hits

Hvorfor så hastverk med å få kastet ut barnefamiliene?

I natt gikk politiet i Fitjar til aksjon, de slo inn dører og vinduer på huset der en familie på fem, mor, far og tre barn, hadde søkt kirkeasyl. Familien på fem frykter for livene sine dersom de blir sendt tilbake til landet de har rømt ifra, Afghanistan. Saken deres er fremdeles ikke endelig avgjort i rettsvesenet.

 

Politi, politikere, menighet og prest diskuterer om huset de hadde fått tilflukt i, var en kirke eller ikke. Jeg har selvfølgelig ikke svaret. Men dette var en familie med tre små barn, som ventet på å få saken avgjort av domstolen. Hvorfor kunne ikke politiet i det minste vente til de hadde en rettskraftig dom? Hvorfor gå så brutalt fram, knuse vinduer og dører? Hva er det med denne familien som gjør at det haster så veldig med å få sendt dem tilbake til ett Afghanistan de fleste av oss vel neppe ser på som spesielt trygt?

Mor, far og tre barn, de er ikke terrorister, de er bare en skremt familie som drømmer om en framtid uten krig.
Jeg bebreider ikke politiet, jeg er sikker på at det finnes politifolk som også sitter med en vond følelse i hjerteroten i dag. Men hvorfor har vi så dårlig råd at vi ikke kan gi - i det minste flyktningfamilier med barn - et minimum av trygghet mens forholdene forhåpentligvis blir bedre der de kommer fra? Eller i det minste til rettsvesenet har fått behandlet sakene deres ferdig?
Er regler, prinsipper," våre" penger, og det å sende avskrekkende signaler til omverdenen, virkelig viktigere enn selv et ørlite snev av medmenneskelighet og empati?

Svaret er tydeligvis ja. Jeg synes det er forferdelig, forferdelig trist.

***

#kirkeasyl #Fitjar #politiaksjon #afghanistan

Lille Linerle på homo-erotiske eventyr?

Lille Linerle er ute som lydbok, det har den faktisk vært i flere måneder nå, men jeg har fremdeles ikke våget å høre på den. Jeg har lest den inn selv, og jeg har alltid synes det har vært litt tøft med "og det er forfattaren sjølv som les."
Men det var før. Og som regel en mann. Ofte på nynorsk.
Jeg har alltid hatet å høre stemmen min på radio eller tv, men da jeg ble spurt om å lese den inn, sa jeg ja med en gang. Uten betenkningstid overhodet. Slik jeg til vanlig gjør når noen spør meg om ting jeg ikke kan og aldri har gjort før. Det er slik man vokser, ikke sant? Og jeg vil jo ikke være en kvinne som backer ut, jeg vil være tøff og modig og... Nåja, det er så mye man vil ...
Fjorårets stiveste smil?

Jeg kan selvfølgelig lese, og noen sier til og med at jeg er ganske god på det. Men å lese inn en 380 siders lang bok var mye vanskeligere enn jeg hadde trodd, jeg skjønner hvorfor det vanligvis er skuespillere og dramatikere som har den jobben. De proffe, de som faktisk kan det. Jeg har i hvert fall ikke våget å høre på den, mangfoldige timer med min egen stemme frister ikke, og dessuten så vet jeg jo hvordan boka ender ... ;-) Foreløpig ligger den bare på sider som ebok.no og Bokkilden. så det er antagelig ikke så mange andre som har hørt den heller. Men i mai kommer den på Storytel, og da kan det jo hende at flere oppdager at den er der ute. Det føles ganske skummelt, og jeg tenker at jeg burde ha hørt den selv ... først. Forberedt meg litt, liksom.

Men i går kom jeg på at det kunne jo hende at noen andre allerede hadde lyttet - kanskje til og med skrevet noe om det? Slaktet eller skrytt?
Så jeg googlet "Lille Linerle", - faktisk for aller første gang, Og det kom opp masse treff, 13 600 for å være helt nøyaktig.
 
Det var heldigvis mest skryt, årets beste, fantastisk debut, osv. Seksere, femmere og firere. Over hundre, faktisk :-) Men også noen - eller i hvert fall to - i den helt andre enden; største skuffelse ever, terningkast en fra meg ...
Smaken er forskjellig, og det må selvfølgelig alle forfattere prøve å leve med. Eller i hvert fall overleve ... ;-)
Men det jeg egentlig festet meg mest med, var innleggene under. Og jeg har virkelig prøvd å erindre alle deler av boka, men jeg greier virkelig ikke helt å skjønne annet enn at den som går inn og tror han skal å et homoerotisk eventyr av noe slag dersom han kjøper Linerla - eller på noen annen måte drømme seg bort i erotikkens mangfoldige verden - må bli veldig skuffet. Så da er det vel kanskje ikke bare til mp-3-spillere Linerla mi ikke passer...?
Hadde jeg vært modigere, så hadde jeg selvfølgelig klikket meg videre for å se hvorfor Lille Linerle har havnet i slikt seksuelt ladet selskap, men som dere vel allerede sikkert har skjønt: så modig er jeg ikke ;-) Skulle noen andre føle seg kallet, så må dere gjerne sjekke og fortelle meg hva dere fant. ( Men ikke bruk det mot meg senere, dersom dere oversvømmes av "gode tilbud" ... )
 
***
 
Sju år gamle Mari leker på stranda utenfor huset der hun bor. Det er en regntung oktoberdag og mamma har besøk av den nye kjæresten sin, Petter. Mari liker ham ikke. Hun drømmer om at den ordentlige pappaen hennes - som hun bare husker fra et sort-hvitt-bilde hun har på natt- bordet - en dag skal komme på besøk.
Det finnes mange eksempler fra virkeligheten på unge jenter som blir holdt fanget av menn. Noen av dem i årevis. Ofte i mørke kjellere, i helt vanlige boligområder, der ingen aner hva som foregår innenfor naboens vegger. Kunne det samme skjedd i Kodal, det fredelige, lille tettstedet rett utenfor Sandefjord?
***
Vil du lese Lille Linerle som lydbok, ebok, Pocket eller hardcover?

Bokanmeldelse. Kan jeg bli med deg hjem av Marie Aubert. Litt monoton, men absolutt velskrevet novelledebut.

Novellesamlingen «Kan jeg bli med deg hjem» kom ut på Oktober forlag i 2016, og er Marie Auberts debut som forfatter. Samlingen består av ni noveller, alle med den samme mørke grunntonen. Her er mange som håper på mer enn de får og som bærer på skam fordi de ikke greier å være de personene de ønsker å være. Det er ikke bare "de andre" som skuffer i disse novellene, de skuffer også seg selv.

Marie Aubert er født i 1979 og bosatt i Oslo. Vanligvis jobber hun som informasjonsrådgiver i Kagge forlag.

 

Forlagets omtale:

I de ni novellene i denne boka er det kort vei fra lengsel til skamløshet og videre til overtramp. En sliten pappa slår datteren sin og må hindre henne i å sladre. En seksten år gammel jente lurer seg inn i et hus som ikke er hennes. En ung kvinne får blåmerker og vet ikke om hun liker det. En mann drar til Sør-Amerika med sin kone for å adoptere en gutt, men trekkes i stedet mot en litt for stor jente. Det handler om mennesker i oppbrudd ? fra vennskap, ekteskap og kjæresteforhold. Alle gjør ting de skammer seg over, men klamrer seg til forestillingen om at det finnes noe som er større enn det de forlater.

Fellestemaet for de ni novellene er forhold, forhold mellom kjærester, mellom venner, mellom foreldre og barn. Og en stor dose håp, skam og skuffelse ?

Min favoritt er novellen «Carla.» Et ektepar drar til Sør-Amerika for å hente et barn, en tre år gammel sønn.  Adoptivsønn, og mens kvinnen straks føler all den morskjærlighet man kan forvente for det foreldreløse barnet, er ektemannen heller følelsesløs. Isteden knytter han seg til seks år gamle Carla, ei jente som ifølge konen både er «for gammel» og usjarmerende. Og derfra går det bare nedover ?

Jeg likte også svært godt den novellen som kanskje skilte seg mest fra de andre i boken, både tematisk og innholdsmessig, novellen Storebror. En vemodig novelle om hvordan Henrik prøver å takle det å ha mistet en lillebror han aldri fikk bli kjent med, samt å beskytte moren mot sorgen.

Han passet på å ikke snakke om babyer hjemme, eller om folk som døde. Etter at han begynte på skolen og lærte å lese, sto han opp før mamma og pappa og tok inn avisen, og hvis det sto noe om små barn eller gravide damer der, kastet han den.

Jeg leste novellesamlingen sammenhengende, og det er mulig jeg heller burde ha valgt å lese den i bolker. Novellene har nemlig alle samme grunntone, de er alle mørke og dystre, her finnes knapt ekte kjærlighet, bare nye skuffelser på neste side. Kvinnene i historiene er oftest frigjorte, seksuelt tar de ofte styringen, på overflaten virker de likestilte og tøffe.

Vi hadde vært ute og drukket øl. Det var jeg som hadde invitert. Jeg ble fullere enn ham, og selv om han sa han ikke ville ha kjæreste, holdt jeg ham fast utenfor Teddy?s og klinte med ham til han ga opp og tok meg med hjem.

Allikevel - når man skraper av de fernissen - så jakter de alle på noe dypere, på kjærlighet, på barn. De strekker seg for langt og gjør seg selv små, sliter med sjalusi, med mindreverdighetskomplekser, med ensomhet og ofte med å late som om de er kulere, tøffere og mer frigjorte enn de faktisk er. I tillegg er de fleste novellene fortalt i første person entall og synsvinkelen oftest lagt til unge mennesker som sliter med å tilpasse seg voksenlivet. Dette - sammen med den alltid tilstedeværende tristheten - gjør at samlingen etter en stund føles litt monoton, novellene blir i overkant like. En eneste lykkelig historie hadde det kanskje vært plass til?

Forfatteren bruker et enkelt språk som kler personene, setningene er renskårne, her er ikke mye unødvendig fyll. Marie Aubert er også dyktig til både å overraske og å skape vendinger vi ikke helt ser komme. Dialogene er samlingens definitive styrke, der briljerer forfatteren.

Jeg håper allikevel at hun i sin neste bok velger å variere oppskriften mer, og kanskje også tør å gå dypere ned i materien som hun i denne samlingen mest skraper i overflaten på. Det er fint at hun overlater en del til leseren, men i noen av novellene blir alvorlige temaer kanskje allikevel berørt litt for lettvint?

Uansett, Aubert har begått en absolutt lesverdig novelledebut, og jeg håper virkelig at jeg får gleden av å lese flere bøker av henne.

***

Terningkast fire ( sterk)

 

 

***

Til info:

Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap - og noen ganger vennskap - til forfatter eller forlag som står bak boken. Jeg er veldig bevisst på at det ikke skal påvirke anmeldelsene mine, men for ordens skyld så vil jeg allikevel alltid være åpen om evt. tilknytning. Jeg er ærlig og anmelder også bøker jeg ikke liker, men jeg leser av lyst og ikke av plikt. Jeg kjøper derfor bøker jeg tror jeg vil like, noe som forklarer at det er en overvekt av bøker med positiv omtale på bloggen min. 

 

Når det gjelder Kan jeg bli med deg hjem, Marie Aubert og Oktober forlag.

Jeg verken kjenner eller har noen gang møtt forfatteren. Jeg har ingen tilknytning til forlaget, men jeg har møtt flere av dem som jobber der i litterære sammenhenger og er muligens "venn" med noen av dem på Facebook.  Jeg har kjøpt og betalt novellesamlingen selv.

***

#bokomtale #bokanmeldelse #kanjegblimeddeghjem #forlagetoktober #marieaubert

Bokanmeldelse: Rett bak deg av Lisa Gardner. For mye av det gode er ikke bestandig det beste.

© Philbrick Photography

Amerikanske Lisa Gardner er utgitt over utgivelser i 30 land, og har solgt over 22 millioner bøker på verdensbasis. Hun har vunnet en rekke priser, og flere av thrillerne hennes er filmatisert.

 

Forlagets omtale:

Hvor langt ville du gått for å beskytte dine nærmeste?

Første gang broren til Sharlah drepte, gjorde han det trolig for å redde livet hennes. For åtte år siden slo Telly faren deres ihjel med et balltre. Nå er Sharlah tretten år og i ferd med å bli adoptert av FBI-agent Pierce Quincy. Da en ung mann går berserk med skytevåpen på en bensinstasjon og tar livet av to personer, dukker storebroren Telly opp i søkelyset igjen.

Hva har skjedd med broren til Sharlah? For å beskytte adoptivdatteren starter Pierce en intens jakt på den desperate gjerningsmannen. Og Sharlah må selv velge: om hun skal flykte for livet, eller møte ham som følger rett bak henne.

 

Tidlig mistenkes storebroren Telly for de fire brutale drapene, det virker ikke engang som om han prøver å skjule seg, heller tvert imot. Han stiller seg opp foran overvåkningskameraet på bensinstasjonen og stirrer rett inn i det, som om han vil at politiet skal vite at han står bak. Og dermed er jakten på gang. Men er saken så opplagt som den først virker?

Selvfølgelig ikke.

Historien presenteres via tre synsvinkler, Sharlahs, Tellys og fortelleren. Dermed rulles historien opp. Vi følger politiets jakt på seriemorderen, vi får tilbakeblikk på barnas oppvekst og tanker de selv har om både fortid og nåtid. Språket er greit, puslespillbitene faller sakte på plass,  inntil en forrykende avslutning der alle bitene passer sammen. Politiarbeidet i boken er grundig, jakten er spennende, språket effektivt, karakterene godt beskrevet, drapene mange. Langt på vei er det en forrykende thriller fra Gardners hånd, med flere spennende tvister underveis. I tillegg gir tilbakeblikkene oss en troverdig innsikt i hvordan arv og miljø kan påvirke mennesker, og det er ikke bare de to unge som bærer på vonde hemmeligheter, også flere av de voksne i boken kjemper med egen fortid og traumene de er påført. Karaktertegningene er gode og levende, det er lett å bli glad i dem alle og selv den skakk-kjørte storebroren Telly vekker tidlig sympati.

Men - det er jo som regel et men - og det er det også i denne boken. Jeg er skuffet over slutten. Saken blir rett og sett så komplisert, med så mange (unødvendige?) tvister, at det til slutt blir i overkant usannsynlig. Jeg skal selvfølgelig ikke røpe hvordan romanen ender, men det er for mange mennesker som ønsker hverandre vondt, for mange mennesker som på en eller annen måte er involvert. Tvistene blir for kompliserte, knapt noen av personene tar korteste vei mot målet, og selv om ting etter hvert henger sammen så undrer man seg over hvorfor de måtte gjøre det så kronglete for seg selv?

Grunnen er selvfølgelig for å villede leseren, men dessverre gjør det slutten unødvendig omstendelig. Historien blir langt på vei forklart oss på ny, gjennom flere forskjellige stemmer får vi handlingene og beveggrunnene gjenfortalt. Og det er selvfølgelig greit å få svar på alle gåtene, men jeg skulle ønsket at jeg hadde fått dem gjennom handlingen, istedenfor gjennom lange innrømmelser og forklaringer på sluttsidene.

 

Slutten til tross: «Rett bak deg» er absolutt lesverdig, og langt på vei noe av det mer spennende jeg har lest i det siste. Den hadde allikevel tjent på å være forkortet og forenklet, forfatteren burde rett og slett tenkt litt mer på hva som ville vært karakterenes sannsynlige handlingsmønster, og litt mindre på å villede leseren. Det hadde uansett vært mer enn nok tvister i plottet til å gjøre den spennende.

For å si det på godt norsk: Less is more ?

 

***

 

Terningkast: 5  (svak)

 

***

Til info:

Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap - og noen ganger vennskap - til forfatter eller forlag som står bak boken. Jeg er veldig bevisst på at det ikke skal påvirke anmeldelsene mine, men for ordens skyld så vil jeg allikevel alltid være åpen om evt. tilknytning. Jeg er ærlig og anmelder også bøker jeg ikke liker, men jeg leser av lyst og ikke av plikt. Jeg kjøper derfor bøker jeg tror jeg vil like, noe som forklarer at det er en overvekt av bøker med positiv omtale på bloggen min. 

Når det gjelder Rett bak deg, Lisa Gardner og Cappelen Damm

Jeg verken kjenner eller har noen gang møtt forfatteren. Jeg har ingen tilknytning til Cappelen Damm, men jeg har møtt flere av dem som jobber der i litterære sammenhenger og er "venn" med noen av dem på Facebook.  Jeg har kjøpt og betalt romanen selv.

***

 

 

 #lisagardner #rettbakdeg #bokomtale #bokanmeldelse #cappelendamm

Det er ikke fremmede "monstre." Det er VI som dreper, voldtar og mishandler barna våre!

A-magasinet har kartlagt 89 nordmenn som er siktet, tiltalt eller dømt for å ha spredt overgrepsbilder av barn i pedofile nettverk. Materialet overgriperne deler er mer sadistisk enn noensinne, mange av overgrepene er regelrett tortur.

Barnevoldutvalgets rapport - «Svikt og svik» (NOU 2017/12), forteller at de regner med at det de siste årene er hele 60 barnemordere som aldri er blitt tatt. Foreldre eller omsorgspersoner som har drept sine egne barn, mange av smårollingene fikk ikke engang feire ettårsdagen sin.

Røde Kors hevder i sin rapport "Sosial puls" at hele 60 000 barn blir jevnlig slått hjemme.

Les sakene. Les tallene. Men denne gangen, ikke bare LES dem. FØL dem. Se for deg et barn du kjenner. Et barn du er glad i. Se for deg DET barnet om en del av statistikken. Uansett hvor bra det barnet har det, tillatt deg å tenk muligheten. At han eller hun - barnet du er glad i, kan være et av disse barna. For dette er ikke statistikk. dette er små liv. Det kan hende at det det er nabobarnet ditt. Tantebarnet ditt. Eller datteren din ...

Små barn som blir sviktet av sine nærmeste. Ikke av fremmede "monstere", ikke av den skumle mannen ingen liker. Men av pappa, stefedre, brødre. Eller av mamma. Små barn som blir sviktet så grundig at flere av dem dør av det. Barn som ikke har noe trygt sted å gå, fordi der hvor hjemme er, er der hvor de har det verst. Barn som gruer seg til å legge seg om kvelden, fordi de ikke vet hva som venter dem. Eller i mange tilfeller, som så altfor godt vet hva som venter dem. Uskyldige barn. Gjennom de siste årene: mer enn 60 døde barn.

Vi som bor i Vestfold, husker nok alle Christoffer-saken. Gutten som stadig gikk rundt med skader og blåmerker, uten at noen tok skikkelig tak. Før det ble for sent, før gutten ble slått i hjel, etter å ha blitt mishandlet i lang tid
I Christoffersaken sto de fram etterpå, lærere, bestemødre, naboer. Alle angret på at de ikke "fulgte magefølelsen." På at de når de mistenkte at noe var galt. allikevel ikke varslet politi eller barnevern. De syntes det var ubehagelig. De følte seg ikke sikre. Gutten sa jo ikke noe selv... De fleste av oss synes det er grusomt med barn som blir mishandlet og / eller misbrukt. Vi ønsker ikke å se det, vi vil helst ikke tro det.

Allikevel er det altfor mange overgrep som skjer, og følge politiet er overgriperne tilsynelatende helt vanlige, intelligente personer, som regel menn. Mange av dem fedre eller stefedre, flere av dem jobber med barn eller i omsorgsyrker. Noen er trenere. Prester. Lærere. Utad minner de lite om de "monstrene" Listhaug beskriver.

Derfor, uansett hvor ille det er, vi må åpne øynene. Våge å se det. Se etter det, ta signalene, tro på barna hvis de forteller. Vi må erkjenne at dette ikke er noe som utføres av "de andre", av "monstrene." Det kan like gjerne være bestekameraten din, storebroren eller barnas kjærlige bestefar.

Barna selv vil ofte prøve å skjule det som skjer. Når overgriperen er en nær person, så ønsker de ofte ikke vedkommende straffet. De ønsker ikke familien splittet. De er redde for å miste dem de er glad i. Hjemmet sitt, søsknene sine. Overgriperen er også ofte ikke bare slem, mesteparten av tiden er hen kanskje akkurat så snill som en pappa eller mamma skal være. I tillegg tror barna ofte at det er dem selv det er noe galt med. Hvis de bare hadde vært snillere, lydigere, flinkere. Ikke virket så fristende i den fine Minni mus - nattdrakten ...

Det eneste de fleste barna ønsker, er å få være i fred. At pappa skal slutte å putte tissen sin inn i rumpa deres, at stebroren skal slutte å mase om å bli sugd, at mamma skal slutte å slå. At overgrepene skal ta slutt.

Derfor trenger de at vi hjelper dem. Men for å kunne hjelpe og virkelig SE, må vi være villig til å tro at slikt faktisk skjer. For de fleste foreldre er det heldigvis en nesten utenkelig tanke, at noen kan mishandle, misbruke og slå sine egne, små barn. Men dessverre, det utenkelige skjer og hvis vi snur oss vekk og lukker øynene, ikke orker å forholde oss til det utenkelige, så svikter vi de svakeste blant oss.

Derfor MÅ vi våge å se det. Varsle i de tilfellene vi har mistanke, selv om det er innad i egen familie. Tro på barna i de tilfellene der de forteller.

Vi har ikke noe valg! Det kan redde en barndom. Det kan redde et liv.

***

#barnemishandling #overgrep #pedofili "reddbarna #Rødekors #christoffersaken #aftenposten #darkroom

Bokanmeldelse: I blodet av Dennis Lehane. En fantastisk roman du antagelig ikke har lest.

 

I blodet ble utgitt på norsk tilbake i i 2003, men siden det i disse dager stadig dukker opp det jeg kaller "hybrider", altså romaner  som både er thrillere / krim og oppvekstromaner, tenkte jeg at jeg ville lese denne på ny. Dette var nemlig en av de første "hybridene" jeg leste. Og konklusjonen er den samme i dag, som den var i 2003:

"I blodet" er en utrolig sterk bok, uansett hva slags sjanger-merkelapp man velger å bruke. Jeg velger rett og slett å kalle den for en fantastisk god roman.

***

Dennis Lehane er en amerikansk forfatter. Han har skrevet flere prisbelønte bøker, blant annet Et glass før krigen og The New York Times-bestselgeren I blodet, som senere ble adaptert til den Oscar-belønte filmen Mystic River

Forlagets omtale:

I blodet er en mørk og skjebnetung psykologisk thriller som høstet lovord fra et samlet kritikerkorps i USA. Da de var gutter var Sean Devine, Jimmy Marcus og Dave Boyle venner. Men en dag stoppet en fremmed bil i gata deres. En av dem ble med i bilen, de to andre ikke - og noe forferdelig skjedde. Noe som ikke bare gjorde slutt på vennskapet deres, men forandret dem for bestandig. Tjuefem år seinere er Sean etterforsker i politiet og Jimmy har lagt forbryterkarrieren bak seg og driver sjappa på hjørnet. Dave forsøker å holde ekteskapet sitt sammen og å holde demonene fra livet. Demonene som egger ham til å gjøre forferdelig ting. Datteren til Jimmy blir funnet drept og med ett er livet til de tre vennene på nytt bundet sammen av en forferdelig hendelse.

Fortellingen starter i Boston midt på syttitallet. Tre venner, Jimmy, Dave og Sean, krangler og sloss midt i boliggata, da en bil med to menn kommer kjørende og stopper. De elleve år gamle guttene tror det er en politibil. Mennene gir guttene beskjed om å sette seg inn, og den ene gutten, Dave, gjør som han får beskjed om. De to kameratene står tilbake og ser bilen og kameraten forsvinne.

Alle tre bodde i East Buckingham, litt vest fra sentrum, i et nabolag prega av trange butikker på gatehjørnene, små lekeplasser og slaktere der trange butikker på gatehjørnene, små lekeplasser og slaktere der kjøtt som fortsatt var rosa av blod, hang i vinduene. Barene hadde irske navn, og langs fortauene sto Dodge Dartene parkert. Kvinnene gikk med lommetørklær som de knytta sammen i nakken som hodeplagg, og de bar røykpakkene sin i vesker av kunstskinn som smekka igjen når de ble lukka. 

Dave dukker ikke opp før fire dager etter. Fire dager i et helvete alle aner, men som ingen ønsker å prate om. Etterpå er alt forandret. Vennskapet guttene imellom blir aldri som det var, og de mister kontakten helt til en ny tragedie fører dem sammen igjen tjuefem år senere. Jimmys nittenårige datter, Katie, blir funnet brutalt drept. Den samme natten kommer Dave hjem til sin kone med klærne fulle av blod. Og Sean, som nå er blitt politimann, begynner å nøste i trådene ...
 

Av redsel for å ødelegge leseopplevelsen for noen, skal jeg ikke fortelle mer om selve handlingen i boken. Men handlingen, selv om den er både intens og spennende, er bare en del av det som gjør denne boken så spesiell.

Fortellerkunsten til Dennis Lehane er av absolutt ypperste klasse, og i tillegg til selve mordsaken er denne romanen full av små historier i historien. Vi får levende fortalt hva som er i ferd med å skje med menneskene og omgivelsene i dette lille nabolaget i Boston, og vi får utfyllende tilbakeblikk som forteller oss hvorfor ting ofte blir som de blir.

Ødelagt. Det var det Jimmys far hadde sagt til mora kvelden før. "Hvis de noen gang finner den guttungen i livet, så er han ødelagt. KOmmer aldri til å bli den samme." Dave løfta en enslig hånd. Han holdt den i skulderhøyde og en lang stund rørte han den ikke, og da Jimmy vinka tilbake, følte han bedøvelsen bore seg inn,  dypt inn, og spre seg i små bølger. Han visste ikke om bedøvelsen hadde noe med faren å gjøre, eller mora, miss Powell, dette stedet, eller Dave som holdt hånda så rolig der han sto i vinduet, men uansett hva som var årsaka - en av de tinga - eller alle, så var han helt sikker på at den aldri ville forlate ham. Der han satt på fortauskanten var Jimmy elleve år gammel, men det var ikke sånn han følte seg. Han følte seg gammel. Like gammel som foreldra, like gammel som gata.

Det hele er skrevet med innsiktsfull empati, her finnes både kjærlighet, omsorg, hat og ondskap. Denne boken er fri for sort-hvit beskrivelser, her er menneskene som mennesker flest, svake og sterke, ingen er bare perfekte, ingen er bare onde. Jimmy er for eksempel både en kynisk kriminell og en varm og kjærlig familiefar ...

Dette er en bok med en alvorlig og sår undertone, og selv om spenningen hele tiden driver handlingen videre, så er den slett ikke bare lystbetont å lese. Til det er den for realistisk, for trist og til tider for vond. Men selv det slitne, det gamle, og det tapte er beskrevet med en varme og innlevelse som gjør at det framstår som vakkert.

Vennene hennes, som en gang hadde virka så fascinerende, begynte å synes barnslige, innpakka i en virkelighetsisolasjon bestående av kunstneriske teorier og ubrukelig filosofi. Sean kunne tilbringe nettene på arenaer av blå betong der folk voldtok og stjal og drepte uten annen grunn enn at de fikk lyst, og så lide seg gjennom en helg med dannede selskaper der hestehalehoder ( inkludert hans kone) natta gjennom diskuterte motivasjonen bak menneskelig synd. Motivasjonen var enkel - folk var dumme. Apekatter, Men verre, for apekatter drepte ikke for et skrapelodd. 

"I blodet" er en roman, på 431 tettskrevne sider. Jeg vil derfor anbefale deg å sette av god tid når du begynner å lese denne. Selv var jeg nemlig ikke i stand til å legge fra meg boken før den var ferdiglest. Og enda skulle jeg gjerne sett at den var noen sider lengre ...

( Og for deg som foretrekker film. Boken er også filmatisert. Filmen "Mystic river" - som også er originaltittelen på boka - vant sågar Oscar. En strålende film, men personlig synes jeg allikevel boken er hakket bedre.)

***

Terningkast 6 

***

Til info:

Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap - og noen ganger vennskap - til forfatter eller forlag som står bak boken. Jeg er veldig bevisst på at det ikke skal påvirke anmeldelsene mine, men for ordens skyld så vil jeg allikevel alltid være åpen om evt. tilknytning. Jeg er ærlig og anmelder også bøker jeg ikke liker, men jeg leser av lyst og ikke av plikt. Jeg kjøper derfor bøker jeg tror jeg vil like, noe som forklarer at det er en overvekt av bøker med positiv omtale på bloggen min. 

Når det gjelder I blodet, Dennis LeHane og Cappelen Damm

Jeg verken kjenner eller har noen gang møtt forfatteren. Jeg har ingen tilknytning til Cappelen Damm, men jeg har møtt flere av dem som jobber der i litterære sammenhenger og er "venn" med noen av dem på Facebook.  Jeg har kjøpt og betalt romanen selv.

***

#dennislehane #iblodet #mysticriver #terningkast6 #bokanmeldelse #bokomtale #cappelendamm

Bokanmeldelse. Kvinnen i vinduet av A. J. Finn. Ønsker du deg en tradisjonell krim, bør du styre unna.

Det er lenge siden jeg har lest en roman som har forundret meg mer enn Kvinnen i vinduet.  I det siste har det riktignok vært utgitt flere såkalte krimromaner som ikke er sjangertro, slike som blant annet Myrkongens datter, Størst av alt, Svarthuset, Lewismannen og for den saks skyld min egen Lille Linerle, men Kvinnen i vinduet er enda fjernere fra sjangeren. Så selv om Gyldendal har valgt å kalle den det; Kvinnen i vinduet er definitivt ingen krim. Det er en psykologisk thriller. (Jeg har ikke sjekket, men det vil forundre meg stort hvis denne ikke blir katalogisert som thriller i de fleste andre land.)

Dermed er du advart. Ønsker du deg en tradisjonell krimroman der boka først og fremst dreier seg om oppklaringen av en eller flere mordgåter, bør du skygge unna Kvinnen i vinduet. Hvis du derimot - som undertegnede - har sansen for mørke, karakterdrevne thrillere, så er den absolutt verd å lese.

A.J. Finn er født i New York i 1979. Han har skrevet for diverse publikasjoner. Debutromanen Kvinnen i vinduet Finns debutroman er solgt til 35 forlag over hele verden og er under utvikling som storfilm fra Fox. Finn er fra New York, men bodde i England i ti år, før han vendte tilbake til New York City.  A. J. Finn er et pseudonym for den amerikanske forlagsredaktøren Daniel Mallory.

 

Forlagets omtale:

Det er ikke paranoia hvis det virkelig skjer. Anna Fox har ikke forlatt huset sitt på lang tid. I ti måneder har hun gått fra rom til rom i det gamle huset i New York, fortapt i minner, for redd til å gå ut.

Annas eneste forbindelse med omverdenen er gjennom vinduet. Der sitter hun dag etter dag og følger med på naboene. Da familien Russell flytter inn i huset over gaten, blir Anna veldig nysgjerrig. De virker som den perfekte familie på tre, de ser ut til å leve et liv likt det Anna selv hadde en gang. En kveld hører hun et skrik, og hun tror hun ser en kvinne bli drept i nabohuset. Men vil noen tro på henne? Kan hun stole på sin egen hukommelse?

Historien er fortalt oss i jeg-form, utelukkende sett gjennom den upålitelige fortelleren, psykologens Anna Foxs øyne.

Anna bedriver mesteparten av tiden med å helle ned på store mengder vin, spise et arsenal med piller, tilby terapi på nettet og se på gamle svart/hvitt filmer. Hun lider av agorafobi - angst for åpne plasser -  og hennes kontakt med omverdenen er stort sett noen få personer som kommer til huset eller som hun snakker med i telefonen. Den kjekke leieboeren David, terapeuten Fielding, den personlige treneren Bina, hennes fraseparerte mann Ed og deres datter Olivia. I tillegg følger hun nøye med på naboenes gjøremål gjennom objektivet på sin Nikon D5500

Først etter 160 sider dukker krimelementet opp. Anne ser en kvinne bli drept i et av nabohuset, men da hun kontakter politiet viser det seg at kvinnen hun hevder er død, lever i beste velgående. Anna er først skråsikker på at hun har rett, hun så da kvinnen bli drept? Kniven, blodet?  Etter hvert blir hun mer i tvil. Så hun det, eller så hun det ikke? Er hun i ferd med å bli gal?

Bokens første 160 sider gir oss innblikk i karakterene, huset og den forvirrede kvinnens sinnstilstand. Hele romanen er også full av gamle filmreferanser, Om og om igjen ser Anna gamle film noir-klassikere, «Gaslight», «Vertigo», «Suspicion», «Out of the Past», «Double Indemnity», «Spellbound», «Rebecca», «Laura», og enda noen flere. Det blir i overkant mange filmreferanser for undertegnede, men de er sikkert interessante for den som deler hovedpersonens fascinasjon for film. Filmene er allikevel effektive for å sette både oss og Anna i den rette stemningen. En mørk og dyster innestengthet, trusler man først mer føler enn aner, med et bakteppet av film noir, stadige glimt og lyder fra mord på tv-en. Selvfølgelig i svart-hvitt.

Anna drikker store mengder vin, flerfoldige flasker så godt som hver dag. Boken er på 458 sider, og det er knapt en side hvor hun ikke tenker på vin, drikker, skjenker, skåler eller snøvler ... De utallige drikkebeskrivelsene kunne med fordel vært begrenset, selv en treg leser skjønner det på side femti, damen har et alkoholproblem, og nesten uansett hvilken utfordring som oppstår, starter hun løsningen med et glass. Eller helst tre. Selv da hun desperat prøver å få politiet til å tro på historiene hennes, heller hun i seg et glass vin foran øynene deres, på ren trass.  Eller som Anna selv forteller oss: 

For mye. Jeg sover for mye, drikker for mye, tenker for mye- for mye, for mye. 

For denne leseren blir i det hele tatt oppbyggingen for omstendelig, jeg skulle gjerne sett de første 160 sidene kuttet ned. Jeg fikk også ganske tidlig en følelse av hvem som var den hun burde passe seg for, men det lar seg ikke begrunne uten å røpe for mye, og det var uansett ikke ødeleggende for spenningen senere i i romanen.

For til tross for alle mine innvendinger, boken er fascinerende og etter hvert også spennende. Annas forsøk på å opprettholde verdigheten mens både psyken og fysikken forfaller er troverdig, den trykkede stemningen kryper innunder huden. Språket er annerledes, suggerende og med mye driv. Tidvis kaotisk og rotete.  Tidvis vakkert, nesten lyrisk.

Og jeg tenkte ikke på bryllupsdagen vår, eller på den natten Olivia ble født, men på den morgenen vi sanket tranebær i New Jersey - Olivia som hvinte og lo i gummistøvlene, smørgul av solkrem, den langsomme himmelen, septembersolen som sprutet utover oss, et endeløst hav av rosenrød frukt på alle kanter. Ed med hendene fulle, skinnende øyne, jeg som holdt hardt i den klisne hånden til datteren vår. Jeg husket myrvannet stige opp til hoftene, kjente det flomme inn i hjertet, fosse gjennom blodårene, stige inni øynene.

Jeg-personen Anna er tydelig forvirret, samtidig er hun intelligent, selvironisk og psykoanalyserer også seg selv. Hennes skakk-kjørte tankeverden er troverdig, steg for steg følger vi henne utfor stupet, bokstavelig talt, etterhvert som vi stadig får vite mer om henne og fortiden hennes..

Himmelen var en hvelving av stjerner og rom. Månen rådet, så stor som en planet, lysende som solen, og i juvet her nede skinte skygger og lys, så skarpt som tresnitt. Snøen hadde nesten gitt seg, bare et og annet snøfnugg som kom svevende i luften. Det så ut som en ny verden.

Og lyden ...

Stille.Total,endelig stillhet.  Ikke et vindpust, ikke en gren som raslet. En stumfilm, et stillbilde.

Og der starten av boken er langsom og omstendelig og neppe ville fått mer enn terningkast tre av denne leseren, byr de siste trehundre sidene på både rørende og overraskende scener, en dypere forståelse for hvorfor Anna er i den situasjonen hun er, og en veksling mellom irritasjon og medlidenhet over Annas berusede forsøk på å finne sannheten. Og siden selve avslutningen står til seks, så hektisk og spennende at det ikke er snakk om å kunne legge fra seg boken før siste ord er lest, så lander terningen på en respektabel femmer.

***

Terningkast 5 

***

 

Til info:

Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap - og noen ganger vennskap - til forfatter eller forlag som står bak boken. Jeg er veldig bevisst på at det ikke skal påvirke anmeldelsene mine, men for ordens skyld så vil jeg allikevel alltid være åpen om evt. tilknytning. Jeg er ærlig og anmelder også bøker jeg ikke liker, men jeg leser av lyst og ikke av plikt. Jeg kjøper derfor bøker jeg tror jeg vil like, noe som forklarer at det er en overvekt av bøker med positiv omtale på bloggen min. 

Når det gjelder Kvinnen i vinduet, A. J. Finn og Gyldendal forlag:

Jeg verken kjenner eller har noen gang møtt forfatteren. Jeg har gitt ut to bøker på Gyldendal forlag, og har derfor møtt flere av dem som jobber der. Jeg er også "venn" med noen av dem på Facebook, men vi er ikke personlige omgangsvenner.  Jeg har kjøpt og betalt romanen selv.

***

#kvinnenivinduet #ajfinn #Gyldendal #bokanmeldelse #bokomtale #terningkastfem #gyldendalforlag

Nora Mørk ville tjent på å holde kjeft

Nora Mørk ville tjent på å holdt kjeft om at telefonen hennes var hacket og private bilder av henne var på avveie. Færre ville ha fått vite om bildene, og saken hadde ikke blitt en like stor nyhetssak, ja  kanskje ikke en nyhetssak i det hele tatt.  Isteden er nyheten spredd over store deler av Europa, og noen av avisene har sågar valgt å trykke bildene det er snakk om. Jo mer hun snakker om det, jo flere er det også som - simpelt nok - søker opp bildene for å se hva det er snakk om.

Faksimile fra Dagbladet

Personlig ville hun antagelig tjent på å la det blåse over, slik utallige kjendiser som har fått nakenbilder av seg spredd, har gjort før henne. Allikevel har hun valgt å ta kampen. Det står det respekt av, og nettopp at hun orker å gjøre det, kan føre til en holdningsendring. Nora Mørks reaksjon kan hjelpe jenter og gutter som kommer i samme situasjon etter henne. Det blir lettere å anmelde, det vil bli tatt mer på alvor, og det kan sørge for at flere tenker seg om før de publiserer intime bilder av andre. Være seg av kjendiser, jenter i gymmen, Sophie Elise eller ekskjæresten.

Noen mener at timingen er dårlig, at hun burde holde fred under Håndball-VM. Nettet er fullt av stygge kommentarer, også fra folk hun tidligere fikk støtte av. Men det er ikke Nora som har valgt timingen her, det er flere måneder siden hun varslet. Selv spilte hun mesterskap akkurat da saken først sprakk i media, og når hun allikevel greide å ha fokus på banen, så burde håndballguttene kunne greie det samme. Det kan uansett ikke være Nora Mørks ansvar å beskytte gutter som har hygget seg med nakenbilder av henne, det ansvaret får de skyldige ta selv.

Mange - og der er dessverre godt voksne damer på min egen alder verst -  mener at Nora har vært dum som har hatt slike bilder på mobilen og derfor kan skylde seg selv. Og ja. slik verden har blitt, så er det nok naivt. Men det er faktisk ikke ulovlig å være naiv! Det å hacke en annens mobil og spre innholdet videre, derimot, det ER ulovlig. Like ulovlig som å gå inn i noen hjem, stjele tv og verdisaker og selge det videre. Det er da få, om noen, som vil mene at det er eierens feil, at det var idiotisk å skaffe seg verdisakene i utgangspunktet?

Når det er sagt, så håper jeg Nora Mørk legger det bak seg, løfter haka og går videre. Ingenting av dette er hennes skyld, hun er den uskyldige part, og jeg håper både idiotene som har hacket mobilen hennes og alle de som har videresendt bildene blir straffet. Det eneste hun har gjort er å ta noen ganske uskyldige bilder av seg selv i speilet med mobilen. Det er muligens naivt. Men det er definitivt ikke noe å skamme seg over!

Det har derimot alle de der ute som har sett bildene og videresendt dem. Det er et utrykk som heter at Heleren ikke er bedre enn stjeleren. Vel: Deleren er jaggu ikke stort bedre, han heller!

 

Ny pocket, nytt omslag, nytt forlag!

Jeg har hatt et ønske om å skille Forlegger-Myriam litt mer fra Forfatter. Myriam og har derfor ønsket å gi ut pocketen av Linerla på et annet forlag enn mitt eget. Helst da på et forlag som var dyktig på massemarked og pocketutgivelser, og siden jeg er en utålmodig sjel, helst allerede i vår :-) Jeg ble derfor veldig glad da Mark og Tiger i Goliat forlag tok kontakt med et hyggelig tilbud.

Goliat Forlag er et ferskt fremadstormende forlag som satser sterkt på krim generelt og krimpocket spesielt, og er forlaget som blant annet har sørget for at Peter Mays kritikerroste bøker, Svarthuset og Lewismannen, nå er utgitt i Norge. De har lovet å ta godt vare på Linerla mi, og det skal bli spennende å se hva de får til 🙂

Allerede 15 februar kommer Lille Linerle i pocketversjon. Jeg gleder meg selvfølgelig til å kunne presentere den ferdige pocketen, men under ser dere omslaget.

Jeg synes det er blitt veldig fint, og sender en stor takk til grafiker Thea Dahlgren i Goliat forlag for glimrende utfør jobb!

Hva synes DU om omslaget?

Hvordan greier noen å drepe moren til barna sine?

Nå har det antagelig skjedd igjen. Denne gangen i Brumundal. Janne Jamtland har vært savnet siden 29 desember. Istedenfor å feire nyttårsaften med fine drømmer for det nye året, har noen berøvet henne livet. To barn har mistet moren sin. Ektemannen er siktet for drapet, og i dag har han fortalt politiet hvor de kan finne henne. Enda en gang ser det ut som om det verste har skjedd.  En mann har drept kona si. Unger blir foreldreløse, to hele familier blir ødelagt. Foreløpig vet vi ikke motivet i denne saken, men politiet kaller det gjerne "familietragedie". Gjennom de siste årene har det vært mange slike. Menn som dreper kona si. Menn som dreper kona og barna sine. Menn som dreper kona og barna sine og seg selv.  Noen ganger er det også omvendt, kvinner som dreper menn og barn. Nesten 40 % av alle drap som blir begått, blir begått av en kjæreste, en ektemann, partner eller kone, en eks-kjæreste, eller eks-mann. Og i motsetning til "vanlige" drap, så er dette tall som øker. 

En mann dreper nesten hele sin familie. Den gangen var det i Vestfold. Før der igjen i Sandvika.  En mann dreper kone og barn. Og i begge disse tilfellene drepte gjerningsmannen seg selv etterpå. At kvinner blir drept av mennene sine er blitt så vanlig at vi knapt reagerer lenger. Hver eneste uke kan man lese om slikt i avisa. Og grunnene er like mange, som de er dårlige.

Drept fordi hun ville se fjernsyn? Drepte kona mens barna så på? Drept av kjæreste pga. sjalusi? En ung mann som har drept kjæresten sin i Hallingdal. Drepte kona fordi hun ville gå fra ham? En av mennene sier det rett ut. Hun ville gå fra ham. Han hadde ikke annet valg enn å drepe henne? Kan vi leve med å ha det slik?

Lenkene her er av eldre dato, men et enkelt googlesøk viser at det finnes hundrevis av tilsvarende saker. I følge nyere forskning, så blir ett av tre mord begått av den dreptes nåværende eller tidligere partner. Og den drepte vi snakker om her er i all hovedsak en kvinne. Og den som dreper er en mann.

Er det utlendinger som begår ugjerningen, kaller vi det gjerne æresdrap. Og greier på den måten å skape en illusjon om at det er et kulturelt fenomen. Noe som ikke angår oss, noe som er oss fremmed. Men de fleste slike drap blir faktisk begått av nordmenn, og etniske nordmenn er da ikke oppvokst i en kultur hvor det å drepe noen har noe om helst med ære å gjøre? Men allikevel blir altså stadig nye kvinner drept?

Og i tillegg til de som blir drept, så har krisesentrene landet rundt større søkning enn noensinne, og et ukjent ( men stort ) antall kvinner går rundt med voldsalarm, eller lever på ukjent adresse. På flukt fra en som de engang elsket. På flukt fra en som ofte hevder at han fremdeles elsker.

Hva er det som gjør at altfor mange menn mener at de har rett til å styre kvinners liv? Både mens de er sammen, og etterpå? Og som mener at hvis kvinnen ikke lar seg styre, så har de rett til å utøve makt for å oppnå det de vil? Hva er det som gjør at menn som gjerne kan framstå som kjernekarer i nabolaget, kanskje er personlig kristne, og ser ut som deg og meg, går hjem til den de sier de elsker høyest, og voldtar, slår, mishandler, dreper?

Selvfølgelig gjelder det ikke alle menn. Jeg VET at de fleste menn er skikkelige mannfolk, som aldri vil finne på å legge hånd på verken kone eller barn. Og, ja jeg vet at noen kvinner kan være utrolig provoserende, og at det også finnes kvinner som slår. Og som dreper.

Men jeg kan ikke la være å la meg engasjere, selv om jeg dermed kan riskere å støte noen som føler seg urettmessig uthengt bare i kraft av sitt kjønn. Så hvis du er en som aldri ville finne på å slå en kvinne, og jeg akkurat nå har fornærmet deg, så beklager jeg det. Det er ikke deg jeg snakker om. Og blir du provosert, så la det ikke gå utover meg. La det heller gå utover de som faktisk er problemet. De som gjør at  kvinner oftere er utsatt for vold hjemme hos seg selv, enn utenfor "hjemmets trygge arne" De som gjør at du, og andre uskyldige menn, også blir sett på som potensiellt voldelige.

Vi er flinke til å fordømme hvis det er en med mørkere hudfarge som har begått et overgrep mot en kvinne. Og det skal vi selvfølgelig også gjøre. Alle overgrep bør fordømmes! Men i Norge er det faktisk flest norske menn, og den eneste måten vi kan få bukt med problemet på, er å rope høyt og klart at dette er noe vi tar avstand fra. Og det bør ikke bare være en kvinnekamp, der har faktisk også menn som ikke slår et ansvar!

Menn hører på menn. Fortell kompisen din, kollegaen din, broren din at skikkelig mannfolk ikke tukter dama si med psykisk eller fysisk vold! At det bare er feiginger som slår!

Snakk om det på arbeidsplassen, med venner og kollegaer. Har du en venn du vet slår, prat med ham og be ham om å søke hjelp. Ikke lukk øynene, det er ikke noen privatsak, det er et lovbrudd og samfunnsproblem! Vis at dere tar avstand, vis at dere synes det er uakseptabelt! 

Og DU - du der ute som har en mann som slår. Som plager deg fysisk eller psykisk. Som kanskje er så fortvilet over at du oppfører deg så dårlig, at han bare MÅ slå deg, tukte deg, oppdra deg. Kom deg vekk! Det er ikke DIN skyld at HAN slår. Det er INGENTING du kan gjøre, som gjør at du fortjener juling. Det er HAN det er noe galt med, det er han som er farlig. Så kom deg vekk! Slik at det ikke er DEG vi leser om neste uke i avisa ...

 


(Begge bildene er kjøpt hos Shutterstock.com)

***

Andre tilsvarende saker:
 

http://www.expressen.se/index.jsp?a=547366

http://www.dagbladet.no/nyheter/2003/03/02/362925.html

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=136722

http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/article150580.ece

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_ostfold/5519551.html

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=302722

Og dette er bare noen av mange, mange flere ...

***

#drap, #konemishandling, #æresdrap, #familietragedie, #familievold, #vold, #kvinnemishandling

Bokanmeldelse: Størst av alt av Malin Persson. En bok de fleste elsker. Dessverre ikke jeg.

«Størst av alt» ble kåret til Sveriges beste kriminalroman i fjor.  Jeg har ingen mulighet til å vite om det stemmer, siden jeg har lest veldig få av fjorårets svenske kriminalromaner. Men hvis dette virkelig var den beste, så tenker jeg at det er like greit ...

 

Malin Persson Giolito er datter av den kjente krimforfatteren Leif G.W. Persson. Selv er hun advokat, har jobbet i Europakommisjonen, og er bosatt i Brüssel. Hun har gitt ut tre romaner, og den siste, «Størst av alt» ble kåret til både Sveriges og Nordens beste kriminalroman. Les mer om forfatteren på forlagets hjemmeside her: http://ahlanderagency.com/authors/malin-persson-giolito/

Forlagets omtale:

De seks i klasserommet pleide ikke å henge sammen. Fem var elever, men denne morgenen satt de ikke ved pultene sine og lyttet konsentrert til læreren. Nei. Denne dagen, og livene deres, var i ferd med å bli ødelagt for alltid.

Hvem var de? Hvorfor var de der? I akkurat det rommet, på akkurat det tidspunktet. Og hvorfor sitter Maja Nordberg ni måneder senere i retten mellom advokatene sine,  mens hun gjentar disse ordene for seg selv, Uskyldig til retten har sagt at man er skyldig.

Boken er oppdelt i kapitler, der vi følger en dag i rettsalen i hvert kapittel, og deretter får Maria Nordbergs - hovedperson og fortellerstemme -  tilbakeblikk på

hva som har skjedd tidligere.

Boken starter i et klasserom der 18 år gamle Maria sitter med sin døde kjæreste, Sebastian, i fanget. Rundt dem ligger en rekke døde eller hardt skadede ungdommer. I neste kapittel har vi forflyttet oss til rettsalen. Det er gått ni måneder siden massakren, og Maria er tiltalt for ugjerningen. "Folkedomstolen" har allerede talt og funnet henne skyldig, men hun har en av Sveriges dyktigste advokater som forsvarer. Vil han greie å få henne frikjent? Spørsmålene retten må finne ut av , er hvem som skjøt hvem, og om det var nødverge eller drap.

Siden forfatteren er utdannet jurist, så antar jeg også at selve rettsaken og alt i forbindelse med rettsprosessen er korrekt beskrevet. Språket er lettlest og til dels «pludrete» og passer til den tenåringsjenta Maria er, tidvis er det også krydret med både humor og gode språklige bilder. Hele boken presenteres via Marias tanker, og hun framstår som en ganske smart, temmelig forvirret men ikke altfor sjarmerende ungjente. Hun forteller om skolemassakren og det som skjer i rettsalen med kynisk distanse, og virker omtrent blottet for følelser.  

Boken presenteres som et rettsaldrama, men selv om de fysiske rammene er lagt til rettsalen, så  framstår den i lange deler som en oppvekstroman. Vi får grundig innføring i et ungt og overfladisk rikmannsmiljø, der Sebastian er den selvsagte lederen, rikmannsønnen mange skulle ønske de var, men som få av dem virkelig liker. Her er stoffmisbruk, elleville fester, overforbruk og rike foreldres omsorgssvikt. En tilværelse som er kynisk, kald og overfladisk, akkurat som Maria og de fleste av vennene hennes også framstår. Etter hvert ser vi riktignok sprekker i fasaden, sårbarheten dukker opp, men allikevel uten at denne leseren noen gang helt greier å komme under huden på Maria. Langt mindre like henne.

Det er allikevel ikke min største innvending mot romanen, det finnes en rekke virkelig gode romaner der hovedpersonen ikke er spesielt sympatisk. Problemet er at Maria i tillegg er temmelig  "flat" og virker temmelig uengasjert i sin egen skjebne. Hvorfor skal den da engasjere meg? Jeg bryr meg rett og slett ikke om hvorvidt Maria er uskyldig eller ikke. I tillegg er boken ikke spesielt spennende, det er for mye oppvekst og for lite krim, først i siste tredjedel blir det mer driv i historien, og derfra og ut hever den seg betraktelig.

Siden jeg synes krimlitteraturen ofte er i overkant formelbasert og derfor ofte framstår ganske like, så er jeg bestandig positivt innstilt til bøker som presenteres som "ny og frisk og annerledes", slik mange har gjort om denne romanen. Men når jeg verken heier på hovedpersonen eller har antydning til spenningspuls, og samtidig kun er måtelig interessert i å få vite hvordan det hele ender, da blir det dessverre vanskelig å stille seg sammen med den store heiagjengen som denne romanen har fått. For les den gjerne, det er stor sjanse for at du vil like boken bedre enn jeg gjorde. Både Vg, Dagbladet, Aftenposten og en rekke andre aviser og anmeldere har gitt denne boken toppkarakterer, forfatteren kan spille Ludo med bare femmere og seksere. Av meg får hun bare en ganske svak firer, i all hovedsak for originalitet og godt språk.

***

Terningkast 4.

***

 

Til info:

Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap - og noen ganger vennskap - til forfatter eller forlag som står bak boken. Jeg er veldig bevisst på at det ikke skal påvirke anmeldelsene mine, men for ordens skyld så vil jeg allikevel alltid være åpen om evt. tilknytning. Jeg er ærlig og anmelder også bøker jeg ikke liker, men jeg leser av lyst og ikke av plikt. Jeg kjøper derfor bøker jeg tror jeg vil like, noe som forklarer at det er en overvekt av bøker med positiv omtale på bloggen min. 

Når det gjelder Størst av alt, Malin Persson Giolito og Cappelen Damm forlag:

Jeg verken kjenner eller har noen gang møtt forfatteren. Jeg har ingen tilknytning til Cappelen Damm, men jeg har møtt flere av dem som jobber der i litterære sammenhenger og er "venn" med noen av dem på Facebook.  Jeg har kjøpt og betalt romanen selv.

***

#malinperssongiolito #størstavalt #bokanmeldelse #bokomtale #cappelendamm #terningkastfire

Hva slags foreldre er det som ikke kjenner igjen sitt eget barn?

Tenk å ikke kjenne igjen sin egen datter? Det høres utrolig egoistisk ut, gjør det ikke? Som om man ikke bryr seg, som om man ikke gidder...  Jeg vet at det er slik mange tenker, men det behøver ikke skyldes egoisme. Det kan skyldes ansiktsblindhet. (På latinsk prosopagnosi.) Forskerne tror at cirka 2 prosent av oss er rammet, i større eller mindre grad. Og noen av dem som er rammet kjenner ikke engang igjen sitt eget ansikt ...

Danske Lars har det ikke fullt så ille. Han kjenner igjen seg selv, han er middels rammet, slik som de fleste av oss. For ja, jeg er også ansiktsblind. Så intervjuet med Lars her, beskriver også noen av utfordringene i min hverdag.

Jeg lider av det som på latinsk heter prosopagnosi. Og jeg er ikke alene om det. Jeg deler skjebne med minst to prosent av Norges befolkning. Og vi er i godt selskap, både Prinsesse Victoria og Brad Pitt har stått fram og fortalt at de lider av det samme. Uten at det er noen særlig trøst i det ...

Allikevel er det de færreste som har hørt om plagen. På norsk kaller vi det ansiktsblindhet. Hvilket er et litt snodig navn, jeg ser jo ansikter og jeg er ikke blind. Men jeg lagrer dem ikke. Lukker jeg øynene og tenker på venner, naboer, ansatte, så ser jeg dem ikke for meg. Ikke ansiktstrekk, ikke nesestørrelse, ikke øyefarge. Der hvor andre antagelig kan lukke øynene og beskrive hvordan et ansikt ser ut, så ser jeg bare en spøkelseskladd, en utvisket, tåkete flekk.

uten navn (2)

Jeg er allikevel i stand til å pugge ansikter. Skal jeg møte noen, kan jeg bla gjennom vennelista på facebook og se hvordan de ser ut, og er jeg heldig så husker jeg det til vi møtes. Jeg husker også de jeg møter ofte nok, de jeg ser daglig, kanskje ukentlig. Jeg kjenner igjen barna og mannen min, i hvert fall når jeg møter dem i "real life", Gamle bilder kan være verre ...

Det fungerer også å koble personer til steder. Når kassadama på Meny sitter der hun skal, så ser jeg at det er henne. Når jeg er på redaksjonsmøter på Labo, så er jeg ikke forundret over at det faktisk er den faste redaksjonen som sitter der. Problemet er at folk forflytter seg jo, de er ikke alltid der de skal. Redaksjonssjefen på Labo handler også på Meny, og da er jeg straks ute å kjøre ...

I tillegg til alle de jeg møter, som jeg ikke vet at jeg skal møte. Jeg kunne fortalt om en rekke situasjoner som DU ganske sikkert ville synes var rasende morsomme. Men da Gyldendalredaktøren min gjennom nesten et år brått dukket opp på «feil» sted, ble det en ganske pinlig taushet da jeg presenterte meg med fullt navn ...

Lider du av ansiktsblindhet? Meld deg inn i Facebook-gruppa vår.

De fleste overser noen noe ganger, jeg overser noen hver gang.
Tar jeg en tur på det lokale kjøpesenteret, er jeg nærmest garantert å fornærme noen. Jeg prater hyggelig med den sympatiske bokhandleren når jeg skal selge bøker i bokhandelen hennes, men møter jeg henne på torget dagen etter, så strener jeg antagelig rett forbi.

Foreldrene til barnas venner som jeg har sittet ved siden av gjennom flere år på fotballbanen, tidligere kollegaer fra Østlandsposten, forfatteren som var innom meg på kontoret i går ... Ansiktene deres er glemt og gjemt på for meg et ukjent og utilgjengelig sted. Nesten hver gang jeg går inn i en forsamling, så er jeg på ukjent grunn. Det hjelper ikke å kjenne folk, når man ikke kjenner dem igjen. Faktisk er det bedre dersom jeg IKKE kjenner dem, da slipper jeg i hvert fall å fornærme dem ... Når jeg skal i et selskap, alliere jeg meg derfor ofte med vertinnen på forhånd, hvem kjenner jeg, hvem har jeg møtt før? Skal jeg presentere meg med navn, eller takke for sist?

Det blir ikke enklere av at jeg i tillegg ofte også glemmer hva folk heter. Det er vanskelig å huske navn når man ikke har noe ansikt å koble dem til. Innimellom kan et rødt hår eller skjegg, et par dinglende øredobber, en spesiell genser eller briller gjøre det enklere, i hvert fall slik at jeg i det minste finner tilbake til den eller de jeg akkurat snakket med, etter å ha vært en tur på toalettet. Allikevel har jeg hatt mange ubehagelige episoder der jeg kommer tilbake etter et toaletttbesøk, og de jeg sto sammen med har forflyttet seg. Hvor er de? HVOR ER DE? Noen ganger går jeg tilbake feil gruppe, og skjønner først på de undrende blikkene deres, at det ikke er "mine" folk. Slikt er flaut ...

I tillegg har selv folk jeg tror jeg kjenner igjen, en ubehagelig tendens til å endre seg. Barbere vekk skjegget, forandre hårfarge, bytte klær og smykker, velge bort brillene til fordel for linser ...

Før i tiden var det mange ansiktsblinde som ikke oppdaget at de hadde problemer.
De bodde på bygda og møtte de samme femten personene dag ut og dag inn, det er innunder grensen for hva de fleste ansiktsblinde takler. Men i disse dager, hvor vi stadig flytter, skifter jobb bosted, ja sågar partner og familie, er ting ganske så annerledes. Noen ansiktsblinde velger derfor å isolere seg, takker nei til større selskaper, unngår jobber hvor de må møte nye mennesker.

Så klok har ikke jeg vært.

I alle mine jobber, som selger, journalist og forlegger, møter jeg stadig nye mennesker. Nye forfattere, nye kunder, nye bokhandlere, nye intervjuobjekter. Nye mennesker som jeg har glede av å møte i dag, men som jeg vet at jeg mest sannsynlig går rett forbi dersom jeg møter dem i morgen. Jeg har personer jeg har intervjuet i forskjellige settinger tre ganger i løpet av et par uker uten å kjenne dem igjen, jeg har spurt gamle klassevenninner om navn når jeg skulle signere bok til dem ... Det gjør meg selvfølgelig både flau og trist, men langt verre enn min ubekvemhet, er det dersom de jeg møter blir lei seg.

uten navn (3)

Dersom forfatteren som skal debutere på forlaget mitt neste år tror at jeg ikke gidder å snakke med ham. Dersom hun jeg intervjuet om livet hennes i går, tror at jeg gir blaffen i skjebnen hennes - eller enda verre: dømmer henne - fordi jeg ikke hilste på henne i butikken i dag.

I tillegg er det selvfølgelig et handikapp i forhold til jobben. I disse nettverksbyggingstider der bekjentskap blir stadig viktigere, har slike som meg knapt en sjanse. Selv ga jeg opp omtrent første gang jeg hørte ordet. Å forsøke å bygge nettverk fungerer nemlig helt mot sin hensikt for slike som meg. Istedenfor å få en stadig større krets av kjente som kunne bidratt til hjelp jeg sikkert sårt trenger, skaffer det meg isteden bare flere folk som synes jeg er - i beste fall merkelig og sær - i verste fall uhøflig, overlegen og ufin. Det faktum at jeg kan huske omtrent hvert ord vi snakket om sist vi møttes, hjelper lite, når jeg ikke husker hvilken munn ordene kom ut av.

Skjønt akkurat denne munnen ville jeg antagelig husket ...

(Skjønt akkurat denne munnen ville jeg antagelig husket ...)

Allikevel, jeg skriver ikke om dette for å få medlidenhet for min egen del.
Jeg skriver dette fordi dette blogginnlegget gir meg mulighet til å rette søkelys mot en ganske ukjent tilstand som mange tusen nordmenn lider av.

Mange av dem vet det ikke engang selv, de tror bare de er distre, uoppmerksomme, sløve. Selv har jeg tidvis fått høre at jeg var overlegen fra jeg var femten, men jeg trodde bare jeg var uoppmerksom, så jeg var over 30 før jeg skjønte at de fleste andre faktisk kjenner igjen folk de har møtt en gang eller to før ...

Jeg skriver dette fordi jeg håper at neste gang naboen, kollegaen eller andre som burde ha hilst på deg ikke gjør det, så er det ikke sikkert du skal ta det personlig. Det er godt mulig at de ikke overser deg med vilje. Det kan hende de ikke kan noe for det.

Og ikke minst, jeg skriver dette for å be om unnskyldning.

Dersom du som leser dette er en av dem jeg har oversett, en av dem jeg har fått til å føle seg usynlig, så vær så snill og tilgi meg!

Jeg overså deg ikke med vilje, det var ikke meningen å fornærme deg. Neste gang vi møtes, hils gjerne først. Jeg lover at jeg skal hilse tilbake. For jeg er ikke overlegen. Jeg er bare ansiktsblind.

***

Her kan dere se meg snakke om det på God Morgen Norge:

Les mer om ansiktsblindhet her:
http://sv.wikipedia.org/wiki/Prosopagnosi
http://fof.se/tidning/2011/3/ansiktsblinda-ses-pa-facebook

Lurer du på om du er ansiktsblind? Det finnes mange tester du kan ta på nett, Dette er en av dem:
http://www.faceblind.org/facetests/index.php'

Lurer DU på om du lider av ansiktsblindhet? Du finner Facebookgruppa for ansiktsblinde ved å klikke her. Der finner du tester og informasjon. Og ikke minst, likesinnede :-)

 

***

#ansiktsblind, #prosopagnosi, #nettverksbygging

 

Bokanmeldelse: Lewismannen av Peter May. En nesten helt perfekt kriminalroman

  • Etter å ha latt meg begeistre av Svarthuset, var det med spenning jeg startet på oppfølgeren, Lewismannen. Kom jeg til å like den like godt?
  •  

Forfatteren, Peter May, er født i Glasgow, men i dag bosatt i Frankrike. Han har skrevet en rekke prisbelønte bøker.

Forfatterens hjemmeside finner du her: http://www.petermay.co.uk/

 

Forlagets omtale:

Etterforsker Fin Macleod har sluttet i Edinburgh-politiet. Ekteskapet med kona er også over. Han returnerer til Isle of Lewis, den stormherjede øya i Ytre Hebridene hvor han vokste opp. Her begynner han å bygge opp igjen ruinene etter det som en gang var barndomshjemmet hans. Fin vil lage et nytt hjem og reparere forholdet til barndomskjæresten Marsaili og sønnen de har sammen, Fionnlagh. 

Fins planer blir satt på vent da noen torvkuttere finner et godt bevart lik av en ung mann. Faren til Marsaili, Tormod Macdonald, er på vei inn i demensens mørke - hva er forbindelsen mellom ham og liket i torvmyra? Og hvordan er det mulig å kaste lys over Tormods historie når han selv ikke kan fortelle?

Akkurat som i bok nummer en, får vi også her to fortellinger som presenteres gjennom to forskjellige synsvinkler, for deretter å veves sammen. Vi får nåtidshistorien med Fin Macleod som hovedperson. Han har sluttet i politiet, men siden DNA-et til mannen politiet graver opp fra torven viser at den avdøde er i familie med morfaren til Fins sønn, ønsker han allikevel å finne ut hvem den døde personen i torvmyra er. Og ikke minst, hvem som drepte ham. Kan morderen være morfaren, Tormod Macdonald?

Sporene fører ham blant annet til et dystert barnehjem i Edinburgh, der barna blir utsatt for voksne som absolutt ikke burde ta vare på barn. 

Den andre delen, presenteres i jeg-form av morfaren selv, Tormod Macdonald. Han er gammel og svært dement, men husker allikevel glimt fra barn og ungdommen. Og det er nettopp denne tiden vi må tilbake til for å finne ut hva som virkelig skjedde. For hvem er Tormod Macdonald egentlig? Gjennom tilbakeblikkene kommer vi stadig nærmere svaret, men minnene svekkes dag for dag, og det haster å oppklare saken før han tar med seg sannheten i graven ...

Miljøskildringene i Lewismannen er, akkurat som i Svarthuset, fantastiske. I Svarthuset syntes jeg allikevel de tidvis bremset spenningen i historien, det synes jeg ikke denne gangen. Tempoet i Lewismannen er raskere og spenningen større. Denne boken er absolutt ikke munter, men heller ikke, i motsetning til den forrige, bare dyster. Her finnes små opplevelser av lykke, til og med været er hakket bedre, og selv i de dystreste delene, aner jeg ofte spor av håp. Både i barndomsdelen, og i den voksne Fins voksende følelser for ungdomskjæresten 

Han tenkte på henne nå. Så henne for seg. Huden som rødmet i vinden, håret som flagret bak henne. Tenkte på de kornblå øynene som tittet frem gjennom den beskyttende rustningen hennes, hvordan hun avvæpnet ham med vidd, knuste hjertet hans når hun smilte. Og han lurte på om det fantes noen veil tilbake.  

Peter May håndterer språket usedvanlig godt, boken er full av formuleringer som rett og slett er en fryd å lese. Noen ganger måtte jeg rett og slett lese avsnitt om igjen, bare for å ha gleden av å fryde meg over språket. DET er ikke vanlig for denne leseren, spesielt ikke i en krimbok.

... det var for mange minner her inne. Kaffeflekken på kortbordet som var formet som Kypros. Bøker på rekke og rad med eksotiske titler sto fortsatt i bokhylla. Lukten fra pipa til Artairs far hang fortsett i blå striper i den stille luften. Om han trakk pusten dypt, var den der, selv om det bare var i hans egne minner ...

...  Lyset fra månen som lyste på den stille sjøen, var nesten smertelig sterkt, stjernene over ham skinte som om en billion hvite nåler prikket i universet. I det sjelløse teltet ventet bare en kald sovepose, noen få papirark som beskrev hans sønns død, og alle de søvnløse timene han visste han måtte komme gjennom før det ble morgen.

Spenningen holder seg helt til avslutningen, en dramatisk sådan. Dette er rett og slett en nesten helt perfekt kriminalroman!

En liten innvending dog:

Det som virker som et tydelig "frampek"" i denne boken, er at vi den avsluttende boken i trilogien kommer til å få vite mer om bilulykken som førte til at Fins åtteårige sønn omkom. Det er jeg spent på, for en av de få innvendingene jeg hadde mot Svarthuset, var Fins merkelig  distanserte sorg. Dette blir enda tydeligere i Lewismannen. Fin virker rett og slett ikke særlig opptatt av sine egne barn og barnebarn, men er langt mer opptatt av andres barn som for lengst er døde ... Det er et karaktertrekk som jeg er usikker på om er tilsiktet av forfatteren. spesielt hvis jeg har rett i at han kommer til å bygge store deler av tredje bok nettopp på savn og sorg?

På den ene siden har du en etterforsker som blir rasende når han hører om barnehjemsbarns skjebne femti år tilbake, ja så rasende at han ønsker å slå.

Det var nesten smertefullt å kjenne på den medfølelsen han hadde med disse stakkars ungene. Han ønsket å slå løs på noe, eller noen, på deres vegne.

På den annen side virker hans egen sorg over sin egen sønns død temmelig overfladisk, og når han oppdager at han har en voksen sønn, velger han allikevel å reise fra ham og knapt ta kontakt på ni måneder. Han viser heller ingen interesse for å hilse på sitt nye barnebarn, og spør ikke engang hva barnet heter, det får vi vite i en bisetning av barnets mor. Fin vokste selv opp sammen med sin kjærlighetsløse tante, det har selvfølgelig formet ham, men hvorfor da denne voldsomme medfølelsen med de fremmede barna? Det finnes riktignok både fedre og mødre som er mer opptatt av å redde verden enn sine egne barn, men det er allikevel noe som skurrer, og som får meg til å undres over om forfatteren selv kanskje ikke har barn?  At det er derfor det skorter på troverdigheten? Eller er dette en del av noe større, en karakterbrist som vil få en sannsynlig forklaring i neste bok i trilogien? 

Det gjenstår å se, jeg jeg gleder meg uansett til å lese den.

 

***

 

Terningkast 6.

 

***

 

Til info:

Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap - og noen ganger vennskap - til forfatter eller forlag som står bak boken. Jeg er veldig bevisst på at det ikke skal påvirke anmeldelsene mine, men for ordens skyld så vil jeg allikevel alltid være åpen om evt. tilknytning.

Når det gjelder Svarthuset, Peter May og Goliat forlag:

Jeg har aldri møtt forfatter Peter May. Boken var en gave fra Goliat forlag. Jeg har møtt de som driver forlaget i forbindelse med en kommende pocketutgivelse, men har ingen fordeler av å blogge om bøkene deres. Jeg er "venn" med Tiger Garte på Facebook og har møtt ham i litterære sammenhenger, men vi er ikke personlige venner.

 

Bokanmeldelse. Myrkongens datter. Annerledes og interessant oppvekstroman. Ikke fullt så god som thriller.

 

«Myrkongens datter» er en bok jeg startet å lese sommeren 2017. Etter at boken var halvlest ble den liggende, før den igjen ble tatt frem i romjulen. Romanen er skrevet av amerikanske Karen Dionne. Hun har mottatt flere priser for sitt forfatterskap og "Myrkongens datter" er hennes fjerde utgivelse.

Les mer om forfatterne på hennes hjemmeside her: http://www.karen-dionne.com/

Forlagets omtale:

Da mannen kjent som Myrkongen rømmer fra fengselet, mistenker Helena umiddelbart at hun og hennes to døtre er i fare. Ingen, ikke engang Helenas mann, kjenner fortiden hennes. De vet ikke at hun ble født i fangenskap, at hun ikke hadde kontakt med omverdenen før hun fylte 12 år. Eller at hennes far oppdro henne til å drepe. De vet ikke at Myrkongen kan jakte og overleve i villmarken bedre enn noen. Med ett unntak - hans egen datter.

Helena, bokens hovedperson, bor sammen med ektemannen Stephen og de to døtrene deres i Michigan. De vet ingenting om Helenas spesielle oppvekst. Da Helenas mor var 14, blir hun kidnappet og voldtatt. Resultatet er datteren Helena. Som barn aner ikke Helene at moren er kidnappet, hun vokser opp sammen med faren og moren i en enkel og avsideliggendes hytte. Den eneste virkeligheten hun kjenner er foreldrene, myrene, skogen og dyrene. Hun elsker og frykter faren, er mindre knyttet til den kuede moren, og ser ingen andre mennesker før hun er tolv år gammel. Først da unnslipper hun og moren fangenskapet, De flykter tilbake til morens familie, men som voksen flytter hun fra dem og tar seg en ny identitet. Ikke engang ektemannen, Stephen, vet at hun egentlig er den jenta som mediene har gitt navnet «Myrkongens datter.»

Da faren dreper to fangevoktere og rømmer fra fengselet, skjønner Helena at faren er på jakt etter henne. Da hun var barn lærte faren henne alt om jakt og sporing ute i myrene, alt som var nødvendig for å overleve i ødemarken. Nå får hun på ny bruk for kunnskapen. Hun må finne faren før han finner henne.

Synsvinkelen i romanen er Helenas, nåtiden er skrevet i presens, og barndomsminnene i fortid. Dialogene er få og persongalleriet begrenset. Vi forholder oss til Helenas tanker og opplevelser, vekselsvis som ungt barn og voksen. Karen Dionne skriver lett, om enn kanskje litt naivt, men det enkle språket kler Helenas personlighet. Det fungerer derfor stort sett godt, spesielt der det er den unge Helena som snakker. Karakterene føles troverdige, selv om man som leser skulle ønske det var litt mer tak i den kuede moren. Jeg tror også - langt på vei - på det psykologiske spillet mellom far og datter, vekslingen mellom kjærlighet, beundring, avsky og frykt, spillet dem imellom, hvordan han oppdrar henne med enkel belønning og tidvis grusom straff. Naturbeskrivelsene er vakre, det er lærerikt å lese om hvordan de lever i pakt med naturen, livnærer seg av fiske og jakt, utnytter alle ressursene naturen gir dem.

Det er rett og slett veldig mye som er bra med denne romanen. Så hvorfor var dette en bok jeg la fra meg et halvt år, før jeg valgte å ta den fram igjen?

For meg ble den rett og slett aldri spennende nok.

"Myrkongens datter" er en todelt bok, både en meget spesielt oppvekstskildring og en spenningsroman. Jeg synes oppvekstdelen fungerer best, spesielt der vi går direkte inn i samspillet mellom far og datter. Til å begynne med fungerer også jakt og natur-scenene som viser oss hvordan den unge jenta ble en slik dyktig jeger, men etter hvert blir de for mange og for detaljerte. Det bremser spenningen.

Når vi kommer over til nåtiden blir boken mer det den presenteres som, en thriller. Også her er det i overkant lange tilbakeblikk, men det er tidvis allikevel spennende når vi følger Helenas jakt på faren. Eller kanskje det er omvendt, faren som jakter på datteren?

Forfatteren greier  allikevel ikke helt å overbevise meg om datterens behov for selv å jakte på den psykopatiske og morderiske faren. Motivasjonen er tilsynelatende et ønske om å se faren igjen, selv om hun bevisst har unngått å besøke ham i alle de årene han satt i fengsel. Først etter å ha funnet flere lik, vurderer hun å alliere seg med de mange politistyrkene som leter etter ham, men da er det selvfølgelig for sent. Helenas forhistorie og farens psykiske makt over henne, hindrer henne også flere ganger i å ta valg som hadde avsluttet boken, faren og jakten minst femti sider tidligere, men det som var et troverdig handlingsmønster hos barnet Helena, fungerer ikke like godt hos en voksen kvinne som ellers framstår både moden og reflektert. Selv ikke da hennes egne døtre og ektemannen blir direkte truet, avslutter hun «spillet», men sørger istedenfor for å frata seg selv overraskelsesmomentet og sørge for at jakten fortsetter. 

«Myrkongens datter» er en annerledes roman. Det er positivt, jeg liker at det etter hvert kommer romaner som beveger seg utenfor krim- og thrillersjangernes begrensninger. Den er kategorisert som en psykologisk thriller, men i mine øyne fungerer oppvekstskildringene absolutt best.

 

 

***

 

Terningkast 4.

 

***

 

Til info:

Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap - og noen ganger vennskap - til forfatter eller forlag som står bak boken. Jeg er veldig bevisst på at det ikke skal påvirke anmeldelsene mine, men for ordens skyld så vil jeg allikevel alltid være åpen om evt. tilknytning.

Når det gjelder Myrkongens datter, Karen Dionne og Juritzen forlag:

Jeg har aldri møtt forfatteren. Boken var en gave fra Juritzen forlag. Jeg har møtt Arve Juritzen i litterære sammenhenger og i forbindelse med skriveprosjekter, men jeg har ingen fordel av å blogge om bøker fra forlaget hans. Jeg er "venn" med daglig leder Sarah Natasha Melbye på Facebook, men vi er ikke personlige venner.  

Bokanmeldelse: Svarthuset av Peter May. Både en spennende krim OG en medrivende oppvekstroman.

 

 "Svarthuset" kom først ut i Frankrike, og har siden gått sin seiersgang verden rundt. Kriminalromanen er hyllet av både lesere og kritikere og tildelt en rekke priser. Den vant blant annet "The Barry Award", som årets beste krim i USA i 2013.

Forfatteren, Peter May, er født i Glasgow, men i dag bosatt i Frankrike. Han har skrevet en rekke prisbelønte bøker.

Forfatterens hjemmeside finner du her: http://www.petermay.co.uk/

 

Forlagets omtale:

Et bestialsk mord på Isle of Lewis ligner et annet mord begått på fastlandet noen måneder tidligere, og etterforsker Fin Macleod blir sendt fra Edinburgh for å bistå i saken. Fin er selv oppvokst på denne øya i Ytre Hebridene, og mordutredningen blir samtidig en reise tilbake til hans egen vanskelige oppvekst.

Fin møter personer og steder som han tidligere har flyktet fra. Det vakre, men ødslige landskapet fører ham tilbake i tiden. Klippeøya An Sgeir, fuglefjellet ute i Atlanterhavet der øyas unggutter har sin manndomsprøve på den årlige gugajakten, bærer en hemmelighet som Fin helst ikke vil vite om. Jo nærmere saken kommer en oppklaring, jo nærmere kommer han selv en farlig konfrontasjon med fortiden.

Svarthuset er første bok i Peter Mays Lewis-trilogi om etterforsker Fin Macleod.

«Svarthuset» utspiller seg i landsbyen Cobost, på øya Isle of Lewis, helt nord på Ytre Hebridene.

Et kjærestepar har planer om å få seg en hyrdestund i et gammelt båthus. Isteden finner de en naken mann hengende fra en bjelke. Magen er kuttet åpen, tarmene henger ut av buken. Det minner om et annet mord som skjedde noen uker tidligere, i Edinburgh.

Etterforsker Fionnlagh Macleod kommer nettopp fra Isle of Lewis, og får beskjed om å etterforske det nye mordet. Fin drar svært motvillig tilbake til øya der han engang vokste opp. Han har nylig mistet sønnen sin i en bilulykke, der sjåføren stakk av. Tilbake i Edinburgh sitter konen Mona, i restene av et ekteskap de begge egentlig har gitt opp.

Mannen i båthuset viser seg å være Angus Macritchie, en usympatisk og dårlig likt mann som svært få på øya har noe godt å si om. Mange har motiv for drapet, til og med den lokale presten, Duncan. Datteren hans anmeldte Angus for voldtekt kort tid før drapet, kan det være presten som har hevnet seg? Eller er det krøplingen Calum som havnet i rullestol på grunn av nettopp Angus? Hva med miljøaktivisten som ønsker å stoppe den tradisjonelle Gugajakten, sjøfugljakten på klippeøya An Sgeir der 2000 havsule blir drept årlig? Eller kan det ha noe med det som skjedde den eneste gangen Fin selv deltok på jakten, da det kom en mann for lite tilbake?

Trådene er mange, og romanen kunne fint spunnet «kun» om disse. Men dette er, i tillegg til å være en drivende kriminalroman, også en svært god oppvekstroman.  Vi møter Fin som barn og ungdom og blir gjennom hans egne øyne kjent med oppveksten på den lille og værbitte øya. Hadde det ikke vært for den svært strenge gudstroen som rådet der, så hadde det passet å kalle den gudsforlatt. I tillegg er det en øy de ondeste av værgudene tydeligvis har lagt sin elsk på. Riktignok er omgivelsene vakre på en solskinnsdag, men dem er det ikke mange av. Akkurat som de fleste menneskene på øya, er også været deprimerende dystert. Peter May skildrer en øy der det ofte er storm, vinden uler konstant og havet sjelden ligger stille. Arbeidsledigheten rår, de unge flytter vekk og alkohol er for mange den eneste trøsten. Kanskje da ikke så rart at de gjenværende menneskene på øya virker rammet av apati og håpløshet?

Fins oppvekst startet allikevel bra, familien var riktignok fattige, men foreldrene var snille. Lykken snur den dagen foreldrene dør i en bilulykke og Fin havner hos en tante, uten evne til å vise eller føle kjærlighet. Kjærligheten finner den unge Fin allikevel, i hvert fall en stakket stund, i barndomsvenninnen Marsaili MacDonald. Forholdet holder ikke, noe han i hovedsak kan skylde seg selv for. Da den voksne Fin kommer tilbake til øya, er hun gift med Artair, hans venn og rival fra barndommen,

Romanen veksler mellom de to delene, nåtidens mordetterforskning, og barndommens minner. I nåtiden presenteres historien sett fra den voksne etterforskerens vinkel, i fortidsdelen ser vi historien i jeg-perspektiv, gjennom den unge Fins øyne. Det er en veksling som fungerer særdeles bra. På finurlig vis bindes for og nåtid sammen, romanen åpner seg og blir virkelig. Trådene samles, hele tiden med både underliggende og høyst reell dramatikk. Detaljrikdommen er fantastisk, og tidvis varter forfatteren opp med noen av de vakreste miljøskildringer jeg noen gang har lest i en kriminalroman.  Været er stort sett dårlig, havet så rasende at man nesten kjenner saltsmaken på tunga, både naturkreftene og menneskenes kamp for å overleve under de ekstreme forholdene er eminent skildret. 

Romanens største styrke er kanskje også romanens største svakhet.

For i den grad denne romanen har noen svakheter, så blir miljøskildringene så mange og så detaljerte, at det innimellom stjeler fokus og bremser spenningen. I tillegg synes jeg, dog bare nesten som en bisetning, at Fins sorg over sønnen, en åtte år gammel gutt som døde bare uker i forveien, gjør merkelig lite inntrykk, både på meg og etterforskeren. Forfatteren beskriver riktignok sorgen Fin føler, men han evner aldri å få meg til å føle den. Det virker mer som om sorgen over sønnen brukes der det er hensiktsmessig i historien, enn som noe ektefølt og sårt. Jeg får aldri riktig følelsen av at han var spesielt nær den forulykkede sønnen, og utviklingen senere i boken - som jeg ikke skal røpe  her - gir meg også et inntrykk av at farsrollen ikke er spesielt viktig for etterforskeren.  En mangel som blir ekstra tydelig siden May på mesterlig vis greier å gå i dybden i følelsene på de fleste av romanens andre personer.

Dette er den første boken i en triologi, og selv om jeg virkelig gleder meg til å lese den neste, så må jeg innrømme at jeg håper at neste bok har en litt mindre deprimerende grunnstemning. I Svarthuset er både mennesker og miljø gjennomgående dystert. Selv på et trist sted kan det jo muligens finnes et og annet lyspunkt eller positivt menneske?

Men de nevnte svakhetene til tross, «Svarthuset» er en fantastisk god roman, enten man velger å lese den som en kriminalroman eller oppvekstroman. Anbefales sterkt!

 

***

Terningkast 5

 

***

Til info:

Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap - og noen ganger vennskap - til forfatter eller forlag som står bak boken. Jeg er veldig bevisst på at det ikke skal påvirke anmeldelsene mine, men for ordens skyld så vil jeg allikevel alltid være åpen om evt. tilknytning.

Når det gjelder Svarthuset, Peter May og Goliat forlag:

Jeg har aldri møtt forfatter Peter May. Boken var en gave fra Goliat forlag. Jeg har møtt de som driver forlaget i forbindelse med en kommende pocketutgivelse, men har ingen fordeler av å blogge om bøkene deres. Jeg er "venn" med Tiger Garte på Facebook og har møtt ham i litterære sammenhenger, men vi er ikke personlige venner.

 

Adjø til 2017. Velkommen til 2018!

På slutten av ett år og ved starten av et nytt, er det fristende å både mimre og å se framover. To be or not to be. Hva er de sterkeste minnene fra 2017? Hva bør jeg gjøre annerledes i 2018?

2017 var året da jeg endelig fikk fullført og gitt ut Lille Linerle, historien som har levd inne i hodet mitt i tretten år. Det var både veldig godt og forferdelig skremmende. Mottagelsen gikk uventet bra, og den fikk langt mer oppmerksomhet enn jeg hadde ventet. I tillegg rørte de positive anmeldelsene meg langt mer enn jeg hadde forutsett, fremdeles blir jeg rørt når jeg tenker tilbake på alle de som sendte meldinger, mail eller ringte. Aldri før har jeg stått i køen på Rema med tårer i øynene, fordi at en for meg totalt ukjent bokhandler som hadde lett frem nummeret mitt og bare måtte fortelle meg hvor sterk berørt hun var blitt av romanen. Det sies at det skal være en første gang for alt, men slike opplevelser så jeg virkelig aldri komme.

Det var også året der jeg igjen fant glede i å skrive på egne ting, at det å skrive igjen ble et behov, og at behovet øker for hvert ord jeg skriver. Det venter minst fem manus på pc-en min, i tillegg til minst like mange plott-ideer, og om noen få dager fyller jeg 55. Det er ikke gitt at jeg har uendelig mange år å ta av, jeg har en livstil som neppe kan beskrives som kjernesunn. Noe som gjør at jeg brått føler på følelsen av å ha litt dårlig tid... 

2017 var også året der jeg hadde noen ganske så tafatte signeringsrunder da boken kom ut i mars, til noen helt fantastisk hyggelige signeringsrunder nå før jul, hvor jeg i snitt signerte godt over tjue bøker alle steder jeg var innom. Rekorden var på Norli på Hvaltorvet i Sandefjord, der jeg i løpet av et par besøk signerte over 110 bøker. Så krysser jeg fingrene for at de fleste av dem som kanskje sitter og leser boken akkurat nå, liker det de leser ...

2017 var også året jeg endelig kom tilbake til Marokko, et land som har lokket og fascinert meg helt siden jeg besøkte det forrige gang som 25-åring. Det var også det første året da jeg fant skikkelig roen i Spania, i leiligheten ved havet, og oppdaget at det kan være godt å ta seg litt fri og at solen noen ganger faktisk er best nettopp i solen.

Jeg fikk med meg Les Miserables i Oslo, førpremiere på Snømannen og en rekke andre kinobesøk fordi film faktisk ER bedre på kino, Gocartkjøring i Andebu i øs pøs regnevær, båtturer, opera, bilhavari, to litteraturfestivaler, en morellstein vant over en tann, noe som kostet meg over 30.000,-, tannleger skal jo også leve, jeg har vært på ett titalls boklanseringer, jeg har kjøpt flere nye puter og gardiner enn jeg trenger og pusset opp et soverom slik at jeg kan våkne opp i Marokko hver morgen,

vært på flere mindre konserter inkludert en helt fantastisk julekonsert med 11 år gamle Angelina Jordan, feiret en 30-årsdag, to 50 årsdager og en 90-årsdag og en rekke andre midt-i-mellom-dager. Jeg har spist pinnekjøtt og lutefisk og ribbe, besøkt flere restauranter som er kjent for god mat, drukket mer enn nok vin, og enda litt  mer Pepsi Max. 

Jeg har vært i Madrid og lurt på hvorfor jeg ikke har vært der før, og det til tross for 46 graders varme. Og jeg har oversatt en barnebok, "Emma sier nei", som (dessverre) er sørgelig aktuell.

Forlaget mitt har gitt ut et førtitalls bøker, jeg har skrevet en rekke artikler og reisebrev og kåserier for Labo og Tibe, jeg har startet opp med blogging igjen , jeg har møtt statsministeren og jeg har takket nei til å delta som sint dame på blant annet Nrk Radio og Dagsnytt 18.  Jeg har blogget om erigrert elefantutstyr,

om fattige barn og om altfor perfekte barn, om støvsugerødelagte peniser, og om underliv på jakt etter perfeksjon,. Om innvandrere, om Listhaug,  om egne og andres bøker , om reiser, om Sofie Elise og om sugerdaddies, om spill jeg synes stinker og om puter jeg synes er fine.

Jeg har gledet meg over MeToo og begynt å håpe at det faktisk nytter, jeg har grått over både regjering og opposisjon, skammet meg over egen velstand og latt meg forundre over hvor lite vi har lært.

Samtidig midt oppi selvopptattheten, feriene, jobbingen, 2017 var også året der en av våre aller beste venner gikk bort, etter et relativt kort, men vondt sykeleie. En god mann visnet, en god venninne sitter igjen som enke, et helt nabolag har mistet en som alltid stilte opp. Det setter ting i perspektiv. Når noen man er glad i dør, er det lett å også føle på sin egen dødelighet, men først og fremst får det en til å savne. Det er vondt når man ser et liv som burde ha vært her i minst førti år til visner bort og forsvinne. En stemme man har hørt daglig i årevis, enten over en kaffekopp i stua, eller pr telefon, ble altfor tidlig stille.

Det gjør at 2017 aldri vil bli husket som noe lykkelig år, og det gjør det kanskje enda bedre å kunne snu noen kort, legge kabalen på ny, se framover og starte med blanke ark. Det er mye sant i gamle klisjeer.

Så hva er planene for 2018?

De er å fortsette å skrive, enda mer enn i 2017. Planen er en ny krimthriller høsten 2018, jeg er fremdeles usikker på om jeg bør gi den ut på mitt eget forlag, eller overlate den til noen andre. Jeg må snart bestemme meg, men så sant den holder Linerlas nivå - noe jeg tror den kommer til å gjøre-  så er jeg i den heldige situasjon at jeg har flere forlagsdører som står åpne.

Lille Linerle skal uansett få prøve seg under noen andres vinger, den kommer som pocket hos Goliat forlag før påske. Etter noen runder med flere interesserte, føles det helt riktig å alliere seg med et relativt lite og entusiastisk forlag, istedenfor å låse seg - og risikere å drukne - i et av de store.  Tiden vil selvfølgelig vise om magefølelsen er riktig, men de har lovet å ta godt vare på Linerla mi, og jeg har trua på at de får det til. 

I tillegg kommer det til å dukke opp en krim jeg har skrevet i en påskekrimsamling, og får jeg tiden til å strekke til står også en ungdomsbok langt foran i køen. Forlagshuset i Vestfold kommer med minst 30 bøker i løpet av året, og det vil garantert bli nye jobbeferier i Spania. Dessuten er nyttårsforsettet mitt å lese mer, så planene er å lese og blogge om minst 50 bøker.  r.

Jeg skal prøve å gi enda litt mer blaffen, perfeksjon er uansett utenfor rekkevidde. Jeg kommer garantert til å ha flere runder med migrene og tidvis være både sliten og lei. Jeg skal neppe bli slankere. Jeg skal neppe trene mer. Men jeg har paner om å være litt snillere mot denne gamle kroppen, det har den fortjent for lang og stort sett god tjeneste. Jeg skal også følge hjertet litt oftere, le litt mer, ha litt mer fri. Bli litt snillere. Spise litt mer god mat, og litt mindre søppel,, Drikke mindre av den dårlige vinen, og mer av den virkelig gode, både i livet og i vinglasset ... Og jeg har - kryss i taket -  bestemt meg for å prøve å legge meg tidligere. Og  begynne å spise frokost ...

Hvor vanskelig kan DET være, liksom?

Til dere alle: Godt Nytt År!

 

 

 

Bokanmeldelse: Glasshjerte av Torkil Damhaug. Vinner han sin tredje Rivertonpris?

 

Torkil Damhaug har så langt skrevet ni romaner, hvorav seks er krim. For to av kriminalromanene har han mottatt Rivertonprisen. Hans siste roman, "Glasshjerte",  kan meget vel gi ham den tredje ...

Les mer om forfatteren på Wikipedia her: https://no.wikipedia.org/wiki/Torkil_Damhaug

 

 Forlagets omtale av boken:

Robin og Mikkel er brødre. Robin blir vitne til det grusomme som skjer med kusinen deres, Amina. Han kan ikke hjelpe henne, og heller ikke hente hjelp.Robin er ute av stand til å uttrykke hva han har sett. Mens Mikkel vet noe han ikke vil fortelle. Ikke til noen.

Glasshjerte er en fortelling om å kjenne igjen ondskapen når du møter den. Og om å streve med å forstå hvem du selv er. Men den handler også om hvor langt et menneske våger å gå for å holde fast ved kjærligheten.

I motsetning til de fleste norske krimforfattere har Torkil Damhaug ingen fast hovedperson. Derfor møter vi nye miljøer og karakterer i hver nye roman. I Glasshjerte møter vi brødrene Mikkel og Robin. Yngstemann Robin har en hjerneskade, eldstebroren Mikkel på 19 er hans trofaste hjelper og beskytter. Foreldrene er skilt, og de to guttene bor sammen sin mor, som er kunstmaler. Faren er en kjent skuespiller. En dag blir en 16 år gammel jente, Amina, borte. Robin er vitne til det som skjer, men han mangler både språk og evner, og kan derfor verken hjelpe henne eller fortelle hva han har sett. Amina er guttenes kusine, og Mikkel ble som sekstenåring mistenkt for å ha forgrepet seg på den tre år yngre kusinen. Han havnet en tid på en psykiatrisk institusjon, der han møter en annen av romanens viktige personer, Boel.  

En uke før Amina blir borte, har Mikkel truffet jusstudenten Inga. Til tross for en historikk der hun stadig har blitt dumpet, forelsker Inga seg på ny, hodestups og betingelsesløst.

"Med ett kjentes det som hun kom til å få influensa, den samme kriblende følelsen. En tåke som legger seg i hodet, tingene blir fjerne, men på en måte hun likte. Som etter to glass hvitvin. Den veldige lette rusen. Silkerusen. Influensarusen. Stoppe den der, før hun ble virkelig syk.

Og jeg liker deg Mikkel Ravnum. Jeg liker deg bedre og bedre for hvert sekund."

Politiet avhører alle som kan være involvert, og Mikkel blir raskt tatt i løgn. Mange av sporene peker mot ham og han blir derfor mistenkt og satt i varetekt. Inga er overbevist om at Mikkel er uskyldig. Sammen med Carl Fredrik Rivers, en gang en dyktig advokat som nylig har sluppet ut av fengsel etter å ha sonet åtte år for mord, prøver hun derfor å finne ut hvem den skyldige er Advokatens om egentlig er satt på saken, hypokonderen Elton, er derimot slett ikke så sikker på sin klients uskyld.

 

«Glasshjerte» er på samme tid både en annerledes krim, - og en klassisk krimfortelling. 

Grunnhistorien er klassisk, vi har lest den mage ganger før: Ei ung jente forsvinner. Vi følger utviklingen gjennom en rekke sidespor, inntil alle trådene spinnes sammen og løsningen er klar. En årvåken leser vil kunne skjønne sammenhengen et stykke før slutten, men neppe så tidlig at det dreper spenningen. For historien har driv og er vanskelig å legge fra seg, og det ble derfor en sen natt for denne leseren.  

Samtidig så er det ikke spenningen som - i mine øyne - er romanens store styrke. Det er først og fremst forfatterens evne til å beskrive menneskenes psyke, vi kommer under huden på flere - på ulikt vis - skadede mennesker, og det er tydelig at forfatteren har nytte av sin bakgrunn som psykiater. Historien blir fortalt oss gjennom tre synsvinkler. I hovedsak av "den allvitende fortelleren", men i tillegg har både Mikkel og broren Robin egne tanker. Dialogene er gode og troverdige, og forfatteren har et språk som de fleste andre norske krimforfattere kan misunne ham. Selv det småirriterende barnespråket og tankene til den utviklingshemmede Robin har en rytme og en tone som gjør at man blir dratt med videre.

"Robin har bæsja på seg. Mor er sint på Robin. Robin skrur av lyset. Skrur på lyset. Av og på. Støvlene snakker sammen når de går i skogen. Støvlene er sinte på Robin. Dukken er ødelagt."

Allikevel, noen ganger skurrer det. Nabokvinnen Ragna, som tidligere var brødrenes dagmamma, er en kvinne jeg ikke helt greier å få taket på. I starten sterkt kuet og lojal mot sin voldelige ektemann, kort tid senere merkelig villig til å invitere de unge inn og ganske enkelt gi dem all informasjon de ønsker. At den unge Inga så lett får tilgang til alle personene hun ønsker å snakke med, og at flere av de involverte på eget initiativ ønsker å betro seg til den drapsdømte River føles også tidvis i overkant urealistisk. Jeg lar meg også etter hvert irritere over hypokonderen Eltons stadige gjentagende tanker rundt egen sykdom, det er vanskelig å se hvorfor de fortjener så stor plass i historien.

Men bortsett fra disse ganske få ankepunktene, så er Glasshjerte absolutt en spennende, velskrevet og intrikat psykologisk krim. Avslutningen er hesblesende, med både dystre kirkegårdsscener og nye mord / mordforsøk, og romanen holder på spenningen omtrent til siste side.

Om slutten er helt realistisk er jeg nok allikevel litt usikker på. Det hele er kanskje litt for godt skrudd sammen, eller i hvert fall temmelig skrudd? Men det er Damhaug som er psykiateren, så jeg lar tvilen komme ham til gode ...

 

** *

 

Terningkast 5

 

***

 

Til info:

Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap - og noen ganger vennskap - til forfatter eller forlag som står bak boken. Jeg er veldig bevisst på at det ikke skal påvirke anmeldelsene mine, men for ordens skyld så vil jeg allikevel alltid være åpen om evt. tilknytning.

Når det gjelder Glasshjertet, Torkil Damhaug og Cappelen Damm forlag:

Jeg kjenner ikke Torkil Damhaug personlig, men jeg har møtt ham på et par litteraturarrangementer for noen år siden, og vi er "venner" på Facebook. Jeg har ingen tilknytning til Cappelen Damm, men jeg har møtt flere av dem som jobber der i litterære sammenhenger og er "venn" med noen av dem på Facebook.  Jeg har kjøpt og betalt romanen selv.

Ok å spøke med å bruke barns sikkel som glidemiddel? Eller fortrengte minner fra onkels kjeller? Er det bare jeg som er prippen?

"Politisk ukorrekt" er et spill som kommer til å ligge under mange juletrær i år, og som jeg har hørt flere bokhandlere anbefale til foreldre og besteforeldre som skal kjøpe spill til ungdommene sine. For det er jo mye koseligere og mer sosialt med et gammeldags brettspill, enn denne evinnelige dataen...

Vel, kanskje ikke.  På bokhandlernes nettside beskrives spillet slik:

Politisk ukorrekt er spillet der det er lov å si alt det som ellers ikke går an. Spillet dyrker den sprø og rå humoren som setter pris på av unge mennesker uten tøyler. I denne utvidelsen får du 220 nye spillkort som kan spilles som et selvstendig spill eller med originalen. Advarsel: Tolker du alt i verste mening, er du prippen eller lett å krenke, bør du ikke spille Politisk ukorrekt. PU egner seg ikke for en kosekveld med svigermor, eller på konfirmasjonsleir. Anbefalt aldersgrense 18 år.

Dette er noen av spillkortene. ( Bildet er tatt av Gunnhild Folgerø)

Gunnhild Folgerø sitt bilde.

Jeg regner meg normalt ikke som prippen, og jeg synes generelt at alt for mange blir altfor lett krenket. Sort humor har jeg vanligvis også, og jeg tolker sjelden ting i verste mening. Faktisk så opplever jeg ofte å ha drøyere humor enn generasjonen under meg, de som ifølge reklamen er i målgruppen for dette spillet. Men allikevel ... 

Når ble pedofili, dyresex og strikkepinneabort humor? Godt egnet for salg i en vanlig bokhandel? 

Uansett tenker jeg at det kan være på sin plass med en advarsel, for jeg lurer på hvor mange av dem som har kjøpt spillet for å gi det bort til noen av de litt yngre i familien, faktisk vet hva de gir bort?

Jeg skjønner at sjokkeffekten kan sette spiss på et vorspiel, og at nettopp det at det ER drøyt, kan friste noen. Ungdomsheltene Prebz og Dennis synes tydeligvis det er råkult, og har laget Youtube-video om spillet. Ikke vet jeg hvilken aldersgruppe  følgerne deres høres hjemme i, men jeg tipper at mange av dem er godt yngre enn anbefalt aldersgrense på spillet. Men uansett alder,  er dette virkelig humor vi ønsker å oppmuntre? Og synes ungdommer flest virkelig at slikt er kult?

Og hvis noen i ungdomsgjengen kanskje har mer eller mindre fortrengte minner om litt for tett kontakt med pappas sure ballesvette? Hvor morsomt er det da?

 

Hvorfor gi små barn blodige bind og kondomer i julepresang?

Jeg synes noe av det hyggelige ved å drive forlag, er at jeg har mulighet til å støtte en del lokale hjelpeorganisasjoner med noen bokgaver som de kan gi videre i julepresang til noen barn som ikke har det så greit økonomisk. Mange andre tenker heldigvis som meg, de gir litt av sitt eget overskudd til de som har for lite. De fleste av oss føler med barn som sliter, og mange ønsker å gi dem et bidrag til en positiv jul.

Men så leser jeg om noen som tenker annerledes, noen som tvert imot ønsker å gjøre jula til disse barna så svart som mulig. Som pakker inn søppel, for at ungenes forventning skal ende i tårer, istedenfor glede.

Jeg skjønner det ikke. Hvem er de? Hva er det som får noen til å pakke inn tomme makrell i tomat-bokser, eller brukte damebind for å gi det i julepresang til et ukjent barn? Et barn som kanskje bare får denne ene presangen, som gleder seg til å åpne den? Som kanskje isteden for noe fint, finner en lapp der det står at foreldrene deres ikke er noe glad i det, siden de ikke har råd til å gi barna sine pakker til jul?

Hva er det som rører seg i hodet på slike mennesker? Har de barn selv? Barnebarn? Hva er tanken bak, hva ønsker de å oppnå? Sitter de hjemme og fryder seg ved tanken på barna de skuffer? Hva har skjedd med dem, siden de så totalt mangler empati? Har de selv en ødelagt barndom bak seg, eller er det tvert imot, mennesker som har det så bra, at de er helt uten forståelse for at andre sliter? En del av de fattige barna har innvandrerbakgrunn eller sitter på asylmottak. Er det muslimhat som ligger bak? Eller hater de rett og slett alle som er fattige? 

Jeg fatter det uansett ikke.

For dette er ikke en idiotisk impulshandling, en tomhjernet "morsomhet". Dette er mennesker som har tatt seg tid og brukt flid på å pakke inn dritt. Tomme pepperkakebokser, brukte bind, klementinskall ... Kondomer, brukte ballonger, stygge meldinger. For å ødelegge jula for et lite barn, et utsatt barn som ikke er bortskjemt med pakker, et barn som virkelig gledet seg til denne, ene. Det er meg helt, helt uforståelig. Og normalt så ville det vært meg helt utenkelig å ønske noen - uansett hvem - en dårlig jul. Men akkurat disse?

Beklager, uansett bakgrunn, jeg greier ikke å ha medfølelse eller forståelse for noen som gjør slikt. De fortjener å få smake sin egen "medisin."

 

 

Stopp gjerne og ta en prat:-)

På vårparten skrev jeg dette innlegget om mine ikke helt gode erfaringer fra boksigneringer: Boksigneringer kan være ganske kleint.

Men nå har jeg - til min store forundring - oppdaget at jeg faktisk synes signeringer er ganske hyggelig. Koselige bokhandlere, kaffe og pepperkaker, julemusikk, hyggelige kunder og mulighet til å snakke masse om boka mi. What`s not to like? :-)

Jeg og Lille Linerle kommer derfor til å farte litt rundt før jul. Under finner du listen, den oppdateres sporadisk ;-) Ønsker du deg en bok, en pepperkake eller en prat? Kom bortom :-)

 

SIGNERINGER NOVEMBER / DESEMBER 2017

11.11. kl. 11.00 Meny Fritzøe Brygge, Larvik

24.11. kl. 12.00 Norli Hvaltorget, Sandefjord.

25.11. kl. 12.00 Norli Amfi, Larvik

02.12. kl. 12.00 Notabene Stokke

08.12 kl. 12.00 Norli Amfi, Larvik

08.12.kl. 16.00 Spar, Kodal

09.12. kl. 12.00 Notabene Hovenga, Porsgrunn

10.12. kl. 15.00 Farmandstredet, Tønsberg

14.12 kl. 18.00 Farmandstredet, Tønsberg

15.12. kl. 17.00 Norli Hvaltoget, Sandefjord

16.12. kl.12.00 Norli Tolvsrød, Tønsberg

16.12. kl.15.00 Notabene Amfi, Larvik

17.12. kl. 15.00 Ark Nordbyen, Larvik

22.12. kl.12.00 Revetal Libris, Revetal

 

 

Den forbaskede julekalenderen ...

Julen fikk ny betydning for meg da jeg fikk barn. Det var lett å la seg smitte av gleden barna følte når de så det første juletreet i lyspyntede desembergater, og leve seg inn i den skrekkblandede fryden deres når de møtte den gavmilde, men også litt skumle kjøpesenter-nissen. Og i de første årene var barna mine to takknemlige små. De ble glade for julekalendere med harske småsjokolader, drømte seg bort ved synet av blanke, røde plasthjerter og syntes det var kjempegøy å trille marsipankuler ned fra kjøkkenbordet.

 

Men juler kom og gikk, og barna ble større. Og omtrent samtidig som mine barn ble større fikk min mor vondt i ryggen. Veldig vondt i ryggen.

Derfor havnet hun på Kysthospitalet i Stavern for å trene seg opp igjen. Det var november, og om kvelden, mens snøen skapte julestemning ute, satt hun, og alle de andre ryggplagede damene inne med håndarbeidene sine. Noen broderte juleduker, andre strikket votter og skjerf til barnebarna. Hvem som kom på ideen om å lage julekalender vet jeg ikke. Men jeg vet at min mor bet på. Dermed ble jeg den heldige mottaker av en filtkledd kalender, pyntet med nissetog, pakker og snø. Og med tjuefire blanke ringer. Pakkeringer. Tomme pakkeringer.

 

 

 

Kalenderen var fin, og barna elsket den. Min glede var nok noe mer lunken. For fra det året kalenderen kom inn i huset, har det aldri vært tvil om hva natten til første desember skal brukes til. Det tar tid å pakke førtiåtte små pakker, spesielt når man har store, voksne fingre. Og pakkingen var bare en del av vår nye tradisjon. For før man kan pakke inn noe, så må det kjøpes.

De første årene var det ganske enkelt. Jeg skjønte det ikke den gang, men jeg vet det nå. Førtiåtte fargeglade plastdingser, fire år gamle barn er enkle å glede. Året etter pakket jeg inn lekebiler. Så kom det store kinderegg-året. Har du noen gang prøvd å pakke inn førtiåtte egg? Og i tillegg prøve å få hver pakke til å se ut som alt annet enn nettopp egg? Det anbefales ikke.

 

 

Et år gikk jeg bare etter pris, maks ti kroner pr. pakke, størrelsen fikk bli som den ble. Og det ble den.

Det året ble verken nissetog eller nissefar synlig før lillejulaften, og etter utallige fall i gulvet måtte kalenderopphenget forsterkes med fire ekstra skruer.

Men etter hvert som barna ble større, ble fantasien min mindre, og sjarmen med å svette over førtiåtte pakker natt til første desember var for lengst forsvunnet. Hvis den noen gang i det hele tatt hadde vært der?

 

Da jeg derfor en mørk novemberkveld nevnte for barna at det fantes mange fine kjøpekalendere, ble jeg straks gjennomskuet og nedstemt. Julekalenderen var en tradisjon, og tradisjoner måtte man ta vare på. Det var jeg vel enig i?

Tradisjonen med det som skulle være inni pakkene derimot, den kunne godt endres. Ikke trengte pakkene å være små heller. Verken i størrelse eller pris.

Kinderegg var ut. Det samme var lego og viskelær. Der min fantasi sluttet, strømmet barnas over. Penger, kontantkort, Nintendospill, cd-er, pulsklokke, kinobilletter, fotballutstyr?

 

Neida, de får ikke noe av det. Jeg bruker fremdeles siste del av november til å lete etter små ting som helst ikke skal koste over en tier pr. stykke. Og til å forbannes over den ene gangen min kjære mor faktisk hadde tålmodighet nok til å fullføre et håndarbeid?

 

***

 

Dette er et lite tilbakeblikk. I dag er barna ikke bare større, men store. Noen vil kalle dem voksne. Skjønt selvfølgelig ikke for voksne for kalender. Men søte marsipankuler og kinderegg er byttet ut med den amerikanske drømmen.  Nå er det  48 glasscola som gjelder. Flaskene blir heller ikke pakket inn, romantikken har tapt for «Always Coca-Cola». Det enkle er kanskje ikke det beste, men prinsipper er til for å brytes og julaften kommer som kjent som julenissen i kjerringa. Altfor fort?

 

 

Drømmer du om å starte forlag? Lykke til!

Klokken er 19:58, og jeg har straks planer om å gå hjem fra jobben. Men tenkte jeg først kunne dele noen glimt fra en rimelig kaotisk dag. Mens jeg i går startet dagen helt nede på grassmatta, med å ta bilder av staute spillere og trenere på Frams gatelag:

startet denne dagen langt høyere opp. Litt i høyeste laget faktisk. Jeg har IKKE høydeskrekk, men jeg foretrekker definitivt en skikkelig veranda, framfor et vaklevorent ( i hvert fall føltes det sånn ) stillas.

Men jeg var på jobb som journalist, og må man, så må man. Jeg fikk i hvert fall tatt bildene jeg skulle, og om en måneds tid kan resultatet av intervjuet leses i neste Laboblad. ( Og tusen takk til eiendomsmegleren som sa at høyhælte støvletter ikke var noe problem. IKKE var støvlettene gode å klatre stillas i, og ta en titt på den sølete bakken over her. Gummistøvler hadde vært mer tingen ...)

Etter at jeg hadde kommet meg helskinnet ned på trygg grunn igjen og unnagjort intervjuet, bar det rett på den vanlig(st)e jobben. Altså på Forlagshuset. Der var Se og Hør på besøk, for å intervjue forfatter Elin Birkeland, en blind dame som akkurat har debutert med en 600 siders og to kilo tung bok. Det står det respekt av!

Og forleggeren ( les: meg) satt selvfølgelig stor pris på vinflaske med bokens egen etikett, selv om jeg er litt usikker på om jeg har samvittighet til å drikke den.(Merk for øvrig metallfiguren ved siden av, det er selve symbolet på en småforleggers hverdag...)

Og jeg måtte selvfølgelig dokumentere både forfatter og Se og Hør -fotograf. Saken om forfatteren kan dere sikkert lese om i bladet om en måneds tid. Selv måtte jeg forlate dem, for en bokhandler ville gjerne bestille noen bøker. Og det er viktigere enn selv Se og Hør :-) Etter telefonsamtalen, men fremdeles før Se og Hør var ferdig med intervjuet, dukket nok en fornøyd forfatter opp.

Hun heter Liv Hege Refsdal og har akkurat kommet med både bok og kalender. Lanseringen skjer førstkommende lørdag, her på Forlagshuset. Jeg rakk ikke mer enn så vidt å ønske henne velkommen, før det kom en ny telefon. Denne gangen fra en forfatter som mente han hadde akkurat det manuset jeg savnet. Om gamle kirker på nordre Toten eller deromkring. Tror dessverre ikke det blir vår neste storsatsing , nei...

Men en forfatter må jo spre det glade budskap om sin nye bok, og mens jeg fikk en innføring i kirkebygg, ble Liv Hege intervjuet av Østlandspostens hyggelige journalist, Per Albrigtsen. Den saken kan dere antagelig lese om i Østlandsposten i morgen. Og før verken Se og Hør-journalisten og Østlandspost-jornalisten hadde intervjuet seg ferdig, kom nok en herremann inn døren.

Finn Stenstad - en av Vestfolds mest kunnskapsrike - og nådeløse -  litteraturkritikere og anmeldere, som for første gang fikk se sin helt ferske bok, Litteraturfomidling. Heldigvis så likte han resultatet like godt som vi gjør :-) Og heldigvis hadde han ingen journalist på slep ... ;-)  Han fikk med seg bøker og lykkeønskninger, men den lille gaven vi hadde til ham, derimot, glemte vi å gi ham. Vi får satse på at det byr seg flere anledninger ...

Fornøyd var også vår redaktør Irja Thorenfeldt, som for første gang fikk se det ferdige resultatet av en av bøkene hun har jobbet mye med det siste året:

Livet går så fort at du tror det står stille, skrevet av Vidar Sandem. En vakker og trist bok som vi gleder oss til å dele med dere. Den skal lanseres på det norske teater den 15.11, er du i nærheten, så ta gjerne en tur. Boken er blitt vakker og redaktør Irja hadde fortjent kake, men det ble det ikke tid til i alt kaoset. Den som derimot fant seg kaka, var forlagsassistent og redaktør Jann Rygh Sivertsen, Han har næringsvett. Og er VELDIG glad i kake ... I tillegg har han innført lunsj på kontoret de dagene han er der. Jeg lurer på, hva blir det neste? Lunsj HVER dag, liksom?

Her er han avbildet sammen med en av forfatterne sine, Bente-Linn Bergene Huseby, som lanserte poesiboken Sorte egg i Sandefjord i forrige uke.

Og midt oppi kaoset av journalister, fotografer, stresset forlagssjef, glade redaktører og forfattere, hadde Elisabeth Gihle Stakland sin aller første arbeidsdag på forlaget. 

Normalt skal hun jobbe som grafisk designer, men siden vi skal ha julebokmesse til helgen, så startet hun dagen med å pynte juletre og prise tilbudsbøker. Hos oss må de fleste gjøre alt, og det er mye som skal ordnes før man kan invitere til åpent hus. Kanskje jeg ser noen av dere?

Etter at journalistene og forfatterne forsvant, ble det stillere på kontoret. Til og med telefonen tok en ørlite pause. En bok måtte riktignok sendes tilbake til grafiker pga en feil før trykk, en ebok måtte rettes, noen bøker måtte settes klar til henting på Sentraldistribusjon, varebil måtte bestilles, men det er slike småting en forlegger må regne med. Det ble uansett så stille at jeg fikk tid til å skrive diverse innlegg på forlagsiden.

Høsten er høysesong for alle forlag, så også vårt. Derfor er det fullt opp å gjøre, med lanseringer, utgivelser, utfordringer. Men først og fremst en spennende tid, med mange nye bøker. Her er noveller, bøker om spreke gamle, bøker om hekser, dikt, visebok av Margaret Skjelbred, flere kommende boklanseringer og (heldigvis) en ny redaktør:-)

Nina Grove Hansen, som hadde vett nok til å holde seg unna kaoset i dag...

 

 

 

I tillegg til bøkene som kom i dag, så er det ca ti bøker i trykken som kommer til å dukke opp i løpet av de neste fire ukene. Og noen som kommer inn døren allerede i morgen, dersom fraktselskapet gjør jobben sin, men det er det jo slett ikke sikkert det gjør. Pluss et titalls manus som venter på å bli antatt.

Eller dessverre, den triste biten, oftere refusert. Vi får inn ca. 10 manus i uken, og gir ut max. 50 bøker i året. Det er et litt trist regnestykke for alle med forfatterdrømmer der ute...

Men uansett: NÅ, NÅ er det tid for å komme seg hjem...

... til senga ...

... eller noe sånt ...

***

#framsgatelag, #forlagshusetivestfold, #elinbirkeland, #livhegerefsdal, #østlandsposten, #seoghør, #peralbrigtsen, #orkideensperle, #bokvisdom, #finnstenstad, #litteraturformidling, #labo, #vidarsandem, #irjathorenfeldt, #marteøstmoe,, #ninagroverhansen, #frodeeielarsen, #jannryghsivertsen, #bentelinnbergene-huseby, #elisabethgihlestakland

 

Er det mer moralsk å sende ungdom til en usikker framtid i Afghanistan, enn å la dem sulte under en bro i Paris?

Noen hjelper asylbarna å flykte, slik at de ikke blir sendt tilbake til Afghanistan. Istedenfor havner de under broer og på gatene i Europa. Jeg ser at Sylvi Listhaug mener at det er umoralsk å hjelpe dem, siden de da går en uviss skjebne i møte. Men hva er verst?

Vi sender dem tilbake til Kabul i Afghanistan, en for de fleste av dem ukjent by, der de ikke har venner, familie, nettverk. En by og et land som UD sier er utrygt, og som de anbefaler norske turister IKKE å reise til. Er Kabul da så mye tryggere for en redd attenåring, enn det Paris er? 

I tillegg ser vi at en del av dem som vi mener ikke trenger beskyttelse, faktisk får beskyttelse i andre europeiske land. Frankrike og Tyskland og flere andre europeiske land er uenige med oss, de mener at Afghanistan IKKE er et trygt land å returnere unge flyktninger til.

Selv mener jeg at praksisen Norge bedriver, med å oppbevare barn i årevis, for deretter å sende dem tilbake il utryggheten de dagen de blir 18, er umenneskelig. Først ventetiden, usikkerheten, redselen, så å bli deportert til en by i et land der de ofte ikke kjenner noen. Der vi allerede vet at flere av dem har blitt drept, der vi altfor ofte kan se bombe-eksplosjoner og annen terror på nyhetene. Dit vi neppe ville ønske at våre egne unge reiste, dit sender vi ungdom.

Sylvi Listhaug mener at det er umoralsk å hjelpe disse ungdommene. For meg blir det like umoralsk som når nordmenn hjalp folk til å flykte over til Sverige under krigen. Like "umoralsk" som når noen skjulte jødene da norsk politi kom for å hente dem. Historien har vist at det ikke bestandig er "makta" som har rett.

Og dessuten, det viktigste for Sylvi Listhaug er vel at de forsvinner? At hun slipper å ha dem her? Da burde hun vel bare være glad til for at de blir borte av seg selv, slik slipper hun jo til og med utgiftene med å sende dem ut?

For om de til syvende og sist skulle dø under en bro i Paris, eller bli drept av en bombe i Afghanistan, gjør vel neppe henne noe fra eller til? Nederlaget hennes - og Norges - er vel heller de som IKKE dør. De som andre land tar til seg og gir asyl. Som viser menneskelighet og gir disse attenåringene mulighet til et nytt liv. Og som ved å gjøre det,  viser oss - Norge - hva slags land vi er blitt ...

En helt uventet gave på en helt vanlig hverdag :-)

For en stund tilbake arrangerte Margrethe Hjertaas en uhøytidelig fotokonkurranse på sin blogg,  utifriluft.blogg.no, der temaet var "Bilder tatt i en annerledes vinkel." Og de som kjenner meg, vet nok kanskje at "ut i friluft" ikke er helt "min greie", men annerledes vinkler derimot, DET syntes jeg hørtes litt gøy ut. Så jeg sendte inn et bilde:

Men dessverre så lagret jeg ikke bloggen hennes, så da jeg skulle sjekke hva som skjedde rundt konkurransen, fant jeg den aldri igjen. Og deretter kom det noen dager med mye jobb og lite blogg, så jeg er redd jeg glemte hele konkurransen. Før jeg kom på jobb i dag og fant denne på kontorpulten min:

Og det finnes knapt noe bedre enn en helt uventet gave på en helt vanlig hverdag:-) Og ekstra gøy var det da jeg pakket opp, og fant ut at det var krus med nettopp bildet mitt på. Det kaller jeg å gjøre seg flid! 

Så tusen takk til Margrethe Hjertaas for en hyggelig start på dagen! ( Og NÅ har jeg lagt bloggen hennes til på listen min, slik at jeg ikke går glipp av den igjen :-) Følg den gjerne du også, det er masse flotte "ut-i-frilufts"bilder der!

***

#fotokonkurranse, #sko, #utifriluft.blogg.no, #takk

 

 

Skrekk og gru og Halloween

 

Anita Berglund er krimforfatter og bruker nettene til å pønske ut grusomme drap. I tillegg har hun bodd rundt tolv år i USA. Ikke så rart da kanskje, at hun har litt mer enn vanlig sansen for Halloween. I USA begynner man pyntingen flere uker i forveien, og det gjør jeg her også, sier hun. Det er lett å se, der vi står på trappa, omringet av skjeletter, dødninghoder, edderkoppnett og lysende gresskarhoder.

Anita Berglund forteller at i USA er Halloween en dag hvor alt dreier seg om barn.  I Norge fokuserer man mye på den kommersielle biten, men Halloween er egentlig barnas dag. I USA er ungene med og pynter huset, de lager gresskarlykter og griller gresskarfrø. På skolene og i barnehagen lager de pynt og drakter og forbereder dagen. Det er egentlig litt som før jul, man gleder seg flere uker i forveien.

Og de mindre barna kler seg veldig sjelden skremmende, det er mest ballerinaer, prinsesser, sjørøvere og den slags. Det er først når de blir større at de begynner å kle seg ut som spøkelser, vampyrer og andre skumle ting.

Inne i huset blir vi møtt av enda flere skremmende effekter. På gangbordet vifter et spøkelse med armene, i vinduet smiler noen gresskaransikter akkurat passe ondt. Er dødninghode glimrer imot oss med røde øyne. I taket henger det spindelvev med digre edderkopper. På kjøkkenbenken står en mugge med grønt heksebrygg, i brygget flyter det døde plastmus.

- Mye av pynten har jeg tatt med meg fra USA, forteller Anita. ? Og noe har jeg kjøpt senere i Norge. Det er like gøy å pakke det opp hvert år, hver ting bringer tilbake minner. Det er ren nostalgi.

Anita synes at den amerikanske halloweenfeiringen har fått et ufortjent dårlig rykte Norge.

- Her i Norge virker det som om butikkene pøser på med effekter, men uten egentlig å vite hva det dreier seg om. I tillegg kastes det kanskje egg og gjøres andre pøbelstreker hvis man ikke går godteri. Da blir det jo både kommersielt og skremmende. I USA er det helt klare kjøreregler for hvordan man feirer, sier Anita og forklarer:

- For det første feires Halloween kun en eneste dag, det er ikke slik at hvis det ikke passer den dagen, så går de neste dag isteden. Det hele foregår faktisk på to - tre timer, fra cirka klokka seks til åtte om kvelden. Ofte følger foreldrene med de minste barna, og i de timene står nesten alt stille. Ingen biler, bare opplyste hager, levende lys og tog av leende og blide barn som beveger seg fra hus til hus.

Det er rett og slett en stemningsfullt. Dessuten så er det noen enkle koder alle følger, slik at ungene vet hvor de er velkomne. Hvis utelyset står på, er det godteri å hente. Er utelyset slått av, betyr det at folk i huset ikke vil ha besøk. På den måten slipper ungene og bli skuffet, og folk som ikke vil være med på feiringen slipper å bli forstyrret. Men de aller fleste, sikkert rundt 90 prosent, er med og feirer, de fleste synes det er morsomt.

Hun forteller at da hun flyttet til USA som ung og ganske fattig, rømte hun hjemmefra Halloween. - Jeg hadde rett og slett ikke råd til godteri. Men da jeg senere fikk barn, ble jeg selvfølgelig med på feiringen. Og det trenger ikke å bli så dyrt, det viktigste er at man har noe til de som kommer, ikke hvor mye det er.

- Også er det viktig at godteri er pakket inn, sier hun.- Kjærlighet på pinne, twist, og annet med papir rundt. Det er jo viktig at man ikke blir syk av å spise det ...

***

#halloween2017mood, #halloween, #konkurranse

Lille Linerle er den 28. mest utlånte eboka på bibliotekene i år!

Jeg har bestandig hatt stor sans for bibliotekene våre, og da jeg var barn var besøket på biblioteket ukens desiderte høydepunkt. Derfor må jeg innrømme at jeg synes det er veldig gøy da jeg fikk en mail som gjorde meg oppmerksom på at boka mi, Lille Linerle, ligger på 28. plass på bibliotekenes ebok-utlånsliste.

Blant flere tusen bøker, så er det altså allikevel mange som har oppdaget Linerla mi, til tross for at det verken er brukt reklamekroner eller annonseplass på den. Den ligger t.o.m, på plassen foran bestselgeren Bienes historie

Jeg må innrømme at jeg synes det er litt stas ?

***

#ebokliste, #bibliotek, #lillelinerle, #bieneshistorie, #littstolt

Jeg er dritt lei all dritten ... #ViErHer

Beklager ordbruken, men jeg er faktisk det. Dritt lei. De av dere som har fulgt bloggen min, vet at jeg har blitt lei meg, irritert og frustrert over all dritten altfor mange greier å lire ut av seg i kommentarfeltene på nett. Jeg har ingenting imot meningsutveksling og saklige argumenter, tvert imot, men stygge karakteristikker, innvandrerhat og regelrett mobbing både sjokkerer meg og gjør meg sint. Og det at veldig mye av det stygge som skrives, kommer fra voksne mennesker, gjør meg trist.

For når mødre, fedre, bestemødre og bestefedre viser seg fra sin verste side, hva lærer de da barna og barnebarna sine? Hvordan skal de - med et ørlite snev av troverdighet - lære barna sine at mobbing er noe man ikke bedriver, når de minutter før kanskje har kalt et medmenneske for , hore, homo, feministfitte eller jævla negerape på nett?

Hvordan skal de lære dem empati og medmenneskelighet, når de akkurat selv har jublet over at døde muslimer i en bombe-eksplosjon? Hvordan skal barnebarnet lære forskjell på rett og galt, når mormor akkurat har gitt utrykk for at skattesnyteri er helt ok, fordi de jævla politikerne gir alt til de forbannede utlendingene uansett? At det å tenne på en moske, er noe enhver god nordmann bør gjøre? Og hvordan skal han lære at vi alle er like mye verdt, å omtale andre med respekt, ja kanskje til og med ikke å banne...? 

Jeg skjemmes og skremmes.

Derfor er det deilig å vite at også andre reagerer. At det faktisk fremdeles er ganske mange der ute som tar avstand fra den måten å argumentere på. Som mener at uansett hvilken politisk side man er på, uansett hva man mener om innvandringspolitikken og politikerne våre, uansett hva man mener om Jan Thomas, BMW-eiere, Sylvi Listhaug, Rimi-Hagen, Sophie Elise, kristne eller homofile, rike eller fattige, rødhårete eller rosabloggere, så skal man argumentere på en skikkelig måte. Ikke med nedrige personkarakteristikker. Ikke med løgn og forvridd sannhet. Ikke med skjellsord og store bokstaver.

Noen av disse har samlet seg i gruppen "Vi er her" på Facebook. Under hashtaggen #ViErHer følger de opp de aller verste kommentarfeltene, løfter opp de som tar til motmæle mot nett-trollene, sørger for at kommentarfeltene får en positivere tone. Hver dag legger både adminstratorer og medlemmer i gruppen inn linker til saker der de ser det kommer til å bli mye dritt, så kan medlemmene selv velge hvilke saker de ønsker å følge. Uansett politisk ståsted, uansett tankegang. Fordi de mener at voksne folk bør argumentere som nettopp voksne folk. Ikke som umodne tolvåringer...

Håpet mitt er at vi etter hvert skal bli såpass mange som sier ifra at mobbing og drittslenging er uakseptabelt, enten det skjer i regi av gruppen #ViErHer, eller rett og slett i kommentarfeltene på nett generelt, at vi overdøver nett-trollene. Det ER mulig, for jeg VIL fremdeles tro at de fleste av oss er hyggelige mennesker. Det er ingen grunn til at vi skal snakke til folk på nett, annerledes enn vi snakker til naboen vår. Folk flest er ok, men i kommentarfeltene kan det dessverre ofte virke annerledes. Derfor er det viktig at flere av oss engasjerer oss. At vi viser nett-trollene der ute, at det ikke er slik vi vil ha det. At vi faktisk er bedre enn som så...

***

#nett-troll, #ViErHer, #nettvett, #rasisme, #drittkasting, #respekt

Kjøpt og betalt - og jeg liker det.

 
Mange forfattere liker ikke kommersiell oppdragsskriving, selv synes jeg som regel at det er en fin avveksling. Spesielt de gangene det fører til hyggelig møter, og det gjør det faktisk nesten bestandig
 
 
Denne gangen var jeg ekstra heldig, som både fikk en halv dag sammen med Poesiparkens "far", trubadur og forfatter Louis Jacoby og et hyggelige formiddagsmøte med poesihovedstadens "mor" Helle Riis
 
 
Frisk luft og trim blir det av slikt også, i motsetning til min vanlige jobb, der jeg stort sett befinner meg foran dataskjermen.
 
 
I tillegg besøkte jeg damene som driver Til Bords på Nordbyen, Der fikk jeg selvfølgelig lyst på mye nytt til stua :-) (Det hender denne ekstrajobben koster mer enn den smaker, Labo har nemlig medlemsavtaler med mange bedrifter i byen. Og selv om det er fint med rabatt, så blir det jo allikevel ikke helt gratis... ) Og damen til venstre her, er sjefen min på Labo, Alise Myhre. Hun er det også alltid veldig hyggelig å treffe, og - som dere ser - hun er brukandes til litt av hvert. For selv om jeg vanligvis liker store salgsplakater, så er de sjelden veldig fine på bilder...
 
 
Det ble også tid til et intervju med eiendomsmeglere og sjefer i både Labo /Garanti og Larvikbanken som nå har forent seg i et Aktivt særbo-forhold.
 
Dessuten har jeg kåsert litt om mine mange fordommer i  Labobladet, dog kanskje ørlite satt på spissen. Det er jo på spissen ting står best ...
Det kåseriet dukker sikkert opp på bloggen her etter hvert, men vil du lese mer om noe av dette nå, så skal det finnes på www.labo.no.
 
***

Første gang noen har kalt meg for gaselle... ;-)

Dagen i dag startet med et ganske hyggelig brev i POSTEN. Ja, dere vet, post på den virkelig, virkelig gamle måten. Levert av han som vanligvis bare kommer med regninger, bokklubb-bøker og reklame. Men innholdet var hyggelig, og selv om det kom ganske så uventet, så må jeg jo innrømme at jeg har jobbet en del for det. Cirka 10 - 12 timer hver dag faktisk, helg som ukedag, gjennom de siste fem årene. 

Nå har jeg riktignok ikke skjenket Gasellelisten til Dagens Næringsliv en eneste tanke i løpet av disse årene, jeg har vært altfor opptatt av å prøve å få stablet dette lille forlaget mitt på beina, til å fokusere på den slags. Ikke har jeg brukt tid på å søke grunderstøtte eller oppstartmidler fra det offentlige heller, så f.eks. Innovasjon Norge har greid å bruke millionene sine på helt andre ting enn meg. Og når sant skal sies, jeg har ikke akkurat blitt rik på stort annet enn lærdom i løpet av disse årene, jeg har blant annet har lært at det er langt lettere å tjene penger på å selge  safer enn våpenskap enn det er å selge bøker. Hvis det altså er pengene som er drivkraften, noe det nå engang ikke er ... ( Får håpe det ikke er noen av journalistene til DN som leser dette, da skjønner de antagelig ikke stort.)

Men allikevel, det er jo ekstra gøy hvis man BÅDE kan drive med det man har lyst til, og samtidig gå i pluss på å gjøre det. Og  Forlagshuset i Vestfold står nå altså på listen over foretak som ifølge Dagens Næringsliv beviselig gjør ett og annet riktig. Gasellelisten 2017. Og selv om jeg antagelig står milevis langt ned på listen, og garantert ikke kommer til å vinn noen gasellepris, så er det  - av ganske naturlige grunner -  aller første gang at noen har kalt meg for en gaselle ... 

Så da er det kanskje lov å være ørlite stolt? 

***

#gaselle, #gasellebedrift, "littstolt, #dagensnærinsliv

60 døde barn, drept av sine nærmeste. 60 000 barn utsatt for overgrep hjemme. Ser du dem?

Jeg begynte å skrive dette innlegget for en ukes tid siden, da jeg leste Barnevoldutvalgets rystende rapport fra i sommer - «Svikt og svik» (NOU 2017/12), der de kan fortelle at de regner med at det de siste årene er hele 60 barnemordere som aldri er blitt tatt. Foreldre eller omsorgspersoner som har drept sine egne barn, mange av smårollingene fikk ikke engang feire ettårsdagen sin. Les saken. Les tallene. Men denne gangen, ikke bare LES dem. FØL dem.Se for deg et barn du kjenner. Et barn du liker. Et barn du er glad i. Se for deg DET barnet om en del av statistikken. Uansett hor bra det barnet har det, tillatt deg å tenk muligheten. At han eller hun - barnet du er glad i, kunne ha vært en av disse 60. For dette er ikke statistikk. dette er små liv. Det kan hende at det det er nabobarnet ditt. Tantebarnet ditt. Datteren din ...

60 barn som har blitt sviktet av sine nærmeste, sviktet så grundig at de har dødd av det. Som kvier seg for å gi døra hjemme, åpner den, lytter, er det trygt? Ofte er det ikke det... Barn som ikke har noe trygt sted å gå, fordi der hvor hjemme er, der hvor de skulle kunne ha følt seg tryggest, er der hvor de har det verst. Små barn. Uskyldige barn. Gjennom de siste årene: mer enn 60 døde barn.

For det er langt flere enn seksti små barn som er drept. I tillegg kommer de barna vi VET er blitt drept. der omsorgspersonene blir tatt og straffet. Vi som bor i Vestfold, husker nok alle Christoffer-saken. Gutten som gang på gang gikk rundt med skader og blåmerker, uten at noen tok skikkelig tak. Før det ble for sent, før gutten ble slått i hjel, etter å ha blitt mishandlet i lang tid  Og etterpå henla politiet først saken,  og stefaren som drepte gutten hadde gått fri, dersom det ikke hadde vært for en bestemor som - knuget av sorg og dårlig samvittighet - nektet å slippe saken.

Alle synes vi det er grusomt med de barna som ikke overlever. Men ifølge en fersk rapport fra Røde Kors så er det bare toppen av isfjellet. Hele 60 000 barn blir slått hjemme. Vi så fire som tidligere har vært utsatt for det i "Vårt lille land" på TV2 i går. Andersen og søstrene hans er godte eksempler på hva slags skader en slik oppvekst gir. Barn som prøver å skjule elendigheten. Barn som aktivt beskytter sine mishandlere eller overgripere, fordi det allikevel er den eneste virkeligheten de kjenner til. Fordi de er redde for å miste alt, hjemmet sitt, kanskje en annen omsorgsperson de er glad i, søsknene sine. Og som hele tiden tror at det er dem selv det er noe galt med. Hvis de bare hadde vært snillere, lydigere, flinkere, annerledes...

Barn som lever seg gjennom helvete, og gror opp til å bli mer eller mindre funksjonelle voksne. Som selv får barn, som de kanskje - men kanskje også ikke - viderefører sin egne erfaringer og traumer på ... 

I Christoffersaken sto de fram etterpå, lærere, bestemødre, naboer. Alle angret på at de ikke "fulgte magefølelsen." På at de når de mistenkte at noe var galt. allikevel ikke varslet politi eller barnevern. De syntes det var ubehagelig. De følte seg ikke sikre. Gutten sa jo ikke noe selv... 

Og selvfølgelig er det ubehagelig å blande seg inn i noe så vondt. Allikevel, det er en bagatell i forhold til det de må leve med i dag. Vissheten om at de kunne ha reddet en åtte år gammel gutt fra å dø, tanken på at de sviktet et lite barn da de gjaldt som mest.

Men for  se, virkelig SE, at slik skjer, så må man være villig til å tro at slikt faktisk skjer. Og for de fleste foreldre er det en nesten utenkelig tanke, at noen kan mishandle, misbruke og slå sine egne, små barn. Men dessverre, det utenkelige skjer. Derfor MÅ vi våge å se det. Varsle i de tilfellene vi har mistanke. Tro på barna i de tilfellene der de forteller. VI MÅ!

Det kan redde en barndom. Det kan redde et liv.

***

#christopher, #barnemishandling, #stinesofiesstiftelse, #misbruk, #rødekors

 

 

 

Les mer i arkivet » Februar 2018 » Januar 2018 » Desember 2017
Myriam

Myriam

55, Larvik

Jeg er forfatter, forlegger, frilans-journalist og selger. Interessert i bøker og foto. Politikk og samfunn. Interiør og reiser. Har stor sans for ironi, liten sans for mobbing.................................................................................................... Her inne vil jeg skrive om mye og mangt, kanskje dele noen tekster, helt sikkert irritere eller glede meg over ting. Jeg vil skrive om egne bøker, forlagets bøker og andre forlags bøker. Jeg kommer allikevel ikke til å være noen seriøs forlagsperson her inne, jeg kommer til å være meg. Ei ganske vanlig dame som er over midtveis av livet, og forhåpentligvis derfor kan ha noe fornuftig å komme med innimellom. Liker humor og selvironi, gjerne blandet med alvor. For: fritt etter Piet Hein: Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorlig; Han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig ............................................................................... Også bør du nok få en liten advarsel: Som forfattere flest synes jeg det er synd å ødelegge en god historie med fakta, Når det gjelder det jeg skriver her inne, kan du derfor sette komma hvor du vil: Jeg lyver ikke stol på meg.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker