Hvorfor hate Sophie-Elise?

Etter at jeg for en ukes tid siden skrev innlegget der jeg støttet Sophie-Elise og Kingsford Siayor i stormen etter at de slapp musikkvideoen "All Your Friends" har jeg mottatt mange reaksjoner. Både her inne, på Face og blant venner jeg har møtt. Veldig mange har sterke meninger. Veldig mange mener mye stygt.

Innlegget jeg skrev handlet egentlig lite om Sophie-Elise som person. Det jeg reagerte mest på mest om hetsen mot Sophie-Elises dansepartner i videoen, Kingsford Siayor, der jeg blant annet tok med en del av kommentarene han hadde fått, for å illustrere hva jeg reagerte på. Kommenterer der han blir kalt blant annet ape og undermenneske og mange ytrer seg særdeles negativt mot koblingen sort / hvit, det de som kommenterte kaller raseblanding.

Jeg har skrevet flere innlegg mot rasisme tidligere, og vet at de fleste av mine venner - på alle arenaer - langtfra er rasister. Allikevel, fordi saken også inkluderte Sophie-Elise, var det henne de hengte seg opp i. Rasismen ble brått uviktig og uinteressant for mange, utelukkende fordi hun var involvert. Flere mistenkte henne for å ha iscenesatt det hele, at det rett og slett var et pr-stunt. (Egentlig skulle jeg ønske at det var sant, at de som kommenterte egentlig ikke mente det de skrev, men hadde en økonomisk agenda. Det hadde på mange måter vært bedre.)

Siden har ikke saken helt sluppet meg. Kommentarene om Sophie Elise under videoen var langt flere og like ille som de dansepartneren hennes fikk. Jeg synes de var forferdelige, men allikevel var det rasismen jeg reagerte mest på. Var det fordi jeg også - innerst inne - mente at Sophie Elise burde tåle slikt, siden hun er den hun er? Samtidig som jeg tar sterkt avstand fra usaklige kommentarer som f.eks blir journalister , politikere og andre kvinnelige samfunnsdebattanter til del? Mener jeg virkelig at ei ung jente på 21 år skal tåle mer enn f.eks den langt mer erfarne Dagbladjournalisten Marie Simonsen?

Selvfølgelig gjør jeg ikke det. Gjør du?

Det kan i hvert fall virke som om mange mener det. Da jeg delte innlegget om videoen min forskjellige steder på Facebook,  kom det mange stygge og usaklige kommentarer også der. Betegnelser som jeg synes er langt over hva man skal kalle ei ung jente på nett, det grenset mot mobbing. Jeg VET at de fleste av mine venner er imot mobbing, allikevel syntes en del at det tydeligvis var helt greit å kalle Sophie-Elise alt fra  "hjernedød", "duckface" til "billig" og langt verre ting. En ting er kommentarer som kan tilskrives "dumme" ungdommer, verre synes jeg det er i de tilfellene jeg vet at de som ytret seg selv har barn hjemme som de prøver å lære at skal respektere andre barn. Også barn som ikke er helt som dem selv, de som kanskje skiller seg ut og er litt annerledes.

Det som også gikk igjen var at de med sterkest meninger, "skrøt" av at de aldri hadde lest bloggen hennes. De har ikke lest henne, de kjenner henne ikke, de har kun et overfladisk bilde av henne, skapt gjennom media, sannsynligvis stort sett gjennom overskrifter ...

Og for all del: Man kan godt mislike rosabloggere som øser ut om privatlivet sitt. Man kan godt mene at det er feil at de er forbilder for ungdommene våre. At de sender feil signaler når det kommer til kropp, sminke, mote osv. Det er selvfølgelig helt greit, jeg kan langt på vei mene det samme selv. Jeg har tidligere skrevet flere blogginnlegg, både mot dagens skjønnhetsjag og vår streben etter perfeksjonisme.

Men hvorfor blir så mange så ufine?

Ikke bare ungdom, men voksne folk? Hva slags signaler er det vi sender? Når vi rett og slett mobber ei ungjente? Hva slags forbilder er vi? Og hvorfor lar vi oss opprøre slik av henne? Hvorfor greide mange ikke engang å holde seg til hovedtemaet i det tidligere innlegget mitt - motbydelig rasisme mot en ung, sort mann ?

Sophie-Elise har blitt rik på blogginga si, er det derfor vi ikke liker henne? Fordi hun er en del av det Stein-Erik Hagen kaller Norges nye pariakaste, "de rike?" Er hun for pen, er mange rett og slett misunnelige? For flink? For frampå?

De fleste hevder at det er innholdet i bloggen hennes de misliker, meningene hun står for, men det er veldig ofte de samme som hevder at de ALDRI leser bloggen hennes. De misliker altså ei ung jente, utfra overskrifter der media har trukket ut det mest juicy, det de vet selger?

Selv har jeg - siden jeg har hatt ungdom i huset som tidvis har snakket om henne, fulgt bloggen hennes litt diskret fra sidelinjen gjennom noen år. Og sett ei ung jente - hun var bare 16 år da hun begynte å blogge - stadig bli mer og mer voksen. Fra å bare være opptatt av tenåringsting, ting de fleste tenåringer der ute er opptatt av - løfter hun stadig oftere blikket opp fra sminkepungen og har meninger om saker jeg vil anse som viktigere. Dyrevern, miljøvern, flyktningsituasjonen. Hun har tatt selvkritikk for en del av meningene - og operasjonene - hun tok som helt ung. Jeg ser ei ung jente som vokser og modnes. Hun er selvfølgelig fremdeles opptatt av sminke, mote og klær, hun er fremdeles bare 21 år. ( Og ærlig talt, mange av oss på 50 + er da også det? Med fulle skoskap, litt for dyre vesker, hyppige frisør og hudpleietimer? ) I tillegg så er det jobben hennes, det er slike ting hun får betalt for å blogge om. Ikke så ulikt de som jobber i annonsebransjen, som får betalt for å lage annonser eller TV-reklame for de samme produktene. Der kan vi mislike reklamen og mislike produktene. Vi kan godt ha meninger om nytten av dem, om hvordan det påvirker oss, måten de glansede bildene møter oss i alle fora. Men vi misliker da sjelden reklamebyrået og personene som står bak? Produsenten, regissøren eller skuespillerne som deltar i reklamen? 

Økonomisk og profesjonelt har Sophie-Elise vært dyktig. Hun har vunnet kåringenel "Årets blogg" og "Årets forbilde". Hun har gitt ut bok, hun tjener bra på reklame, nå ønsker hun seg også en artistkarriere. Foreløpig er bloggen både livet og jobben hennes.

Det samme er alle de stygge tilbakemeldingene.

Det er mulig en del av dem blir oppveid av at hun også har en stor fanskare som drømmer om å bli som henne, gjøre som hun gjør. Men allikevel, hva gjør det med en så ung jente å daglig få høre så mye negativt og stygt om seg selv? Fra ungdom, fra voksne, fra menn og kvinner? På nett, og fra folk hun møter? 

Etter videostormen ble hun lagt inn på sykehus, og hun er fremdeles sykmeldt. Visstnok av en nyrebekkenbetennelse, og det er sikkert sant. Selv prøver hun  også - ifølge bloggen hennes - å fokusere på det positive, på at musikkvideoen gjør det bra, på de som heier  på henne. Men selv ville jeg ikke synes det var det minste rart hvis en slik voldsom bølge av hat og forakt som hun har stått i - ikke bare nå i kjølevannet av musikkvideoen, men gjennom flere år - også setter seg i kroppen og gir fysiske utslag og nedsatt immunforsvar.

Uansett så synes jeg jenta er tøff, som dag ut og dag inn fortsetter å stå i det. 

Og dere som er uenig, som hater henne, mener at hun er alt fra "ingen" til altfor synlig, hva håper dere å oppnå ved å være så ufine? Ved å mobbe henne? Få henne fjernet fra mediabildet? Få henne til å slutte å blogge? Hvis  dere lykkes med å mobbe henne vekk, hvis alle de stygge kommentarene til slutt greier å knekke henne, tror dere virkelig at det vil forandre samfunnet til det bedre? At det ikke står hundrevis av andre unge jenter klare til å overta plassen hennes? Tror dere de nødvendigvis vil være noe "bedre"?

Ønsker man å gjøre samfunnet til et bedre sted for sine egne unge, så tror jeg det er bedre å begynne med seg selv og sitt eget nærmiljø. Vil du lære ungene din at selvsikkerhet og egenverd kommer innefra, så gjør du det ikke ved å snakke dritt om Sophie-Elise og andre rosabloggere. Da lærer du dem bare at mobbing og nedrakking av andre er greit, og det er vel ikke det du vil?

Du gjør det ved å selv gå foran som et godt eksempel. Ved å bry deg om andre på en positiv måte (forskning viser faktisk at det er den "letteste" veien til lykke). Du gjør det ved å akseptere din egen uperfekte kropp, grå hår og rynker, uten selv å desperat jakte på skjønnhetsremedier som skal holde deg evig ung og glatt.

Og ikke minst, du gjør det ved å stå for noe, ved kjempe for noe. Ved å selv være et forbilde, eller ved å snakke varmt om de som du synes er gode forbilder der ute.

Ikke ved å slenge dritt om ei ungjente. 

***

#sophielelise, #mariesimonsen, #forbilde, #mobbing, #rasisme, #hat, #KingsfordSiayor, #reklame, #perfesjonisme

 

 

 

 

 

Bokanmeldelse: Sidsel Mørck, Pappa en russisk flyktning

Sidsel Mørck ble født i Oslo i 1937, men tilbrakte deler av barn og ungdomstid i Sandefjord. I boken "Pappa, en russisk flyktning" forteller hun stefarens, fotograf Dimitri Dimitrivitsj Koloboff, spennende historie, en historie som dermed også involverer forfatteren selv.

Historien er todelt. I første del følger vi Koloboffs relativt problemfrie oppvekst og utdannelse. Han gifter seg og får en datter, før han blir sendt i krigen og blir kaptein i tsarens hær. Der blir han skutt i et kne og havner i fangeskap, men får permisjon for å få behandling for skaden. Istedenfor å søke legehjelp, rømmer han, og da bolsjevikene inntar Arkhangelsk i februar 1920 flykter han og ca. 1.000 andre fra Russland med isbryteren Kuzma Minin. Koloboff etterlater dermed sin kone og en to år gammel datter i Russland. Etter en dramatisk flukt, ankommer de først Tromsø, før de deretter blir internert i en leir på Værnesmoen.

I denne delen av historien får vi interessant informasjon om Russlands historie rundt revolusjonen, og den dramatiske flukten er detaljert og spennende beskrevet. I tillegg forteller Mørck hvordan lokalbefolkningen deler seg i sitt syn på de tusen flyktningene, og argumentene på begge sider er ikke veldig ulike de argumenter vi hører den dag i dag.

I del to er Koloboff i ferd med å etablere seg i Norge, og han treffer Aagot, en enke med en liten datter. De blir venner og innleder etter hvert et forhold som ender med at de gifter seg.

Koloboff skadede kne blir operert i Tyskland, og det er der han finner ut at han har øye for fotografi. Han begynner i fotolære, og i 1927 kjøper han en fotoforretning i Sandefjord. Ågots datter blir gravid, og hun overlater ansvaret for barnet til moren og stefaren.

Det barnet var Sidsel Mørck, og Koloboff fungerte som hennes far fram til hun som tenåring flyttet til Oslo. Fotobutikken driver han helt til han på grunn av alderdom og sviktende helse er nødt til å selge den videre. Innen den tid har han også blitt enkemann og giftet seg på ny, i et ekteskap som nok ikke helt ble det han håpet.

Det er med andre ord et langt og innholdsrikt liv som blir beskrevet i boka. Handlingen er spennende og godt beskrevet, men jeg skulle gjerne kommet enda litt nærmere denne spesielle mannen. Mørck går langt i å hevde at han aldri helt fant seg til rette i Norge, og at han for alltid forble russer i sitt indre. Allikevel søkte han - og fikk - norsk statsborgerskap, noe som var ganske en omfattende affære. Koloboff fikk ikke egne barn med noen av sine to norske koner. Aagot ble riktignok gravid, men aborterte, og fikk deretter beskjed om at hun ikke kunne få flere barn. Dette sendte ham, ifølge Mørck, inn i en dyp depresjon, men han gjorde aldri noe forsøk på å reise tilbake til Russland for å se hvordan det sto til med den datteren han allerede hadde. Dette gjør at jeg fremdeles sitter igjen med noen ubesvarte spørsmål etter endt lesning, jeg ville gjerne visst enda litt mer om denne fargerike og spennende personligheten.

Det er tydelig at Sidsel Mørck har brukt mye tid på å samle kildestoff, og bildene i boken bidrar til å gjøre innholdet virkelighetsnært og levende. Språket i denne boken er nok mindre litterært som i Sidsel Mørcks tidligere bøker, her er det selve historien som skaper framdrift og interesse. Boken fungerer derfor ypperlig som biografi og historiefortelling, og for den som vil vite mer om en lite omtalt del av norsk og russisk historie, vil «Pappa - en russisk flyktning» være både interessant og lærerik lesning.

Litt om forfatteren:

Sidsel Mørck ble født i Oslo i 1937, men tilbrakte deler av barn og ungdomstid i Sandefjord,. Hun debuterte som lyriker med samlingen «Et ødselt sekund» i 1967, og har deretter markert seg som en allsidig forfatter, som skriver dikt, noveller, romaner, debattbøker og barnebøker.

Sidsel Mørck sterke samfunnsengasjement vises tydelig gjennom forfatterskapet. Hun er også en aktiv foredragsholder, samfunnsdebattant og spaltist, og er spesielt opptatt av sosialisme, kjønnsroller, kvinnesak og miljøvern.

For engasjementet har hun mottatt flere priser, deriblant Venstres miljøpris i 1988, Kardemommestipendet i 1989, Fritt Ords honnør i 1990, og Rachel Carson-prisen i 1991. Mørck fikk Statsstipendiat i 1993, og i fjor mottok hun Vestfold Litteraturpris.

***

#bokanmedelse, #Sidselmørck

Når krimforfattere dreper ...

Diskusjonen om virkelighetslitteratur går høyt for tiden, ikke minst ansporet av søstrene Hjorts to bøker. Men stort virkeligere enn dette blir det neppe:

En 53 år gammel populær kinesisk forfatter - Liu Yongbiao - ble anholdt fredag i forrige uke i Nanling, øst i Kina. Han er mistenkt for - og har i hvert fall delvis også tilstått -  å ha begått fire drap, Det eldste så langt tilbake som 22 år siden. Da politiet kom skal Liu ha sagt «Jeg har ventet på dere i alle disse åra». En 64-årig mann er tiltalt for å ha hjulpet il med drapene..

Det første drapet skjedde 29. november 1995 på et vertshus i Zhejiang-provinsen i Kina. Der slår de en mann i hjel og stjeler pengene hans. Deretter dreper de eierne av vertshuset og barnebarnet deres på 13 år. De to drapsmennene be først tatt nå nylig, takket være ny dna-teknologi.

Liu Yongbiao kom i 2010 ut med boken "The Guilty Secret" og er i følge ham selv snart klar med oppfølgeren. Hva den skal handle om? Et Cold case, der en kvinnelig forfatter som kommer unna med mord ...

Jeg undrer på om han nå komme til å endre slutten?

***

Bilderesultat for richard klinkhamer

En liknende sak har også tidligere skjedd i Nederland. Et år etter at kona til forfatteren Richard Klinkhamer forsvant i 1991, leverte han et manuset Woensdag Gehaktdag til forlaget sitt. Krimhistorien inneholdt sju forskjellige måter han kunne ha drept kona si på. En av framgangsmåtene var å kverne kroppsdelene i en kjøttkvern, for deretter å mate duene med kjøttet. Manuset ble den gangen refusert, redaktøren hans synes det var for grusomt. Klinkhamer ble arrestert, men siden politiet ikke fant noe lik, måtte de slippe ham igjen

Da han noen år senere solgte huset sitt, fant de nye eierne  en hodeskalle under gulvet i et skur i hagen, og politiet fant ut at tannstillingen til den døde stemte med Klinkhamers avdøde kone. Dagen etter tilsto han, og han ble dømt til sju års fengsel i 2001, men kom ut igjen allerede i 2003 på grunn av god oppførsel. Og i 2007 ble den tidligere refuserte boken, Woensdag Gehaktdag, utgitt...

Jeg ser vel ikke bort ifra at vi også etter hvert vil få se Liu Yongbiao planlagte oppfølger i stive permer, heller. Men selv om det kanskje er en nesten garantert måte å få gitt ut boken på - det koster "bare" noen menneskeliv og noen år i fengsel - så vil jeg vel kanskje ikke anbefale deg som eventuelt drømmer om å bli krimforfatter, å gjøre fullt så grundig research ...

***

#LiuYongbiao, #klinkamer, "Research, #krim, #drap

 

Små prinsesser velger rosa

Like sikkert som at gutterom oftest har en blå tone, går den rosa fargen igjen  på de aller fleste jenterom. Syttitallets  kjønnsnøytrale tankegang er for lengst forkastet. Nå skal jentene føle seg som prinsesser.

Her besøker jeg et barnerom i Larvik, der de virkelig har tatt prinsessedrømmen helt ut. Her er det rosa for hele budsjettet:-)

-

Datteren i huset hadde akkurat begynt på skolen. Fra å ha bodd vegg i vegg med foreldrene i et langt mindre rom, var det nå tid for endring. Og mamma Line liker å gjøre ting ordentlig, så i datterens nye og rosa rom, er ingenting tilfeldig.

- Rommet hadde opprinnelig gammelt furupanel og var veldig modent for opp-pussing, forteller Line. - Men jeg tenkte lenge før jeg fant ut hvordan jeg ville ha det,.

- Datteren min fikk selv bestemme tapetet, det ble rosa tapet med hjerter på. Og da var det bare å jobbe videre ut fra det. Men siden fargen ikke akkurat er nøytral, så var jeg veldig i tvil om hva jeg skulle matche den med. Der fikk jeg uvurderlig hjelp av folkene på Bache Johansen i Larvik. Jeg tok med tapet og stoffprøver til dem flere ganger underveis, lånte fargemaskinen deres, og fikk gode råd.

- Egentlig lurte jeg på en gråtone på den ene veggen, men de rådet meg til å velge en enda lysere farge. I tillegg bandt vi veggene sammen med en bord som tar opp hjertemønsteret i tapetet, og det er vi veldig fornøyd med. Datteren nikker og er helt tydelig strålende fornøyd. Så har hun også fått et rom ulikt de fleste andres, et skikkelig prinsesserom med mange smarte løsninger. Et eksempel er perlebordet som står midt på gulvet.

- Selve bordet kjøpte jeg for en femtilapp på et loppemarked forteller Line.-  Deretter grunnet jeg det, før jeg malte bordplaten hvit. Beina malte jeg i samme farge som veggen. På selve bordplaten brukte jeg tape for å lage stjernemønsteret, og så malte jeg hjertemønsteret med sølvfarget bengalakk. Og for at ikke perlene skulle havne utover gulvet, kjøpte jeg en hjørnelist som mannen min spikret rundt bordplaten. Midt i platen skar han deretter ut et rundt hull, hvor jeg plasserte en boks til å ha perlene i. Det var også viktig at bordet hadde hylle under, slik at det var et sted til alle perlebrettene. På den måten slipper vi mye rydding og perleplukking. Og siden bordet skulle stå midt i rommet, ville jeg at både bord og teppe, skulle være rundt. Men jeg fant ikke noe sirkelrundt teppe som var slik jeg ville ha det, så jeg kjøpte et vegg til vegg teppe som jeg fikk butikken til å kutte for meg isteden. Hun smiler. - Det kan jo være et tips til andre på teppejakt.

Sjeselongen fant jeg på Møbelringen, og fargen passet jo perfekt både i størrelse og farge, så den måtte jeg jo bare ha.

Line påstår at hun ikke kan sy, men hun har allikevel sydd både gardiner, sengeteppe og matchende utstyr til dukkesenga selv. I tillegg har hun trukket både lamper og sengegavl.

Datteren min ville gjerne ha en stor seng, og da ønsket jeg å gjøre sengegavlen litt spesiell. Dessuten ville jeg ha en rosafarge som matchet sjeselongen på gardinene. Derfor tok jeg med meg fargeprøvene til Stoff og Stil utenfor Drammen og fikk dem til å hjelpe meg å finne matchende stoff. Gardinene skulle ha «Diana brudekjole følelse», litt sånn poseeffekt, derfor er de sydd av et dobbelt lag med stoff. Det er egentlig kjolestoff, et grovt silkestoff. Til slutt sydde jeg på hvite papiljotter.

- Sengegavlen og hjerte og blomst-pynten på veggen, tegnet jeg først på kryssfiner, og så kuttet mannen min det ut med stikksag. Deretter er det stiftet på skumgummi, før jeg trakk det hele med silkestoff. Til slutt boret jeg hull i midten og festet på en hjerteknapp.

- Blomsten med lys i er laget på samme måte, men der har jeg i tillegg bygget på med to klosser, slik at jeg fikk festet lyset under. Det er viktig at Emma har godt lys når hun ligger i senga og leser. Sengeteppet er laget av stoffrestene jeg hadde igjen, i tillegg til noen pelsrester jeg hadde fra før.

Line ler. ? Og til slutt måtte dukkesengen selvfølgelig ha maken pute og teppe.

Over senga henger det en knall rosa drømmefanger. Line forteller at hun fant den på en ferietur, på Ikea i Danmark.

Alt i rommet er gjennomtenkt, og det meste har gjennomgått en forandringsprosess, enten det er nytt eller brukt. Skrivepulten er viktig for en ung skoleelev, og også der er står ting i stil Brevordnerne fra Ikea var i utgangspunktet trehvite, nå er de malt rosa. Rammene på veggen er rosa. Det samme er boksene som til å  samler blyanter og tusjer oppi. Ja til og med barnelaptopen som står på pulten har riktig farge.

? Boksene vi samler penner og slikt er i er rett og slett peanøttbokser, som er malt med bengalakk, røper Line. - Bengalakk er i det hele tatt flott å bruke, det sitter på alt. Og hvis man vil ha det skikkelig blankt, så er det bare det som gir den effekten. Jeg har brukt det mange steder her inne, blant annet på vinduskarmene.

Og selv om alt i rommet fremstår skinnende nytt, så er ikke det helt tilfelle.

- Mye av det som er her, hadde vi fra før, sier Line. Den hvite hyllen for eksempel, hadde vi opprinnelig på badet. Det er en gammel Ikea-hylle hvor jeg har kjøpt til speilskapdørene senere. Småjenter er jo forfengelige, så rommet måtte jo ha speil. Hun ler. - Dessuten er det alltids greit å ha noe å gjemme rotet bak. Skuffene har jeg malt, og knottene er nye. Plassen i rommet er nøye planlagt, og også dørene på klesskapet er utnyttet.

? Datteren min og vennene hennes synes det er gøy med en tavle. Den sto på stativ før. men siden det tar så stor plass, festet jeg den på skapdøren i stedet, sier Line. ? Når datteren min åpner døren, blir det helt rett høyde og vinkel for henne. Selve oppussingen tipper Line at kom på rundt 20 ? 25.000 kroner, da inkludert leggingen av nytt gulv.

- Så selv om vi har gjort alt selv, så blir det fort penger av det. Feriekassa vår havnet i grunnen her inne, innrømmer hun. Så smiler hun og ser ned på datteren. - Men når jeg ser hvor godt hun og venninnene hennes trives her, så er det absolutt verdt det.

Skal du pusse opp et barnerom?

Da er det noen ting det er lurt å tenke på:

Barnerommet har gjerne mange funksjoner. Det skal ofte både være lekerom,  soverom, samt et sted å gjøre lekser.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Små barn trenger mye gulvplass for å kunne leke fritt, så ikke overmøbler.

Velg robuste møbler som tåler litt tøff bruk, og innred rommet ut fra alderen  på barnet.

Barn er ekstra sårbare for miljøgifter, noe selv de aller mest miljøvennlige  malinger inneholder. Gjør derfor unna malerarbeidet når barna ikke er til  stede, og sørg for å lufte godt etterpå.

Å puste inn trestøv fra saging og pussing er ikke sunt, verken for små eller  voksne lunger. Spesielt gjelder dette hvis materialet er sponplater som kan  inneholde det allergifremkallende stoffet formaldehyd. Gjør derfor unna  pussingen utendørs, hvis det er mulig.

Sist, men absolutt ikke minst: Når jobben er unnagjort, husk på å rydde vekk  all farlig redskap, som sag, tapetkniver og skrutrekkere. Sett også  whitespritflasker og pensler på et sted langt unna nysgjerrige barnehender.

#interiør, #prinsesserom, #rosa

BARNSLIG OG USMAKELIG AV VG!

Jeg liker ikke Trump, og trodde ikke at jeg kom til å føle meg provosert til å forsvare han. Men jeg liker heller ikke dagens VG-forside. Hva slags debattklima er det en av Norges største aviser oppfordrer til her? Hvor er sakligheten og ansvarligheten? Er vi kommet dithen at vi tegner Hitler-barter på hverandre? Jeg trodde det var noe de fleste av oss gjorde oss ferdig med på barneskolen...

Bakgrunnen for barten er selvfølgelig  Trumps håndtering av demonstrasjonene i Charlottesville 12. august, der en 32 år gammel kvinne ble drept. Inni i avisen kan vi lese at borgerrettsforkjemperen Jesse Jackson mener at Trump legitimerer Ku Klux Klan og nynazister. Det er jeg selvfølgelig helt enig i, og jeg har tidligere skrevet hva jeg tenker om det i innlegget her: http://myriam.blogg.no/1502871207_nr_du_blir_hyllet_av_ku_klux_klan_og_hyreekstreme_.html

Trumps håndtering av nazi-demonstrasjonene har vært skremmende og langt fra slik man ønsker og forventer av en amerikansk president. Jeg engster meg også på hvor vi er på vei, og syns jeg ser altfor mange likhetstegn med tiden før annen verdenskrig. Likhetstegn jeg synes er skremmende. Men jeg synes allikevel at vi skal holde argumentene våre på et saklig nivå, og dagens førsteside i VG er - i beste fall - barnslig.

Den er også urettferdig. Både mot Trump, og mot de som faktisk ble rammet av Hitler. Hitler drepte 6 millioner jøder og startet krig i store deler av den vestlige verden, en krig som krevde tusenvis av menneskeliv. Hva har Trump gjort?

Han er en vulgær amerikansk president med meninger, tanker og en oppførsel jeg tar sterkt avstand fra.

Men å sammenligne han med Hitler?

Her har VG sunket langt ned på Trumps eget nivå, og det skuffer meg veldig.

Ser vi ikke nok usakligheter og usmakligheter i debattfeltene for tiden, må vi virkelig også få de servert på forsiden av Norges største løs-salgavis?

 

 

Synes du det er mye jobb å pusse opp et vanlig hus? Tenk deg da hvordan det er å pusse opp et bedehus ...

 

På Nanset i Larvik ligger gamle Nanset Bedehus, som for få år siden ble lagt ut for salg på det åpne markedet. Kjetil Johnsen kjøpte bedehuset tilbake i 2006, og forteller at det egentlig var  ganske tilfeldig at han ble bedehuseier.

- Jeg har vokst opp tre gater nedenfor her, og er veldig glad i området. Både  nærheten til Bøkeskogen og sentrum er ideell. Men jeg var egentlig på jakt  etter en tomt for å sette opp et nytt hus, da Bedehuset ble lagt ut for  salg.

Bedehuset ble opprinnelig bygget i 1929, og ble utvidet i 1965. Det besto av  en stor sal på 140 kvm, en liten sal på 60 kvm, kjøkken på 70 kvm, gang og  inngangsparti.

I tillegg var det en leilighet i 2.etg over den lille salen  og kjeller under deler av bygget. Totalt var det et bruksareal på 370 kvm.

I dag har Kjetil Johnsen delt bygget, slik at det består av to leiligheter i  tillegg til den delen han selv bor i. Totalt er boarealet på rundt 200 kvm

? Jeg hadde ikke noe klart bilde av hvordan jeg ville ha det da jeg kjøpte  det, men jeg visste at jeg ønsket å beholde takhøyden og den luftige  følelsen.

- Ganske tidlig i prosessen fikk jeg hjelp av en arkitekt til å få  ideer til romutnyttelse, men det har skjedd en del endringer underveis.

Første og annen etasje er knyttet sammen av en elegant trapp, laget av bøk fra  Bøkeskogen.  Den har den tidligere møbelsnekkeren både tegnet og laget  selv.

Det samme har han gjort med kjøkkenøya på kjøkkenet.

? Jeg har stort sett gjort det meste her selv, forteller Johnsen. Når det  gjelder interiøret har jeg også fått hjelp av samboeren min, hun er flink  til slikt.

Vi har innredet med en blanding av nytt og brukt, kjøpt etter  hvert som vi har kommet over ting vi synes passer inn.

 

Det meste har vi  kjøpt lokalt, men de røde stilmøblene kommer fra Fredrikstad, vi fant dem på  Finn.no

Pidestallen ved siden av er arvegods, den var opprinnelig oldefaren  min sin, han bodde i Bøkelia, og pidestallen var en av de få tingene som  overlevde brannen der.

 

Den lilla spisestua er ny, kjøpt hos Borgen møbler i Larvik.

De to store bildene på veggen er malt av Linda Oley, og selve kjøkkenet er en  kombinasjon av Norema og HTH.

Johnsen peker på et vindu på veggen inn mot bad og gang.

? Det er noen spor etter bedehuset her ennå. Vinduet med due og bibelmotiv er  autentisk, jeg har rammet dem inn med bøk fra Bøkeskogen.

Og moren min kom  over en gammel kaffekjele fra Bedehuset på et loppemarked, den er det litt  morsomt å ha.

For dette er jo et bygg med lang historie, og jeg merker godt  at folk har et forhold til bygget.

 

Bokanmeldelse: Gull av Bente Damhaug

Her har jeg lyst til å dele en bok som  kom ut for en del år siden, utgitt av Bente Damhaug, søsteren til den nok for de fleste langt mer kjente krimforfatterenTorkil Damhaug. Og for å si det med en gang, her kjente jeg forfatteren, men vi ble først kjent noen år etter at denne anmeldelsen ble skrevet og den gang publisert på nettsiden Litteraturivestfold.no Jeg hadde faktisk glemt at jeg hadde anmeldt boken hennes da jeg møtte henne første gang, mens hun koblet navnet mitt og anmeldelsen med en gang jeg presenterte meg. Og akkurat da var det jo greit at anmeldelsen var av det positive slaget :-)

Bente Damhaug døde dessverre i desember 2014, nær 62 år gammel.

I grålysningen den 9. april 1940 ruller 26 lastebiler stille ut av gårdsrommet til Norges Bank, fullastet med den norske gullbeholdningen. Med tyskerne hakk i hæl fraktes gullet nordover og ut av landet i sikkerhet. Men det de glemte, var en prøvesending med 200 kg gull som den nederlandske sentralbanken hadde fraktet til Norges Bank, fordi nederlenderne fryktet et snarlig tysk angrep. 

Slik starter historien om soldaten Eilif, som havner i sitt livs eventyr når han må sørge for at det nederlandske gullet skal flyttes i sikkerhet i Norge. Og i kulissene lurer den tyske agenten Renate, som Eilif blir hodestups forelsket i. Dette er også historien om en norsk soldat som blir betatt av drømmen om et forent Europa, fri fra kommunismens klør. Verken motstandskampen eller nazismen glorifiseres, og det viser seg at enkeltskjebner er uforutsigbare når krigen rår! 

- Tyskerne kommer! Tyskerne kommer!

Forskrekkede rop gjallet gjennom korridorene i Norges Bank 9. april 1940. Nå var det viktig å redde unna den norske gullbeholdningen før tyskerne kom og fikk kloa i det. I

Bente Damhaug (1952) har skrevet boka som hun selv kaller en dokumentarisk røverroman, dokumentarisk fordi denne historien har rot i virkeligheten, og røverroman fordi virkeligheten kan overgå fantasien.


Har du lyst til å lese en historie rett og slett for underholdningens skyld, en historie som også har rot i virkeligheten, så anbefaler jeg gjerne Bente Damhaugs; Gull - en dokumentarisk røverroman. Med utgangspunkt i et drama fra krigen, hvor soldaten Eilif plutselig finner seg selv syklende med 200 kilo gullbarrer i sykkelveskene, presenterer Bente Damhaug en velskrevet roman full av spenning.

Krig, spionasje, fangenskap, utroskap, barnefødsel og død danner et fargerikt og dramatisk bakteppe for denne historien.

Vi får et innblikk i soldatens Eilifs ikke helt vellykkede privatliv, og ser han bli hodestups forelsket i den tyske agenten Renate. Den tidligere ganske så kyniske tyske kvinnen viser seg å gjengjelde følelsene, og hennes kjølige maske slår sprekker, noe som mest av alt overrasker henne selv.
De legger planer for et felles liv, og i et romantisk øyeblikk forteller også Eilif Renate om gullet han har gjemt unna. En betroelse hun finner meget interessant.
Men i krigstid blir ikke alltid fremtiden slik man planlegger den, og historien tar etter hvert helt andre vendinger enn hovedpersonene selv ønsker.

Grundig research, samt en stor grad av kunstnerisk frihet gjør denne romanen både spennende og leservennlig, og selv om dialogene til tider ikke er helt gode, så er boken som helhet absolutt et hyggelig bekjentskap.

***

OM FORFATTEREN:

Bente Marit Damhaug (født 15. desember 1952 i Lørenskog, død 11. desember 2014 var en norsk skuespiller, teaterinstruktør, regissør, journalist, manus- og krimforfatter. Som ung drev hun alpinkjøring og reiste med idrettsstipend til Frankrike og Tyskland. Ved Universitetet i Heidelberg tok hun eksamen i germanistikk, og ved Teaterhøyskolen i Hamburg studerte hun skuespill, dans og sang. Hun var også instruktør ved Teaterhøyskolen i Amsterdam. Damhaug spilte mer en femti roller på scener i Tyskland og Nederland. Både i Tyskland og Italia var hun med i spillefilmer. Hun deltok blant annet i TV-serien Derrick. Tilbake i Norge spilte hun en tid ved Nationaltheatret, samt i Fjernsynsteatret. På sitt hjemsted Lørenskog arbeidet hun flere år for den lokale avisen Romeriksen. Hun skrev også manus til og regisserte det lokale friluftsspillet Fruen på Losby, oppført på Losby Gods i 2005 og 2008. Fra 2009 bodde hun med sin mann i Sandefjord, der de startet «Hubro Litteraturhus og Kafé».

Damhaug skrev to spenningsromaner, Gull og Tango, men rakk ikke fullføre den siste og tredje boka i denne serien. Heller ikke sin påbegynte selvbiografi fikk hun skrevet ferdig. Hun døde av kreft i 2014, 61 år gammel.

 

#gull, #bentedamhaug, #bokanmeldelse, #krim

Kjære venner. Noen ganger er dere forferdelig, forferdelig lettlurte!

Jeg liker å tro at jeg har smarte venner. Men noen ganger lurer jeg. Slik som nå, når jeg ser at en rekke av dere har delt posten med gratisbilletter fra SAS. 

Jeg skjønner at dere gjerne vil ut å fly, men allikevel...

TROR dere virkelig at SAS gir bort to gratis flybilletter til ALLE som trykker på en link på Facebook? Og HVIS de skulle finne på å gjøre noe så dyrt - og dumt - tror dere virkelig ikke at de hadde lansert det på en annen måte? Og i det minste skrevet teksten på skikkelig norsk? Skrevet "gir" istedenfor gi? Og hva i alle dager betyr egentlig "for de 71 feiringen!" ??? 

SAS har blitt kontaktet av en rekke personer som tror de har vunnet, så mange at de har derfor sett seg nødt til å gå ut og avkrefte at de står bak::

? Dette er en falsk kampanje, og vi ber ingen om å delta eller dele undersøkelsen, sier pressesjef i SAS, Tonje Sund. 

ABC-nyheter og flere andre medier har vært ute og skrevet om det samme. Men fremdeles ser jeg at altfor mange av dere, vennene mine, sprer det videre. Lysten på en gratis flytur trumfer visst det dere har av kritisk sans. Sukk ...

Kjære vennene mine. Jeg ER glad i dere. Men neste gang det dukker opp et fantastisk tilbud som nesten virker for godt til å være sant, kan dere da prøve å ha det i bakhodet? At det antagelig er akkurat det det er? FOR GODT TIL Å VÆRE SANT!

Så sparer dere kanskje både dere selv og alle de andre vennene deres for potensiell spam, hacking og virus?

***

#spam, #lettlurt, #sas

Bli med til spanjolenes eget ferieparadis - Guadamar Del Segura

Hvert år tilbringer tusenvis av nordmenn vinteren i Spania, og mange av dem har valgt seg Alicante eller Torrevieja som sitt annet hjem når høstmørket og vinterkulden setter inn her hjemme. Men bare en halvtimes kjøring fra de de to mer kjente byene, finner vi Guardamar del Segura, en liten perle der spanjolene selv gjerne ferierer. Og der er det slett ikke verst om sommeren heller ...

Guardamarhovedstrand

Guardamar del Segura ligger helt ned til Middelhavet, sørøst for Alicante, like sør for Elche, like nord for Torrevieja og øst for Rojales. Kommunen har vanligvis et innbyggertall på ca. 16.000, men dette er et tall som tidobles i høysesongen. Da fylles byen opp med turister, mange av dem fra andre deler av Spania.

Og det er ikke rart at både spanjoler og turister utenifra trekkes til byen, for mange mener at de 12 kilometer lange strendene i Guardamar er de beste i hele fastlands-Spania.

guardamar strand

Der kan du finne stille områder der du har stranda omtrent for deg selv, eller legge deg på området nedenfor den brede promenaden der det i høysesongen florerer med liv, restauranter, gateselgere og alt man vanligvis forbinder med sydenliv.

Aktive voksne og barn kan more seg med volleyball, vannleker og lekestativ. 

Guardamar massasje

De som foretrekker en roligere stranddag kan leie solsenger for 6 Euro, eller få en halv times massasje under parasollene for  20 Euro.

Byens mange restauranter kan selvfølgelig også by på menyer fra de fleste verdenshjørner.

Nasjonalretten paella er selvfølgelig selvskreven...

Men Guardamar del Segura er langt mer enn en badeby, her er det også ypperlige turområder. På begynnelsen av 1900-tallet ble det plantet en pinjeskog på 840 hektar ved byen, for å verne byen fra sanden som kom fra Sahara og begrov husene og gatene i byen.

Guardamar pinjeparken

Skogen består i hovedsak av furutrær, pinjetrær, eukalyptustrær, aloe vera-planter, busker og palmer. Den kalles på folkemunne La Piñada, og er Guardamar del Seguras største rekreasjonsområde, med flotte veier og turstier.

 

Både fugl og fisk

Parque Reina Sofia er en annen grønn lunge i byen, med springvann, fisk, dyr og fugleliv, samt benker og utescene.

Guardamar påfugl

Hit går både turister og fastboende for å beskue duer, påfugler, ekorn, skilpadder og noen av de andre dyrene som ser ut til å stortrives like mye som de tobente gjestene som besøker parken.

Rett utenfor parken ligger byens restaurantgate, som sommerstid er stengt for biltrafikk på kveldstid.

På sommerstid er det også markedsgater og tivoli i det samme området, og hver onsdag hele året er det stort marked rett ved byens torg.

marked

For de som ønsker seg litt mer natteliv finnes det også discoteker og casinoer, men det har de fornuftig nok lagt litt utenfor bysentrum. Og siden restaurantene selv i høysesongen stenger rundt midnatt, er det mulig å få nattesøvn selv om mange av utleieleilighetene og hotellene ligger midt i sentrum.

Guardamar vannhjulet

Sol, sol og atter sol ?

Guardamar de Segura har et typisk middelhavsklima, som resten av Solkysten. Om sommeren gjør en avkjølende bris temperaturen behagelig, og om vinteren er byen beskyttet mot den kalde vinden fra nord av de omkringliggende fjellene.

par

Gjennomsnittlig har Guardamar 3000 timer med solskinn årlig, og den gjennomsnittlige temperaturen på dagtid er i overkant av 20 grader.

I 1986 kåret World Health Organisation nettopp solkystens klima som et av de beste I verden, ikke for varmt om sommeren, og heller ikke for kaldt om vinteren.

strand

Med cirka 325 solskinnsdager I året, er Guardamar del Segura derfor et ideelt helårs reisemål. Ikke så rart kanskje at også flere nordmenn oppdager denne lille perlen, som bare ligger en kort flytur unna ...

Guardamar kirke

FAKTA:

Reise dit:

Både Ryanair, Norwegian og SAS har fly som går til Alicante. Billettene trenger ikke koste mer enn noen få hundrelapper, og på flyplassen kan man velge mellom taxi, buss eller leiebil. Det tar ca en halv time med bil fra flyplassen til sentrum av Guardamar del Segura.

guardamar fisker

Overnatting: Det finnes flere hotell i Guardamar del Segura, og også til enhver tid et stort antall ledige utleieleiligheter. Mange av disse er eid av nordmenn eller andre turister som leier ut leilighetene sine når de selv ikke benytter dem.

 palmetorv

Valuta: Euro

guardamar fruktutvalg

Shopping:

Sko, vesker, belter og skinnvarer er populært, men det aller meste man kjøper er rimeligere enn hjemme.

guardamar appelsiner

I hovedgata finner man merkebutikkene, på markedet hver onsdag kan man få kjøpt alt fra grønnsaker og krydder, til undertøy, elektronikk, leker, sko, tepper, klær og vesker.

guardamar skinker

Mat

Det finnes utallige restauranter i Guardamar og nærområdene rundt, og du kan ? til rimelige priser ? spise mat fra alle verdenshjørner. Det finnes også noen mer eksklusive restauranter. Sjekk på internet, forhør deg på det lokale turistkontoret eller hos servicekontoret Cora Care for tips.

Den spanske nasjonalretten Paella bør selvfølgelig smakes. På strandpromenaden har de flere restauranter som tilbyr rikelige fiskefat, og  Mamas Tapas serverer spanske Tapasretter og mye annet året rundt.

Guardamarpinjeskog

Lei av stranda?

Hesteridning ? Mellom Guardamar og Torrevieja finner du ?Laguna de La Mata og El Refugio. Der har de flere tilbud for hesteinteresserte.

Sykkel ? Kan leies hos Cora Care. Det er mange områder som er fine å sykle på, og de er også i ferd med å lage sykkelsti fra Guardamar til Torrevieja.

Golf ? Det ligger fem18-hulls golfbaner i nærheten av Guardamar. Den nærmeste ligger i Ciudad Quesada , ca 4 km. unna, og heter La Marquesa Golf Course.

Badminton ? Guardamar har en badmintonklubb som er åpen for alle.

guardamar kulturhus

Vannsport ? Guardamar har tilbud om vindsurfing, seiling, vannski, dykking. Disse tilbudene finnes blant annet på The Marinas de las Dunas.

Annen sport ? Det finnes svømmebasseng med olympiske mål, 3 store fotballbaner, basketballbane, tennisbane med mer i Guardamar. ?Las Rabosas Sport centre? og ?Municipal Sports centre? er to aktuelle steder

Fiske ? Området rundt elven Segura er et propulært område for sportfiskere. Man kan også leie båt og fiske i havet.

Når du blir hyllet av Ku Klux klan og høyre-ekstreme ...

De som kjenner meg, vet at jeg kan ha meninger om så mangt, og at de ikke alltid følger de "politiske skillelinjene:" Det å være "politisk korrekt" har aldri vært noe mål for meg, ikke korrekt i det hele tatt, egentlig ;-) Og med et ben i næringslivet, et ben i kulturlivet, og et hjerte som innimellom setter hjernen på plass, så blir jeg stadig plassert i svært så forskjellige "leire."

Jeg er derfor blitt kalt både en naiv og godtroende idiot, ( særlig i disse innvandrerdebatt-tider.)

- En kaldhjertet og egoistisk høyrevelger,( for eksempel når det er snakk om private barnehager og skatt på arbeidende kapital )

- en forbanna feminist ( spesielt siden jeg ikke har vett til å holde kjeft når det gjelder unger og kvinner som blir mishandlet og lider )

- en som forsvarer kjeltringer og kriminelle. ( Fordi jeg kan finne på å forsvare bl.a tiggere og narkomane.)

- en venstrevridd kulturkjerring ( det er nesten en tittel som følger yrkene forfatter og journalist, virker det som...)

Jeg er selvfølgelig blitt kalt adskillig verre ting også, med beskrivelser av etterfølgende mer eller mindre pikante straffemetoder, men det er uansett ikke viktig i denne sammenhengen.

Uansett, jeg synes det er helt greit at folk  innimellom har sterke meninger om det jeg sier og skriver, i hvert fall så lenge argumentene deres er relativt saklige. Og jeg lever godt med at de synes jeg "vingler." Jeg tenker vel ofte at det er et tegn på at jeg tenker, ikke bare adopterer andres synspunkt fordi det er enklest eller fordi jeg har lyst til å "være på lag" med de jeg liker best. Innimellom så blir det ganske interessante diskusjoner av det, og det hender også at jeg skifter syn. Jeg er heldigvis ikke for gammel til å lære.

Som Ole Paus sa det i et nylig intervju:

Nå mener jeg riktignok at anger ikke hjelper stort, men jeg har helt klart gjort ting jeg skulle ønske var ugjort, sagt ting jeg aldri burde sagt, og tenkt tanker jeg aldri burde tenkt. Og heldigvis har jeg også noen ganger hatt mulighet til å beklage det, ovenfor de jeg har gjort urett.

 Men uansett rett eller galt, jeg kan altså ha meninger som spriker. Noen ganger er det derfor den "røde siden" som trykker meg til brystet, andre ganger den blå. Det er helt greit, og det er grunnen til at jeg har skrevet denne relativt lange innledningen. Jeg vil gjerne få fram at jeg vanligvis har respekt for andres meninger, nesten uansett hvilket politisk ståsted de har, det skulle bare mangle, siden jeg er "en partipolitisk vingler" selv.  Jeg har heller  ikke som mål å bli likt av alle, jeg lever greit med saklig skuffelse, og selvfølgelig enda litt bedre med skryt .

MEN hvis den dagen kommer at jeg får skryt og positive tilbakemeldinger av Ku Klux klan og virkelige høyre-ekstreme, DA lover jeg å  begynne å veie mine ord på gullvekt. Vaske munnen min, ta meg en lang, kjølig dusj og rense både kropp og hodet.

Og det synes jeg den amerikanske presidenten også burde gjøre. 

Grunnen til at han nå blir takket av de høyre-ekstreme, var deres helgas demonstrasjon og motdemonstrasjonen i Charlottesville i Virginiai USA, der en 32 år gammel kvinne ble drept og om lag 20 ble såret da en mann med antatte nazi-sympatier lørdag kjørte inn i en gruppe motdemonstranter. Samme dag unngikk Trump i en uttalelse å fordømme nynazister, Ku Klux Klan og andre høyreekstreme. Etter massiv kritikk kom han endelig med en fordømmelse mandag. Men tirsdag trakk han igjen fram uttalelsen fra lørdag og klandret «mange sider» for det som skjedde.

- Du hadde en gruppe på en side, og du hadde en gruppe på den andre siden, og de kom mot hverandre med klubber. Det var ondskapsfullt og fryktelig. Det er skyld på begge sider, sa Trump under pressekonferansen i går.

Verdens kanskje mektigste mann forsvarer altså nazistene, og det ETTER at en av dem har tatt livet av en ung kvinne og såret en rekke andre ved å kjøre en bil rett inn i motdemonstrasjonen. Det er ikke rart de høyre-ekstreme er glad i presidenten, men for ham burde det være et signal, et varsel, et stort blinkende, rødt lys.

For når Ku Klux Klan hyller deg, da er du faktisk på veldig, veldig feil vei ...

***

#trump, #kukuxklan, # rasisme, #nazisme

 

 

 

 

 

Jeg vant! Nå kan du også vinne!

På den morsomme og fine bloggen til Frodith har det det vært skyggefotokonkurranse. Du kan se "utstilling" av alle bildene som kom inn ved å klikke her. Det dukket opp sendt inn en rekke fine skyggebilder, og jeg greide selvfølgelig ikke  dy meg, men sendte inn et bilde jeg også

Skygger, fotografert sommeren 2008.
Bildet er signert av fotokunstner Myriam H. Bjerkli

Dette var skyggebilde jeg sendte til Frodith. Det er tatt i Danmark, og skyggene er en gjeng supporterforeldre står i spenning og sol og heier på sine håpefulle. Jeg tror vi vant kampen:-)

Det var så mange fine skygger, så jeg må innrømme at jeg ble veldig overrasket da flest hadde stemt på mitt.  :-) Ikke helt fortjent, føler jeg riktignok selv, for jeg hadde en helt annen favoritt. Men morsomt var det selvfølgelig allikevel :-)

Så tusen takk til Frodith og tusen takk til alle som stemte på meg :-)

Premien var, foruten heder og ære, filmen Peter Pan. ( Jeg hadde ikke engang fått med meg at det var en premie da jeg sendte inn. ) En både morsom og fin film som alle burde se, om Peter Pan som aldri noen gang har lyst til å bli voksen!

Men siden jeg allerede har filmen i huset, så tenkte jeg at jeg skulle nøye meg med å beholde heder og æren, det holder i massevis for meg  :-) Også håper jeg ikke det er uhøflig å sende en premie videre, for jeg vil absolutt ikke fornærme noen med å virke utakknemlig. Tvert imot så vil jeg gjerne glede noen!

Så hvis DU har en liten i din nærhet som du vet vil sette pris på å få en Peter Pan-dvd i posten, så skriv hvorfor akkurat du bør få den i kommentarfeltet. Så  kommer det en Peter Pan-dvd til den som jeg synes har det beste svaret :-) 

(Jeg håper det er ok for deg, Frodith?)

 

 

Vi svikter de aller svakeste blant oss!

For noen år siden var jeg på en fest med journalister. Jeg havnet - ikke uvanlig - i en diskusjon om en av mine hjertesaker, barn som ikke har det helt like godt som de fleste andre barn i Norge. Den mannlige journalisten så litt overbærende på meg, og hevdet att det ikke fantes fattige barn i Norge. Kanskje til nød noen i Oslo, men i hvert fall ikke i Vestfold. Som journalist reiste han jo rundt og snakket med folk, han ville visst det hvis det var slik ...

Jeg husker at jeg ble litt paff, nettopp fordi han egentlig var en smart fyr. Og en journalist. Skjønte han ikke at barn skammer seg? At nettopp de barna han reiste rundt og snakket med, var de som ville gjøre mest for å skjule hvordan de hadde det? Beskytte foreldrene sine og seg selv fra skammen av å være annerledes? Enten det gjaldt fattigdom eller andre former for overgrep?

Jeg brukte meg selv som sannhetsvitne, som oppvokst hos en alenemor på en tid det slett ikke var vanlig, har jeg selv følt skammen på kroppen. Ikke den verste fattigdommen riktignok, jeg slapp å gå sulten til sengs. Men fritidsaktiviteter, skoleturer, alt slik som knytter barn samen og skaper vennskap, det fikk jeg aldri mulighet til å være med på. Det kostet penger, og vi hadde ikke råd. Noe jeg selvfølgelig aldri fortalte på skolen, jeg tok på meg en tøff maske og sa at jeg ikke hadde lyst.

Journalisten trodde uansett ikke at det var slik i dag, det var tross alt lenge siden jeg var et fattig barn, det kunne ikke overføres til dagens Norge. Antagelig ble jeg også såpass ivrig i min argumentasjon at han lukket ørene ...

Men i disse dager har Redd Barna samlet inn statistikk og tall - på en adskillig mer adekvat måte enn min argumentasjon en sen kveld i Sandefjord - som vi ikke kan lukke øynene for.

Røde Kors har, i samarbeid med SSB, kartlagt eksisterende statistikk og forskning om lidelse og humanitære behov i Norge i dag. Undersøkelsen viser at det faktisk var verre enn jeg trodde. Tallene har tredoblet seg siden 2000, og trenden er økende.

Dette er gruppene med de største humanitære utfordringene i det norske samfunnet i dag, ifølge Røde Kors:

  1. Personer som inntar narkotika med sprøyte eller har andre alvorlige rusproblemer.
  2. Barn som utsettes for mishandling, vold, mobbing og omsorgssvikt.
  3. Asylsøkere, særlig barn, og de som har fått avslag.
  4. Eldre med og uten demens, på sykehjem.
  5. Alvorlig psykisk syke personer.
  6. Sosialhjelpsmottakere over lang tid.
  7. Fattige barnefamilier.
  8. Unge utenfor jobb og utdanning.

De som kjenner meg, vil vite at jeg misliker urettferdighet.Jeg mener at nettopp hvordan vi behandler de aller svakeste blant oss, er nettopp det som definerer vår verdi som samfunn, og jeg har sterke følelser for barn som lider. (Og sterke meninger om norsk narkotikapolitikk. Dersom du ikke ser sammenhengen, så er den der. Snakker du med folk som trekker på gata i Oslo, så vil du hos veldig mange av dem få noen barndomshistorier som du neppe unner noen.) I tillegg til diverse innlegg på min tidligere blogg, har jeg oversatt flere bøker om barn som faller utenfor, jeg har som forlegger utgitt en rekke bøker som omhandler det -  og jeg har skrevet både ungdomsbøker og en krimbok for voksne der annerledeshet eller overgrep også er et tema.

At vi svikter de minste blant oss, de vi alle burde favne om og beskytte, det både berører og opprører meg, Når vi svikter de svakeste blant oss, så svikter vi oss selv. Både som land, som samfunn, og som mennesker.

I følge Røde Kors så blir 60 000 norske barn utsettes for alvorlig vold av sine foreldre. 63 000 barn mobbes. Nesten 100 000 barn vokser opp i fattigdom. Mange av barna rammes av flere av tingene samtidig, i følge Redd barna opp til 50 000 av dem.  De er fattige, blir kanskje nettopp av den grunn mobbet på skolen, før de går hjem og blir mishandlet av foreldrene sine, som kanskje selv har psykiske problemer eller sliter med rusmisbruk.

Kan du tenke deg hva det gjør med et barnesinn? Et lite menneske, uten en eneste trygg plass å være? Ikke på skolen. Ikke hjemme. De som kunne vært vennene dine, mobber deg. De som skulle vært familien din, slår eller misbruker deg. Og midt oppi elendigheten, så beskytter du dem kanskje. Du forteller det ikke til noen. Fordi de er alt du har. Fordi det hender de er snille også, innimellom. Og fordi barnet selv skammer seg ...

Å sørge for rammevilkår som hjelper disse barna, er politikernes ansvar. Om en måned er det valg, da kan du påvirke retningen samfunnet skal ta, og da håper jeg du har det i bakhodet. I mitt hode, så er de minste og mest uskyldige av oss viktigere enn skatter og avgifter. De er faktisk viktigere enn det meste.

Men i tillegg til å stemme riktig, så kan du også som privatperson gjøre en forskjell. Unicef har lenge hatt en kampanje som het "Den ene". Den viste hvor stor forskjell du som enkeltmenneske kan gjøre. Det at du ser og er der for et lite barn som lider, kan gjøre all verden av forskjell for et barn som ikke har noen.

Så ikke gjør som journalistvennen min gjorde. Ikke lukk øynene, du må tro det for å se det. Hvis du får en følelse av at noe er galt, så ikke tro at alt er greit bare fordi barnet later som om det har det bra. Våg å møt det søkende blikket til det stille barnet som alltid går alene. Våg å ta en prat med urokråka som kanskje savner en voksens oppmerksomhet. Noen ganger skal det overraskende lite til for å gjøre en stor forskjell.

Det vet jeg, av erfaring.

**'

#barn, #fattigdom, # omsorgssvikt, #overgrep, #barndom, #mishandling

Sylvi Listhaug burde heller prøve med litt Møllers tran ...

Jeg ser at Sylvi Listhaug ikke ønsker å beklage at hun beskyldte Hareide for å «sleike» imamer oppetter ryggen. Begrunnelsen er  - selv om hun innrømmer at det «gikk en kule varmt» - at hun ikke gidder «å bruke tid på snøen som falt i fjor.»

 

Vel, for de første tenker jeg kanskje at Listhaug bør lære seg forskjell på «i fjor» og i forgårs. Det er mulig mannen til Listhaug er en særdeles forståelsesfull mann, men dersom jeg hadde begått et feiltrinn på hjemmebane, så tror jeg neppe argumentet "Det skjedde jo i går, skal du virkelig gnage på det der ennå?" hadde holdt.  Så kanskje Listhaug  bør starte med å lære seg forskjell på «i fjor» og i forgårs? Deretter, så tror jeg nok - rent taktisk sett - at et lite «beklager» hadde krevd mindre tid enn all tiden hun nå må bruke på å forklare det mange har problemer med å forstå; At hun finner det så merkverdig vanskelig å beklage.

(Manglende evne til å si unnskyld er forøvrig et av psykopaters/sosiopaters hovedtrekk, uten at jeg skal komme med beskyldninger mot damen. Men det kan uansett få folk til å undres, og det er vel ikke det hun ønsker? )

Jeg tenker uansett at hun kanskje burde lære litt av Kristin Halvorsens på det feltet, dere vet SV-lederen som tabbet seg ut i en debatt om norsk skole for en del år siden.

 

Hun la seg flat og og skyldte på at hun nok hadde «tatt litt for mye Møllers tran ...» En ganske spesiell unnskyldning riktignok, men den er da i det minste langt mer sjarmerende? (Finnes det ikke medierådgivere i FRP? Uansett tipset er helt gratis ...)

Men ærlig og seriøst talt, er det virkelig slik politikerne våre skal framstå? Først som ubehøvlede og ufine, deretter som uten evne til å beklage? De er ? enten vi og de vil det eller ikke - rollemodeller. Er det virkelig slikt vi vil lære barna våre?

Jeg må innrømme at jeg i såfall har slurvet med barneoppdragelsen. Jeg - min tosk - har faktisk prøvd å lære barna at dersom man har tabbet seg ut, så tar man ansvar og beklager. Så dum går det an å bli ...  Jeg skjønner at jeg isteden burde ha hatt denne pedagogisk korrekte samtalen med mine to:

- Kjære barnet mitt, jeg skjønner jo at du ble litt hissig i debatten på skolen i går da du kalte Knut Arild for en ryggsleiker, men det er slikt som kan skje når du må diskutere med noen som ikke skjønner stort. Men lille venn, ikke tenkt noe mer på det, det er slett ingen grunn til å beklage. Det skjedde jo i går, og nå er det på tide å se framover. Du har tross alt viktigere ting å tenke på, det er jo eksamen om en måned.

Men allikevel, kanskje du skal bruke litt andre ord når du kritiserer han neste gang? Folk er jo så slemme mot stakkars deg, de skjønner ikke bedre og har så altfor  lett for å misforstå og vri og vende på alt du sier ...

'''

#sylvilisthaug, #beklage, #unnskyld, "knutarildhareide

Litt for høye forventninger til "En moderne familie?"

Etter å ha lest flere av Helga Flatlands tidligere bøker, samt sett gjennomgående svært gode forhåndsomtaler av hennes nye bok, hadde jeg store forhåpninger til "En moderne familie." Kanskje var de litt for høye? 

 

 

Hele storfamilien reiser til Italia for å feire Sverres ? faren, bestefarens, svigerfarens 70-års dag. Under fødselsdagsmiddagen detoneres bomben. Etter førti års ekteskap har Torill og Sverre bestemt seg for å skilles. De er sytti år, nylig pensjonert - og føler seg ferdige med familieprosjektet. Eller som de selv sier; De har vokst fra hverandre, og har ikke mer å gi hverandre. Selv virker de å ta den forestående separasjonen og skilsmissen med stoisk ro, det samme gjelder ikke de tre voksne barna, Liv, Ellen og Håkon.

 

Spesielt Liv tar det hardt, hun føler seg sveket. Hele livsfundamentet hennes er i ferd med å rakne, hun er ikke i stand til å forstå hvorfor foreldrene har valgt som de har gjjort. Selv er hun gift med Olaf, og sammen har de to barn. De lever i et ekteskap som er ganske likt det foreldrene hennes hadde, tilsynelatende på det jevne, uten de store høydene. Allikevel, tanken på brudd er jevnlig tilstede, selv om den er avtalt underkommunisert. Man skal holde ut. og Liv er ? som eldst av søsknene - oppdratt til å ta ansvar. Pliktfølelsen er sterk. Et løfte er et løfte, et tidspunkt et tidspunkt. Man svikter ikke.

Når nå foreldrene svikter sitt livsprosjekt, hvordan skal hun selv greie å holde ut sitt?

Og hvorfor virker det som om de to søsknene hennes tar det så lett, skjønner de ikke at alt har gått i stykker?

 

De to søsknene hennes tar det selvfølgelig heller ikke lett, selv om de ikke reagerer like kraftig som Liv, mye fordi de begge sliter med sine egne liv. Ellen drevet av sitt desperate ønske etter å få barn med samboeren Simen, der hun etter et år med forsøk og legebesøk fremdeles ikke har blitt gravid. Lillebroren Håkon som føler at hele hans livsfilosofi og levesett blir utfordret, idet han ? frihetselskeren uten tro på monogamiet - går bort og forelsker seg og får sine tidligere prinsipper utfordret av nye og ukjente følelser.

 

Gjennom de tre søsknenes ulike blikk, fortelles Helga Flatland en historie om tilhørighet, oppbrudd og konsekvensene bruddet sprer, helt ned til barnebarngenerasjonen.

Vi følger familien fra Italiaturen og to år frem i tid, der historien i hovedsak blir presentert gjennom øynene til søstrene Liv og Ellen. Først i det avsluttende kapitlet hører vi også lillebroren Håkons stemme.

 

Helga Flatlands språk er som i hennes tidligere bøker, stilsikkert, og boken byr på mange gjenkjennende elementer fra et familieliv. Tro og tvil, frustrasjoner, hormoner og små bagateller som vokser til større konflikter. Personskildringene er gode, men for denne leseren blir allikevel de to søstrene i overkant like. Selv om de lever totalt forskjellige liv og takler ting forskjellig, har de mye av tonen og tankegodset felles. Liv og Ellen er allikevel godt beskrevet, de er begge troverdige og føles absolutt ekte. Flatland er særdeles god til å formidle de nære og mellommenneskelige relasjonene. Det er selvfølgelig også forståelig at to søstre har likheter, men siden man også blir presentert mange av de samme situasjonene sett med begge de to søstrenes øyne, føles deler av boken i overkant repeterende. 

Håkon derimot, er ulik søstrene sine. Han er den følsomme i søskenflokken, en mann som lenge sette friheten foran alt, og er singel så lenge at hans egen mor undrer om han kanskje kan være homofil Inntil han på slutten av boken, ironisk nok, forelsker seg i en kvinne med samme syn på livet. Jeg skal ikke fortelle hvordan det går, men setter nok et lite spørsmålstegn med Håkons tilstedeværelse i boken overhode. Slik jeg ser det, så tilfører han lite. Vi får deler av historien presentert gjennom nok et par øyne, uten at det egentlig tilfører noe nytt, og selv om de tre søsknene alle har forskjellige minner fra barndommen og ulik oppfatning av foreldrene og ekteskapet deres, blir det allikevel veldig mange gjentagelser og detaljer. Trenger vi å vite så mye, og få det så grundig fortalt

 

Det jeg derimot savner er mer innsikt i de to pensjonistenes tanker og følelser. Hvorfor velger de å gå fra hverandre etter 40 års ekteskap? Hva tenker de, hva ligger bak den endelige avgjørelsen?  Vi hører mye av Livs funderinger, tegnene hun mener å ha sett, tegnene hun burde ha oppdaget. Vi blir fortalt ? også det mest gjennom Livs øyne ? om irritasjonsmomenter, gammelt nag og motsetninger som tydelig har fulgt samlivet deres i årevis, men det vises aldri til noen virkelig, utløsende faktor og de to gamle kommer selv lite til orde. Under familiemiddagen i Italia fikk jeg inntrykk av at avgjørelsen var Sverres, men senere kommer det fram at det antagelig var Torill som ønsket seg friheten. Men selv om ekteparet synes å ha holdt ut i mange år på overtid, virker de fremdeles som et ektepar som bryr seg om hverandre, noe som kommer ekstra til syne idet Torill havner på sykehus. Så hvorfor velger de å skilles nå?  Når de endelig har muligheten til å nyte pensjonisttilværelsen sammen? Det får vi dessverre aldri noe godt svar på.

***

Konklusjon:

Skulle jeg gitt boken terningkast, så ville det ende på en firer på terningen, og det betyr at boken er absolutt lesbar. Den når bare dessverre ikke helt opp til de bøkene jeg tidligere har lest av forfatteren, og det er mulig at lesningen - og anmeldelsen - derfor ble preget av litt for store forhåpninger.

 

***

 

OM FORFATTEREN:

 

Helga Flatland

Foto: Niklas Lello

 

Jeg skammer meg.

Jeg er ingen spesielt snill person. Da jeg vokste opp, ble jeg fortalt at snille mennesker var dumme, og hvem vil vel være dum? Jeg er - og ønsker antagelig også å være - mer styrt av hjerne enn hjerte. Det er da man tar de fornuftige valgene, er det ikke?

Men nå gir jeg opp.

De siste årene har jeg sett stadige bilder av flyktningestrømmer på vei mot Europa, jeg har sett døde barn som er skylt opp på strendene i Libya,  bilder av fortvilte flyktninger på turiststrendene i Hellas, lest artikler om menn, kvinner og barn som har lidd kvelningsdøden i overfylte lastebiler. Vi prøver å sperre grensene, vi prøver å stoppe båtene. resultatet er at flyktningene tar stadig farligere ruter for å komme til Europa. Migrantene som reiser fra konfliktrammede områder i Afrika tar seg nå gjennom hundrevis av kilometer med ørkenlandskap og brennende hete for å nå kysten. Deretter venter den farefulle ferden i en gummibåt over Middelhavet. Spania kan i år i år ende opp med å ta imot flere migranter og flyktninger fra sjøveien enn Hellas allerede har gjort. Tusenvis dør underveis. 

Hjertet vinner over hjernen.

Jeg skjønner at flere asylsøkere, migranter og flyktninger i Norge vil medføre problemer. Jeg har folk rundt meg som stadig forteller meg hvor naiv jeg er dersom jeg tror at lille Norge kan hjelpe "alle fattige i verden", eller som de gjerne sier « vi kan ikke være hele verdens sosialkontor.» Jeg skjønner at et stort antall flyktninger fra andre kulturer vil skape gnisninger, problemer, uro. Jeg skjønner at vi ikke kan ta imot alle. Jeg er enig i dem som mener at det er best å hjelpe dem der de er, fordi man da kan hjelpe mange fler. Jeg er enige i dem som vil sende hjelp til nabolandene, slik at de kan gi dem som har kommet dit bedre levevilkår. Jeg skjønner og jeg er enig. Vi bør gjøre alt det. Hjelpe dem der de er. Hjelpe nabolandene deres. Bidra med penger, midler, medisiner, folk. Det de trenger. Fort. Vi bør også bidra til å stabilisere situasjonen i hjemlandene deres, slik at de ikke trenger å flykte. I mange av landene har vi tidligere bidratt til at det er blitt ustabilt, det skulle bare mangle om vi ikke også prøver å reparere skadene.

Men det holder ikke.

De er for mange, nøden er for stor. Kapasiteten i nabolandene er sprengt. Libanon, Jordan, Egypt, Tyrkia  og Irak har tatt imot flere millioner syrere. Pakistan huser over halvannen million afghanere. Hellas og Italia har allerede mottatt langt fler enn de har kapasitet til å ta imot.  Nå er det i Spania kapasiteten holder på å bli sprengt. De er for mange til at nabolandene kan ta ansvar alene. Krigen eller sulten de flykter fra for voldsom, løsningen for langt unna.  Og når det nå engang er slik at det ikke er mulig å hjelpe dem der de er? Skal man da bare se på at de blir bombet, forfulgt, sulter i hjel? Og når de er på vei hit, skal man virkelig true de skrøpelige farkostene deres til å snu, for så å se på at de kanskje drukner? Og når de ER kommet hit, innenfor eller rett utenfor Europas grenser, til nabolandene våre, til et asylmottak nær oss, hvordan kan man da hjelpe dem noe annet sted enn nettopp her? Og hvordan kan vi, som et av Europas rikeste land, skyve ansvaret over på andre? Hvordan kan vi - som vi gjør nå - stenge våre egne asylmottak fordi de ikke trengs, samtidig som vi vet at tusenvis av mennesker, menn, kvinner og barn,  lever i ytterst elendighet langs Europas yttergrenser?

Jeg skjønner det ikke.

Men jeg er ikke naiv. Et stort antall fattige, nye landsmenn, spredd utover Europa, BLIR vanskelig. Det kommer til å bety trøbbel. Det kan hende noen av dem er kriminelle. Noen er sikkert også «lykkejegere», folk som kanskje ikke hadde det ille NOK der de var. (Hvor nå grensen for stor NOK nød er.) Mange av dem har garantert et annet kvinnesyn, en annen erfaringsbakgrunn. Vi har allerede opplevd uheldige episoder på grunn av asylsøkere som ikke greier å tilpasse seg. Det vil garantert bli fler, Kanskje kan det også ende, slik noen hevder, med at hele vår kultur endrer seg. De ER mange. De ER annerledes. mange virker allerede å hate dem, og det igjen vil medføre mer nazisme, mer rasisme, flere hatefulle ytringer. Vi ser allerede nå nordmenn som ikke er i stand til å takle endringene, som ser på flyktningene som inntrengere, fiender. Vi ser hat, mistenksomhet, frykt. Vi ser i Norge og  i flere av våre naboland, vi ser det på nettet. Nazistene marsjerer i norske gater, nettet er fullt av hatytringer. De vil garantert bli mer av det. Det VIL bli problemer og utfordringer. Det VIL bli vanskelig.

Men det hjelper ikke.

(c) Owen Holdaway / Shutterstock.com

De fleste av dem er helt vanlige familier, barn, kvinner og menn, på flukt fra steder der det er umulig for dem å leve. På flukt fra bomber, fra krig, fra sult, fra terrorisme. Så desperate at de er villige til å ofre livet for å komme seg vekk. Noe altfor mange av dem også gjør. Vi har sett døde barn bli skylt i land på Europas strender, døde menn og kvinner kvelt til døde i lufttette lastebiler, mennesker som dør i et desperat forsøk på å  skaffe seg et liv. Vi leser at tusenvis dør i flukt gjennom ørken. Jeg leser at over 30 millioner mennesker i Øst-Afrika og Jemen risikerer å ikke ha tilgang på nok mat, at det er en sultkatastrofe på gang.  Jeg ser bilder jeg knapt orker å se på, tatt av personer langt modigere enn meg, reportere som reiser dit så mange andre flykter fra. For at du og jeg og alle andre skal se hvem flyktningene egentlig er. Og de er mange, men jeg ser ikke en «flom» .

Jeg ser mennesker. Jeg ser ikke en gjeng gale terrorister. Ikke lykkejegere som allerede har baklommene fulle. Det jeg ser er mennesker. Barn, kvinner og menn. Og jeg ser at alt for mange av dem dør. Jeg ser at de heldige bærer eiendelene sine i slitte plastposer eller små sekker, de holder barna tett til brystet eller høyt over hodet for å beskytte dem, akkurat slik jeg selv ville gjort med mine barn. Noen av dem er gravide, noen av dem er syke. Om natten ligger mange av den på bakken, i søle og regnvær. Mange av dem er kledd i filler, mange av dem tørste, sultne, triste, sinte. Desperate.

De er mennesker. Og jeg vil gjerne fortsette å være ett. Så jeg kaster kortene, i denne saken orker jeg ikke å være bare rasjonell. I denne saken er det å være bare rasjonell, skremmende nær det å være egoistisk og seg selv nok. Skremmende sammenlignbart med regimer og folk jeg ikke vil sammenlignes med. Skremmende nær umenneskelig.

Jeg orker ikke.

Samtidig med at alt dette skjer, så skryter integreringsministeren vår av at vi ikke har tatt inn færre på flere tiår, og jubler over de hun greier å få sendt tilbake til plassen de rømte fra. Eller i hvert fall et sted i nærheten, det er visst egentlig ikke så viktig akkurat hvor de havner. Det er ikke så viktig at det er trygt der heller, vi sender dem gladelig tilbake til land og steder vi nordmenn blir advart mot å reise til.. Det er ikke så viktig hvordan det går med dem, om de kjenner noen der de havner, om de har mulighet til å greie seg. Det eneste som virker viktig er at de ikke lenger skal være her. At hun får stoppet de som vil inn, at hun får kastet ut flest mulig av de som er her. Og hun bruker en retorikk som gjør frontene steilere, som skaper enda flere som hater, både de nye som kommer, og de som allerede er her. En retorikk som spiller på motsetninger og fremmedgjøring, en retorikk som øker sjansen for at de som er villig til å ty til vold for å slippe å se en mørkhudet i nabolaget, kommer til å gjøre det. Nazistene marsjerer allerede i gatene våre. Jeg tror dessverre vi bare har sett begynnelsen.

Og jeg skammer meg.

Jeg skammer meg over å være norsk, men jeg har ikke noe valg. Jeg ER norsk. Jeg bor i Norge. Jeg bor i et land som helst ikke vil hjelpe, som helst vil lukke øynene for tragediene som skjer langs Europas yttergrenser. Snart er det valg, men jeg  det hjelper, jeg tror ikke retningen vil endres uansett hvem som kommer til makten, begge "blokkene" er altfor samstemte i sin avvisning. Vi er oss selv nok.

Allikevel har vi snart ikke noe valg, uansett. For dette er en situasjon vi verken kan velge eller vedta oss bort fra. Flyktningestrømmer er for stor. Vi kan ikke bygge piggtrådgjerder rundt hele Europa, så Europa er uansett i endring. Det eneste valget vi har er å hjelpe dem. Her og der. Der vi kan, der de trenger det. Og når vi går til valgurnene. Fordi de er mennesker. Fordi vi er mennesker. 

Og noen ganger er kanskje hjertet en bedre veiviser enn hjernen, tross alt?

***

#flyktningkrise, #stemrett, #nazisme

(Alle bildene er kjøpt hos Shutterstock.)

Drømmer du om cruise i Middelhavet?

Hvis du, som oss, liker cruise, men ikke lange flyturer, så kan du velge mellom mange forskjellige cruisedestinasjoner med avreise (og ankomst) Venezia. 

 Cruise_i_middelhavet-1_copy

Cruiseskipet som ligger ved kaien i Venezia er enda større enn vi trodde. MSC Magnifica, MSC-flåten nyeste flaggskip. Magnifica har plass til over 3000 mennesker, den er bortimot fullbookett, og køen utenfor skipet virker endeløs,  Allikevel går innsjekkingen raskt unna, de uniformkledde har tydeligvis gjort det før, og veileder oss riktig vei.

- Denne veien, please, sett koffertene der så blir de brakt til lugaren, still deg i denne køen, Sir, follow me please.

 

En halvtime senere er vi ferdig registrert, og innehavere av et MSC-kredittkort som den påfølgende uken fungerer både som penger, legitimasjon og lugardøråpner. Lugaren, en suite, er romslig, og minner heldigvis langt mer om et vanlig hotellrom, enn en "danskebåtlugar".

Det som vekker mest begeistring er allikevel balkongen. Vår egen lille uteplass hvor vi den påfølgende uken skal sitte og nyte frokosten mens vi hver morgen ser nye øyer, båter og land dukke opp i horisonten.

cruise utseiling Venezia

Utseilingen fra Venezia ser vi fra toppen av båten. Ut av høyttalerne smyger det italiensk opera, under oss ser vi Venezias tak gli sakte forbi. Markusplassen, Sukkenes bro, Dodgepalasset og alle kanalene. Folk langt der nede vinker opp mot oss, vi vinker tilbake. Det kribler litt ekstra i magen. Nå er vi her. På cruise.

Men vi startet dagen tidlig, fly fra Gardermoen, mellomlanding i Hamburg. Nå er klokken halv seks, magen rumler, og det er heldigvis snart og tid for middag. Skipet har fem forskjellige restauranter. Buffetrestaurant? Kinesisk? Pizza? Ala Carte?

Vi er førstegangscruisere, og går for det enkleste. Den vanlige bordsettingen, der vi kan velge fra en femretters meny, satt sammen etter eget ønske. All mat er inkludert i billetten, frokost, lunsj, middag, nattmat. Drikke kommer utenom, en vinflaske koster fra tjue Euro og oppover.

Fast bordsetting betyr at man hver kveld spiser middag sammen med de samme menneskene, vi delte bord med et trivelig ektepar fra Skåne. Hadde vi ønsket, kunne vi - mot tillegg - reservert plass i en av skipets andre restauranter. Men vi trivdes godt med våre utdelte skåninger, om enn ikke fullt så godt med støynivået i restauranten. Båten var full, kelnerne kunne så vidt smyge seg mellom bordene, og vårt firemannsbord var plassert midt imellom tre åttemannsbord med italienere. Det hørtes?

cruise tiger bar

Etter middag var det igjen tid for valgets kval. Bingo? Dansekurs? Show? Karaoke? Leker for barn og voksne? Bowling? Kino? Dans? Billiard? Eller rett og slett en drink? Mulighetene var mange, og vi valgte showet. Hver kveld var det et nytt show, som de fleste kveldene holdt virkelig profesjonell klasse.

Sangere, dansere, sjonglører, tryllekunstnere, buktalere, vi lot oss imponere. Deretter var det tid for en drink i baren, kanskje en dans.

cruise nordmann

Neste morgen, innefra lugaren:

-         Ser du land?

-          Ja visst ser jeg land. Det er vakkert.

Ordene rettferdiggjør ikke synet. Jeg sitter på balkongen, og det er langt mer enn vakkert. Den store båten sklir sakte inn mot Bari, en liten by nederst på den italienske støvelhælen.

Byen er omringet av en kraftig steinmur, nødvendig i tidligere tider da folk som kom sjøveien ikke hadde like fredelige hensikter som oss. Og heldigvis, istedenfor fiendtlige kanonsalver blir vi møtt med vennlige og blide italienere, linet opp langsmed kaiområdet.

-   Taxi? Guiding? Shopping?

cruise utflukt Bari 3

Bari er en sjarmerende italiensk småby, med slott og borg, torg, trange smågater og kirker. Og selvfølgelig dovne katter ...

Selve gamlebyen er bilfri, kvinnene er opptatt av å henge nyvasket tøy på verandaen, mennene slarver på kafeen, i kirken foregår det gudstjeneste.

cruise utflukt bari gudstjeneste

Solen steker fra skyfri himmel, en hund lesker strupen i fontenen på torget,

og da en brud kommer løpende over torget gir det unektelig følelsen av å ha havnet i en filminnspilling i en Fellini-film.

cruise utflukt Bari runaway bride3

(Bruden viste seg da også nettopp å være en del av et filmsett, men resten var autentisk nok.)

Etter utflukten bar det tilbake til båten, MSC-kortet ble vist, og hans mer og mitt mindre vellykkede foto dukket opp på innsjekkskjermen. ( Et tips, smil pent til mikrokameraet ved innsjekk første dagen. Det bildet de tar da, må du leve med hele uken?)

cruise lek ved bassenget 2

Deretter, nok en flott utseiling, denne gangen beskuet fra lugarbalkongen, etterfulgt av en deilig middag, show, og en ny rolig natt til sjø. Vi har allerede begynt å skape rutiner ...

Neste dag får vi frokosten levert på lugaren, og nyter ferske croissanter på balkongen mens skipet legger til land ved Katakholon i Hellas. På informasjonsarket vi får utdelt hver kveld står det at dagens temperatur kom til å bli ca. 27 grader og at vi skulle møte i Royal Theatre for vår forhåndsbestilte utflukt til Olympia.

cruise utflukt olympia2

(Disse informasjonskrivene viste seg for øvrig å bli veldig hjelpsomme for førstegangscruisere som oss, der sto det alt fra informasjon om skipet, dagens tilbud i butikkene, spaavdelingen og baren, samt hva slags klær man skulle velge til kveldens middag. Casual, Informel eller galla?)

Olympia, stedet hvor det aller første olympiade ble avholdt, den gangen var konkurrentene nakne menn, og kvinner nektet adgang.

cruise utflukt olympia guide jack

Guiden vår, en særdeles kunnskapsrik greker, ga oss mer historie enn vi kunne svelge, samtidig som han passet på oss som om vi skulle være en barnehageklasse på tur.

cruise utflukt

-   ­Watch your step mam, be careful, please come closer, please be quiet so the others can hear what I say, everyone HAS to be at the bus at time, don`t take any picture of me when I don`t pose, don`t forget any bags in the bus?

cruise utflukt olympia jente

 

Vi kom særdeles trygt og forhåpentligvis litt klokere tilbake, og rakk både utseilingen, en rask dusj og en drink før middag. Etter middag kunne vi valgt Superbingo i Tiger bar, og kanskje vunnet tretusen euro, men vi skygget unna.

cruise tønsberg trøndelag

Isteden traff vi på flere nordmenn i en av de roligere barene. Tre blide par fra Romerriket, hvorav kvinnene hadde kostet på seg cruise for å feire 60-årsdagene sine, samt to par fra henholdsvis Tønsberg og Trondheim.

-        Fantastisk båt, fantastisk service, fantastisk mat. Men kanskje litt mange høylydte italienere?

cruise middagfeiring

Neste morgen våknet vi under innseilingen til Izmir i Tyrkia. Tur var booket, det sto det museer og kirker for tur. Guiden var dyktig, men lavmælt. Det var varmt, og da vi endelig fikk benket oss nedpå en fortausrestaurant hadde de ikke øl, - eller skjønte ikke hva vi prøvde å bestille - og maten kom akkurat så sent at vi rakk å finne ut at den både var smakfull og god.

Den ene smaken var også alt vi rakk før vi måtte springe for å rekke tilbake til båten i tide. Izmir er sikkert en fin by, men den ble aldri vår favoritt. Det ble derimot byen vi ankom dagen etter.  Istanbul, et fantastisk bekjentskap.

cruise utflukt istanbul teppesalg

Storby med sjarm, moderne kaffebarer, teppeselgere og tuseniogennattbasarer. Og ikke minst, lunsj på et helt fantastisk slott.  Et Kinderegg av en by, dit skal vi definitivt tilbake.

Denne kvelden var det grand galla om bord. Enda litt bedre mat, enda litt bedre service, og oss alle kledd enda litt stiligere. De som ønsket det hadde også mulighet for å la seg fotografere sammen med kapteinen, og ut fra køen å dømme, så var det mange som ønsket akkurat det. Og selv om båten var full,  var det aldri noe problem å finne plass i en av de mange barene, hvor man kunne få alt fra fargerike paraplydrinker til diverse spennende kaffetyper, med eller uten alkohol.

Alt akkompagnert av dyktige musikere, vi hadde spesielt sansen for tonene til tre vakre damer på henholdsvis piano, fiolin og kontrabass.

cruise svømmebasseng

Neste dag skulle vi tilbringe hele dagen på sjøen, virket innebar en lat og sen frokost på balkongen, før vi - og nesten trerusen andre - oppsøkte solsengene, jacuzziene og svømmebassengene på toppen av skipet. I hovedarealet rundt svømmebassengene  var det leker, grand basar, biljardbord, dansekonkurranser, hoppekonkurranser, musikk og fullt liv i de oppvarmede bassengene. Selv foretrakk vi et roligere hjørne, og hadde det særdeles behagelig der. Solen stekte fra skyfri himmel, men takket være at båten var i bevegelse, var vi omfavnet av en akkurat passe svalende vind.

cruise skjønnhetssalong

Denne dagen var det også tid for å besøke båtens spa-avdeling, MSC Aurea Spa. Treningstudio, frisørsalong, massasje, pedikyr, manikyr, sauna, tyrkisk bad, ansiktsbehandling, valgene var mange. Smilende terapeuter fra Indonesia og Cuba  viste vei til behandlingsrommene, som alle hadde heldekkende vinduer ut mot sjøen. Den flotte utsikten utover havet, og lav musikk med innslag av bølgeslag og måkeskrik, var nesten en behandling i seg selv.

- My name is Nera, and you?

Jeg hadde nesten sovnet under behandlingen, og ble forsiktig kalt tilbake til virkeligheten.

- It`s very cold in Norway, yeah?

Cubanske Nera hadde vært om bord siden april, og hadde sin første hjemreise i februar neste år,. Det gjaldt de fleste av de som jobbet om bord. Ni måneder ombord, to - tre måneder hjemme.

- I miss my Family ...

Et øyeblikk forsvinner smilet, før det igjen er tilbake på plass.

-         But I really like my work, I like to do treatment. And this is a nice boat, Yeah?

-          Yeah.

cruise speedo

Morgenen etter blir nok en frokost inntatt på balkongen, og  innseilingen er spektakulær vakker.  Dubrovnik skulle vise seg å bli turens absolutte høydepunkt. Under stekende sol, omgitt av høye bymurer, vandret vi gjennom de smale, sjarmerende bygatene. Dette er en by med historie i hver stein, både tilbake til førkristen tid og nyere, tristere historie, Guiden vår deltok i krigen 1991, og var tydeligvis merket.

-        Vi hadde ikke engang en hær, fortalte han bittert. - Kun noen politifolk. Ingen våpen, ingenting. Vi måtte betale dyrt med gull for å få våpen smuglet inn. De bombet oss med jagerfly, vi prøvde å forsvare oss med pistoler?

Den triste historien og skuddsårene i murveggene til tross, mesteparten av byen er heldigvis intakt. Dubrovniks eldste apotek, kirken, bytorget. Lukten av nystekt pizza i de smale gatene, mannen som solgte malerier på torget, det sjarmerende kaiområde, bare det hadde vært verd turen hit Der skulle vi gjerne vært lenger enn de tre - fire timene vi hadde til rådighet.

Men så, alt har sin ende.  Vår siste kvelden om bord, tid for shopping i en av de mange butikkene, solbriller, smykker, vesker, klær. Her var noe for alle, og vi var ikke alene om å benytte denne siste muligheten. Vi hadde jo dessuten vennet oss til at alt lot seg betale med dette MSC-kredittkortet, og muligens fortrengt det faktum at alt tross alt skulle betales neste dag. Men morgendagen var ennå langt unna og et ekstra par solbriller er jo alltids kjekt å ha?

cruise smykkesalg

Neste dag ankom vi Venezia, og takket være sen flyavreise, rakk vi også noen timer i kanalbyen.

cruise venezia gondolsang

Som blant annet ble brukt til en rast på den kjente Caffè Florian på Markusplassen. Italias eldste cafè, berømt og beryktet fra år 1720.

cruise venezia cafe

Isen var god, musikerne som spilte skapte en særs hyggelig stemning på torget, og regningen fra fornøyelsen er blitt en av souvenirene fra turen. To is, en kaffe og et glass is kom på fem hundre kroner.

cruise venezia cafetrekkspiller

Men da var i det minste musikken inkludert ...

FAKTA:

cruise msc magnifica

MSC Magnifica ble innviet mars 2010. Skipet har 13 dekk, 1259 lugarer, og kan ta ca. 2 500 passasjerer. Besetningen består av ca. 1.000 personer.

Stoppesteder:

cruise reiserute

Venezia - Bari - Katakolon - Izmir - Istanbul - Dubrovnik - Venezia                                             

På hvert stoppested er det tilbud om flere forskjellige utflukter, med varighet fra ca. 2 til ca. 7 timer.

Reisen dit:

Det er flere reisebyråer som tilbyr cruise med MSC Magnifica. Vi bestilte vår tur gjennom Berg-Hansen reisebyrå i Tønsberg, og de ordnet også flyreisen. Det er også fullt mulig å bestille gjennom andre reiseselskap, eller direkte hos MSC Cruiselines.

cruise kledd for cruise

Prisen på cruiset varierer alt etter sesong og lugarkategori, men starter på ca. kr.  9.000,- pr. person inklusive fly. Da er all mat inkludert. Drikke, utflukter og pålagt tips ( ca. 6 euro pr dag )  kommer i tillegg.

cruise sikkerhet

Man kan også bestille bare cruise, (pris fra ca. kr. 5.350,- pr. person i lavsesong) og selv velge alternative måter å reise til Venezia på. (Men vær obs på at man da ikke er dekket av pakkereiseloven. Rekker man ikke cruise-avgangen, får man ikke pengene refundert.)

På noen avganger er barn under 17 år gratis i følge med to betalende voksne.

Nyttig å vite:

Ved innbooking mottar man et MSC kredittkort, som man bruker som legitimasjon ved av og påstigning, samt til å betale det man handler om bord. Noen av ankomststedene krevde  pass.

Det er fem forskjellige lugarkategorier, de aller fleste har utvendig balkong.

Det er to bordsetninger, en klokka 19.00 og en klokka 21.30. Tidspunkt velges før avreise. Ønsker man å spare noen kroner, så går det an å bestille rabattert drikkepakke ved avgang.

Det er også to show, slik at begge bordsetninger kan få med seg underholdningen.

Dersom man ønsker det kan man, mot tillegg, spise på en av de andre restaurantene om bord. Utfluktene var godt lagt opp, og det er flere forskjellige turer å velge mellom på hvert sted. Men flere av byene, deriblant Bari og Dubrovnik, kan man også fint oppleve på egenhånd.

Tilbud om bord:

cruise treningsstudio

Det er nok å gjøre ombord. Bl.a. stor spa-avdeling, frisør, solarium og treningssenter. Ni barer, deriblant en sportsbar med flere storskjermer. Flere dansegulv med levende musikk hver kveld. Bibliotek, bowling, tennis, billiard, lekerom, svømmebasseng og flere jacuzzier. Spill-rom, kino, møtesal, show, bingo, casino, diskotek, internet-cafe og diverse butikker. MiniClub, JuniorClub og Teenclub for barn og ungdom.

 

Vær og sesong:

Middelhavsklima. Sesong fra begynnelsen av april til slutten av november.

Nett-tips:

www.msccruises.no

www.msccruises.com

www.berg-hansen.no/ferie

Pluss:

Helt ny båt, strålende lokaliteter ombord.

Fine lugarer, veldig deilig med egen balkong.

Mye forskjellig underholdning / aktiviteter å velge iblant, for alle aldersgrupper.

God mat og mange valgmuligheter,

Alle som jobbet om bord var fantastisk service-innstillte og blide.

God logistikk, lite unødvendig venting, mange alternative utflukter.

Minus:

Man bør beherske engelsk, italiensk, tysk, fransk eller spansk for å ha glede av utfluktene, og for å skjønne systemet om bord. Det var ingen informasjon, menyer etc. på noen skandinaviske språk.

Båten var veldig full da vi var ombord, noe som medførte et høyt støynivå og en del trengsel. Ønsker man å ha det roligere, så er nok lavsesong et bedre alternativ.

Vi savnet litt lenger tid i land noen steder.

Mellomlandingene tur / retur gjør flyreisen til og fra Venezia unødvendig lang. Vi brukte ca. 10 timer fra vi ble booket ut av båten til vi landet på Gardermoen.

Noen av nordmennene vi møtte om bord, savnet litt større svømmebasseng. Støynivået var også i høyeste laget. Bortsett fra det, hadde de bare lovord å komme med.

Hvem var personen som endret livet mitt? Trenger hjelp...

Som mange andre har jeg i mange år levd et liv som ikke egentlig har vært planlagt. Ting har rett og slett "skjedd", tilfeldige møter har formet både meg og veien jeg har gått. På grunn av ting jeg selv ikke kunne styre, måtte jeg tidlig slutte skolen, begynne å jobbe og forsørge meg selv. Dermed tok jeg de jobbene en u-utdannet sekstenåring kunne få på tidlig 80-tall. Jeg har blant annet fått prøve meg som oppvaskhjelp, dagmamma, vaskehjelp, bollepakker, brødkjører, annonseselger, støvsugerselger, frilansfotograf og journalist. Etterhvert startet jeg også eget firma som solgte brannskap, safer og våpenskap, den gangen som Norges eneste kvinnelige safeselger. Livet har selvfølgelig vært både oppturer og nedturer, men jeg har absolutt ingenting å klage over. Jeg liker å jobbe og jeg har fått to flotte barn underveis.

Til slutt havnet jeg allikevel inn på den veien jeg opprinnelig trodde jeg skulle gå,  Og det skyldes en person jeg aldri har fått mulighet til å takke... 

For cirka seksten år siden fikk jeg en tykk konvolutt i posten.  Jeg var da i en fase i livet der jeg var lei av det jeg drev med, men ikke helt visste veien videre. Etter å ha snakket om å skrive i årevis, uten å ta det helt på alvor, ga den konvolutten meg det avgjørende puffet som gjorde at jeg begynte å skrive seriøst igjen. Innholdet minnet meg om hvem jeg engang var og gjorde gamle drømmer levende. Brått virker ikke drømmen så umulig allikevel...

kladdebok og meg

Noe som i dag - etter over 20 år med en helt annen yrkesvei - gjør at jeg både skriver, driver forlag og jobber med noe av det jeg elsker mest av alt: Litteratur.

Kladdebok I

Konvolutten inneholdt en fullskrevet kladdebok, min første «roman». «Tina i teten.» Jeg skrev den som 10-11-åring på Borgen skole i Asker, og den gikk som føljetong i skoleavisa. Jeg syntes selvfølgelig det var stor stas ...

Dessverre så har jeg ingenting av alt det andre jeg skrev som ung i dag, det forsvant da jeg måtte flytte hjemmefra. Denne kladdeboka er alt som er igjen fra den tiden jeg som ung skrev daglig, og var helt sikker på at jeg en dag skulle bli forfatter. Den er faktisk en av de få tingene jeg har fra jeg var liten, overhode.

Men hvem sendte konvolutten?

Jeg har dessverre kastet selve konvolutten, slik at jeg ikke vet datoen den ble sendt. Men jeg husker at adressen min var full av overstrykninger, jeg hadde byttet adresse sikkert femten ganger siden jeg flyttet fra Asker som tolvåring, dvs. rundt 1975.

Kladdebok III

Jeg antar det var en lærer eller en kontormedarbeider som fant den? Plukket den opp og kanskje vurderte å kaste den?

Men som heldigvis allikevel så en slags verdi i den. ikke akkurat Nobelprisvinnende krimhistorien, men i hvert fall nok verdi til å putte den i en konvolutt og spandere portoen. Hvor lang tid den hadde brukt i posten, vet jeg ikke, men jeg fikk den cirka 25 år etter at historien ble skrevet. Den kan ha ligget veldig lenge og støvet ned på Borgen skole før den ble sendt. Eller den kan ha brukt to tiår på veien, stadig sendt fra adresse til adresse, kanskje glemt og gjemt i en postsekk eller et bakrom på et eller annet postkontor.

Uansett, i dag er den hos meg, trygt oppbevart. En gulnet kladdebok til kanskje sju kroner. Tettskrevet med blokkbokstaver, til og med permen er tatt i bruk. Og jeg skulle så gjerne visst hvem som sendte den til meg!

myriam i dag

Mye takket være den kladdeboken fikk jeg det sparket som skulle til for at jeg begynte å skrive igjen. Noe som førte til at jeg debuterte på Gyldendal i 2007 med ungdomsboken «Cyprianus». To år etter kom boken «Mickel i mål». Deretter ytterligere to bøker, før jeg før påske i år krimdebuterte med «Lille Linerle». På grunn av den kladdeboken, som gjorde at jeg igjen begynte å skrive, startet jeg også nettsiden Litteraturivestfold.no, en nettside om nettopp litteraturen i Vestfold. Senere førte det til at jeg startet eget forlag, det som i dag heter Forlagshuset i Vestfold og gir ut cirka femti bøker i året. Mange av dem skrevet av debutanter, ferske forfattere som får oppfylt den samme drømmen som jeg selv gjorde da min første bok kom ut. Det ene valget tok det andre, og i dag dreier arbeidslivet - og mye av fritiden min - seg om litteratur.. Alt på grunn av en gulnet, tettskrevet kladdebok ...

kladdebok II

Men hvem sendte den til meg?

Jeg sendte en forespørsel til Borgen skole rett etter at jeg mottok boken, men fikk aldri svar derfra. Derfor regner jeg med at avsenderen ikke jobber der lenger, kanskje vedkommende har skiftet jobb eller har gått av med pensjon? Men kanskje den som engang sendte den leser dette?  Eller kanskje noen av de som jobbet på Borgen skole da den ble sendt - en eller annen gang mellom 1975 og 2002 - husker noe?

Slik så jeg ut den gangen.

Hvis du bor i Asker, eller kjenner noen som jobber eller har jobbet på Borgen skole? Del gjerne dette!

Husker du noe om kladdeboken, føljetongen i skoleavisa, meg? Noe annet som kan være et spor? Ta kontakt, så kanskje det går an å finne ut hvem den omtenksomme personen er!

***

Jeg vil så gjerne få takke den personen!

 

***

 

#lillelinerle. #borgenskole, #kladdebok, #livsvalg

 

 

 

 

 

Og vinneren av konkurransen er ...

Da er vinneren av den aller, første konkurransen kåret, men dersom det ikke var deg, så fortvil ikke. Det blir nye konkurranser omtrent hver måned framover, så det er bare  følge med!

Premien denne gang var alle mine fem bøker: Cyprianus og Mickel i mål ( for ungdom) Rock`n roll, baby ( for voksne damer med selvironi ) The Gambia ( for reiselystne) og Lille Linerle ( for dem som liker mørk krim / thrillere.)

og et sjarmerende og håndmalt bok-krus, malt av forfatter og multikunstner Liv Hege Refsdal.

Denne måneden var det cirka 30 som deltok, og det vil si at vinnersjansene var store, men det er allikevel bare en som kan vinne...

Den heldige vinneren er:

ABELONE

I følge bloggen hennes så er hun en 39 år gammel dataingeniør som er avhengig av kaffe. Jeg liker duppeditter, brettspill og baking. Lever et ganske gjennomsnittlig liv med hus, 2 barn (7 og 10 år), hybridbil og hundeallergi. Bloggen hennes er for øvrig veldig informativ, variert og fin, og selv om den heter Kaostroll, så er den slett ikke spesielt kaotisk. Så ta gjerne en tur og besøk henne:-)

Hengekøye, bok, Kindle,

I tillegg kan det se ut som hun har hengekøye og liker bøker.-) Jeg håper hun liker mine også,  i hvert fall kommer de tilsendt i posten straks hun sender meg adressen sin:-)

GRATULERER!

Har du planer om å pusse opp kjøkkenet?

Dersom du går med planer om å pusse opp kjøkkenet, er du langt fra alene.  Nesten halvparten av alle nordmenn vurderer nemlig å pusse opp hele, eller  deler av kjøkkenet i løpet av de neste fem årene. Det finnes utallige forskjellige kjøkkenløsninger å velge mellom, men akkurat  nå er det rene, glatte flater og gjerne blanke flater som er mest populære.  Kjøkkenet skal være lett å rengjøre og pent å se på, samtidig skal det være  praktisk i bruk.

2529157089_3669325a

Kari-Mette Astrup på Torstrand har nylig pusset opp kjøkkenet. Kjøkkenet er  ikke mer enn ca. 12. km. stort, men hun har allikevel fått plass til alt hun  ønsket seg, inklusive et dobbelt stålpusset kjøleskap med isbitmaskin.

3954882001_3667290a

- Vi valgte et Ikea-kjøkken, forteller hun.- Det hadde akkurat vunnet en dansk test, og vi synes det var både pent og  praktisk. Og så skadet det jo ikke at det var ganske gunstig i pris. Dermed  fikk jeg råd til akkurat det kjøleskapet jeg ønsket meg.

3556104193_3667287a

Huset på Torstrand er opprinnelig bygget i 1911, og kjøkkenet har vært  igjennom mange runder med oppussing siden den tid. Under den siste runden  skrapte de fram den opprinnelige murveggen.

3823419871_3667284a

- Jeg synes det er litt morsomt, den rødbrune mursteinen er en fin kontrast til  alt det blanke og nye.

3301304029_3667271a

Over ovnen har hun valgt glassplater som beskytter veggene mot sprut og os.  Pleksiglasset er dobbelt, og hun har selv malt den fargerike tegningen  imellom de to platene.

3655264960_3667292a-

- Jeg ville ha noe muntert, sier hun. Dessuten er det enkelt på skifte dersom  jeg ønsker forandring. Jeg er i det hele tatt godt fornøyd med oppussingen.  Kjøkkenet vårt er riktignok ikke så stort, men det er blitt både funksjonelt  og hyggelig.

4191282413_3667272a

At kjøkkenet også skal være hyggelig er viktig for de fleste. Undersøkelser  viser at etter stuen er kjøkkenet det rommet nordmenn føler seg mest hjemme  i.

En av seks trives faktisk bedre på kjøkkenet, enn det de gjør i stuen. Og enten man befinner seg på hos Kari-Mette på Torstrand, eller mer utpå landet, som på dette bilde fra Halle gård: De fleste ønsker seg et hvitt kjøkken.

3570581493_3667270a

På Ringdal finner vi et annet kjøkken, også dette helt nyoppusset. Og hvitt. Her har  eierne valgt et  høyglans Norema-kjøkken, og i motsetning til i huset  på Torstrand har de ikke vært nødt til å ta hensyn til plassen. Det er  derfor blitt plass til både et dobbelt Polar kjøleskap og en praktisk  kjøkkenøy med ekstravask midt på gulvet. Kjøkkenet har dermed to vasker,  slik at oppvasksone og matlagingsone er atskilt.

3972642047_3667288a

På veggene er det også her valgt glassplater framfor fliser, og på  kjøkkenbenkene er det solide Larvikittplater, som er levert av Hinberg  Steinindustri.

3888046802_3667283a

Hvitevarene kommer fra AEG, og stekeplaten er en  induksjonstopp, som har den fordelen at temperaturen er lett å regulere, den  blir lynraskt varm og er lett å rengjøre. Motoren til den stålkledde ventilatoren over ovnen, har de plassert på loftet  slik at de slipper støy.

3336686558_3667279a

Tips til valg av riktig glassplate:

Flere bedrifter selger glassplater til kjøkkenet, med mange motiver og i den  størrelsen du ønsker. Ønsker man noe helt personlig kan man male platene  selv, og siden platene er doble, går det også an å legge gamle fotografier,  tørkede blomster, eller andre minner imellom platene. Det finnes flere typer glass å velge mellom:

- Pleksiglass er et rimelig alternativ, men kan tiltrekke seg mye støv og fort  bli ripete.

-Trådglass kan være pent, men man risikerer at det sprekker hvis det monteres  over ovnen.

-Herdet glass tåler varme, og er derfor et godt, men ganske kostbart,  alternativ.

3720730576_3667282a

Velg riktig benkeplate

Det finnes mange forskjellige benkeplater å velge imellom, både når det  gjelder kvalitet, pris og slitestyrke.

- Skal kjøkkenet tåle virkelig røft bruk, er stål det eneste som gjelder, men  det kan ofte virke litt institusjonspreget.

- Laminatplater finnes i forskjellige utførelser og har den fordelen av at det  er helt vedlikeholdsfritt.

- Heltreplater har en varm og levende overflate og er slitesterkt, men krever  vedlikehold for å holde seg pene.

- Granitt og Larvikitt gir et stilrent og eksklusivt inntrykk, og krever lite  vedlikehold.

- Marmor finnes i mange farger og mønstre, men er lite motstandsdyktig mot  riper og krever jevnlig vedlikehold.

- Kompositt er et syntetisk materiale som finnes i mange farger og mønstre.  Det variere hvor sterkt det er mot riper, men komposittplater krever  generelt lite vedlikehold.

3352934146_3667295a

Ventilator

Det finnes mange stilige ventilatorer i handelen, både som fritthengende,  veggmonterte eller hjørnemodeller. Det man bør tenke på foruten design, er  at ventilatoren bør være enkel å betjene, stillegående og effektiv.

Vil man ha en virkelig stillegående ventilator, kan man velge ekstern motor,  som plasseres på lof eller tak. Dersom man velger en en vanlig innebygd  motor kobles viften til et ventilasjonsrør som fører ut i det fri, eller  luften renses via et kullfilter. Dette kullfilteret må skiftes regelmessig.

3723610061_3667273a

Maskiner og hvitevarer

Her er det nesten bare fantasien og lommeboken som setter grenser. Dampovn?  Mikrobølgeovn? Stekeovn? Tallerkenvarmer? Bakemaskin? Innebygd kaffemaskin?  Kjøleskap med eller uten isbitmaskin, dobbelt eller enkelt? Stekeovn med  gass, keramisk topp eller induksjonstopp?

Her finnes det ingen standardsvar, det viktigste er å tenke nøye igjennom hva  man virkelig trenger og ønsker. Men hvis man ønsker å ha det lettvint, kan  det uansett være lurt å plassere oppvaskmaskin og stekeovn høyt på veggen.

Lykke til!

En av Larviks nye perler : Elvestien

Jeg skriver reisebrev for diverse magasiner som jeg også deler her. Ofte fra spennende storbyer og land, Gambia, Budapest, Island, Marokko  osv... Men det er jo i nærmiljøet mitt, Larvik og Vestfold, jeg som regel befinner meg, og til tross for tidvise irritasjonsmomenter ;-) så er jeg stolt over både byen og fylket mitt . Jeg har derfor lyst til å vise det i noen innlegg også. Tidligere har jeg skrevet om idylliske  Stavernsodden fyr, og i dag vil jeg skryte av den strålende jobben Larvik kommune har gjort med å lage en helt ny sti langs Lågen, Elvestien. Den litt over to kilometer lange Elvestien - idyllisk beliggende mellom Lågen og Elveveien - er virkelig verd en rusletur!

Jeg var heldig og fikk selskap av Inger Merete Sande og Lene Kalleberg Nilsen, som ofte bruker stien når de skal gå tur med hundene sine. Elvestien er lett tilgjengelig for de fleste, cirka en kilometer av stien er godt egnet både for sykkel, barnevogn og rullestolbrukere.

Tilgang til stien har du blant annet fra parkeringen ved pumpehuset ved Faret, og derfra kan du rusle, sykle eller trille i vakre omgivelser nesten helt opp til Bommestad, eller motsatt vei, nedover mot brannstasjonen. Flere steder er det også lett å komme helt ned til elven, der de har laget brygger som også er egnet for rullestolbrukere. Det satt også hundene til Inger Merete Sande stor pris på da vi ruslet en tur langs elven tidligere i år.

- Jeg pleier ofte å lufte hundene her, forteller Inger Merete, der hun står og passer på Capri og Yunsa, de to Nova Scotia Duck Tolling Retrieverne som plasker i det kjølige elvevannet. - Og de elsker vann, så da vil de gjerne bade. At vannet fremdeles er litt kaldt, tror jeg ikke plager dem i det hele tatt ...

Når de to hundene har fått plasket fra seg, rusler vi videre langs stien. Mye av vegetasjonen som var der tidligere er fjernet, men vi går allikevel under trær som ruver mot himmelen, metertykke i diameter. Skogbunnen er kledd av hvitveis, på elva svømmer det ender og over oss kvitrer småfuglene.

Det er knappe fem minutter siden vi parkerte bilen, men vi er allerede omgitt av idyllisk natur på alle kanter. Det er nesten underlig å vite at vi i luftlinje ikke er mange metere fra den godt trafikkerte Elveveien. Takket være den tettvokste skogen, er lyden av bilstøy allikevel fraværende.

- Det har blitt utrolig flott skryter Lene Kalleberg Nilsen. - Området er så vakkert. Så bynært, og allikevel så fredelig!

Stien er bekostet av et spleiselag mellom kommune og næringsliv I tillegg har 40 syriske flyktninnger bidratt med dugnadsarbeid for å gjøre Elvestien bred og fin. Langs stien finnes det godt tilrettelagte rasteplasser med benker og mulighet for å grille, og det er bygget små broer over bekkene som renner ut i Lågen. Den privateide Fiskerhytta, som ble revet i forbindelse med kvikkleiresikringen av Faret, er også bygget opp igjen, og står nå på ny og stødig grunn.

Kun en av jødene i Vestfold kom tilbake etter krigen. Resten døde.

Vi er inne i en kaotisk valgkamp nå, der spesielt temaet innvandring og flyktninger skaper stadige og tilspissede diskusjoner. I lys av det, så er det nesten uhyggelig å lese "Familiene som forsvant", skrevet av Thomas Nilsen fra Andebu utenfor Tønsberg. Retorikken, mediaoppslagene, fremmedfrykten ... Fiendebildet er annerledes, men ellers så er det skremmende mange fellesnevnere.

På slutten av 1800-tallet bosatte de første jødiske familiene seg i Vestfold, men etter noen få år flyttet de tilbake til Kristiania eller dro videre til andre byer. Men byene og bygdene i området ble hvert år besøkt av omreisende jødiske handelsmenn. Noen kom med tog til Hvittingfoss eller Sandefjord, før de gikk fra gård til gård med sine varer på ryggen. Etter første verdenskrig bosatte nye familier seg i Tønsberg, Sandefjord og Larvik. De fleste av foreldrene hadde kommet til Norge som flyktninger fra tsarens Russland. I det nye landet skulle de etablere seg med familier, bygge en fremtid og legge jødehatet bak seg. De åpnet etter hvert forretninger og deres barn begynte på skolen, deltok i foreninger, lekte på løkkene og dro på utflukter.

Men i bakgrunnen spøkte antisemittismen.

I avisene ble jødene beskyldt for å stå bak mange av samtidens politiske uroligheter, de første flyktningene fra Adolf Hitlers nye Tyskland kom til Vestfold og så ble Norge invadert av Tyskland 9. april. 1940. Kort tid etter ble jødehatet den nye tids politikk og livene til de jødiske familiene og deres venner skulle forandres for all fremtid. 

Mitt fotoKulturjournalist og forfatter Nils Petter Enstad

har skrevet en veldig grundig anmeldelse av boken for avisen Dagen.

Han skriver:

I en tid da fremmedhat og antisemittismen ser ut til å blomstre igjen, er det både viktig og nødvendig med bøker som dokumenterer hva det førte til forrige gang slike krefter fikk utfolde seg i norsk offentlighet. Boka «Familiene som forsvant. Den jødiske befolkningen i Vestfold 1880-1945» er et viktig bidrag til folkeopplysningen om dette.

I alt 31 jøder fra Vestfold ble deportert av de norske nazimyndighetene og deres servile håndlangere, norske politifolk og lensmenn, i 1942. Bare én av dem kom tilbake: Musikeren og forretningsmannen Herman Sachnowitz (1921-78). To år før sin død ga han ut boka «Det angår også deg», som er blitt kåret som en av de ti viktigste norske bøkene om andre verdenskrig.
De andre 30, som var fra ti til 80 år gamle, ble enten drept med det samme de kom til fangeleiren, eller de døde som følge av mishandling, sult, sykdom og umenneskelig slit.

De første
Det var på slutten av 1800-tallet de første jødiske familiene bosatte seg i Vestfold, men etter noen få år flyttet de gjerne tilbake til Kristiania eller dro videre til andre byer. Men byene og bygdene i området fikk hvert år besøk av omreisende jødiske handelsmenn. Ofte gikk de fra gård til gård med varene sine på ryggen.
Etter første verdenskrig bosatte nye familier seg i Tønsberg, Sandefjord og Larvik.
De fleste hadde kommet til Norge som flyktninger fra tsarens Russland. I det nye landet skulle de etablere seg med familier, bygge en fremtid og legge jødehatet bak seg. De fikk seg arbeid, åpnet forretninger og barna deres begynte på skolen, deltok i foreninger, lekte på løkkene og dro på utflukter.
Alt dette forteller forfatteren Thomas Nilsen, som selv er fra Andebu, om i sin bok. Dette er hans andre bok om Vestfold og verdenskrigen. Stoffet til denne boka kom han over da han arbeidet med en masteroppgave om antisemittismen i Vestfold-avisene i mellomkrigstiden.

Antisemittisme
For antisemittismen ikke bare spøkte i bakgrunnen i disse årene, men var svært tydelig. Man så det både på lederplass og reportasjeplass i avisene, og man så det i debattspaltene. Her ble jødene beskyldt for å stå bak mange av samtidens politiske uroligheter.
Et ord som «jødeproblemet» ble brukt med den største selvfølgelighet. «Skal også Norge få sitt jødeproblem?» heter det i en artikkel som sto i Larvik-avisa Østlandsposten.
Skepsisen til innvandrere og flyktninger var stor også i mellomkrigstida. En artikkel i Tønsberg Blad i 1926 gjør et poeng av at sju prosent av byens innbyggere var innvandrere ? i alt 885 personer. Men 860 av dem kom fra Nord-Europa, de fleste fra Sverige. De siste 27 fordelte seg på resten av verden.
I Sandefjord fantes det én jødisk familie, men det klarte ikke å berolige lederskribenten i lokalavisa i 1933.
Man opererte også med helt ville antakelser når det gjaldt hvor mange jøder som bodde i Norge, og anslo tallet til ti tusen. I virkeligheten var det langt under ett tusen.
Denne giftige atmosfæren var en del av det norske jøder måtte leve med, og som eksempelvis førte til «reaksjoner» da en rektor ba en jødisk gutt holde tale for dagen på 17. mai.

Naivitet?
Noe av det som slår en når en leser om de jødiske familiene i Vestfold, er den naiviteten som man i ettertid må si at de var preget av. De hadde hørt om hva som skjedde med jøder i andre okkuperte land, men må ha trodd at noe slikt ikke ville skje her.
Smakløse ytringer var én ting, rene drap noe helt annet. Derfor var det også forholdsvis få som flyktet til eksempelvis Sverige.


Thomas Nilsen går nokså detaljert inn i fortellingen til hver enkelt av de jødiske familiene som bodde i Vestfold da krigen kom til Norge. Han navngir også både politifolk, leirsjefer og andre som nok hadde sett seg best tjent med glemsel. Det samme gjør han der hvor norske forretningsfolk tilsynelatende uten blygsel overtok varelageret fra jødiske konkurrenter som nå ikke kunne drive butikken sin selv lenger.
Han forteller også om den skammelige småligheten de få overlevende ble møtt med etter at andre hadde overtatt både eiendeler og eiendommer fra sine jødiske bysbarn.
Det er en vond fortelling han formidler; vond, men nødvendig. Ikke minst nødvendig med tanke på hva slags konsekvenser fremmedhat kan få dersom man ikke passer på at det ikke får rom, verken hos en selv eller i det offentlige rom.
Det kan aldri forbys, men det kan påpekes og det kan avsløres som det heslige fenomen det er.


 OM FORFATTEREN:

Nilsen, Thomas

 
Thomas Nilsen (f. 1976) fra Andebu har utdanning fra bl.a. Høgskolen i Vestfold, Universitetet i Oslo og Det teologiske Menighetsfakultet. Yrkeserfaring fra blant annet forsvaret, lager, rusomsorg, barnevern og skole. Han har skrevet lokalhistoriske artikler for Tønsbergs Blad siden 2011. Utgav våren 2015 boken Krig og Fred ? Vestfold våren 1945 på e-forlag. Leverte i 2010 en masteravhandling om Antisemittismen i Vestfoldavisene i perioden 1918 til 1942 og samlet inn opplysninger om de jødiske familiene i Tønsberg på oppdrag fra Jødisk Museum i Oslo i 2012. Han er delaktig i arbeidet til Snublesteingruppa i Tønsberg og Interessegruppen Berg interneringsleir som arbeider med å formidle fortellingene om de jødiske familiene i Vestfold til skoleelever og andre interesserte.
 

Klikk her for å høre Thomas Nilsen fortelle om boken på NRk Vestfoldsendingen: https://radio.nrk.no/serie/distriktsprogram-vestfold/DKVE02021215/27-10-2015#t=1h8m36s

***

Boken er gitt ut av Forlagshuset i Vestfold as.

#bokanmeldelse, "#familienesomforsvant, #thomasnilsen

Bokanmeldelse: "Svarte sekunder" av Karin Fossum.

I 2003, samme år som Karin Fossum ga ut "Jonas Eckel" som jeg skrev om tidligere denne uka, ga hun også ut den langt mer kjente "Svarte sekunder."  Svarte sekunder er Karin Fossums sjette kriminalroman med Konrad Sejer som gjennomgangsfigur, og selv om den i mine øyne ikke når helt opp til Elskede Poona, så er den absolutt verdt å lese.

Som i de tidligere kriminalbøkene til Karin Fossum er det menneskene i denne boken, mer enn selve handlingen, som driver leseren og historien videre. Historien er selvfølgelig grufull nok; ei lita jente forsvinner og en bygd er i sjokk. Moren, Helga Joner, opplever alle foreldres mareritt. Datteren, Ida, snart ti år, skulle bare en tur i kiosken for å kjøpe siste nummer av hestebladet, Wendy og Bugg for resten av pengene. Så blir hun sporløst borte.

Vi følger morens økende redsel når datteren ikke kommer hjem som avtalt, og ser hvordan håpet hennes etter hvert må vike for den grusomme vissheten om at datteren ikke vil komme hjem i live. Morens fortvilelse er så gripende beskrevet at vi ønsker at det vi vet, det vi allerede er blitt fortalt på baksideseddelen av boka, at Ida er død, - allikevel ikke skal være sant. Men hvordan døde hun? Historien er skrevet slik at vi får stadig nye opplysninger, Noe som gir oss mulighet til å være noen hakk foran både politi og media. Den endelige bekreftelsen får vi riktignok ikke før på slutten, men konklusjonen er den som Fossum allerede har gitt oss, uten at dette av den grunn kommer som noen skuffelse.

Det er rett og slett slik det må være.

Karin Fossum skriver levende og ekte, og både omgivelsene og persongalleriet hun presenterer for oss er lett å leve seg inn i. Plassen hvor handlingen foregår er en helt vanlig, mellomstor bygd. Ikke så liten at alle kjenner hverandre, men heller ikke så stor at man mister oversikten. Den tause 52 år gamle einstøingen ingen helt vet med sikkerhet hvor mye forstår er en outsider i bygda, og derfor en kilde til både frykt, undring og munterhet. Hans sammenbitte og omsorgsfulle mor derimot, som med martyrmine bestandig stiller opp for sønn og naboer, kunne like gjerne bodd i vårt eget nabolag. Og den mutte attenåringen Tomme, Idas fetter, som har mer på samvittigheten enn han takler, og hans eldre og mer tvilsomme kamerat Willy, ville glidd rett inn i ungdomsmiljøet i en hvilken som helst liten bygd.

Mest utrolig er kanskje førstebetjent Konrad Sejer, som er så tålmodig og forståelsesfull at han framstår som en politimann man rett og slett ville likt å bli avhørt av. Han er til gjengjeld skildret med slik lavmælt godhet at vi ikke kan annet enn å tro på at han nettopp er så sympatisk som han virker. Alle gir de historien liv og troverdighet, og selv de skyldige får tildelt et snev av formidlende lys.

I tillegg til barneforsvinningen får vi også et tilleggsdrama da den småkriminelle Willy forsvinner fra danskebåten uten å etterlate seg spor. Forsvant han frivillig eller var det en tragisk ulykke som skyldes kombinasjonen høyt alkoholinntak og ungdommelig overmot? Eller ble han rett og slett dyttet over bord av kameraten Tommy?

Svaret på denne gåten får vi bare delvis på sluttsidene, her gir Karin Fossum oss noen løse tråder som vi kan fundere videre på etter at siste side er lest.Og boken er så velskrevet og spennende at siste side kommer garantert til å bli lest.

***

#bokanmeldelse, #svartesekunder, #karinfossum

Landsforræder eller folkehelt?

Eirik Nilsen ble arrestert av politiet da det strømmet på med 5000 flyktninger over Storskog. Han hadde  plukket opp en gravid dame og en flyktning som sto lags veien i 30 minusgrader, og etterpå siktet for å ha forsøkt å hjelpe asylsøkere fra å rømme fra politiet. I ettertid ble han frikjent. Nilsen sier han er glad han ble frikjent, men at han ville gjort det samme om igjen. Han har i ettertid mottatt trusler og blitt kalt for landsforræder.

Hva synes du? Er han en helt? Eller en forbryter?

En lignende sak skjedde i Danmark, der endte det med fellende dom. Tidligere barneombud Lisbeth Zorning ble dømt til å betale over 22.000 danske kroner for menneskesmugling, fordi hun og mannen plukket opp en syrisk familie i veikanten, ga dem te, kjeks, lot dem overnatte før de kjørte dem til en togstasjon.

Slike historier får meg til å lure på hva jeg selv ville gjort. Ville jeg innrettet meg etter ordensmaktene og snudd ryggen til? Og de som misliker flytningene som kommer hit, hva ville de gjort? Hvis det sto en gravid flyktning og frøs i 30 minusgrader langs veikanten? 

Hva ville du gjort?

Grunnen til at jeg igjen begynte å tenke på Storskog-saken, var - ironisk nok .- ikke noen av de mange historiene om flyktninger som er i media akkurat nå. Det var fordi jeg kom over en video med Irena Sendler. Hun var også en kvinne som nektet å se på at noen led, uten å prøve å gjøre noe. Selv om det var forbudt og forbundet med fare. Livsfare faktisk ...

Jeg hadde nesten glemt historien hennes, enda det ikke er mer enn ti år siden hun ble nominert til Nobels fredspris. Har DU hørt om henne?  Eller om Irena Sendlerowa; som var det polske navnet hennes?

Irena Sendler ble født i 1919 og vokste opp i Polen. Faren hennes var lege og døde ganske ung, etter å ha blitt blitt smittet av tyfus  mens han behandlet fattige jøder. Andre verdenskrig startet da Polen ble angrepet av Tyskland i 1939. Irena Sendler jobbet på den tiden som sosialarbeider og så hvor ille jødene hadde det.

Derfor begynte hun og hennes mest betrodde medarbeidere å hjelpe de jødiske familiene. Da nazistene 1940 stengte den jødiske befolkningen inne i ghettoen, greide hun gjennom sine kontakter å få tilgang dit, under påskudd av at hun skulle undersøke faren for tyfus i ghettoen. Men den egentlige grunnen var at hun og medarbeiderne hennes ville prøve å redde ut barna. I løpet av tre år greide de å smugle ut 2 500 barn. 2500 barn som mest sannsynlig ellers ville ha dødd, enten som offer for sult, vold eller gass. 2500 barn!

Men i oktober 1943 var det slutt. Irena Sendler ble arrestert av Gestapo, og i avhørene av henne knakk de blant annet bena hennes. Men Irena fortalte dem ikke hvor barna var, så Gestapo bestemte seg for å henrette henne. I siste liten fikk hun bestukket en vakt og greide å rømme. Resten av krigen fortsatte hun sitt motstandsarbeidet i det skjulte. 

Det tok mange år før resten av verden ble klar over innsatsen hun hadde gjort, men i 1965 ble hun erklært som 'Rettferdig blant nasjonene' av Yad Vashem, og i 1983 fikk hun omsider lov til å reise til Israel for å motta prisen.  2003 mottok hun Polens høyeste utmerkelse Den hvite ørns orden og Jan Karski-prisen for mot og hjerte. I 2007 ble hun æret av det polske senatet og nominert til Nobels fredspris. Hun døde i 2008.

I dag er hun regnet som en helt, men i 1940 - 1943 motarbeidet hun sitt lands styresmakter og var å anse som en landsforræder.

Det var omtrent samtidig som norsk politi reiste rundt og hentet inn jødene i Norge, for å overlevere dem til Hitlers gasskamre. Nordmenn som hjalp jøder, risikerte å bli fengslet. Samtidig gjemte dansk politi navnelistene på sine jøder, slik at svært få av dem havnet i nazitstenes klør... Hvordan det gikk med de norske jødene, vet vi. Nesten ingen av dem kom levende tilbake.

Jeg synes slike historier er egnet til å tygge litt på. Vi er jo opplært til å stole på ordensmaktene våre, til å gjøre som politiet sier. Så hva er rett?

Irena Sendler trosset styresmaktene og risikerte sitt eget liv for å redde 2500 barn.

Det danske politiet nektet å utføre ordre, og reddet en mengde liv. 

Det norske politiet fulgte isteden instruksene de fikk.

Hva ville du gjort?

Irena var ikke den eneste som hjalp jøder under krigen, og flere måtte også bøte med livet for det. Det er så lett å tro at man ville hjulpet, spesielt når man ser tilbake på krigshistorien. I dag vet vi hvem som vant, vi vet at Hitler var den slemme, og at alle som hjalp jøden var blant "de snille." Den gangen visste men stort sett det man fikk vite av media og ledelse.

Jødene i Tyskland var flyktninger i eget land, forfulgt og drept av landets demokratisk valgte leder. Mange av dem kom seg aldri ut av Tyskland, fordi landene rundt dem stengte grensene og nektet å ta dem imot. Og mange av dem som allerede flere år før krigen hadde flyttet til nye land i håp om en bedre og tryggere fremtid, ble sett på med mistenkelige øyne av sine nye medborgere. Media spredde negative historier om levesettet deres, matvanene deres, religionen deres. De ble beskyldt for barnerov og sammenlignet med skadedyr og kakerlakker. Da krigen brøt ut i 1939, var det ca. 2000 jøder som bodde i Norge. En del av dem rakk å flykte over til Sverige før politiet hentet dem. Blant de som hjalp flyktningene var det også politimenn som trosset sin egen etat og hjalp flyktningene over grensen. Å flykte kostet penger, og mange av jødene måtte derfor betale for å få hjelp til å bli smuglet over til Sverige.

Ville du skjult en jøde i dag? Hjulpet til med å smugle dem over til Sverige, risikert å bli tatt for menneskesmugling?

Ville du - dersom du hadde hatt muligheten - reddet livet til flere tusen jødiske barn? Selv om det kunne kostet deg livet? Selv om historien - dersom krigen hadde fått et annet utfall - ville dømt deg som landsforræder for all ettertid?

Ville du gjort som Eirik Nilsen? Ville du hjulpet en flyktning, selv om du visste at det var forbudt?

Eller ville du stolt på at styresmaktene alltid vet hva som er best?

Kanskje du til og med  ville vært glad til for å bli kvitt "de fremmede?"

Hva ville DU gjort?

Hva ville JEG gjort?

.***

#jøder, #flyktning, #eiriknilsen, #irenasendler

 

 

 

Gambia - bli med til den smilende kysten

Gambia, " den smilende kysten " er bare ca. åtte flytimer unna, og dette vakre landet er en populær vinterdestinasjon for turister på jakt etter sol, sjø, sand og kulturelle opplevelser.

 

- Pens or sweets, pens or sweets? Please?

Overalt er det fullt av dem, nydelige barn med store, brune øyne, håpefullt bedende.

- Pens or sweets? Please? Problemet er at vi for lengst har ofret kulepennene, vi har vært i Gambia en uke, de siste kulepennene forsvant allerede andre dagen. Både reklamepennene og de av den mer eksklusive sorten er allerede gitt bort til barbeinte barn, som så har løpt rett bort og gitt dem videre til en voksen.

- Hvorfor gir de dem fra seg? spør jeg guiden vår, Ibrahiim.
- De voksne passer på at ikke de større barna tar pennene fra dem, svarer han og smiler.- Du vet, det er ikke pent når små barn sloss ?

dsc_0314

Guiden vår heter Ibrahim, han er en av de statlige oppnevnte guidene, og har derfor papirer på at han er kunnskapsrik og snakker engelsk. Kunnskapsrik er han, engelsken er det litt verre med, men med hjelp av smil og livlig kroppsspråk fungerer det allikevel bra.

Gambia er et av Afrikas fattigste land, og det merkes.

Kontrastene er store, fra våre luftavkjølte hotellrom med tv, myke senger og alltid rene håndklær, til lokalbefolkningens kummerlige hus eller hytter, de fleste uten vann, mange uten strøm.

skole-skilt-355

Ibrahim tar oss med til en gambisk skole, Ham Ham Nursery School. Nitti elever, fordelt på tre små rom, sitter tett i tett på harde trebenker under utett blikktak. Nå titter solen ned gjennom sprekkene i taket, men i regntiden flommer vannet rett inn.

Barna synger for oss, vi takker for sangen med å gi bort noen Dalasi til skolens rektor. Det er slik denne skolen finansieres, forteller guiden, på tilfeldige bidrag fra oss turister.

Rektor er riktignok veldig stolt av sin nye datamaskin, han gleder seg til han kanskje får strøm, slik at han kan begynne å bruke den.. Vi ser på dataen, skolebenkene, de få bøkene og taket, og tenker at det burde vært langt flere turister her ?

Neste stoppested Ibrahim anbefaler er Katchikalidammen, krokodilleparken. Der klapper vi krokodiller og går i sikksakk for ikke å tråkke på de store, grønne beistene som ligger på stien og slikker sol.

Fullstendig ufarlig ifølge Ibrahim. Han har vår fulle tillit, så vi klapper og smiler til fotografen.  ( Når vi er hjemme igjen og surfer på internett, finner vi ut at helt ufarlig var det nok allikevel ikke. En liten gutt mistet deler av leggen sin ved dammen, en dame havnet på sykehus etter et ublidt møte med en krokodillehale. Men ingen har hittil blitt drept, og bildene ble uansett fine ...)

krokodille-myriam

Vi avslutter sightseeingen med et besøk hos en gambisk familie. Mannen er akkurat død, de tre enkene bor fremdeles sammen. Hele storfamilien bor rundt et lite tun, hvor det løper et nesten usannsynlig antall barn rundt. Det yngste barnet er bare fem dager gammelt, og den nybakte moren er en av de få vi møter som ikke smiler, hun er for sliten.

Den gjennomsnittlige levealderen i Gambia er litt over 54 år, og en stor del av befolkningen lever under fattigdomsgrensen på en dollar dagen. Barnedødeligheten er stor, mange familier har ikke råd til å sende barna på skole, mangel på medisiner og sykdommer pga feilernæring er et stort problem.

Allikevel, de aller fleste vi møter, smiler. Til oss, two bobs, som de kaller oss hvite, og til hverandre.

Smilende kvinner i fargerike klær, gjerne med klesvasken plassert på hodet og et barn fastsurret  på ryggen.

Selv de som jobber på jordene, beveger seg med en eleganse som man vanligvis ikke engang finner på catwalken her hjemme.

Mennene, også de smilende, liggende eller sittende i skyggen,

mens de passer kyrne på markedet, skjærer ut masker i tre, tilbyr guidetjenester og andre tjenester til oss turister, eller bare slapper av.

Barna, høylytt leende, der de løper barbeinte etter skolebussen i landsbyen Albreda, uanfektet av stedets brutale historie.

Under slavetiden ble over en million av forfedrene deres fanget og fraktet videre til vesten fra øya James Island som ligger midt i Gambiafloden, rett utenfor landsbyen deres. Cirka 10 prosent av slavene som ble skipet ut derfra døde over overfarten til vesten, bare noen ganske få kom noen gang tilbake.

Vi har lest Alex Haleys bok "Røtter" og tror vi vet det meste, guiden peker og forklarer, noen høner tripper forbi. Vi drikker Cola mens vi studerer "Slaver til salgs".plakaten på slavemuseet, og føler oss nær en historie vi uansett ikke kan forestille oss.

Gambia er Afrikas minste land, men inneholder allikevel det meste.

Vest-Afrikas største marked, med alt du kan, eller like ofte ikke kan, tenke deg å kjøpe.

Et virvar av kjøtt, bildeler, fisk, secondhand olabukser, frukt, parykker, grønnsaker, håndarbeid, levende høner og nesten ubrukte joggesko.

Skreddersøm til "på salg hos Hennes og Mauritz-pris", importbrus som er dyrere enn hjemme.

Fiske, hvor du kan være med ut, eller stå på stranden og se de fargerike trebåtene laget av uthulte trestammer, komme inn med dagens fangst.

Fisken blir lesset over i baljer og gitt til kvinnene, som med baljene på hodet vasser inn på stranda hvor de leverer fisken videre til kjøpere eller røkeriene.

Håndarbeidsmarkeder, med nydelige duker, sengetepper og annet håndarbeid til spottpris, flotte treprodukter og rimelig sølv.

Den 480 kilometerlange Gambiafloden, omgitt av høy mangroveskog, hvor kvinnene driver med muslingfiske. 

Dyremarkedet i Abuko hvor man kan handle levende geiter, kyr eller høner, hellige steder du kan besøke for å øke fruktbarheten, over femhundreogåtti forskjellige fuglesorter.

Apekatter som hopper i tretoppene over deg, så vel som mellom solsengene på hotellet, påfugler som sprer sine fargerike fjær, rett foran både deg og den litt mindre fargerike påfuglpartneren.

Flotte og mindre flotte hoteller, samt et varmt og behagelig klima som gjør at stadig flere finner veien hit vinterstid. Lokal og internasjonal mat, pizza, Cicken Yassa, pasta, Domado, ukjente og fristende dufter, og nesten ingen kriminalitet.

Milevis med hvite sandstrender, behagelig varmt badevann. 320 soldager i året, nydelig og rimelig lokalt øl, nypresset juice i bassengbaren. Samt et par lyskryss og fire minibanker ...

Hvem kan ønske seg mer?

***

 Fakta, Gambia:  

Beliggenhet: Vest Afrika, Gambia er det minste landet på fastlands-Afrika.

Hovedstad: Banjul

Størrelse: 11,295 kvadratkilometer

Innbyggere:1.5 millioner

Offisielt språk: Engelsk

 Valuta:Dalasi

 

 

Flytid fra Norge: Ca 8 timer, med mellomlanding

Sesong:november til mars.

Klima november - mars: ca. 30 grader i luften på dagtid, og ca. 21 grader i vannet

 

Vaksiner

Anbefales: Hepatitt A, poliomyelitt, difteri/tetanus, gulfeber, malaria. Noen av disse er  påkrevd. Ved lengre opphold: Tyfoidfeber, meningokokk A+C.  Gult vaksinasjonskort må medbringes ved innreise. Sjekk med lege i god tid før avreise.

Mat og drikke:

Vestlig mat finnes i turistområdene. Den lokale maten er vanligvis god, men ta vanlige forhåndsregler i forhold til at bakteriefloraen. Alt vann bør kokes før bruk.

Pass / Visum:

Passet må være gyldig i 6 måneder etter hjemkomst. Nordiske statsborgere som ikke skal oppholde seg mer enn 30 dager i landet trenger ikke visum.

Betaling:

Man kan veksle både på hoteller og på vekslingskontorer. Større restauranter tar oftest Visa, det finnes også noen få minibanker i Gambia. Ta gjerne med noen USD som reisereserve

Vil du vite mer om Gambia?

Boka jeg har skrevet om landet - som nå er på tilbud til kr. 149,- kan bestilles her.

Boken ?The Gambia? kom opprinnelig ut høsten 2010. Førsteopplaget er utsolgt, og nå kommer boken i ny, sterkt revidert og noe rimeligere utgave. Denne gangen med både norsk og engelsk tekst, med myk og slitesterk perm som egner seg godt i håndbagasje og ryggsekker.

Boken er full av bilder og fakta fra Gambia, og kan både brukes som en reisehåndbok for den som skal besøke dette vakre landet for første gang, og som en generell bok for den som ønsker å få vite mer om Gambia og menneskene der.

Totalt består boken av over 140 fargesprakende sider. Deler av overskuddet fra salget går til å støtte fattige gambiske barns skolegang, fordelt på Happy Gambia ( Bodø) og Ham Ham Nursery School. (Gambia.)

 

 

Strålende anmeldelse for debutkrimmen Lille Linerle. Terningkast 5.

Bokanmeldelse i Østlandsposten, skrevet av Svend E. Hansen:

Sju år gamle Mari leker på stranda utenfor Sandefjord en høstdag i 2005 mens moren Sissel har besøk av sin nye kjæreste i hytta hvor de bor. Mari liker ikke morens kjæreste. Hun lengter heller etter sin egen far, han som hun bare kjenner fra et gammelt svart-hvitt bilde på nattbordet. Så dukker det opp en mann på stranda og vil ha henne med. Han kjenner kjælenavnet hennes, «Lille linerle». Er det faren som har kommet for å hente henne?

Slik starter Myriam H. Bjerkli romanen som er hennes debut som krimforfatter. Den lille jenta blir lokket med og brakt til ei hytte i Kodal, hvor hun etter hvert blir holdt fanget og misbrukt av kidnapperen gjennom flere år. Kidnappingen skal etter hvert vise seg å ha sammenheng med morens nye kjærlighetsforhold, men hva som er sammenhengen kan man bare ane.

Forsvinningen blir selvsagt etterforsket av politiet, og det konkluderes til slutt med at den lille jenta må ha falt i sjøen og druknet. Selv om hun ikke blir funnet tross iherdig leting både til lands og til vanns, forsoner moren seg etter hvert med at lille Mari er borte for alltid.

Sissel gifter seg etter en tid med kjæresten Petter, en kjendisadvokat i Sandefjord, som det skal vise seg har en del særdeles utiltalende sider, og som dessuten bærer på en mørk hemmelighet. Etter hvert som handlingen skrider fram avdekkes også en grufull historie fra fortiden ...

«Lille Linerle» er en krimhistorie skåret over klassisk lest, slik vi kjenner det fra eksempelvis krimdronningen Agatha Christie. Her finner vi en passende dose mørke gjerninger, en håndfull psykopater og andre suspekte aktører, og ikke minst en innfløkt historie hvor ledetrådene tilsynelatende fører rett mot løsningen. Men, som seg hør og bør i et velkomponert krimmysterium, ledes man tidvis i feil retninger, inntil det hele blir åpenbart og ender i en overraskende slutt.

På ett område skiller boken seg imidlertid fra den klassiske kriminalromanen: Den har ingen detektiv eller etterforskerhelt som til slutt kan triumfere over å ha løst saken. Snarere framkommer løsningen som følge av utviklingen i handlingen.

Det er en helstøpt kriminalroman som Myriam H. Bjerkli leverer. Språket er godt og boken preges av innsikt og fortellerglede. I så måte skulle man tro den var skrevet av en erfaren krimforfatter, og ikke en som faktisk er debutant i sjangeren. Så har hun da også tidligere begått både ungdomsromaner, en faktabok og en bok med dikt og kortprosa. Krimdebuten lover også svært godt, og forhåpentlig blir dette ikke den siste spenningsromanen fra Myriam H. Bjerklis side.

Har du lyst til å lese boken? Spør etter den i din lokale bokhandel, eller bestill den direkte hos Forlaget her.

Sju år gamle Mari leker på stranda utenfor huset der hun bor. Det er en regntung oktoberdag og mamma har besøk av den nye kjæresten sin, Petter. Mari liker ham ikke. Hun drømmer om at den ordentlige pappaen hennes - som hun bare husker fra et sort-hvitt-bilde hun har på natt- bordet - en dag skal komme på besøk.

? Pappa? Er det deg?
Stemmen skalv. Det siste ordet var knapt hørbart, ikke

stort mer enn et lite håpefullt pust. Han nikket, bøyde seg ned og åpnet armene.

? Ja, lille Linerle, selvfølgelig er det meg. Kom til pappa.


Det finnes mange eksempler fra virkeligheten på unge jenter som blir holdt fanget av usle menn. Noen av dem i årevis. Ofte i mørke kjellere, i helt vanlige boligområder, der ingen aner hva som foregår innenfor naboens vegger. Kunne det samme skjedd i Kodal, det fredelige, lille tettstedet rett utenfor Sandefjord?

 

Spar oss for macho menn med bomber og makt!

Jeg vokste opp på 70 og 80 - tallet. Dagens unge ha muligens ikke engang hørt om det, men den gangen vardet "kald krig", atombomben den virkelige store frykten og Russland den store fienden. Vi var mange som virkelig var redde for at vi skulle bli offer for en atombombe, og selv om historien heldigvis så langt har vist at vi tok feil, så har den også vist at det faktisk flere ganger var ganske nære på.

På hver sin side av jerntepper satt det den gangen macho menn med hver sin lekegrind full av våpen og bomber. Macho menn med makt og bomber , jeg har bestandig tenkt at det er en ganske dårlig kombinasjon. Men den gangen gikk heldigvis det bra, mye fordi det faktisk også finnes menn der ute som er enige med meg. Menn som tror mer på dialog enn våpen ...

Gjennom tiden har det allikevel vært altfor mange av den andre sorten. Macho-mennene som synes å bygge sitt eget ego på andres ulykke. Vi har hatt Mao og Stalin, Franco og Hitler og mange, mange fler. Listen er lengre enn lang, og fremdeles er det mange machomenn som kommer til makten. Det ser vi flere steder i verden i dag, i Tyrkia, i Israel, i diverse arabiske land, i Russland, i Nord-Korea. Og i Amerika.

Menn som synes å mene at muskler trumfer fornuft. Og som dessverre vet at de største bombene trumfer de små ...

Hva skal vi med dem?

I den vestlige verden har vi fått stadig sterkere allianser, deriblant EU, FN og Nato, og jeg har satt min lit til at hvis vi bare har god nok kommunikasjon og tett nok sammenknyttede lommebøker, så vil man alltids finne løsninger som ikke involverer våpen. Det ER - kynisk men sant - vanskeligere å bombe et land sønder og sammen, dersom man selv har store økonomiske interesser i det landet. Jeg tror også det hjelper dersom man faktisk kjenner og liker de som bor der. Jeg er med andre ord så naiv at jeg har vokst opp med troen på dialog.

Men nå har jeg dessverre en følelse av at vi er på vei tilbake til en tid jeg trodde var tilbakelagt. På ny har machomennene inntatt lekegrindene. Tykia tøffer seg, Russland har igjen begynt å vise muskler. Amerika og Nord Korea ypper igjen til strid

Det kan høres fjernt ut, på mange måter. ( Jeg mener Nord Koreas leder hevder at det ikke er mulig å snakke fornuft med Trump? Jeg har i og for seg forståelse for utsagnet, men var det noen som snakket om stein i glasshus? Eller manglende selv-innsikt...?)

Uansett, snakke sammen vil de to landene ikke. Isteden settes det i verk stadig nye og strengere sanksjoner, en strategi som ikke har virket på årtier, og som det er liten grunn til å tro at vil virke denne gangen heller. Nord-Koreas ledere for lengst har vist at de ikke bry seg om vestens straffetiltak, de har det uansett bra, der de befinner seg på toppen av pyramiden. Det nord-koreanske folket derimot- som vi vel egentlig ikke ønsker å ramme - får det stadig verre ...

Nord Koreas svar på trusler og sanksjoner er som vanlig våpen. De truer med å angripe Amerikansk område innen 15 august. Og verden er blitt mindre. Verken Nord Korea eller Amerika er så langt borte som det kan virke, og rakettene de truer med, rekker lenger enn vi ønsker. Amerika er i tillegg vår handelspartner. Et angrep på Amerika kan fort også involvere oss, om ikke i form av atomraketter, men i form av mulig børsfall på grunn av urolighetene.

Men den store taperen blir utvilsomt det nord-koreanske folket. Og de har det mer enn ille nok fra før!

Og på toppen av haugen sitter det to maktsyke menn, som begge synes å mangle forståelse for hva slags våpen de egentlig leker med. Så kan man selvfølgelig håpe at det bare er retorikk, at det bare er to guttunger med et ekstremt behov for å tøffe seg. Og at det finnes folk rundt dem som er voksne og sterke nok til å stoppe dem før "leken" går for langt.

Men ærlig talt, hvor mange føler seg egentlig trygg på Donald Trump? Eller på Nord-Koreas Kim Jong-un?

Ikke jeg.

Isteden føler jeg gamle spøkelser puste meg i nakken. Nord-Korea - der ledelsen ikke engang bryr seg om at deres eget folk lider, sulter og dør i hundretusenvis - har lovet å angripe Amerikas farvann senest 15. august. En særdeles uforutsigbar Donald Trump har allerede flere ganger vist at dialogog kommunikasjon ikke er hans foretrukne linje. Isteden har lovet å svare med "ild og vrede" som verden aldri før har sett. ( Det er nesten så jeg håper at han aldri har hørt om Hiroshima.) 

 

Jeg håper det snart kommer noen barnehagetanter og rister dem begge.

Hardt!

Hvis ikke, så kan dette være starten på noe virkelig, virkelig ille...

***

#trump, #politikk, #krig, # Nord-Korea, #amerika, #atomvåpen

 

 

 

Er det slike politikere vi vil ha?

I et demokratisk land så heter det seg at man får de politikerne man fortjener. I går møttes Hareide og Listhaug i politisk kvarter, Og jeg ser på fansidene til  Sylvi Listhaug, at tilhengerne nok en gang synes hun har vært modig, kalt en "spade for en spade" og snakket rett fra levra.

Flere hundre jublet for innvandring og integreringsminsisteren under innlegget fra debatten bare i går, det blir sikkert lang flere, Selv ble jeg ganske sjokkert, da jeg hørte det, men det å beskylde en annen politisk motstander for ryggsleiking, er tydeligvis helt akseptabel språkbruk for Listaugs mange tilhengere. Ja, mer enn det. De fleste synes det er flott:

-Klar tale fra Sylvi Listhaug! Naive og misforstått snillistiske politikere som Hareide blir parkert

- Enig med Listhaug , kan ikke fordra folk som slikker folk opp etter ræva( eller ryggen )

- Modig dame, som parkerer denne falske lakeien fra Bømlo.

- Den ærligste , og mest renhårige politikeren vi har !! Våger å kalle en spade for en spade !! Den rake motsetningen til de sleipingene vi er vant med !!

Og så videre, og så videre.

Hele siden består for stor del av kommentarer som STRYKER Listhaug oppetter ryggen, i tillegg til kommentarer som ønsker muslimer flest vekk, uansett grunn og ofte på hvilken som helst måte. (De - ofte til dels ganske stygge - kommentarene har jeg ikke tatt med her, det er ikke det dette innlegget handler om.) Men Listhaug er utvilsomt populær blant sine egne, Og de folkene som heier på henne får både den politikeren de fortjener - og ønsker seg - dersom Listhaug fortsatt sitter etter valget. 

Men vi andre?

Uansett politisk ståsted, ønsker vi oss virkelig en politiker med et slikt språk og en slik retorikk? Som bruker vulgæruttrykk om andre politikere, ja endog en politiker som i mange saker er en politisk støttespiller? 

Litt av det jeg har fremhevet som "en norsk verdi" når jeg har snakket med venner, er nettopp det at vi i Norge har politikere som kan være rykende uenige på sak, men som behandler hverandre med respekt når tv-kameraene slukkes. Her har Listhaug gjort det stikk motsatte, Selve debatten var heller ikke spesielt sympatisk, men i intervjuet etterpå, topper det seg. Da beskylder hun "Hareide og mange andre politikere for å bruke tida si til å sleike imamer og andre med ekstreme holdninger oppetter ryggen." 

Er DETTE virkelig alt vi fortjener?

Her kan intervjuet høres.

 

#listhaug, #nrk, #politisk kvarter, #Hareide, #sleik, #imam, #valgkamp, #vulgært

 

 

 

Norges høfligste blotter? "Unnskyld, men kan jeg komme her?"

Nå skal jeg passe meg vel for å skrive noe som kan misforstås som at jeg spøker med folk som er blitt utsatt for blotting, det kan helt sikkert være en ganske traumatisk opplevelse. Men siden kvinnen som ble rammet her både er voksen og allerede har fortalt lokalavisen at hun ikke ble skremt av hendelsen, så greier jeg allikevel ikke å dy meg fra å skrive om saken. For min lokalavis, Østlandsposten, publiserte i dag en sak om en blotter som dro ned trusa på Rakke i går. Med andre ord, ganske ekkelt. Det er jo normalt noe ingen kvinner ønsker seg, menn som brått og uventet blotter sitt erigrerte underliv foran dem.

 

Allikevel vet vi jo at det skjer, og "klisjevarianten" er vel mannen i lang frakk som plutselig hopper fram fra en busk og viser fram det lille han har.  Det var dog  ikke helt slik blotteren agerte i tilfellet her.

En 42-årig kvinne satt intetanende i solen på friområdet ved Rakke og leste en - forhåpentligvis - god bok da det dukket opp en ukjent mann på hennes egen alder. Han stoppet og stilte henne et spørsmål, og alle som er glad i gode bøker, vet at man da ikke nødvendigvis er helt åpne for samtale midt i en spennende lesestund. Det var muligens derfor kvinnen svarte et ganske distre "ja", da han spurte:

- Unnskyld at jeg forstyrrer, men er det greit om jeg kommer sånn helt raskt her og så går videre?

Kvinnen skjønte nok allikevel raskt hva mannen hadde spurt om, da han fant fram et sitteunderlag, satte seg ned, dro av seg buksa og begynte å onanere foran henne. Damen lot seg heldigvis ikke skremme, men jaget mannen vekk. I ettertid har hun også anmeldt ham. Forhåpentligvis er det nok til at andre ikke blir utsatt for det samme,

Men jeg undres allikevel:

Dette må da være Norges høfligste blotter?

Eller kanskje den mest schizofrene? Siden han tydeligvis har fått med seg at han alltid skal spørre først, men allikevel ikke har fått med seg at han ikke skal onanere foran fremmede?

 

Dersom du er abonnent, så kan du lese hele saken i Østlandsposten her.

***

#blotter, #rakke #østlandsposten

Lyst til å gifte deg på et slott?

slott bjertorp.

"My home is my Castle" er et velkjent utrykk for de fleste, men for noen er det litt mer bokstavelig ment. I Norge er det riktignok ikke noen overflod av verken slott, herregårder eller storslagne gods, antagelig fordi vi er et land med relativt små klasseforskjeller. I våre to naboland derimot, Sverige og Danmark, har de langt flere staselige eiendommer å vise fram. Noen av dem har jeg hatt gleden av å besøke. Deriblant Bjertorp Slott i Sverige.

slott utsikt

Det er lett å drømme seg bort i slike omgivelser. Men som selv vi med langt mindre bolig har fått erfare, det koster penger å holde et hus ved like. Og selv om skandinaver ligger på toppen når det gjelder opp-pusning og pengebruk på boligen, så kan lommeboken gå tom, selv for de rikeste blant oss. I Norge er derfor mange av slottene overtatt av staten, og flere fungerer som museum. Mange av de storslagne eiendommene i våre naboland er derimot gjort om til eksklusive hoteller og gjestegårder, eller blir leid ut til spesielle anledninger.

slott festlokale

Og dermed kan også en relativt ubemidlet forfatter ta del i den opplevelsen det er å nyte luksusomgivelsene som før bare var de mest velstående forunt. Om enn kanskje bare for en natt eller helg...

slott forside med avis

Bjertorp slott ble opprinnelig bygget av Knut Henrik Littorin, på plassen hvor han vokste opp. Littorin hadde tjent en formue på olje og gass i Russland, og ønsket seg en standsmessig bolig i Sverige. Og det må man vel si at han fikk seg...

slott forsideforslag

Slottet ble påbegynt i 1911 og det1 954 kvadratmeterstore slottet sto ferdig tre år senere. ( I mellomtiden hadde for øvrig Littorin blitt norsk konsul i Russland. ) I dag er slottet åpnet for besøkende og overnattingsgjester.

slott kogr

Slottets fredelige atmosfære er godt egnet for den som ønsker å lade batteriene, eller feire noe helt spesielt.

slott godt

Slottet er kjent for hyggelig atmosfære og god service.

slott spise

De bestereber seg også på å servere svært god mat. Og drikke...

slott servering

Det er også mange som velger å legge bryllupsfeiringen til slottet.

slottspisesal

Med store selskapslokaler inne, flotte suiter og idyllisk parkanlegg utenfor, er området perfekt for de som vil pleie romantiske følelser.

slott brud

Da jeg var på besøk der, vandret denne vakre bruden rundt i hagen.

slott drømmebryllup

Så får vi håpe hun levde "happy ever after" til tross for at hennes russiske? brugdom virket å være en god del år eldre, og smilet hennes forsvant straks de innleide fotografene var borte...

slott brudepar

Og selv om både slottsbesøk og bryllupsdager forhåpentligvis er lykkelige øyeblikk, så finnes det nok langt verre steder å gråte enn i disse dobbeltsengene...

slottseng

Og den som har sansen for den herskapelige stilen, kan jo også "stjele" med seg noen innredningsideer hjem til sitt eget "Castle".

slott detalj d

Små stilleben finner man nemlig overalt på slottet, og mange av dem passer også fint i langt mindre storslåtte omgivelser.

Generelle fakta om slott.

Slott er et bygg som opprinnelig ble reist av konger og fyrster, men betegnelsen ble også brukt når høyadelen bygget seg flotte og standsmessige boliger.

slott bord

Og etter hvert brukte man også begrepet når andre velstående personer bygget seg overdådige boliger.

slott stoler

For til forskjell fra for eksempel herregård, kreves det ikke at en fyrste eller adelsperson skal ha eid eller bebodd bygget, for at det i dag skal kunne kalles slott.

slottdetaljb

Men et slott er nesten bestandig anlagt på en måte som framhever bygget på en storstilt måte, gjerne på en topp, slik at det er synlig på lang avstand. Slott har vanligvis også et parkanlegg i tilslutning til bygget, og adkomsten skjer ofte gjennom flotte alléer. ( Om et slott ligger i en by, og derfor ikke har noen park, kalles det oftest for palass. )

 

Norske slott og gods:

  • Akershus      slott og festning, ligger på Akersneset i Oslo. Området er      delvis åpnet for turisme, men er fortsatt i militært eie, og voktes av      Hans Majestets kongens garde.
  • Austråttborgen, eid av Staten. Ligger i      Ørland kommune Sør-Trøndelag, og er åpen for omvisninger fra juni til      august,
  • Baroniet Rosendal, ligger i Kvinherad      kommune i Hordaland. Det er i dag et levende museum      med omvisninger, konserter, kunstutstillinger, overnatting og servering.
  • Bergenshus slott og festning i Bergen      ble fredet i 2006. Det fungerer i dag som arbeidsplass for 150 militære.      Området er fast eksersisplass for Dræggens Buekorps og det er også avholdt      flere store konserter der.
  • Det Kongelige slott i Oslo bør være      kjent for de fleste. Det er den norske kongens hovedresidens.
  • Erkebispegården i Trondheim inneholder      blant annet flere museum, et kapell, samt brukes som administrasjons og      representasjonsbygg av Domkirken.
  • Fossum hovedgård i Skien er eid av medlemmer av slekten      Løvenskiold.
  • Fritzøehus      i Larvik er Norges største privateide bolig, og eies av Mille-Marie      Treschow.
  • Gamlehaugen      er den offisielle kongeboligen i Bergen. Slottet er åpent for omvisning,      bortsett fra når kongefamilien besøker plassen. Bygget driftes av      Statsbygg.
  • Jarlsberg Gods ved      Tønsberg, er det eneste av Norges grevskaper der etterkommerne etter de      opprinnelige adelige eierne fortsatt eier og driver eiendommen. Nåværende      eier, Carl      Nicolaus Wedel Jarlsberg, er trettende generasjon.
  • Oscarshall      slott ligger på Bygdøy i Oslo. Slottet fungerer som museum, og er åpent      for omvisninger i sommerhalvåret.
  • Steinvikholm slott og festning ligger      i Stjørdal i Nord-Trøndelag. Eiendommen eies og drives av      Fortidsminneforeningen, og det har  blir avholdt årlige operaforestilling der      nesten hver sommer siden 1993.
  • Ulefos Hovedgaard ligger ved Ulefoss,      og er i dag et museum.

En fantastisk krim du antagelig ikke har lest? Dennis LeHane: I blodet

«I blodet» av Dennis Lehane, ble utgitt i 2003. Og la meg si det med en gang;

Denne boken er langt mer enn en «vanlig kriminal-roman». Dette er en utrolig sterk bok, uansett hva slags sjanger-merkelapp man velger å bruke. Jeg velger rett og slett å kalle den for en fantastisk god roman.

Fortellingen starter i Boston midt på syttitallet. Tre venner, Jimmy, Dave og Sean, krangler og sloss midt i bolig ? gata, og en bil kommer kjørende og stopper. De elleve år gamle guttene tror det er en politibil. Den ene gutten, Dave, setter seg inn i bilen slik de to fremmede mennene gir ham beskjed om. De to andre står tilbake og ser bilen og kameraten forsvinne.

Dave dukker ikke opp før fire dager etter, fire dager i et helvete alle aner, men ingen ønsker å prate om. Etter det er alt forandret, vennskapet guttene imellom blir aldri som det var, og de mister kontakten. Helt til en ny tragedie fører dem sammen igjen tjuefem år senere. Jimmys nittenårige datter, Katie, blir funnet brutalt drept. Den samme natten kommer Dave hjem til sin kone med klærne fulle av blod. Og Sean, som nå er blitt politimann, begynner å nøste i trådene?

Av redsel for å ødelegge lese - opplevelsen for noen, skal jeg ikke fortelle mer om selve handlingen i boken. Men handlingen er, selv om den er både intens og spennende, bare en del av det som gjør denne boken så spesiell.

Fortellerkunsten til Dennis Lehane er av absolutt ypperste klasse, og i tillegg til selve mordsaken er denne romanen full av små historier i historien. Vi får levende fortalt hva som er i ferd med å skje med menneskene og omgivelsene i dette lille nabolaget i Boston, og vi får utfyllende tilbakeblikk som forteller oss hvorfor ting ofte blir som de blir. Det hele er skrevet med innsiktsfull empati, her finnes både kjærlighet, omsorg, hat og ondskap. Denne boken er fri for sort-hvit beskrivelser, Jimmy er for eksempel både en kynisk kriminell og en varm og kjærlig familiefar.

Dette er en bok med en alvorlig og sår undertone, og selv om spenningen hele tiden driver handlingen videre, så er den slett ikke bare lystbetont å lese. Til det er den for realistisk, for trist og til tider for vond. Men selv det slitne, det gamle, og det tapte er beskrevet med en varme og innlevelse som gjør at det framstår som vakkert.

"I blodet" er en relativt lang roman, på hele 431 tettskrevne sider. Jeg vil derfor anbefale deg å sette av god tid når du begynner å lese denne. Selv var jeg nemlig ikke i stand til å legge fra meg boken før den var ferdiglest. Og enda skulle jeg gjerne sett at den var noen sider lengre ...

***

(Og for deg som foretrekker film. Boken er også filmatisert. Filmen "Mystic river" - som også er originaltittelen på boka - vant sågar Oscar. En strålende film, men personlig synes jeg allikevel boken er hakket bedre.)

Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017
Myriam

Myriam

54, Larvik

Jeg er forfatter, forlegger, frilans-journalist og selger. Interessert i bøker og foto. Politikk og samfunn. Interiør og reiser. Har stor sans for ironi, liten sans for mobbing.................................................................................................... Her inne vil jeg skrive om mye og mangt, kanskje dele noen tekster, helt sikkert irritere eller glede meg over ting. Jeg vil skrive om egne bøker, forlagets bøker og andre forlags bøker. Jeg kommer allikevel ikke til å være noen seriøs forlagsperson her inne, jeg kommer til å være meg. Og jeg er verken viktig - eller viktig av meg. Bare ei vanlig, ganske hardtjobbende dame som er over midtveis av livet, og forhåpentligvis derfor kan ha noe fornuftig å komme med innimellom. Liker humor og selvironi, gjerne blandet med alvor. For: fritt etter Piet Hein: Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorlig; Han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig ............................................................................... Også bør du nok få en liten advarsel: Som forfattere flest synes jeg det er synd å ødelegge en god historie med fakta, så når det gjelder det jeg skriver her inne, kan du sette komma hvor du vil: Jeg lyver ikke stol på meg.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits