke bare være en kvinnekamp, der har faktisk også menn som ikke slår et ansvar!

Menn hører på menn. Fortell kompisen din, kollegaen din, broren din at skikkelig mannfolk ikke tukter dama si med psykisk eller fysisk vold! At det bare er feiginger som slår!

Snakk om det på arbeidsplassen, med venner og kollegaer. Har du en venn du vet slår, prat med ham og be ham om å søke hjelp. Ikke lukk øynene, det er ikke noen privatsak, det er et lovbrudd og samfunnsproblem! Vis at dere tar avstand, vis at dere synes det er uakseptabelt! 

Og DU - du der ute som har en mann som slår. Som plager deg fysisk eller psykisk. Som kanskje er så fortvilet over at du oppfører deg så dårlig, at han bare MÅ slå deg, tukte deg, oppdra deg. Kom deg vekk! Det er ikke DIN skyld at HAN slår. Det er INGENTING du kan gjøre, som gjør at du fortjener juling. Det er HAN det er noe galt med, det er han som er farlig. Så kom deg vekk! Slik at det ikke er DEG vi leser om neste uke i avisa ...

 


(Begge bildene er kjøpt hos Shutterstock.com)

***

Andre tilsvarende saker:
 

http://www.expressen.se/index.jsp?a=547366

http://www.dagbladet.no/nyheter/2003/03/02/362925.html

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=136722

http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/article150580.ece

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_ostfold/5519551.html

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=302722

Og dette er bare noen av mange, mange flere ...

***

#drap, #konemishandling, #æresdrap, #familietragedie, #familievold, #vold, #kvinnemishandling

Topplisten, blogglisten, plusslisten og gamlislisten. Hva er forskjellen?

Jeg oppdaget plutselig at jeg hadde havnet på diverse lister på forsiden i går. Men selv om lister nesten alltid er gøy - bortsett fra når man er på jumboplass, så har jeg bare vært her inne en ukes tid. Derfor skjønner jeg ikke helt noe av dem?

I tillegg er det nok ikke jeg som sådan som har gjort meg fortjent meg plassen på listene, men denne småkåte karen her:



Æres den som æres bør, en elefant med ereksjon var det som skulle til, og ikke vet jeg hvor jeg skal finne noe større å friste med framover. Dessuten, siden saken egentlig handlet mer om misfornøyde turisters merkelige klager enn elefantens snabelliv, så er det mulig jeg nå er stemplet som en luremus. Hvilket i og for seg er greit nok, heller luremus enn flaggermus, men det kan jo bety at noen nå har bestemt seg for at denne bloggen skal de i hvert fall ikke besøke mer. Så etter den søte svie, kommer kanskje den sure svie...

Men tilbake til disse listene. Hva betyr alt sammen? Topplisten, plusslisten og bloggtoppen og... ???

Aktiv, den skjønner jeg, det betyr at jeg min korte uke til tross, tydeligvis allerede har brukt for mye tid her inne... Men når man er aktiv, gjelder det både egen blogging og kommentering? Eller bare en av delene?



Og over 40 - lista på bildet - er jo også greit, jeg var med andre ord en av de bedre "gamlingene", akkurat i går. Som i og for seg ikke er så veldig smigrende, siden jeg bestandig har sagt at det ikke er noe problem å for eksempel bli norgesmester i et eller annet. Det fordrer bare at man holder seg i live så lenge at alle konkurrentene er borte...

Men seriøst, kan noen forklare meg forskjellene på disse forskjellige målingene?

***

#blogglisten, #topplisten, #mestaktiv, #plusslisten, #elefant

Drømmer du om å ha et fyr helt for deg selv?

Stavernsodden fyr ligger som en liten perle langs Stavernskysten. Fyret ligger på sørspissen av Stavernsøya og det er bare saltvannet i Skagerak som skiller fyret fra Danmark. Fyret ble etablert allerede i 1855, men den gangen besto det bare av en mindre fyrlykt og en vaktstue. Nå er fyret åpnet for overnattings-gjester, og det har vist seg å være et svært populært tilbud. Kanskje noe for deg også?

- Vi har allerede hatt mange besøk i år, forteller Dag Høibø fornøyd. - Og høysesongen er jo langtfra over, og i tillegg så leier vi ut på helårsbasis, så det er tydelig et tilbud mange setter pris på.

Det er Forsvaret ved Nasjonale festningsverk som eier hele øya, men Kystlaget Fredriksvern har påtatt seg ansvaret med å vedlikeholde bygningsmassen og drifte utleie av rommene. Der er det en drivergruppe på åtte stykker som fordeler det meste av oppgavene seg imellom.

- Sammen med Gokstad Kystlag har vi lenge drevet med utleie av Svenner fyr, forteller Dag Høibø. - Derfor hadde vi litt erfaring, og en klar tanke om hvordan vi burde gjøre det. Men det er klart det har vært mye jobb. Før vi slapp de første overnattingsgjestene til, så brukte vi 2-3 år på å pusse opp.

I Betjentboligen er det 8 sengeplasser og i Mellomhuset, som opprinnelig var en hybel som Meterologisk institutt brukte, er det nå seks sengeplasser.

- Det har stor pågang i hele sommer, og de som vil bestille plass, finner informasjon her.  Det virker som om denne formen for ferie er i ferd med å ta av, for vi får stadig flere henvendelser.

- I mars hvert år søker vi også etter vertsfamilier, de bor i Vokterboligen. Vertsfamiliene bor her en uke av gangen og tar litt overordnet ansvar. Sørger for at ting fungerer, at grillen blir tent, slike ting. Mange kommer tilbake år etter år, og vi har ingen problemer med å få tak i nok folk. Høibø ler. - Problemet er heller at ikke alle som vil, får plass.

Siden bygningsmassen er vernet, har Kystlaget Fredriksvern hatt et tett samarbeid med riksantikvaren underveis i opp-pussingen.  Stilen og fargene inne er beholdt, fargepaletten er hentet fra 50 / 60 - tallet.

Det meste av bygningene er også beholdt slik de var, med tykke vegger, gamle dører og solid håndverk. Men av hensyn til turister anno 2017 er det også foretatt en del utbedringer.

Høibø viser fram de tre husene, som selv om de er enkelt innredet, inneholder alt en turist måtte trenge.

- Vi har både strøm og kaldt og varmt vann her ute, forteller Høibø -I tillegg har vi nye sanitæranlegg ute, som også er tilrettelagt for bevegelseshemmede. For selv om vi holder til på en øy, vil vi at flest mulig skal ha sjansen til å bruke stedet.

Stua i betjentboligen er nylig opp-pusset, med god plass for at de besøkende kan samles. Kjøkkenet har ikke oppvaskmaskin, men er ellers utstyrt med alt man måtte trenge, og det er både varmt og kaldt vann, samt dusj tilgjengelig. Og selvfølelig strøm, varme og lys. Det elektriske anlegget er nytt, og på alle rom står det brannslokkingsapparater .- Vi er opptatt av brannsikkerhet , forteller Høibø, - Skulle det begynne å brenne her, kan det jo ta litt tid før brannvesenet er på plass.

I husene er det også satt inn nye peisovner, og her brennes det ikke hva som helst.

- Vi brenner bare med høvla bord, sier Høibø og viser fram en bordbit. .

Alle soverommene har egne navn, de er døpt etter utsikten utenfor vinduene. En utsikt som er like fantastisk, enten du skuer innover mot land, eller ut mot åpen sjø.

Superspeed er på vei inn mot land, noen måker lar seg føre forbi med vinden, solen skinner fra skyfri himmel.

Dovne bølger med hvite skumtopper slår mot skjærene nedenfor, den blå havflaten forsvinner i horisonten og møtes av himmelen, et sted langt der ute.

Det er vanskelig å bli rastløs i slike omgivelser, men blir man allikevel lei av stillhet og fred, eller hvis værgudene sørger for en permanent innetilværelse, ligger Stavern med all sine muligheter bare noen korte minutter unna med båt.

- Det er ikke organisert transport fra Stavern, sier Høibø. - Men siden det bare tar noen minutter over, pleier det aldri å være noe problem for de besøkende å ta seg hit. De får utdelt en nøkkel, og deretter greier de seg stort sett selv. Noen blir en natt eller to, andre blir kanskje litt lenger. Og tilbakemeldingene vi får er udelt positive, folk trives her ute.

-I tillegg til overnattingsgjestene har vi også en del grupper som kommer hit ut og hygger seg i Naustet og på uteplassen på brygga. Der kan man nyte solnedgangen mens man spiser grillmat eller medbrakte reker.

- For det viktigste her, er jo ikke egentlig det som er på innsiden av bygningene, sier Dag Høibø og smiler. -De kommer hit på grunn av naturen og sjøen, og det er fascinerende vakkert her ute, uansett vær.

Selv har han mange av sine fineste barndomsminner nettopp herfra. Hver sommer pleide foreldrene å tilbringe somrene her ute. Barna og moren nøt late sommerdager, mens faren reiste fram og tilbake med båt til jobben i Stavern.

- Det var mange familier som flyttet ut hit om sommeren, og det var virkelig et sommerparadis for oss barn, minnes Dag Høibø. -  Det var reine Saltkråkan.

 

***

Noe for deg? Se mer på www.stavernsoddenfyr.no

***

#stavernsodden, #stavern

Vi har nok drittsekker i Norge. Vi trenger ikke flere!.

Jeg skrev tidligere i dag et innlegg / kommentar om menns oppførsel mot kvinner. Norske menn og utenlandske menn som plager og trakasserer og ikke tar et nei for et nei.  Og har fått en del tilbakemeldinger fra folk - spesielt menn - som vanligvis ikke akkurat jubler når jeg skriver "kvinnesaks-innlegg."  Brått kan det virke som om de av oss som regner oss som feminister plutselig har fått støtte fra kanter av det politiske landskap som vanligvis ikke har vært veldig opptatt av kvinners rettigheter, menn som ofte heller har ment at likestillingen har kommet mer enn langt nok. Og denne plutselige omsorgen kan vi, ironisk nok, takke våre nye landsmenn for.

 

For til tross for årvisse mediaoppslag om voldtekter på russetreff, sovevoldtekter og voldtekter begått av «gode» venner, kvinner som har blitt utsatt for sextrakassering på jobb, på gata og på privaten i Norge, så er det overgrep begått av "våre nye landsmenn", som skulle til for at disse skulle våkne. Og jeg er egentlig glad for at de har våknet.  Jo flere som setter søkelyset på menns overgrep mot kvinner, jo bedre. Og dersom kvinnesakstogene neste år skulle bli spedd på med folk fra ytterste høyre, så er de - i mine øyne - hjertelig velkomne. Men allikevel skulle jeg nok ønske at de også tok avstand fra overgrep begått av menn med litt lysere hudfarge...

 

For dessverre, selv i 2017, er kvinner i mange tilfeller å regne som fritt vilt. Enten de befinner seg i det offentlige rom, på utesteder, på festivaler, eller hjemme hos venner. Og altfor ofte blir ansvaret for overgrepene lagt på jentene selv. Dersom de hadde kledd seg "mer anstendig", vært litt mindre fulle, gått flere sammen, så ville det ikke ha skjedd. Samtidig så prøver man forskjellige strategier for å unngå nye overgrep. Noen festivaler velger å dele opp området i "trygge soner" for kvinner. Det er dukket opp egne kvinnetaxier. Eller som ordførerer i Køln anbefalte etter overgrepene nyttårsaften 2015, at alle kvinner burde holde seg minst på en armlengdes avstand fra menn når de beveget seg i store forsamlinger. Tanken er sikkert god, men det er selvfølgelig å plassere ansvaret helt feil, i tillegg til at det neppe var spesielt enkelt gjennomførbart på et stappfullt torg nyttårsaften. (  og praksis umulig, siden de fleste menn vanligvis har lengre armer enn vi kvinner ...

 


(Bildet er malt av Kari-Mette Astrup.)
 

 

Uansett: Ansvaret er ikke jentenes. Ansvaret er heller ikke media eller politi, selv om sistnevnte selvfølgelig skal gjøre sitt beste for å beskytte jentene. Ansvaret ligger hos de som er årsaken til at kvinner ikke kan bevege seg fritt uten risiko. Ansvaret ligger hos mennene. Enten de er etnisk norske, andregenerasjons innvandrere eller nyankomne.

 

Selv kjente jeg en italiener, som selv etter over tjue år i Norge, aldri skjønte seg på norske kvinner. Han skjønte aldri hvorfor den tjue år yngre damen på bomstasjonen ved Skien, takket nei da han ba henne ut. Hun hadde da både smilt og kommet borti hånden hans da hun ga ham femkroningen tilbake? Eller den unge frisørdamen som klenget seg innpå ham da hun beveget seg rundt ham for å klippe håret hans? Hun ville da vel holdt avstand, hvis hun ikke var interessert? Denne mannen var italiener, han bodde over tjue år i Norge før han døde. Han var godt integrert, betalte skatt, snakket norsk. Allikevel forsto han seg aldri på vår rett til å gå ut, kle oss lettkledd, drikke alkohol, flørte. For deretter å ha krav på å bli hørt og respektert, dersom vi har lyst til å gå hjem og legge oss. Alene. 

 

Man skal selvfølgelig ikke dømme alle utfra en. Og heller ikke beskylde alle utenlandske menn for å oppføre seg dårlig ovenfor kvinner. Men vi må allikevel ta signalene vi ser på alvor. Vi må ikke la likestillingen vi har kjempet fram gjennom tiår, gå tapt på grunn av vårt ønske om å forstå og forsvare andres kultur. Det er allerede nok av etnisk norske menn som heller ikke respekterer oss. Det viser overgrepsstatistikken, russe-overgrepene,  «venne»voldtektene, uvelkommen trakassering og klåing på kvinner, enten vi er på jobb, ute på fest, eller hjemme i vårt eget soverom. Vi har allerede nok etnisk norske som ikke kan oppføre seg, vi trenger rett og slett ikke flere drittsekker.

 

Det er klart det er kulturforskjeller. Mange av våre nye landsmenn kommer fra svært kvinneundertrykkende kulturer. Mange av dem er unge, single menn som knapt har sett en naken kvinnelegg før, langt mindre danset inntil en gyngende kvinnekløft.  Men vi må ikke la kulturelle forskjeller fungere som en unnskyldning for uakseptabel oppførsel. De nyankomne MÅ lære seg kodene våre , - og de må gjøre det raskt. Hvis ikke er det fare på ferde, både for likestillingen vår, for de kvinnene som møter dem, og for framveksten av fremmedhat eventuelle overgrep vil føre med seg..

 

Media og politi ser mye av det som skjer, men velger ofte å ikke snakke høyt om dem av frykt for å skape nettopp mer fremmedfrykt og hat. Det er en forståelig, men elendig strategi. Dersom egne styresmakter nekter å se problemer den gjengse mann i gata stadig møter, så forsvinner tilliten. Isteden søker man til de som faktisk tør å snakke om problemene, i dette tilfelle politikere og presse på ytterste høyre. Sverige er i så tilfelle et skrekkens eksempel, i Norge har vi vært noe bedre.  ironisk nok mye takket være Carl I hagen og Fremkrittpartiet som tross alt har vært anstendigere i sin innvandrerkritikk, enn f.eks franske Le Pen og Sverigedemokratene. Takket være FrP, så har vi vært nødt til å ta debatten, og stort sett greid å holde den på nogenlunde saklig nivå.

Allikevel, også i Norge lider vi av noe av den samme redselen, diverse innlegg både på nett og i aviser, viser at mange har mer lyst til å rette søkelyset mot media og politi som ikke har gjort jobben sin, enn på de virkelige overgriperne. Det blir vanskelig når de av oss som både er feminister og innvandrervennlige, brått ser at to gode formål kolliderer. Men vi kan ikke ha et lovverk for norske menn, og et annet for våre nyankomne. Og vi kan ikke sitte stille i båten og håpe på at stormen går over. Det kan isteden fort føre til at den synker.

 

Vi må lære de nyankomne hva vi forventer av dem, vi må sette krav, og vi må definitivt ikke lukke øynene dersom de ikke overholder reglene våre. Gjør de det ikke, må de straffes, fjernes fra det offentlig rom, fengsles, evt. sendes ut av landet. 

 

Og når vi sender de nyankomne på kurs, kan vi gjerne invitere med både guttene i årets russekull og den klåfingrede julebordsjarmøren som tror han er guds gave til jentene ...

Mannfolk må skjerpe seg!

Jeg leste innlegget til Isabelle Eriksen i går, der hun skriver om klengete menn som plaget og trakasserte henne og venninnene hennes på dansegulvet, og skjønner godt at det var en ekkel opplevelse. I en eldre artikkel så jeg at 40 prosent av alle kvinner, og 10 prosent av alle menn har vært utsatt for "uønsket seksuell oppmerksomhet fra berusede personer. En representant for et av landets krisesenter var også referert i artikkelen, hun synes dette var oppsiktsvekkende høye tall og et alvorlig samfunnsproblem. Men jeg sitter tilbake og stusser: For hva menes egentlig med "uønsket seksuell oppmerksomhet fra berusede personer?"

Er det voldtektsforsøk? Makt og tvang? Kanskje til og med voldtekt?

I så fall er jeg selvfølgelig enig, tallene er sjokkerende høye. I tillegg undrer jeg meg over de ti prosentene menn som har vært utsatt for dette? Er det berusede kvinner som står for den "uønskede seksuelle adferden", eller er det andre menn? Hvis det er kvinner, er vi i ferd med å kopiere menns negative oppførsel, også her?

Eller er "uønsket seksuell oppmerksomhet fra berusede personer" at man får et klaps på baken i barkøen fra en type man ikke kunne tenkt seg å bli nærmere kjent med? ( For hvis det var en fyr man faktisk kunne tenkt seg å bli nærmere kjent med, så går det vel neppe under uønsket?)

En dandy fyr med lilla skjorte og håndleddknekk som beføler den skinnkledde bakenden til den hetero motorsyklisten?

En halvfull eldre fyr som glor litt for dypt ned i den dype utringningen din, og kommenterer godsakene som slett ikke var ment for ham, men for den sexy sønnen hans?

En fyr som klemmer litt for hardt rundt deg, og lar deg kjenne at det han har å by på er adskillig mindre enn det du kunne tenkt deg?

En trønder med whiskey-ånde og hitlerbart som forsøker å sjekke deg opp altfor tidlig på kvelden?

Rett og slett slikt som skjer en hvilken som helst lørdags kveld, i en hvilken som helst by?

I så fall er jeg også forundret. Over at tallene ikke er langt høyere ...

Menn som tafser, overordnede som kommer med lite sjarmerende kommentarer eller forslag, duster som roper forslag etter oss på gata, mannlige kollegaer som tror de er verdens gave til nettopp oss? Norske menn, utenlandske menn, menn du trodde var kollegaer eller venner? Er ikke dette hverdagen for de aller fleste unge jenter?

Og det jeg prøver å si, er ikke at jeg synes det er okei, det er absolutt ikke. Alle menn burde ta en titt på seg selv og oppførselen sin, enten som edru eller berusede. Oppfører de seg slik mot jentene rundt seg, som de ønsker at andre skal oppføre seg mot moren, søsteren eller datteren deres? Hvis ikke så bør de skjerpe seg!

For slik jeg opplever det, både personlig og i forhold til det jeg har sett rundt meg, så tror jeg dessverre at tallet rammede jenter er langt høyere enn 40 prosent. Det triste er at det er blitt så vanlig at vi tror det må være slik...


 

Marokko, en reise til tusen og en natt, del 5 - Landsbygda og fakta

Dette er det femte og siste billedbrevet om Marokko. Du vinner de fire andre ved å følge lenkene nederst i innlegget.

MAROKKO

er allikevel langt mer enn trange markedsgater og imponerende slott.

Kjører man en tur ut på landsbygda, så finner man at landet stedvis er langt frodigere enn man kanskje hadde trodd.

Overalt ser man gjetere som passer flokkene sine.

Landbrudsredskapen er nok litt enklere enn vi er vant til

det meste foregår manuelt

og både hest og esel er hyppig i bruk

både på jordene

og langs veien

er de et helt vanlig syn.

Det samme er hestekjerrene.

Mangelen på vann er et problem for landbruket i det solfylte Marokko.

men en del steder har de løst det med vanningskanaler som denne her.

Marokkanske barn har tilbud om skolegang, men mange - spesielt jentene på landsbygda - må hjelpe til hjemme og går ikke på skolen. Landet har derfor en stor andel analfabeter.

KONTRASTER

Marokko er et land med stor forskjell på fattig og rik,

og man skal ikke langt utenfor de store byene

for å se kontrasten

Noe man allikevel ser overalt

selv på de fattigste husene / skurene

har parabolantenne ...

De fleste har tv,

men tørketrommel

har de neppe ? 

 

BADELIV

Agadir er det mest kjente badestedet i Marokko, men det finnes mange andre alternativer. Da vi reiste dit, så var det nok allikevel litt i kjøligste laget.

I hvert fall for de fleste av oss?

Fakta om Marokko

Marokko har omkring 31.000.000 innbyggere og er 446.550 km2 stort

Hovedstaden i Marokko er Rabat, med omkring 2 millioner innbyggere.

98% er muslimer, 1% er kristne og 1% jøder. 55% arabere, 44% berbere og 1% andre.

Det offisielle språket i Marokko er arabisk, forretningsspråket er fransk, i tillegg snakker endel engelsk, spansk og castiliansk. Den berbiske befolkningen snakker også berbisk.

Marokko er et  konstitusjonelt monarki. Kongen er landets statsoverhode og har formelt sett den udøvende makt. Den lovgivende makt finnes i Parlamentet.

Valutaen i Marokko er marokkanske dirham, MAD. 100 norske kroner tilsvarer ca 117 dirham.

Populære souvenirer i Marokko er sølv, arganolje, tepper, klær, skinn, lamper, håndlagede ting i tre eller metall, krydder.

De fleste store reiseselskap, og en rekke små, arrangerer turer til Marokko. Det går også helt fint å reise på egenhånd, fly koster fra kr. 2.000 og oppover pr person en vei. Lufthansa, Norwegian, Sas og Ryanair, KLM  m. fl. har ukentlige avganger fra Oslo.

Man trenger normalt ikke skaffe seg visum på forhånd, men må fylle ut et enkelt innreiseskjema før ankomst og hjemreise.

Overnatting. Det er mange hoteller og overnattingsmuligheter i landet, prøv gjerne en av de mange riadene. Overnatting kan forhåndsbestilles på f.eks hotels.com eller booking.com.

***

Blogg.no har begrensning på hvor lange enkeltinnlegg man kan legge inn. Billedbrevet fra Marokko er derfor delt opp i fem deler,

Ved å klikke på lenkene under her kan du lese alle blogginnleggene om Marokko:

Del 1 - Marrakech

Del 2 - Majorelleparken og Atlasfjellene

Del 3 - Essaouira og Rabat

Del 4 - Casablanca og Al Jadida

Del 5 - Landsbygda og fakta

***

 #Marokko #badeliv #kontraster

 

På jakt etter en G-string, størrelse 46

Dette er en novelle som ble publisert i boken Rockn roll, baby, for noen år siden, en bok med mine tekster og kunstneren Kari-Mette Astrups malerier. Denne novellen avslutte boken, og gir vel et lite signal om en ganske leken, litt på kanten-bok. Både novellen og boken egner seg nok ikke helt til romantiske tjueåringer, men dersom du er en kvinne som meg selv, godt voksen, lubben - godt polstret eller tjukk, med humor og selvironi, samt liker et litt skeivt blikk på menn, sex og samliv, så kan det nok hende at den faller i smak...

Når det gjelder novellen under, så har jo den omtalte trusa ( heldigvis ) nesten har forsvunnet fra motebildet. Resten av historien må jeg nok allikevel innrømme at er nærmere sannheten i dag, enn da den ble skrevet ;-)

 

På jakt etter en G - string, str. 46.

Det hele begynte en helt vanlig fredag. Jeg satt sammen med mannen min i stua og kikket på tv, akkurat som de aller fleste andre middelaldrende par i Norge vanligvis gjør på en fredags kveld. Bit for bit var akkurat ferdig, og mannen min, Kåre, zappet rundt for å se om det begynte noe spennende på en annen kanal. På TV 1000 stoppet han. Der var det frøken World- kåring. Vakre og langbente damer smilte og vrikket seg over skjermen i minimale tekstiler.

Ikke akkurat min favoritt underholdning, magre, anoreksiske ungjenter med blafrende øyevipper og silikon både her og der.
Men siden jeg er en voksen, klok kvinne, så sa jeg ingenting. Satt bare der og lot han få kikke på disse hønsehjernene.
Det var da han sa det:

- En sånn skulle du hatt.
- Hva?  spurte jeg.

Jeg skjønte ikke hva han mente, pratet han med seg selv, den gamle grisen? Jeg kjente adrenalinet koke, og et øyeblikk glemte jeg nesten at jeg var en sindig, fornuftig kvinne. Han gjentok: 

- En sånn, en sånn truse. Slik som hun fra Canada har.
- Åh, en G ? string?
- Ja, ? sa han, - akkurat.

Det ble ikke sagt noe mer om det, den kvelden. Men etter sengetid fikk jeg et uventet lidenskapelig besøk. Faktisk atskillig mer lidenskapelig enn de vanlige pliktbesøkene som helgen pleide å føre med seg. Nå er jeg ikke dummere enn at jeg skjønte at det ikke var bilder av meg i mine velbrukte, grå-hvite Sloggi-truser som var på netthinnen til min plutselig så amorøse mann, men i min alder har man vett til å ta de godene som byr seg uten å stille for mange nærgående spørsmål. Dessuten, bildene av min manns blanke isse og velkjente bilringer er heller ikke høyt opp på listen over mine egne topp-ti fantasier som kan være kjekke å ty til når sluttspurten nærmer seg? Men det var uansett denne fredagskvelden som startet det jeg nå skal fortelle om.

For et par uker senere, etter at minnene om den amorøse natten var begynt å blekne, og helge-elskoven igjen var tilbake på gammelt lavmål, befant jeg meg en dag i undertøysavdelingen hos Cubus. Vanligvis ville jeg ganske enkelt tatt med meg et par hvite Sloggy i str. XL, men denne dagen så fant jeg meg selv stående å kikke på rad etter rad med minimale tekstiler.
Det fantes tydeligvis G-string truser i alle farger og fasonger. Sorte truser, hvite truser med blonder, leopardmønstrede sexy små saker? 

Jeg så meg raskt omkring, plutselig brydd over omgivelsene. Tenk om en av naboene dukket opp! Da hadde de fått noe å sladre om. Jeg synes jeg kunne høre dem:  

- Vet du hva jeg så i går, Gamle fru Halvorsen på 56 år, var ute og kjøpte seg G ? string ... 

Men ingen kjente var heldigvis å se. Derimot sto det to guttunger på en femten, seksten år og fulgte med meg i øyekroken. Det var tydeligvis at de syntes både undertøyet og jeg var fornøyelig, der de småflirende sto med sine egne bukser halvt ned på baken. Hengende løst, slik at det så ut som om de fremdeles brukte bleier. Den lengste av dem viftet med en stringtruse og sa til den andre, såpass høyt, at det tydelig var ment for mine ører også: 

- Se, her trenger man ikke ta av trusa for å finne rumpa. Nå må man isteden brette ut baken for å få øye på trusa.

Fnisende som to fjortis-jenter forsvant de mellom reolene.
Jeg kikket på tekstilene foran meg. Guttungene hadde faktisk et poeng. Men en del av disse trusene var allikevel ganske søte?
Jeg tok nølende fram en truse i det jeg trodde var riktig størrelse. Størrelse 46, de hadde ingen større. Den var sort og hadde en søt liten blonde langs kanten. Bak hadde den, ehh, nesten ingenting. Jeg snudde og vendte på det lille plagget. Det kunne jo ikke skade?
Jeg kikket på prislappen.  Kr. 178,- sto det.  Etthundreogsyttiåtte? Det var dobbelt så mye som for en Sloggi-truse. Og 10 ganger mindre stoff! Ikke rart produsentene gjerne ville se oss i string-truser. Triumph sto det på merkelappen, og det gled en erindring gjennom hode. Var det ikke Triumph vi ble oppfordret til å boikotte fordi de produserte undertøyet sitt i Burma? Hvor diktatorene tok all fortjenesten, og folket var satt til slave-arbeid?
Så fikk jeg øye på en rød lapp under prislappen, 50 % avslag sto det der. Dermed var avgjørelsen tatt, trusa skulle bli mi. Arbeiderne i Burma var sikkert glad til for å få beholde arbeidsplassen sin uansett.

Jeg gikk raskt mot kassadisken for å betale, og prøvde å se selvsikker og målbevisst ut. Som om kjøp av string-truser var en helt dagligdags affære for meg, som om jeg hadde skuffen full hjemme. Jeg er en kvinne av tiden, en slik som forventer effektivitet. Fordi jeg fortjener det.
Bak disken sto det ei kvisete ungjente, ca. størrelse 36, med blondt hår og lilla trutmunn. Hun tok i mot trusa, og kikket på den. Og på meg. Og på trusa. Og omsider på meg igjen.
Jeg kunne tydelig se at hun kjempet mot latteren, magen bølget under den stramme genseren, der hun sto og nitygget på en tyggegummi. Så tok hun seg tydelig sammen;
- Skal det være en gave? 
Jeg ristet bestemt på hodet, mens jeg kjente rødmen krype opp langs halsen. Hersens jentunge!
Jeg fikk omsider betalt, og tok med meg posen med nyervervingen.

Vel hjemme tok jeg meg et langt, godt bad. Jeg låste baderomsdøra grundig. Så fant jeg fram trusa. Det lille plagget gled greit oppover hoftene så størrelsen var riktig, men kanten øverst føltes allikevel i strammeste laget. Jeg kikket på meg selv i speilet. Dro trusen først litt opp. Og så litt ned. Men uansett hvor den havnet, så la stoffet seg pent innimellom bilringene og ble borte langt der inne et sted.
Over kanten av trusen hang det et stykke løs, hvit mage som dekket over den søte blondekanten. Jeg prøvde å trekke inn magen, og det føltes faktisk som om jeg greide det. Men speilet fortalte meg at det gjorde jeg nok allikevel ikke.
Bare den nederste delen av det trekantede stoffstykket foran var synlig. Det dekket jo i og for seg det det skulle. Jeg snudde meg. Bak, - så dekket den ingenting. Og intet trusestoff var å se. Jeg betraktet bakenden min i speilet. Den var hvit. Og stor. Og dissende. Og full av merkelige små groper. Jeg stirret på den som om jeg aldri hadde sett den før. Og det hadde jeg jo ikke heller, ikke sånn.


(Bildet er malt av Kari-Mette Astrup.)
 

Jeg gikk forsiktig fram og tilbake. Det føltes uvant, med den tynne stoffbiten gnagende et sted langt der inne mellom rumpeballene. Jeg prøvde å se det med min manns øyne. Var dette virkelig sexy?

Senere på kvelden, etter et kjedelig diskusjonsprogram og kveldens siste nyhets-sending, var det omsider leggetid. Det var Valentine - dagen, dagen for romantiske overraskelser. Det var ingen kveld som kunne passe bedre.
Jeg kjente sommerfuglene flagre i magen, men nå fikk det bære eller briste. Vi sto og kledde av oss, side ved side på soverommet. Jeg tok nølende av meg  foldeskjørtet, og sto der i all min bleke nakenhet, bare ikledd en sort truse på størrelse med et frimerke. Mannen min sto foroverbøyd, mens han holdt på å ta av seg sokkene. Jeg snudde meg langsomt rundt, vendte ham ryggen. Vendte ham baken. 

Jeg mer følte enn så at han stivnet.  Han åpnet munnen. Og lukket den sakte igjen. Så kysset han taust de rødmende kinnene mine.

Han er en klok mann, mannen min.

 

***

 

Ønsker du å lese mer fra boken Rock`n Roll, baby? Den kan bestilles på tilbud til kun kr. 49,- + porto her.

Rock`n roll, Baby - Myriam H. Bjerkli

 

#truse, #g-string, #kåtskap, #novelle, #humor, #sexy #rocknrollbaby

En elefant med ereksjon ødela bryllupsreisen min ...

I et tidligere innlegg skrev jeg om sutrete turister som heller burde holde seg hjemme, dersom de ikke tåler varme. Vel, det er visst ikke bare de som kanskje heller burde holde seg hjemme i vante omgivelser. Dette er noen av de dummeste klagene Thomas Cook and the Association of British Travel Agents har mottatt... ( Mine favoritter er nr 7 - 18 og definitivt 20.)

1. Jeg synes det burde vært opplyst i brosjyren at den lokale butikken ikke selger slik kjeks som de har hjemme.

2. Selv om jeg ofte skulle ha handlet akkurat da, så stenger butikkselgerne i Puerto Vallarta butikkene sine midt på dagen. Det er latskap og burde vært forbudt!

3. Da jeg var på ferie i Goa i India, oppdaget jeg til min forferdelse at nesten alle restaurantene der serverte curry. Jeg liker ikke sterk mat! 

4. Vi bestilte en tur til en vannpark, men ingen fortalte oss at vi måtte ha med håndkle og badetøy. Vi regnet med at det var inkludert i prisen! 


 

5.  Det var altfor mye sand på stranden. Vi måtte vaske vekk alt når vi kom tilbake på rommet. 

6. Sanden på bildene i brosjyren var mye hvitere enn den var i virkeligheten!

7. Toppløs soling på stranden burde forbyes! Det var svært distraherende for mannen min, som bare ønsket å slappe av.

8. Ingen fortalte oss at det var fisk i vannet. Barna våre ble skremt!

9. I følge brosjyren skulle det være et fullt utrustet kjøkken. Men det var ingen eggedeler der!

10. På feire i Spania hadde vi stadig problem med at alle drosjesjåførene var spanske.

11. Veiene var så humpete at det var umulig å lese guideboken under bussturen. Dermed gikk vi glipp av mye som kunne gjort ferien vår morsommere.

12. Vi brukte ni timer på å fly fra Jamaica til England, mens amerikanernes flytur bare tok tre timer. Der er urettferdig!

13. Vår ett-roms suite var mye mindre enn våre venners tre-roms suite!

15. Det var altfor mange spanjoler i Spania. Resepsjonisten snakket spansk og maten var spansk. Ingen fortalte oss at det kom til å være så mange utlendinger der. 

16.  Som turoperatør, så bør dere varsle oss om bråketer og uhøflige gjester før avreise. 

17. Jeg fikk myggstikk. Det sto ingenting om mygg i brosjyren.

18. Vi fikk dobbeltseng, istedenfor de to enkeltsengene vi hadde bestilt. Nå er min forlovede gravid, og det er deres skyld!

19. Vi betalte fem Euro for et par Ray Ban solbriller på stranden. Nå har vi funnet ut at de var falske!

Og min personlige favoritt:

20. Da vi bodde på  the Game Lodge, så vi en elefant med tydelig ereksjon. Synes ødela bryllupsreisen min, da det fikk meg til å føle meg utilstrekkelig ...


(Bilde kjøpt på lisens hos Shutterstock.com.)

 

Hvilken er din favoritt? Noen du kjenner deg igjen i? Eller hotellnaboen... ?

 

***

#klager, #turister, #Spania, #ereksjon, #elefant, #toppløs, #taxi, #utlending
 

Marokko, en reise til tusen og en natt. Del 4 - Casablanca og Al Jadida

Siden Blogg.no har begrensning på lengden av enkeltinnlegg, så er dette reisebrevet delt opp i fem deler. De tre første innleggene fra Marokko er allerede publisert, og du finner lenker til alle de fem innleggene i bunnen av siden her.

I dag tar vi en tur til storslåtte

CASABLANCA

Casablanca, er Marokkos økonomiske sentrum og eneste metropol, og i dag langt mer moderne enn hva vi husker fra den romantiske filmklassikeren med samme navn.

Mot havet ruver Hassan II-moskéen, det nest største religiøse byggverket i verden, bare forbigått av moskeen i Mekka.Hassan II moskeen i er bokstavelig talt bygd på Atlanterhavet, mer enn halvparten av moskeen er bygd utover havet.

Moskeen ble innviet i 1993, og rommer opp til 120.000 tilbedere: 20.000 inni, og 100,000 på gårdsplassen. På en typisk fredagsbønn, kommer det ofte opptil 18.000 mennesker.

Moskeen, som er åpen for turister, er rikt utsmykket med zellij-mosaikk, marmor, granitt, onyks, sedertre, messing og titan.

Casablanca er den største byen i Marokko med om lag 3.8 millioner innbyggere og 5 millioner i byområdet. Navnet  betyr «det hvite huset». Casablanca har landets største havn og er Marokkos økonomiske sentrum.

Casablanca er et viktig knutepunkt mellom øst og vest,og her er det gode shoppingmuligheter.

En tur gjennom sentrum er som et gedigent friluftsmuseum for arkitektur, med overvekt av monumentale bygninger fra det tidlige 1900-tallet.

Her har franskmennene satt sitt tydelige preg med stiler innen ny-klassisisme, art nouveaum art deco.

AL JADIDA ? Marokkos Deauville

Den gamle portugisiske byen Mazagan ble i fordums tider gjerne omtalt som Marokkos Deauville. Byen har ca. 144,440 innbyggere. Sett fra sjøen har byen et utpreget u-marokkansk utseende, med sine massive bymurer og festninger av  portugisisk opprinnelse.

Det skyldes at El Jadida ble okkupert av portugiserne i 1502. De kalte byen Mazagan og beholdt byen inntil 1769 som en lenke i sine handelsruter til India. Selv om byen har forandret seg siden den gang, er Al Jadida fortsatt en vakker by,

der Atlanterhavets bølger lekent slår mot de gamle bymurene og de innbydende sandstrendene.

Byens hovedattraksjon er uten tvil undergrunnscisternen som blir kalt den portugisiske cisterne. Det 34×33 meter rektangulære fundamentet er dekket med vann som speiler søylene og hvelvene i vannets klare overflate.

En brønn er den eneste lyskilden, og skaper de trolske speilbildene, en nesten magisk atmosfære.

En tur i bygatene ledet av guide Vidar

En lokal slakter tilbyr garantert ferskt kjøtt.

 

og bakeren frister med ferske brød.

mens kattene er akkurat like late her som hjemme ?

Moskeen.

Marrakech har alltid handlet om shopping av ymse slag, og  byen er fortsatt det ultimate sted for handel. Vil man shoppe i Marokko, så er tepper et godt valg.

og tepper selger de både på gata

og i kanskje litt «tryggere» omgivelser.

Hvis man har de teppene man trenger

så er også potter og kar

populært å handle med seg hjem

I tillegg til fargerike klær, trevarer, skinn, krydder og Argan-olje.

ARGANOLJE

Arganolje er også veldig populært å kjøpe med seg hjem. Oljen utvinnes fra argan-nøtten som vokser på argantreet. Dette treet finnes kun i Marokko. Oljen blir ofte omtalt som The Golden Oil (Gulloljen) eller Liquid Gold (Flytende Gull). Arganolhe hevdes å både å gi fuktighet til huden, samtidig som den strammer opp og gir ny glød.

»Arganolje blir brukt både i matlaging, hårpleie og hudpleie. Arganolje har høyt innhold av vitamin E, essensielle fettsyrer og antioksidanter som hevdes å hjelpe med alt fra tørr hud og rynker til psoriasis, eksem og uren hud.

Her er et av stedene der de produserer oljen på gamle måten, helt manuelt.

Disse to skjønningene bodde også på gården.

Kvinnene knuser først nøttene

Før oljen presses ut.

Oljen har i århundrer blitt brukt av kvinner i Marokko, men nå eksporteres den også utenlands.

Du kan også kjøpe med diverse produkter laget av oljen på et av de lokale berberapotekene.

***

Blogg.no har begrensning på hvor lange enkeltinnlegg man kan legge inn. Billedbrevet fra Marokko er derfor delt opp i fem deler,

Ved å klikke på lenkene under her kan du lese alle blogginnleggene om Marokko:

Del 1 - Marrakech

Del 2 - Majorelleparken og Atlasfjellene

Del 3 - Essaouira og Rabat

Del 4 - Casablanca og Al Jadida

Del 5 - Landsbygda og fakta

***

 #Marokko, #Casablanca, #aljadida

 

Midtsidepike i Spania i dag

Riktignok antagelig en av de kjedeligste midtsidepikene ever, i hvert fall hvis man definerer etter mengde klær. men siden mye av krimmen "Lille Linerle" er skrevet i Guardamar del Segura i Spania, så er det selvfølgelig gøy at de har oppdaget den :-) 

 

Og det er ikke alltid så langt fra nord til sør. Her et tidligere intervju i I Tromsø. Og akkurat nå skinner vel solen i både Tromsø og Spania, så da tenker jeg begge steder er fine plasser å være :-) ( Nå kan det nok diskuteres om jeg fortjener tittelen "Tromsøkvinne",men jeg er i hvert fall født der. Og det med bestselgerlister er også en sannhet med en del ganske begrensede forutsetninger. Men all reklame skal jo være god reklame? :-)






#lillelinerle, #spaniaidag, #guardamardelsegura, #bok, #krim, #debutbok

Sutrende turister som ikke liker varme bør holde seg hjemme

Jeg har vært i Madrid i noen dager, og innrømmer at det var litt i heteste laget, det er i hvert fall ny rekord for meg personlig. Såpass at jeg måtte skaffe meg bildebevis:



Men selv om jeg gikk rundt i byen i dagevis, ( over 15 000 skritt hver dag i varmen ;-) og VET at det er agurktid, så synes jeg media overdriver voldsomt.


Så langt er visstnok to døde, begge hardtarbeidende menn i varmen, der myndighetene MISTENKER at det kan være varmen som har skylda. Jeg skjønner at eldre og allerede syke folk kan bli dårlige, ja t.o.m. dø av varmen, og jeg utelukker selvfølgelig ikke at det kan ha skjedd, men selv om byen yret av liv, så så jeg ingen turister som falt døde om av hetesjokk eller virket tydelig plaget. Det nærmeste var en syk sykebil ... ( Jeg håper hun som lå inne i den, rakk fram i tide. Hun så dog ikke akutt døende ut, og det virket mer som en forstuet ankel, enn et heteslag ...)



Jeg så heller ingen som badet i fontenene, selv om flere medier ga inntrykk av at alle byens fontener nå fungerte som svømmebasseng. ( Selv har jeg noen vage minner om et bad i Trevifontenen i Roma, men det var midt på natte og hadde neppe noe med varmen å gjøre... )



Det nærmeste jeg kom fontenebading i Madrid, var denne mannen som kjølte ned føttene mens han leser på mobilen. Det er selvfølgelig mulig at han akkurat der deler et Instagramøyeblikk om den forferdelige varmen i Spania, men jeg synes uansett ikke at det ser ut som om han lider ...



Det jeg derimot så, var en rekke blide og godt fornøyde turister. Når det ble for varmt, så gjorde de som oss, de fant seg et vanningshull.



Eller gikk inn på et av de mange shoppingsentrene med aircondition. Trakk seg kanskje tilbake til et godt avkjølt hotellrom. Badet kanskje i bassenget på hotellet. Stakkars oss...

Selv om det var ekstra varmt i disse dagene, så vet jo alle at det er varmt i sydeuropa i juli og august? Dersom man ikke tåler varmen, så kan man jo bare holde seg hjemme, og legge ferien til litt kjøligere måneder dersom man vil sydover?



Jeg greier ikke å synes synd på verken meg selv eller andre svettet turister, der vi sitter i skyggen og nyter kald drikke, mens andre flyr rundt i varmegradene og serveres oss.



For mens vi sløver rundt, er det faktisk en rekkemennesker som er på jobb. Bygningsarbeidere, asfaltarbeidere, taktekkere.



De kan ikke avbryte arbeidsdagen for å ta en dukkert i bassenget, uansett hvor varmt det måtte være.



Madrid er en by som ønsker flyktninger velkomne, noe jeg synes er bra. Men de er også en by med mange synlige tiggere, uteliggere, flyktninger og narkomane.


 

Folk som lever på gata, som spiser, drikker, tigger og sover på brennheit asfalt. Hvis de - som vi gjorde - prøver å søke skygge og avkjøling i et av de store shoppingsentrene, så slipper de ikke inn.



Der vi får åpnet døra for oss og ønskes velkommen inn av hyggelige, uniformskledde vakter, så får de den samme døra slengt mot seg. De har det varmt, og svært få steder å søke skylde. De kan ikke velge å reise til et litt kjøligere land i Europa, for å komme tilbake når de synes temperaturen er mer levelig. 



Også skal det liksom være synd på OSS?

Som har oppsøkt varmen frivillig, og som når som helst kan forlate den? Beklager dere som klager, men det er faktisk ikke det minste synd på dere. Det er bare å ta en titt på ekspertenes råd for å takle varmen. Ifølge Spaniaavisen er det å drikke mye vann og spise lett mat, og unngå mye fysisk aktivitet. Skal du sole deg er det minst skadelig på formiddagen og ettermiddagen, og ekspertene ber alle være nøye med riktig beskyttelse. Javisst. Slapp av i varmen, gjør minst mulig, ta en solingspause midt på dagen, smør deg inn med solkrem når du slanger deg på stranden. DET er det som skal til for å slippe "å dø" i den "forferdelige" hetebølgen for oss turister.

Også sutrer vi?

***

#hetebølge, #Spania, #Madrid, #turist, #klage, #hjemløs, #flyktning, #basseng

 

 

Marokko, en reise til tusen og en natt. Del 3 - Kardemommebyen Essaouira og Rabat

Siden Blogg.no har begrensning på lengden av enkeltinnlegg, så er dette reisebrevet delt opp i fem deler. De to første innleggene fra Marokko ble publisert i forgårs og i går. Du finner lenker til alle de fem innleggene på bunnen av siden her.

I dag tar vi en tur til den sjarmerende:

Kardemommebyen Essaouira

Langs den over 3500 km lange kystlinjen til Marokko ligger  Essaouira, den tidligere portugisiske havnebyen Mogador.

Essaouira har ca. 60 000 innbyggere. Byen tiltrekker seg også en del turister, særlig surfere. Byen er svært gammel og ble etablert rundt en gunstig havn i le av øya Mogador.

De sterke, men stemningsfulle kontrastfargene kalkhvitt og lapisblått som kjennetegner Essaouira,

møter oss allerede nede ved den travle havnen.

Her klargjøres agn og fiskebåter både morgen og kveld, for å kunne høste av et av de mest fiskerike farvannene i verden.

Med mer enn 240 forskjellige fiskearter er utvalget upåklagelig,

og dagens fangst kan kjøpes fersk direkte nede på havnen eller fra fiskemarkedene inne i souken.

En spasertur fra havnen til souken, via sqalaen (bastion mot sjøsiden)

er som å gå i fotsporene til kjendiser som Jimi Hendrix, Leonard Cohen, Orson Welles, og vår egen Torbjørn Egner.

Essaouiras arkitektur og medina står på UNESCOs verdensarvsliste. Begrunnelsen er at anlegget er et unikt og godt bevart eksempel på det europeiske 1700-tallets militære festningsby-anlegg, plassert inn i en nordafrikansk kontekst.

Byen er samtidig i seg et vitnesbyrd om en historie om handel og kulturell kontakt mellom Europa og byen, landet og dets oppland i Sahara, og om en hersker som initierte denne kontakten.

Spise en bedre lunsj

Nyte utsikten fra byens tak

Få skoene pusset ?

eller kjøpe sølv til rimelig penge.

i en av de mange sølvbutikkene,

RABAT ? Kongens  by

Kongens residens ligger i Rabat, den politiske og administrative hovedstaden i Marokko.

Denne attraktive byen har mye å by på, og dens historiske betydning underbygges av at både fønikerne, kartagerne og romerne hadde bosetninger her på grunn av dens strategiske plassering ved munningen av den livgivende elven Bou-Regreg.

Her ligger også nekropolen Chellah.

Fra det frodige området på innsiden av festningsmuren fra middelalderen, har du en flott utsikt utover Bou-Regreg-dalen.

Flere sultaner og kalifer er gravlagt i nekropolen,

og arkeologiske utgravinger har avdekket restene etter den en gang velstående romerske byen Sala Colonia.

Og også ganske fascinerende for oss nordmenn

Stedet er en yndet hekkeplass for stork.

Et annet landemerke er mausoleet for Muhammad V.

Det majestetiske bygget er i seg selv et skue for øyet,

og ikke minst verdig som hvilested for det selvstendige Marokkos far.

Godt bevoktet av staute vakter

Utenfor mausoleet finner man denne plassen foran med sine karakteristiske søyler og Hassan-tårnet.

 

***

Blogg.no har begrensning på hvor lange enkeltinnlegg man kan legge inn. Billedbrevet fra Marokko er derfor delt opp i fem deler,

Ved å klikke på lenkene under her kan du lese alle blogginnleggene om Marokko:

Del 1 - Marrakech

Del 2 - Majorelleparken og Atlasfjellene

Del 3 - Essaouira og Rabat

Del 4 - Casablanca og Al Jadida

Del 5 - Landsbygda og fakta

***

#Marrakech, #Marokko, #essaouira #torbjørnegner #kardemommeby

 

Jeg vil bestemme når jeg skal dø!

Hvert eneste år reiser en rekke nordmenn til utlandet for å dø, blant annet til Nederland, Tyskland og Sveits.  Der får de et rom med en seng, et giftbeger og evig søvn. Vi snakker som regel om allerede døds-syke mennesker, mennesker som uansett vil dø i løpet av relativ kort tid. Mennesker som ønsker å dø i verdighet, istedenfor kanskje å seigpines i hjel med store smerter. Assistert selvmord er ikke tillatt i Norge, men burde det ikke være en menneskerett å selv få lov til å velge når man ønsker å dø? Og å få lov til å gjøre det hjemme i sitt eget hjem, omgitt av de man er glad i? Isteden for å måtte reise til et nøytralt rom i et fremmed land for å avslutte livet?

I Norge har vi akseptert kvinnens rett til å bestemme over egen kropp, og derfor fri rett til abort. Burde vi ikke også la døds-syke mennesker ha den samme retten til å bestemme over sin egen kropp?  Hvis vi har dyr som lider, så er de fleste enige om at det er barmhjertig å la dem få slippe. Hvorfor gjelder ikke det samme oss mennesker?

Motargumentene mot assistert selvmord / aktiv dødshjelp kommer ofte fra kristne. De mener at det bare er Gud som skal ha retten til å bestemme over liv og død. Men slik fungerer det jo ikke uansett. Mange av disse menneskene ville for lengst allerede vært døde, hvis det ikke hadde vært for legevitenskapen. Selv de som har gitt utrykk for at de helst vil slippe, blir behandlet slik at de lever videre en stund til. Så hvis man tror på Gud, så vil jo det si at  leger hver eneste dag overprøver Guds vilje, ved å redde personer som ellers ville dødd. Og det er selvfølgelig flott, så lenge man ikke bare redder personen til noen ekstra uker med lidelse. Men altfor ofte er det det an gjør, pasientene dør sakte, noen av dem tørster rett og slett i hjel. Er det noen verdighet og omtanke i det?

Jeg mener selvfølgelig at man først og fremst bør sørge for at de som ønsker å dø, får gode alternativer. At det må være en kontroll med det, slik at man vet at dødsønske er ektefølt og begrunnet. At man i mange tilfeller kanskje bør involvere både leger og psykologer før man etterkommer ønske. men i de tilfellene som er klare? Personen er uansett døende, vedkommende ønsker å dø, alternativet er kanskje måneder med seigpining? Jeg skjønner også at noen leger kanskje vil kvie seg for å hjelpe til med å avslutte liv, og ser at det kan være riktig å gi dem en reservasjonsmulighet, lik den vi vel i dag har når det gjelder abort. 

Jeg vet i hvert fall at hvis jeg selv havner i en situasjon hvor livet blir for smertefullt eller meningsløst, så ville jeg ønske å forlate det på en verdig måte. Ikke i smerter, tilkoblet slanger, mens livet sakte, altfor sakte ebber ut. Heller ikke vil jeg leve i årevis på et sykehjem, kanskje med en kropp som fungerer, men med en hjerne som for lengst har sagt farvel. Kanskje med fremskreden alsheimer, uten å kunne huske alle de som engang betydde så mye for meg. Eller bli liggende i årevis etter en ulykke, uten å kunne bevege meg, uten å kunne snakke. Hvor glad jeg enn er i livet, så kan det skje ting som gjør at døden vil være å foretrekke. Da håper jeg at noen vil forbarme seg over meg, og la meg få en like verdig død som de ville gitt bikkja eller katten sin. Og den endelige beslutningen synes jeg bør være min. Ingen andres. 

#død, #dødshjelp, #barmhjertighet, #kreft, #assistertselvmord, #gud #sveits
 

Spill med de korta du har!

 

Siden jeg publisert mitt forrige innlegg  serien om forlagsliv og forfattertips, om hvordan du IKKE får solgt bøker,  har jeg fått mange sms, mail og meldinger fra forfattere og skribenter. Mange av dem ganske sinte og bitre. Det er tydeligvis mange av dere som har sterke meninger om forlagsbransjen. Og da normalt ikke om slike småforlag som mitt, vi snakker her i hovedsak om de 3 ? 5 store.

Og la meg først understreke, jeg er slett ikke uenig i mange av synspunktene. Jeg er helt enig i at det er usunt at noen få aktører har så godt som all makt, og sitter på alle sider av alle bord. MEN det er ting man ikke får gjort noe med, og i mine øyne er det da langt bedre å prøve å spille med de kortene man har fått utdelt, enn å sette seg i en krok og furte fordi forlagsverden ? akkurat som resten av verden ? ikke er en rettferdig plass.

Vil du selge boken din må du gjøre det under de forholdene som rår, uansett hvor urettferdig du føler at det er. Det å la deg irritere og opphisse  over at det er noen andres bøker som ligger i stabler på bordet, istedenfor dine egne, hjelper deg ikke til å selge bøker. Det å rase mot systemet, mot bokhandlerne, mot forfatterkollegaer som tjener bedre enn deg, hjelper deg absolutt ingenting. Det kan tvert imot gjør ting vanskeligere. For hvor stor sjanse er det for at bokhandleren du har tenkt å besøke i morgen tar imot deg med åpne armer, når de skjønner at det var du som skrev hatbrev om det udugelige bokhandlernettet på sosiale medier dagen i forveien? Hvor stor sjanse er det for at forfatterkollegaer vil snakke varmt om boka di - uansett hvor godt de liker den ? hvis du dagen før har beskyldt dem for å være egoistiske og grådige? Og - hvis man skal være ærlig - hvor stor sjanse er det for at du - dersom du selv skulle bli en av de mestselgende forfatterne - vil takke nei til at forlaget og bokhanderkjedene satser stort på akkurat deg?

Det er altså ingen vits i å fortsette å sende meg flere mail om hvor urettferdig bransjen er, jeg kommer uansett ikke til å bruke energi på å irritere meg over det. Som liten forlegger og forfatter skulle jeg selvfølgelig ønsket deler av systemet annerledes, men det er opp til politikerne våre å få det endret, og jeg har absolutt ikke noe ønske om å skjelle ut kollegaer. Tvert imot så heier jeg på dem som får det til, være seg andre småforlag, bokhandlere eller forfattere. Det er mange dyktige bokhandlere der ute, som lever og ånder for bøker, og gjør sitt beste for at både småforfatterne og egen butikk skal overleve. Det er mange godt selgende forfattere som er flinke til å framsnakke kollegaer som ikke selger fullt så godt. Det finnes mindre forlag som gjør det bra. Det skal vi være takknemlig for. I alle bransjer trenger man noen fyrtårn, noen som får det til, noen man kan lære av. Noen som viser at det faktisk ER mulig å lykkes. Dessuten, romslighet og beundring er uansett mye hyggeligere følelser enn gjerrighet og misunnelse. Både for en selv, og for andre ...

***

Forlagsliv og forfattertips skal bli en serie med ukentlige innlegg. Her blir det tips om boksalg, skrivetips, erfaringer fra egen forlegger og forfatterhverdag og annet som jeg tror kan interessere deg som skriver. Legger du deg til som nyhetsmottaker på siden her, så er du sikker på at du får det med deg;-)

Foto. Finn Bjurvoll Hansen

OG - mens du venter, ta gjerne en titt på min debut som kriminalromanforfatter, Lille Linerle:

Sju år gamle Mari leker på stranda utenfor huset der hun bor. Det er en regntung oktoberdag og mamma har besøk av den nye kjæresten sin, Petter. Mari liker ham ikke. Hun drømmer om at den ordentlige pappaen hennes ? som hun bare husker fra et sort-hvitt-bilde hun har på natt- bordet ? en dag skal komme på besøk.

- Pappa? Er det deg?
Stemmen skalv. Det siste ordet var knapt hørbart, ikke

stort mer enn et lite håpefullt pust. Han nikket, bøyde seg ned og åpnet armene.

- Ja, lille Linerle, selvfølgelig er det meg. Kom til pappa.

***

Det finnes mange eksempler fra virkeligheten på unge jenter som blir holdt fanget av usle menn. Noen av dem i årevis. Ofte i mørke kjellere, i helt vanlige boligområder, der ingen aner hva som foregår innenfor naboens vegger. Kunne det samme skjedd i Kodal, det fredelige, lille tettstedet rett utenfor Sandefjord?

Boken kan bestilles her:

***

#lillelinerle, #forlagsliv, #forfatterlig, #bokhandlere

Marokko, en reise til tusen og en natt... Del 2 - Majorelleparken og Atlasfjellene

Siden Blogg.no har begrensning på lengden av enkeltinnlegg, så er dette reisebrevet delt opp i fem deler. Det første innlegget mitt fra Marokko og Marrakech ble publisert i går. Du finner lenker til alle fem innleggene nederst på siden her.  I dag tar vi en tur i Majorelleparken, før vi besøker berberenes rike i Atlasfjellene.

 

MAJORELLEPARKEN

Den franske maleren Jacques Majorelle

dro til Marokko i 1917 for å bli bedre etter tuberkulose.

Han ble veldig betatt av landet, fargene, kulturen og det intense lyset.

Da han følte han seg bedre etter sykdommen, bestemte han seg for å bygge seg sitt eget lille paradis. Resultatet er en overdådig hage, et hus i maurisk stil og et art deco-atelier med pergolaer og knallblå vegger.

Et fantastisk sted for inspirasjon og avslapping for både slitne guider

og dovne katter.

Senere kjøpte moteskaperen Yves St-Laurent hagen.

Han har derfor fått sitt eget minnesmerke der.

***

Atlasfjellene

I horisonten, sør for Marrakech reiser de mektigste Atlasfjellene seg, og med Nord-Afrikas høyeste fjelltopp på 4165 m.o.h. er de et imponerende skue.

Jeepsafarien tar oss med forbi store vannreservoarer, gjennom pittoreske landsbyer,

og langs frodige daler.

Marrakech er en miks av tre folkegrupper; de opprinnelige berberne ? som betyr fri mann ? araberne som ankom på 800-tallet, og jødene.

Nå befinner vi oss i berbernes rike.

Folket lever enkelt

og i pakt med naturen,

og områder som blant annet er kjent for sitt flotte og fargerike håndverk og for sin gjestfrihet.

Vi fikk gleden av å få servert marokkansk te og tradisjonelt brød i et privat berberhus. Det er en ære å bli invitert inn på te, og verten gjør sitt ytterste for at koppen skal smake best mulig.

Marokkanerne har stor forkjærlighet for te ? noen ganger omtalt som ?Berber Whiskey?, og teen blir laget etter samme framgangsmåte,  enten man er i et luksuriøst hotell, i en støvete teppebutikk langt inne i souken, eller hos en fattig bonde ute på landet. Te er kultur, og prosessen som skal til er både kompleks og lang. Hemmeligheten er å skjenke flere ganger ? helst med fall på en halvmeter. Selve tebladene er importerte fra Kina, mens lokal mynte tilsettes for å få en skarpere smak. Før servering tilsettes det normalt også rikelig med sukker.

Dette gir et fint innsyn i en tradisjon som er en viktig del av hverdagen for de fleste marokkanere.

Dagen avsluttes med en god lunsj i idylliske omgivelser På Auberge Chez Momo finner man tradisjonell arkitektur og indredning. Utenfor kan man nyte en vakker hage og et stort utendørs svømmebasseng.

Et idyllisk sted hvor freden fra fjellene virkelig synker inn over en.

 

***

Blogg.no har begrensning på hvor lange enkeltinnlegg man kan legge inn. Billedbrevet fra Marokko er derfor delt opp i fem deler,

Ved å klikke på lenkene under her kan du lese alle blogginnleggene om Marokko:

Del 1 - Marrakech

Del 2 - Majorelleparken og Atlasfjellene

Del 3 - Essaouira og Rabat

Del 4 - Casablanca og Al Jadida

Del 5 - Landsbygda og fakta

***

 

#Marrakech, #Marokko, #majorelleparken, # atlasfjellene

 

En evig kø av nakne damer ...

 

Se for deg at en kvinne som sitter ved frokostbordet. Ute skinner sola, kaffetrakteren surkler på kjøkkenbenken. Kvinnen tygger på et knekkebrød mens hun leser avisa. Mannen hennes står ved kjøkkenbenken og smører matpakke til datteren deres, og straks etter kaster datteren ranselen på ryggen og sykler av gårde til skolen. Kvinnen rydder av bordet, snart skal hun dra på jobben. Kanskje hun jobber på kommunekontoret? Uansett, mannen hennes er også ferdig med å spise, han smiler mot henne. Hun smiler tilbake, og tenker som så mange ganger før, at han er en like kjekk som den gangen hun traff ham. Men han har virket litt sliten i det siste, litt uoppmerksom, og sexlivet er ikke like heftig som det engang var. Hun sukker innvendig, det er vel bare normalt. De har tross alt vært gift i ni år.

Mannen hennes kler på seg ytterjakka, og kysser henne som vanlig adjø i døra. Hun ser ryggen hans forsvinne mot bilen, og straks etterpå kjører Mercedesen nedover gata og blir borte. Kvinnen blir stående og se etter bilen.

Hun vet hvor han skal. Og hun vet hva han gjør. Dagens han består av damer. Nakne damer. Hele dagen. Hver dag. Blondiner, brunetter og rødhårete damer. Damer med pupper og lår. Underliv i alle aldersgrupper. Fitter. Som han bretter åpne og studerer nøye. Klemmer på, beføler, og stikker fingrene inni ... Du har sikkert allerede skjønt hvor jeg vil. Mannen hennes er gynekolog.

Se så for deg at denne kvinnen er deg? ( Eller hvis du som leser dette er av hankjønn; snu det bare på hodet, det finnes mange  kvinnelige gynekologer også ...) Og jeg vet at det «bare er en jobb», og at vi selvfølgelig trenger gynekologer. Men allikevel ...

Jeg må innrømme at jeg tror jeg ville hatt problemer med være gift med en gynekolog. Hva med deg? Kunne du tenkt deg å være gift med en? Kanskje du faktisk er det, er det i tilfelle noe du tenker på?

( Jeg spurte forresten for noen år siden min egen gynekolog hva han syntes om yrket sitt. Han hadde verdens beste jobb, svarte han. En stund etter mistet den samme gynekologen legelisensen p.g.a. litt for tett omgang med pasienter. Så da var det kanskje allikevel ikke "bare" en jobb?)

 

***

#gynekolog, #underliv, #sjalusi, #pupper, #nakenhet, #ekteskap

 

Jeg vet at selvskryt stinker, men ...

Jeg vet at selvskryt stinker, men noen ganger blir jeg så glad at det ikke er lett å la være. Og på den annen side, selvskryt kan man i hvert fall stole på, den kommer jo som regel fra hjertet ;-)

I hvert fall, jeg har de to siste dagene fått to nye, helt fantastiske anmeldelser på Lille Linerle. Begge skrevet av dyktige, lesere, kulturpersonlighet Asle Lien og en av Norges beste og mest aktive bokbloggere, Tine Sundal. Og begge har lest og likt. Så da håper jeg at dere tilgir meg at jeg deler her, det er ikke så mange  muligheter en forfatter i et lite forlag har til å promotere seg, dersom man har et ønske om at folk skal kjøpe boka. Og det har jeg jo:-)

Tine Sundal skriver blant annet:

"Boken er Myriam H. Bjerklis debut som krimforfatter, en debut hun kan være stolt av.
Lille Linerle er utrolig godt skrevet, språket er godt, tempo høyt og alt henger sammen. Det at jeg gjennom hele lesingen hadde lyst å skrike høyt, fordi det var så ekkelt, er jo egentlig også et pluss i margen, men fyttigrisen Myriam!! Når det kommer til slutten kan jeg bare si, jeg fikk som fortjent. Jeg liker ikke sentimentale "happy endings", og denne slutten var irriterende på sitt vis, men når jeg tenkte meg om, egentlig genial. Les så får du se!

Resten av den nydelige anmeldelsen kan dere lese på bloggen hennes her.


 

Asle Lien skriver: 

"Lille Linerle" - Det er julimånedens krimanbefaling.

-"Pappa? Er det deg?

Stemmen skalv. Det siste ordet var knapt hørbart, ikke stort mer enn et lite håpløst pust. Han nikket, bøyde seg ned og åpnet armene.

-Ja, lille Linerle, selvfølgelig er det meg. Kom til pappa.

Det å skrive krim, er det nok mange som behersker, men det er et sprang fra å skrive krim til å skrive god krim. Spranget fra å skrive god krim til å skrive krim i mesterklassen, som kun teller et knippe forfattere, er om mulig enda større. Fordi den må oppfylle så mange elementer. Den skal ha en fengende, gripende og et troverdig plott. Den må ha et godt språk og, kanskje som i denne, korthugde setninger, den bør også ha en underliggende nerve. Den skal ha en bærende spenning, den skal ha troverdig(e) fortellerstemme(r), med dialoger som skaper tillit hos leseren, den skal være uten logiske brister, den bør ha en jevn fremdrift og den skal ha en slutt som binder det hele sammen og ikke slår én eneste sprekk i byggverket. Forfatter Myriam H. Bjerkeli mestrer dette med stø penn. "Lille Linerle" er en gjennomført mørk og gripende krim, som tar opp noen av de vanskeligste temaene. Forsmådd barndom og oppvekst med en alkoholisert mor eller far. De nærmest umulige utfordringene å leve med en psykopat. Og, det aller verste, seksuelt misbruk av barn. Om bortføringen av seks år gamle Mari, om fortvilelsen hos en mor som føler hun sviktet på det verst tenkelige tidspunkt, alle ugjerninger som flettes inn i historien - uten å være det minste spekulativ - og om de grusomme overgrepene. Om en gartner som bare går og "stuller og steller!"

Boken er skrevet med høy intensitet og jeg vil påstå den oppfyller samtlige elementer for å danne en fullverdig krim. Ikke bare er det en krim, hvis elementer er drap, etterforskning og oppklaring, men det er også en psykologisk thriller i tillegg til at den tangerer dramasjangeren. Språket er nøytralt og stødig, her finnes lite eller ingen klisjeer. "Lille Linerle" er fra fiksjonens arena, la det være klart, men det kunne likså godt vært en historie som var hentet fra virkeligheten.

Og bare for å nevne det, Myriam H. Bjerkli er krimdebutant, så jeg sier bare: Hvilken debut! Selv slukte  jeg boken i løpet av noen timer og kanskje tilsvarende antall kaffekopper.

***

Har du lyst til å gjøre deg opp din egen mening? Boken kan kjøpes / bestilles hos bokhandelen. Eller direkte fra forlaget her:



 

 

 

Marokko, en reise til tusen og en natt. Del 1 - Marrakech

Har du lest «1001natt?» Eller sett filmen «Casablanca?»  Nesten garantert har du lest Thorbjørn Egners  bok «Kardemommeby?» Fellesnevneren er at inspirasjonen er hentet fra eventyrlandet Marokko, et land som har inspirert mangfoldige kunstnere med sitt mangfold av farger, lukter og smaker.

MARRACECH

Marrakech er ikke den største byen i Marokko, men utvilsomt den mest eksotiske, sammenlignet med de andre kjente marokkanske byer som for eksempel Casablanca og Rabat. Hvis du ikke har besøkt en afrikansk storby før, risikerer du et kraftig kultursjokk. Marrakech er rop, stress, menneskemengder, og trengsel. Byen er bråkete, støvfull og hektisk, og du vil få ustoppelige henvendelser fra selgere og tiggere. Det er  «very cheap», «special offer» og «look, look, look, look!» Det er fantastiske farger, fristende og ikke fullt så fristende lukter. Det er moderne kledd ungdom og tildekkede damer. Det er biler, esler og hestekjerrer. Det er en spennende reise i tid.

Marrakech ble grunnlagt i 1062, og var landets hovedstad frem til 1600-tallet.  Marrakech har i alle år vært et viktig handelssentrum i sørlige Marokko, og kjøpmenn fra resten av Marokko har strømmet til byen i århundrer.

Marokko betyr Guds Land, og selv om landet er mer vestlig orientert og vant med turister enn andre muslimske land, så er det et muslimsk land,.  og selv om det er mye mer vestlig orientert og vant med turister enn andre muslimske land, er det mange som synes det er  upassende å gå med shorts, bare skuldre eller korte skjørt.

Det er vanligvis ikke alkoholsalg på fortausrestaurantene og homofil praksis er straffbart. Det samme gjelder seksuell omgang utenom ekteskapet. Vår rundtur i Marokko starter i UNESCO-byen Marrakech. Som flere tradisjonelle byer i Marokko er medinaen omgitt av en festningsvoll. Marrakech er delt i to forskjellige bydeler. På den ene siden har du den arabiske gamlebyen, eller Medina. Her møter du det marokkanske dagliglivet i trange basargater bak rosa bymurer.

Hele medinaen er som en reise til fordums tider, med livlige souker, myldrende gater og basarer, fylt med folkeliv og orientalsk atmosfære.

Den nyere bydelen Ville Nouvelle kan derimot ligne en hvilken som helst vestlig metropol med sine forretningsbygg, luksushoteller, butikkjeder, parker og fontener.

Bugnende av skinnvarer, silkeskjerf, spennende krydder,

klær, te og mye annet som vi slett ikke visste at vi ønsket oss.

Djemaa el Fna-plassen er selve hjertet i medinaen. Dette er det største og travleste torget i hele Afrika, og syder konstant av liv. Her vrimler det av slangetemmere, akrobater, turister, spåkoner, hennatatovører og musikere.

Her vandrer vi mellom boder som tilbyr alt fra medisinske urter til konditorvarer, nytende på en leskende, nypresset appelsinjuice.

Plassen er oppført på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv og å vandre her, er som en reise i 1001 natt.

Vi blir tilbudt alt fra krydder og apekatter, gullsmykker og radioer, høns og beduinklær, trommer og håndlagde tepper, sverd og blomster.

De forskjellige varetypene stort sett ligger samlet. Du har eget kryddermarked, tekstilmarked, skomarked, koppermarked, lær- og skinnmarked m.m. Det kan være lett å gå seg vill, og det å spørre noen om veien, er ikke alltid lett.

De fleste snakker ikke engelsk, turistnæringen snakker ikke så mange engelsk, og selv om cirka halvparten av marokkanerne kan lese, så leser mange bare arabisk, ikke vestlige bokstaver.

Etter en rundtur i markedets mange småbutikker besøker vi en restaurant som hevder å være en av de tre beste marokkanske restaurantene i Marrakech.

Det marokkanske kjøkken er en herlig blanding av arabisk, berbisk, afrikansk, portugisisk, fransk, spansk og jødisk matkultur.

Ofte serveres det kylling, oksekjøtt eller lam. En av de mest typiske marokkanske rettene er tajine, som også er navnet på leirgryten som maten både tilberedes og serveres i. Kjøttet er saftig og mørt, og serveres gjerne  sammen med smakfulle grønnsaker, sauser og krydder.

Restauranten vi spiser på er en gammel riad, et tradisjonelt marokkansk hus/palass med en innvendig «hage», som ligger i den gamle bydelen.

Dette er gamle palasser bygget rundt en åpen borggård, gjerne med en sentral fontene eller basseng.

Fra utsiden ser riadene ofte enkle og ganske kummerlige ut, og det er derfor ekstra fascinerende å oppdage hva som kan gjemme seg bak de enkle fasadene. I god tradisjon skjules fantastiske skatter innenfor beskjedne vegger..

Her er også en indre hageterrasse hvor du kan spise utendørs, og som enhver marokkansk restaurant med respekt for seg selv, er det levende musikk og magedans.

Riadene finnes i alle prisnivåer, og kan være et eksotisk alternativ til vanlige hoteller, dersom du ønsker et fint innblikk i marokkansk storhetsarkitektur, samt en introduksjon til det smakfulle marokkanske kjøkkenet,

 

Hvis magedansen ikke frister kan man også spise godt og la seg underholde på Chez Ali, der man kan oppleve et storslagent hesteshow.

Der man virkelig føler at man har havnet i en av historiene fra 1000 og en natt?

Restaurantene ligger på rekke og rad, og alle frister med nydelig mat og lokale musikere.

Før kvelden avsluttes med et forrykende hesteshow.


På vei hjem kan man se Marrakecs midtpunkt lyse mot nattehimmelen. Den over 800 år gamle Koutoubia-moskéen er byens høyeste bygning med sin 71 meter høye minaret. Moskéen innkaller til bønn fem ganger daglig.  Koutoubia-moskéen kan sees fra nesten hele byen, og er et veldig greit orienteringspunkt, men innsiden er det bare muslimer som har tilgang til.

I Marracech finner man også det fantastiske Bahia-palasset. Dette er et storslagent palass som ble bygget på slutten av 1800-tallet for sultanens Grand Vizier Abou Ahmed og hans harem.

Palasset er bygget i tre separate stilarter; marokkansk, jødisk og arabisk. Alt er i naturfarger og marmor.

Bahiapalasset har vært med i blant annet filmene Gladiator og Lawrence of Arabia.

og imponerer med fantastisk keramikk

og overveldende pyntede tak.

Cirka en halv kilometer sørover ligger Saadiangravene. Der hviler medlemmene av Saadian-dynastiet, som hersket i regionen på 1500-tallet. I tre separate mausoleer ligger kongene, dronningene og barna i storslagne bygninger med intrikate utskjæringer og marmorsøyler.

Mausoleene ble stengt på begynnelsen av 1700-tallet, og gjenoppdaget i 1917.

***

Blogg.no har begrensning på hvor lange enkeltinnlegg man kan legge inn. Billedbrevet fra Marokko er derfor delt opp i fem deler,

Ved å klikke på lenkene under her kan du lese alle blogginnleggene om Marokko:

Del 1 - Marrakech

Del 2 - Majorelleparken og Atlasfjellene

Del 3 - Essaouira og Rabat

Del 4 - Casablanca og Al Jadida

Del 5 - Landsbygda og fakta

***

#Marrakech, #Marokko, #magedans

Jeg har gått ned over hundre kilo.

Straks de siste julekakene er spist og ribbefettet tørket fra munnvikene var de i gang. Alle ukebladene, avisene og magasinene som skal slanke oss. Slik blir du i kvitt julekiloene, slank av deg ribbefettet, kom i form til sommeren. Men i januar hadde jeg jo kjempegod tid, ikke sant?
Og dessuten, man skal jo ikke kaste mat, og Delfiakaka var nesten urørt, kokosmakronene altfor gode til å kastes, sjokoladeesken nesten urørt etter nyttårsfesten. De som skapte utrykket « jula varer helt til påske», hadde nok akkurat som meg, forkjøpt seg litt før jul. Og i år kom påska i tillegg ekstra seint. Med påske-egg og lammelår og hvitløksgratinerte poteter. Forsettene om et nytt og bedre liv druknet et sted i smågodthyllene til Europris. 4.90 pr hekto, hvem kjøper knekkebrød og appelsiner da?

Men når vårsola begynte å gi løfter om varme dager og mindre klær, da kunne jeg ikke utsette det lenger. Det var straks 17 mai og selv bunaden ble i overkant våget, når alt sprengte, tøt og fløt under både bluse og serk. Prosjekt sommerkroppen 2017 var allerede langt på etterskudd, så nå var gode råd - bokstavelig talt - dyre. For heldigvis hadde både Dagbladet, glansede magasiner og Facebookreklamen hjelp å komme med. For bare noen skarve hundrelapper tilbød de å hjelpe oss med å gå ned ti kilo på like mange dager, illustrert med flotte før og nå bilder av Margaret fra Ørsta som gikk ned 37 kilo ved hjelp av søte piller fra Lurium as. Og når tiden er knapp, lar vi oss gjerne bedra, selv om vi egentlig vet, både før og etter og foran og bak, at det eneste som blir slankere er lommeboka. Og akkurat DEN hadde jeg vel egentlig aldri hatt noe problem med å slanke, og det til og med helt på egenhånd ?

Men hvis vi ikke vil - eller kan - betale, så har vi jo alltids Google. Vår alltid tilstedeværende venn når diagnoser skal stilles og problemer skal løses. Når jeg søker på Sommerkroppen 2017 på Google kommer det opp 33 000 treff og uhorvelig mengder med bilder. "Få sommerkropp på fire uker", "Tren deg til bikinikropp," "Ned ti kilo på ti dager."
Undersøkelser viser at de aller fleste kvinner - og også ganske mange menn - har følt eller føler at de er for tykke. Uansett alder, bosted eller utdanning. Når det kommer til slankepress, så er vi alle SV-ere, det er det nærmeste vi nordmenn kommer likhet for alle, uansett hvor på kroppen fettet måtte være fordelt. Derfor har også de fleste av oss, minst en eller annen gang i livet, forsøkt å slanke seg. Dessverre så vet man også nå at de fleste som lykkes i å slanke seg, oftest går ganske raskt opp i vekt igjen. Mange av dem går også opp litt mer enn de gikk ned. Og så er det på`n igjen ...
Slanker vi oss rett og slett feite? Er kanskje den beste slankekuren, å aldri noensinne begynne å slanke seg? Akkurat DET sier selvfølgelig verken magasiner eller slankeeksperter noe om, da hadde det jo blitt magre kår, for både dem og lommeboka deres ?

myriam 18Når jeg ser på gamle bilder, så hender det i hvert fall at jeg undres. Både på hvorfor jeg begynte å slanke meg, og på hvordan jeg hadde sett ut i dag, dersom jeg ikke allerede i sekstenårsalderen hadde begynt å leke russisk rullet med spisevanene. Fullt eller tomt hus, ingenting eller altfor mye, etterfulgt av ingenting og på`n igjen. Grapefrukt, kålsuppe og sitronsaftkur, Grethe Roede, lavkarbo, Rikshospitalets suppekur ( som selvfølgelig ikke har det minste med rikshospitalet å gjøre.) Atkins, Cambridge eller Noka. Fleksikur, LCHQ og LQHF, femdagersdietten, slank deg med ris, bli slank med VGs Vektklubb, eller slank deg med sex ?

Vel, med unntak av sex på kommando, (beklager for at jeg snøt deg for den, mannen min) så har jeg prøvd dem nesten alle. Totalt har jeg antagelig gått ned flere hundre kilo, og garantert langt over hundre, i løpet av min førtiårige slankekarriere. Uten at jeg i dag kan stå fram i Hjemmet eller Det Nye og skryte av noe før og nå-resultat. Men av en eller annen merkelig grunn er jeg allikevel langt mer komfortabel med kroppen min i dag, enn jeg var med min helt normalvektige kropp som sekstenåring. Ikke at jeg skal påberope meg å elske hver valke, men i hvert fall såpass at jeg - også ikledd bikini på stranda - nå greier å ha fokus på annet enn å holde inn magen og irritere meg over fett og celluiter. Så jeg ga opp prosjekt sommerkroppen 2017 i år også. Isteden leser jeg kanskje en bok, følger med (det sylslanke) paret som krangler på pleddet ved siden av meg (kanskje de er sultne?) og ler av den søte og lubne ettåringen som hopper i bølgene for første gang. Eller, dessverre litt for ofte, følger med på de truende sorte skyende i horisonten? For en ting er ganske sikkert, uansett hvordan det gikk med prosjekt Sommerkropp 2017. Kropp har jeg i massevis, og jeg finner alltids en bikini som passer. Men for de av oss som ferierer i Norge, er det langt mer usikkert, dette med sommer ?

***

#slanking, #sommerkropp, #sex, #slankekur, #lavkarbo, #gretheroede, #gifaen

Alle thailandske damer er IKKE horer!




 

Denne saken som jeg leste i Nordlys i dag, tror jeg dessverre ikke er unik. Jeg har thailandske bekjente, thailandske damer som er gift med norske menn, som har fortalt meg at de knapt orker å gå ut på utesteder i Norge. Ofte, selv når de sitter sammen med ektemennene sine, så kommer det menn bort med kommentarer om at de er "kjøpt og betalt", og nesten bestandig dersom de blir sittende alene - hvis mannen er i baren for å kjøpe en drink eller på toalettet, så dukker det opp fulle nordmenn med slibrige tilbud. Uansett hvordan de kler seg, uansett hvor lite de smiler eller flørter med andre, det at de er thailandske er alene nok til at norske menn  -  spesielt litt utpå kvelden - behandler dem som horer.

Derfor foretrekker de fleste av dem å holde seg hjemme, eller å besøke venner privat, men selv blant ektemannens venner hender de at de møter de samme fordommene, spesielt etter noen enheter med alkohol. Det får meg til å undres: Hva slags menneskesyn har disse mennene egentlig? Og kanskje like mye, hvor har de gjort at oppdragelsen sin?

Jeg håper at politiet ikke henlegger denne saken, men straffer mannen. Det vil kanskje sende noen signaler til også andre idiotiske menn og gjøre livet enklere for flere thailandske damer. For de aller, aller fleste thailandske damer er selvfølgelig ikke horer!

 

 

 

Les mer i arkivet » Juli 2017
Myriam

Myriam

54, Larvik

Jeg er forfatter, forlegger, frilans-journalist og selger. Interessert i bøker og foto. Politikk og samfunn. Interiør og reiser. Har stor sans for ironi, liten sans for mobbing.................................................................................................... Her inne vil jeg skrive om mye og mangt, kanskje dele noen tekster, helt sikkert irritere eller glede meg over ting. Jeg vil skrive om egne bøker, forlagets bøker og andre forlags bøker. Jeg kommer allikevel ikke til å være noen seriøs forlagsperson her inne, jeg kommer til å være meg. Og jeg er verken viktig - eller viktig av meg. Bare ei vanlig, ganske hardtjobbende dame som er over midtveis av livet, og forhåpentligvis derfor kan ha noe fornuftig å komme med innimellom. Liker humor og selvironi, gjerne blandet med alvor. For: fritt etter Piet Hein: Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorlig; Han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig ............................................................................... Også bør du nok få en liten advarsel: Som forfattere flest synes jeg det er synd å ødelegge en god historie med fakta, så når det gjelder det jeg skriver her inne, kan du sette komma hvor du vil: Jeg lyver ikke stol på meg.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits