hits

Stopp gjerne og ta en prat:-)

På vårparten skrev jeg dette innlegget om mine ikke helt gode erfaringer fra boksigneringer: Boksigneringer kan være ganske kleint.

Men nå har jeg - til min store forundring - oppdaget at jeg faktisk synes signeringer er ganske hyggelig. Koselige bokhandlere, kaffe og pepperkaker, julemusikk, hyggelige kunder og mulighet til å snakke masse om boka mi. What`s not to like? :-)

Jeg og Lille Linerle kommer derfor til å farte litt rundt før jul. Under finner du listen, den oppdateres sporadisk ;-) Ønsker du deg en bok, en pepperkake eller en prat? Kom bortom :-)

 

SIGNERINGER NOVEMBER / DESEMBER 2017

11.11. kl. 11.00 Meny Fritzøe Brygge, Larvik

24.11. kl. 12.00 Norli Hvaltorget, Sandefjord.

25.11. kl. 12.00 Norli Amfi, Larvik

02.12. kl. 12.00 Notabene Stokke

08.12 kl. 12.00 Norli Amfi, Larvik

08.12.kl. 16.00 Spar, Kodal

09.12. kl. 12.00 Notabene Hovenga, Porsgrunn

10.12. kl. 15.00 Farmandstredet, Tønsberg

14.12 kl. 18.00 Farmandstredet, Tønsberg

15.12. kl. 17.00 Norli Hvaltoget, Sandefjord

16.12. kl.12.00 Norli Tolvsrød, Tønsberg

16.12. kl.15.00 Notabene Amfi, Larvik

17.12. kl. 15.00 Ark Nordbyen, Larvik

22.12. kl.12.00 Revetal Libris, Revetal

 

 

Den forbaskede julekalenderen ...

Julen fikk ny betydning for meg da jeg fikk barn. Det var lett å la seg smitte av gleden barna følte når de så det første juletreet i lyspyntede desembergater, og leve seg inn i den skrekkblandede fryden deres når de møtte den gavmilde, men også litt skumle kjøpesenter-nissen. Og i de første årene var barna mine to takknemlige små. De ble glade for julekalendere med harske småsjokolader, drømte seg bort ved synet av blanke, røde plasthjerter og syntes det var kjempegøy å trille marsipankuler ned fra kjøkkenbordet.

 

Men juler kom og gikk, og barna ble større. Og omtrent samtidig som mine barn ble større fikk min mor vondt i ryggen. Veldig vondt i ryggen.

Derfor havnet hun på Kysthospitalet i Stavern for å trene seg opp igjen. Det var november, og om kvelden, mens snøen skapte julestemning ute, satt hun, og alle de andre ryggplagede damene inne med håndarbeidene sine. Noen broderte juleduker, andre strikket votter og skjerf til barnebarna. Hvem som kom på ideen om å lage julekalender vet jeg ikke. Men jeg vet at min mor bet på. Dermed ble jeg den heldige mottaker av en filtkledd kalender, pyntet med nissetog, pakker og snø. Og med tjuefire blanke ringer. Pakkeringer. Tomme pakkeringer.

 

 

 

Kalenderen var fin, og barna elsket den. Min glede var nok noe mer lunken. For fra det året kalenderen kom inn i huset, har det aldri vært tvil om hva natten til første desember skal brukes til. Det tar tid å pakke førtiåtte små pakker, spesielt når man har store, voksne fingre. Og pakkingen var bare en del av vår nye tradisjon. For før man kan pakke inn noe, så må det kjøpes.

De første årene var det ganske enkelt. Jeg skjønte det ikke den gang, men jeg vet det nå. Førtiåtte fargeglade plastdingser, fire år gamle barn er enkle å glede. Året etter pakket jeg inn lekebiler. Så kom det store kinderegg-året. Har du noen gang prøvd å pakke inn førtiåtte egg? Og i tillegg prøve å få hver pakke til å se ut som alt annet enn nettopp egg? Det anbefales ikke.

 

 

Et år gikk jeg bare etter pris, maks ti kroner pr. pakke, størrelsen fikk bli som den ble. Og det ble den.

Det året ble verken nissetog eller nissefar synlig før lillejulaften, og etter utallige fall i gulvet måtte kalenderopphenget forsterkes med fire ekstra skruer.

Men etter hvert som barna ble større, ble fantasien min mindre, og sjarmen med å svette over førtiåtte pakker natt til første desember var for lengst forsvunnet. Hvis den noen gang i det hele tatt hadde vært der?

 

Da jeg derfor en mørk novemberkveld nevnte for barna at det fantes mange fine kjøpekalendere, ble jeg straks gjennomskuet og nedstemt. Julekalenderen var en tradisjon, og tradisjoner måtte man ta vare på. Det var jeg vel enig i?

Tradisjonen med det som skulle være inni pakkene derimot, den kunne godt endres. Ikke trengte pakkene å være små heller. Verken i størrelse eller pris.

Kinderegg var ut. Det samme var lego og viskelær. Der min fantasi sluttet, strømmet barnas over. Penger, kontantkort, Nintendospill, cd-er, pulsklokke, kinobilletter, fotballutstyr?

 

Neida, de får ikke noe av det. Jeg bruker fremdeles siste del av november til å lete etter små ting som helst ikke skal koste over en tier pr. stykke. Og til å forbannes over den ene gangen min kjære mor faktisk hadde tålmodighet nok til å fullføre et håndarbeid?

 

***

 

Dette er et lite tilbakeblikk. I dag er barna ikke bare større, men store. Noen vil kalle dem voksne. Skjønt selvfølgelig ikke for voksne for kalender. Men søte marsipankuler og kinderegg er byttet ut med den amerikanske drømmen.  Nå er det  48 glasscola som gjelder. Flaskene blir heller ikke pakket inn, romantikken har tapt for «Always Coca-Cola». Det enkle er kanskje ikke det beste, men prinsipper er til for å brytes og julaften kommer som kjent som julenissen i kjerringa. Altfor fort?

 

 

Drømmer du om å starte forlag? Lykke til!

Klokken er 19:58, og jeg har straks planer om å gå hjem fra jobben. Men tenkte jeg først kunne dele noen glimt fra en rimelig kaotisk dag. Mens jeg i går startet dagen helt nede på grassmatta, med å ta bilder av staute spillere og trenere på Frams gatelag:

startet denne dagen langt høyere opp. Litt i høyeste laget faktisk. Jeg har IKKE høydeskrekk, men jeg foretrekker definitivt en skikkelig veranda, framfor et vaklevorent ( i hvert fall føltes det sånn ) stillas.

Men jeg var på jobb som journalist, og må man, så må man. Jeg fikk i hvert fall tatt bildene jeg skulle, og om en måneds tid kan resultatet av intervjuet leses i neste Laboblad. ( Og tusen takk til eiendomsmegleren som sa at høyhælte støvletter ikke var noe problem. IKKE var støvlettene gode å klatre stillas i, og ta en titt på den sølete bakken over her. Gummistøvler hadde vært mer tingen ...)

Etter at jeg hadde kommet meg helskinnet ned på trygg grunn igjen og unnagjort intervjuet, bar det rett på den vanlig(st)e jobben. Altså på Forlagshuset. Der var Se og Hør på besøk, for å intervjue forfatter Elin Birkeland, en blind dame som akkurat har debutert med en 600 siders og to kilo tung bok. Det står det respekt av!

Og forleggeren ( les: meg) satt selvfølgelig stor pris på vinflaske med bokens egen etikett, selv om jeg er litt usikker på om jeg har samvittighet til å drikke den.(Merk for øvrig metallfiguren ved siden av, det er selve symbolet på en småforleggers hverdag...)

Og jeg måtte selvfølgelig dokumentere både forfatter og Se og Hør -fotograf. Saken om forfatteren kan dere sikkert lese om i bladet om en måneds tid. Selv måtte jeg forlate dem, for en bokhandler ville gjerne bestille noen bøker. Og det er viktigere enn selv Se og Hør :-) Etter telefonsamtalen, men fremdeles før Se og Hør var ferdig med intervjuet, dukket nok en fornøyd forfatter opp.

Hun heter Liv Hege Refsdal og har akkurat kommet med både bok og kalender. Lanseringen skjer førstkommende lørdag, her på Forlagshuset. Jeg rakk ikke mer enn så vidt å ønske henne velkommen, før det kom en ny telefon. Denne gangen fra en forfatter som mente han hadde akkurat det manuset jeg savnet. Om gamle kirker på nordre Toten eller deromkring. Tror dessverre ikke det blir vår neste storsatsing , nei...

Men en forfatter må jo spre det glade budskap om sin nye bok, og mens jeg fikk en innføring i kirkebygg, ble Liv Hege intervjuet av Østlandspostens hyggelige journalist, Per Albrigtsen. Den saken kan dere antagelig lese om i Østlandsposten i morgen. Og før verken Se og Hør-journalisten og Østlandspost-jornalisten hadde intervjuet seg ferdig, kom nok en herremann inn døren.

Finn Stenstad - en av Vestfolds mest kunnskapsrike - og nådeløse -  litteraturkritikere og anmeldere, som for første gang fikk se sin helt ferske bok, Litteraturfomidling. Heldigvis så likte han resultatet like godt som vi gjør :-) Og heldigvis hadde han ingen journalist på slep ... ;-)  Han fikk med seg bøker og lykkeønskninger, men den lille gaven vi hadde til ham, derimot, glemte vi å gi ham. Vi får satse på at det byr seg flere anledninger ...

Fornøyd var også vår redaktør Irja Thorenfeldt, som for første gang fikk se det ferdige resultatet av en av bøkene hun har jobbet mye med det siste året:

Livet går så fort at du tror det står stille, skrevet av Vidar Sandem. En vakker og trist bok som vi gleder oss til å dele med dere. Den skal lanseres på det norske teater den 15.11, er du i nærheten, så ta gjerne en tur. Boken er blitt vakker og redaktør Irja hadde fortjent kake, men det ble det ikke tid til i alt kaoset. Den som derimot fant seg kaka, var forlagsassistent og redaktør Jann Rygh Sivertsen, Han har næringsvett. Og er VELDIG glad i kake ... I tillegg har han innført lunsj på kontoret de dagene han er der. Jeg lurer på, hva blir det neste? Lunsj HVER dag, liksom?

Her er han avbildet sammen med en av forfatterne sine, Bente-Linn Bergene Huseby, som lanserte poesiboken Sorte egg i Sandefjord i forrige uke.

Og midt oppi kaoset av journalister, fotografer, stresset forlagssjef, glade redaktører og forfattere, hadde Elisabeth Gihle Stakland sin aller første arbeidsdag på forlaget. 

Normalt skal hun jobbe som grafisk designer, men siden vi skal ha julebokmesse til helgen, så startet hun dagen med å pynte juletre og prise tilbudsbøker. Hos oss må de fleste gjøre alt, og det er mye som skal ordnes før man kan invitere til åpent hus. Kanskje jeg ser noen av dere?

Etter at journalistene og forfatterne forsvant, ble det stillere på kontoret. Til og med telefonen tok en ørlite pause. En bok måtte riktignok sendes tilbake til grafiker pga en feil før trykk, en ebok måtte rettes, noen bøker måtte settes klar til henting på Sentraldistribusjon, varebil måtte bestilles, men det er slike småting en forlegger må regne med. Det ble uansett så stille at jeg fikk tid til å skrive diverse innlegg på forlagsiden.

Høsten er høysesong for alle forlag, så også vårt. Derfor er det fullt opp å gjøre, med lanseringer, utgivelser, utfordringer. Men først og fremst en spennende tid, med mange nye bøker. Her er noveller, bøker om spreke gamle, bøker om hekser, dikt, visebok av Margaret Skjelbred, flere kommende boklanseringer og (heldigvis) en ny redaktør:-)

Nina Grove Hansen, som hadde vett nok til å holde seg unna kaoset i dag...

 

 

 

I tillegg til bøkene som kom i dag, så er det ca ti bøker i trykken som kommer til å dukke opp i løpet av de neste fire ukene. Og noen som kommer inn døren allerede i morgen, dersom fraktselskapet gjør jobben sin, men det er det jo slett ikke sikkert det gjør. Pluss et titalls manus som venter på å bli antatt.

Eller dessverre, den triste biten, oftere refusert. Vi får inn ca. 10 manus i uken, og gir ut max. 50 bøker i året. Det er et litt trist regnestykke for alle med forfatterdrømmer der ute...

Men uansett: NÅ, NÅ er det tid for å komme seg hjem...

... til senga ...

... eller noe sånt ...

***

#framsgatelag, #forlagshusetivestfold, #elinbirkeland, #livhegerefsdal, #østlandsposten, #seoghør, #peralbrigtsen, #orkideensperle, #bokvisdom, #finnstenstad, #litteraturformidling, #labo, #vidarsandem, #irjathorenfeldt, #marteøstmoe,, #ninagroverhansen, #frodeeielarsen, #jannryghsivertsen, #bentelinnbergene-huseby, #elisabethgihlestakland

 

Er det mer moralsk å sende ungdom til en usikker framtid i Afghanistan, enn å la dem sulte under en bro i Paris?

Noen hjelper asylbarna å flykte, slik at de ikke blir sendt tilbake til Afghanistan. Istedenfor havner de under broer og på gatene i Europa. Jeg ser at Sylvi Listhaug mener at det er umoralsk å hjelpe dem, siden de da går en uviss skjebne i møte. Men hva er verst?

Vi sender dem tilbake til Kabul i Afghanistan, en for de fleste av dem ukjent by, der de ikke har venner, familie, nettverk. En by og et land som UD sier er utrygt, og som de anbefaler norske turister IKKE å reise til. Er Kabul da så mye tryggere for en redd attenåring, enn det Paris er? 

I tillegg ser vi at en del av dem som vi mener ikke trenger beskyttelse, faktisk får beskyttelse i andre europeiske land. Frankrike og Tyskland og flere andre europeiske land er uenige med oss, de mener at Afghanistan IKKE er et trygt land å returnere unge flyktninger til.

Selv mener jeg at praksisen Norge bedriver, med å oppbevare barn i årevis, for deretter å sende dem tilbake il utryggheten de dagen de blir 18, er umenneskelig. Først ventetiden, usikkerheten, redselen, så å bli deportert til en by i et land der de ofte ikke kjenner noen. Der vi allerede vet at flere av dem har blitt drept, der vi altfor ofte kan se bombe-eksplosjoner og annen terror på nyhetene. Dit vi neppe ville ønske at våre egne unge reiste, dit sender vi ungdom.

Sylvi Listhaug mener at det er umoralsk å hjelpe disse ungdommene. For meg blir det like umoralsk som når nordmenn hjalp folk til å flykte over til Sverige under krigen. Like "umoralsk" som når noen skjulte jødene da norsk politi kom for å hente dem. Historien har vist at det ikke bestandig er "makta" som har rett.

Og dessuten, det viktigste for Sylvi Listhaug er vel at de forsvinner? At hun slipper å ha dem her? Da burde hun vel bare være glad til for at de blir borte av seg selv, slik slipper hun jo til og med utgiftene med å sende dem ut?

For om de til syvende og sist skulle dø under en bro i Paris, eller bli drept av en bombe i Afghanistan, gjør vel neppe henne noe fra eller til? Nederlaget hennes - og Norges - er vel heller de som IKKE dør. De som andre land tar til seg og gir asyl. Som viser menneskelighet og gir disse attenåringene mulighet til et nytt liv. Og som ved å gjøre det,  viser oss - Norge - hva slags land vi er blitt ...

En helt uventet gave på en helt vanlig hverdag :-)

For en stund tilbake arrangerte Margrethe Hjertaas en uhøytidelig fotokonkurranse på sin blogg,  utifriluft.blogg.no, der temaet var "Bilder tatt i en annerledes vinkel." Og de som kjenner meg, vet nok kanskje at "ut i friluft" ikke er helt "min greie", men annerledes vinkler derimot, DET syntes jeg hørtes litt gøy ut. Så jeg sendte inn et bilde:

Men dessverre så lagret jeg ikke bloggen hennes, så da jeg skulle sjekke hva som skjedde rundt konkurransen, fant jeg den aldri igjen. Og deretter kom det noen dager med mye jobb og lite blogg, så jeg er redd jeg glemte hele konkurransen. Før jeg kom på jobb i dag og fant denne på kontorpulten min:

Og det finnes knapt noe bedre enn en helt uventet gave på en helt vanlig hverdag:-) Og ekstra gøy var det da jeg pakket opp, og fant ut at det var krus med nettopp bildet mitt på. Det kaller jeg å gjøre seg flid! 

Så tusen takk til Margrethe Hjertaas for en hyggelig start på dagen! ( Og NÅ har jeg lagt bloggen hennes til på listen min, slik at jeg ikke går glipp av den igjen :-) Følg den gjerne du også, det er masse flotte "ut-i-frilufts"bilder der!

***

#fotokonkurranse, #sko, #utifriluft.blogg.no, #takk

 

 

Skrekk og gru og Halloween

 

Anita Berglund er krimforfatter og bruker nettene til å pønske ut grusomme drap. I tillegg har hun bodd rundt tolv år i USA. Ikke så rart da kanskje, at hun har litt mer enn vanlig sansen for Halloween. I USA begynner man pyntingen flere uker i forveien, og det gjør jeg her også, sier hun. Det er lett å se, der vi står på trappa, omringet av skjeletter, dødninghoder, edderkoppnett og lysende gresskarhoder.

Anita Berglund forteller at i USA er Halloween en dag hvor alt dreier seg om barn.  I Norge fokuserer man mye på den kommersielle biten, men Halloween er egentlig barnas dag. I USA er ungene med og pynter huset, de lager gresskarlykter og griller gresskarfrø. På skolene og i barnehagen lager de pynt og drakter og forbereder dagen. Det er egentlig litt som før jul, man gleder seg flere uker i forveien.

Og de mindre barna kler seg veldig sjelden skremmende, det er mest ballerinaer, prinsesser, sjørøvere og den slags. Det er først når de blir større at de begynner å kle seg ut som spøkelser, vampyrer og andre skumle ting.

Inne i huset blir vi møtt av enda flere skremmende effekter. På gangbordet vifter et spøkelse med armene, i vinduet smiler noen gresskaransikter akkurat passe ondt. Er dødninghode glimrer imot oss med røde øyne. I taket henger det spindelvev med digre edderkopper. På kjøkkenbenken står en mugge med grønt heksebrygg, i brygget flyter det døde plastmus.

- Mye av pynten har jeg tatt med meg fra USA, forteller Anita. ? Og noe har jeg kjøpt senere i Norge. Det er like gøy å pakke det opp hvert år, hver ting bringer tilbake minner. Det er ren nostalgi.

Anita synes at den amerikanske halloweenfeiringen har fått et ufortjent dårlig rykte Norge.

- Her i Norge virker det som om butikkene pøser på med effekter, men uten egentlig å vite hva det dreier seg om. I tillegg kastes det kanskje egg og gjøres andre pøbelstreker hvis man ikke går godteri. Da blir det jo både kommersielt og skremmende. I USA er det helt klare kjøreregler for hvordan man feirer, sier Anita og forklarer:

- For det første feires Halloween kun en eneste dag, det er ikke slik at hvis det ikke passer den dagen, så går de neste dag isteden. Det hele foregår faktisk på to - tre timer, fra cirka klokka seks til åtte om kvelden. Ofte følger foreldrene med de minste barna, og i de timene står nesten alt stille. Ingen biler, bare opplyste hager, levende lys og tog av leende og blide barn som beveger seg fra hus til hus.

Det er rett og slett en stemningsfullt. Dessuten så er det noen enkle koder alle følger, slik at ungene vet hvor de er velkomne. Hvis utelyset står på, er det godteri å hente. Er utelyset slått av, betyr det at folk i huset ikke vil ha besøk. På den måten slipper ungene og bli skuffet, og folk som ikke vil være med på feiringen slipper å bli forstyrret. Men de aller fleste, sikkert rundt 90 prosent, er med og feirer, de fleste synes det er morsomt.

Hun forteller at da hun flyttet til USA som ung og ganske fattig, rømte hun hjemmefra Halloween. - Jeg hadde rett og slett ikke råd til godteri. Men da jeg senere fikk barn, ble jeg selvfølgelig med på feiringen. Og det trenger ikke å bli så dyrt, det viktigste er at man har noe til de som kommer, ikke hvor mye det er.

- Også er det viktig at godteri er pakket inn, sier hun.- Kjærlighet på pinne, twist, og annet med papir rundt. Det er jo viktig at man ikke blir syk av å spise det ...

***

#halloween2017mood, #halloween, #konkurranse

Lille Linerle er den 28. mest utlånte eboka på bibliotekene i år!

Jeg har bestandig hatt stor sans for bibliotekene våre, og da jeg var barn var besøket på biblioteket ukens desiderte høydepunkt. Derfor må jeg innrømme at jeg synes det er veldig gøy da jeg fikk en mail som gjorde meg oppmerksom på at boka mi, Lille Linerle, ligger på 28. plass på bibliotekenes ebok-utlånsliste.

Blant flere tusen bøker, så er det altså allikevel mange som har oppdaget Linerla mi, til tross for at det verken er brukt reklamekroner eller annonseplass på den. Den ligger t.o.m, på plassen foran bestselgeren Bienes historie

Jeg må innrømme at jeg synes det er litt stas ?

***

#ebokliste, #bibliotek, #lillelinerle, #bieneshistorie, #littstolt

Jeg er dritt lei all dritten ... #ViErHer

Beklager ordbruken, men jeg er faktisk det. Dritt lei. De av dere som har fulgt bloggen min, vet at jeg har blitt lei meg, irritert og frustrert over all dritten altfor mange greier å lire ut av seg i kommentarfeltene på nett. Jeg har ingenting imot meningsutveksling og saklige argumenter, tvert imot, men stygge karakteristikker, innvandrerhat og regelrett mobbing både sjokkerer meg og gjør meg sint. Og det at veldig mye av det stygge som skrives, kommer fra voksne mennesker, gjør meg trist.

For når mødre, fedre, bestemødre og bestefedre viser seg fra sin verste side, hva lærer de da barna og barnebarna sine? Hvordan skal de - med et ørlite snev av troverdighet - lære barna sine at mobbing er noe man ikke bedriver, når de minutter før kanskje har kalt et medmenneske for , hore, homo, feministfitte eller jævla negerape på nett?

Hvordan skal de lære dem empati og medmenneskelighet, når de akkurat selv har jublet over at døde muslimer i en bombe-eksplosjon? Hvordan skal barnebarnet lære forskjell på rett og galt, når mormor akkurat har gitt utrykk for at skattesnyteri er helt ok, fordi de jævla politikerne gir alt til de forbannede utlendingene uansett? At det å tenne på en moske, er noe enhver god nordmann bør gjøre? Og hvordan skal han lære at vi alle er like mye verdt, å omtale andre med respekt, ja kanskje til og med ikke å banne...? 

Jeg skjemmes og skremmes.

Derfor er det deilig å vite at også andre reagerer. At det faktisk fremdeles er ganske mange der ute som tar avstand fra den måten å argumentere på. Som mener at uansett hvilken politisk side man er på, uansett hva man mener om innvandringspolitikken og politikerne våre, uansett hva man mener om Jan Thomas, BMW-eiere, Sylvi Listhaug, Rimi-Hagen, Sophie Elise, kristne eller homofile, rike eller fattige, rødhårete eller rosabloggere, så skal man argumentere på en skikkelig måte. Ikke med nedrige personkarakteristikker. Ikke med løgn og forvridd sannhet. Ikke med skjellsord og store bokstaver.

Noen av disse har samlet seg i gruppen "Vi er her" på Facebook. Under hashtaggen #ViErHer følger de opp de aller verste kommentarfeltene, løfter opp de som tar til motmæle mot nett-trollene, sørger for at kommentarfeltene får en positivere tone. Hver dag legger både adminstratorer og medlemmer i gruppen inn linker til saker der de ser det kommer til å bli mye dritt, så kan medlemmene selv velge hvilke saker de ønsker å følge. Uansett politisk ståsted, uansett tankegang. Fordi de mener at voksne folk bør argumentere som nettopp voksne folk. Ikke som umodne tolvåringer...

Håpet mitt er at vi etter hvert skal bli såpass mange som sier ifra at mobbing og drittslenging er uakseptabelt, enten det skjer i regi av gruppen #ViErHer, eller rett og slett i kommentarfeltene på nett generelt, at vi overdøver nett-trollene. Det ER mulig, for jeg VIL fremdeles tro at de fleste av oss er hyggelige mennesker. Det er ingen grunn til at vi skal snakke til folk på nett, annerledes enn vi snakker til naboen vår. Folk flest er ok, men i kommentarfeltene kan det dessverre ofte virke annerledes. Derfor er det viktig at flere av oss engasjerer oss. At vi viser nett-trollene der ute, at det ikke er slik vi vil ha det. At vi faktisk er bedre enn som så...

***

#nett-troll, #ViErHer, #nettvett, #rasisme, #drittkasting, #respekt

Kjøpt og betalt - og jeg liker det.

 
Mange forfattere liker ikke kommersiell oppdragsskriving, selv synes jeg som regel at det er en fin avveksling. Spesielt de gangene det fører til hyggelig møter, og det gjør det faktisk nesten bestandig
 
 
Denne gangen var jeg ekstra heldig, som både fikk en halv dag sammen med Poesiparkens "far", trubadur og forfatter Louis Jacoby og et hyggelige formiddagsmøte med poesihovedstadens "mor" Helle Riis
 
 
Frisk luft og trim blir det av slikt også, i motsetning til min vanlige jobb, der jeg stort sett befinner meg foran dataskjermen.
 
 
I tillegg besøkte jeg damene som driver Til Bords på Nordbyen, Der fikk jeg selvfølgelig lyst på mye nytt til stua :-) (Det hender denne ekstrajobben koster mer enn den smaker, Labo har nemlig medlemsavtaler med mange bedrifter i byen. Og selv om det er fint med rabatt, så blir det jo allikevel ikke helt gratis... ) Og damen til venstre her, er sjefen min på Labo, Alise Myhre. Hun er det også alltid veldig hyggelig å treffe, og - som dere ser - hun er brukandes til litt av hvert. For selv om jeg vanligvis liker store salgsplakater, så er de sjelden veldig fine på bilder...
 
 
Det ble også tid til et intervju med eiendomsmeglere og sjefer i både Labo /Garanti og Larvikbanken som nå har forent seg i et Aktivt særbo-forhold.
 
Dessuten har jeg kåsert litt om mine mange fordommer i  Labobladet, dog kanskje ørlite satt på spissen. Det er jo på spissen ting står best ...
Det kåseriet dukker sikkert opp på bloggen her etter hvert, men vil du lese mer om noe av dette nå, så skal det finnes på www.labo.no.
 
***

Første gang noen har kalt meg for gaselle... ;-)

Dagen i dag startet med et ganske hyggelig brev i POSTEN. Ja, dere vet, post på den virkelig, virkelig gamle måten. Levert av han som vanligvis bare kommer med regninger, bokklubb-bøker og reklame. Men innholdet var hyggelig, og selv om det kom ganske så uventet, så må jeg jo innrømme at jeg har jobbet en del for det. Cirka 10 - 12 timer hver dag faktisk, helg som ukedag, gjennom de siste fem årene. 

Nå har jeg riktignok ikke skjenket Gasellelisten til Dagens Næringsliv en eneste tanke i løpet av disse årene, jeg har vært altfor opptatt av å prøve å få stablet dette lille forlaget mitt på beina, til å fokusere på den slags. Ikke har jeg brukt tid på å søke grunderstøtte eller oppstartmidler fra det offentlige heller, så f.eks. Innovasjon Norge har greid å bruke millionene sine på helt andre ting enn meg. Og når sant skal sies, jeg har ikke akkurat blitt rik på stort annet enn lærdom i løpet av disse årene, jeg har blant annet har lært at det er langt lettere å tjene penger på å selge  safer enn våpenskap enn det er å selge bøker. Hvis det altså er pengene som er drivkraften, noe det nå engang ikke er ... ( Får håpe det ikke er noen av journalistene til DN som leser dette, da skjønner de antagelig ikke stort.)

Men allikevel, det er jo ekstra gøy hvis man BÅDE kan drive med det man har lyst til, og samtidig gå i pluss på å gjøre det. Og  Forlagshuset i Vestfold står nå altså på listen over foretak som ifølge Dagens Næringsliv beviselig gjør ett og annet riktig. Gasellelisten 2017. Og selv om jeg antagelig står milevis langt ned på listen, og garantert ikke kommer til å vinn noen gasellepris, så er det  - av ganske naturlige grunner -  aller første gang at noen har kalt meg for en gaselle ... 

Så da er det kanskje lov å være ørlite stolt? 

***

#gaselle, #gasellebedrift, "littstolt, #dagensnærinsliv

60 døde barn, drept av sine nærmeste. 60 000 barn utsatt for overgrep hjemme. Ser du dem?

Jeg begynte å skrive dette innlegget for en ukes tid siden, da jeg leste Barnevoldutvalgets rystende rapport fra i sommer - «Svikt og svik» (NOU 2017/12), der de kan fortelle at de regner med at det de siste årene er hele 60 barnemordere som aldri er blitt tatt. Foreldre eller omsorgspersoner som har drept sine egne barn, mange av smårollingene fikk ikke engang feire ettårsdagen sin. Les saken. Les tallene. Men denne gangen, ikke bare LES dem. FØL dem.Se for deg et barn du kjenner. Et barn du liker. Et barn du er glad i. Se for deg DET barnet om en del av statistikken. Uansett hor bra det barnet har det, tillatt deg å tenk muligheten. At han eller hun - barnet du er glad i, kunne ha vært en av disse 60. For dette er ikke statistikk. dette er små liv. Det kan hende at det det er nabobarnet ditt. Tantebarnet ditt. Datteren din ...

60 barn som har blitt sviktet av sine nærmeste, sviktet så grundig at de har dødd av det. Som kvier seg for å gi døra hjemme, åpner den, lytter, er det trygt? Ofte er det ikke det... Barn som ikke har noe trygt sted å gå, fordi der hvor hjemme er, der hvor de skulle kunne ha følt seg tryggest, er der hvor de har det verst. Små barn. Uskyldige barn. Gjennom de siste årene: mer enn 60 døde barn.

For det er langt flere enn seksti små barn som er drept. I tillegg kommer de barna vi VET er blitt drept. der omsorgspersonene blir tatt og straffet. Vi som bor i Vestfold, husker nok alle Christoffer-saken. Gutten som gang på gang gikk rundt med skader og blåmerker, uten at noen tok skikkelig tak. Før det ble for sent, før gutten ble slått i hjel, etter å ha blitt mishandlet i lang tid  Og etterpå henla politiet først saken,  og stefaren som drepte gutten hadde gått fri, dersom det ikke hadde vært for en bestemor som - knuget av sorg og dårlig samvittighet - nektet å slippe saken.

Alle synes vi det er grusomt med de barna som ikke overlever. Men ifølge en fersk rapport fra Røde Kors så er det bare toppen av isfjellet. Hele 60 000 barn blir slått hjemme. Vi så fire som tidligere har vært utsatt for det i "Vårt lille land" på TV2 i går. Andersen og søstrene hans er godte eksempler på hva slags skader en slik oppvekst gir. Barn som prøver å skjule elendigheten. Barn som aktivt beskytter sine mishandlere eller overgripere, fordi det allikevel er den eneste virkeligheten de kjenner til. Fordi de er redde for å miste alt, hjemmet sitt, kanskje en annen omsorgsperson de er glad i, søsknene sine. Og som hele tiden tror at det er dem selv det er noe galt med. Hvis de bare hadde vært snillere, lydigere, flinkere, annerledes...

Barn som lever seg gjennom helvete, og gror opp til å bli mer eller mindre funksjonelle voksne. Som selv får barn, som de kanskje - men kanskje også ikke - viderefører sin egne erfaringer og traumer på ... 

I Christoffersaken sto de fram etterpå, lærere, bestemødre, naboer. Alle angret på at de ikke "fulgte magefølelsen." På at de når de mistenkte at noe var galt. allikevel ikke varslet politi eller barnevern. De syntes det var ubehagelig. De følte seg ikke sikre. Gutten sa jo ikke noe selv... 

Og selvfølgelig er det ubehagelig å blande seg inn i noe så vondt. Allikevel, det er en bagatell i forhold til det de må leve med i dag. Vissheten om at de kunne ha reddet en åtte år gammel gutt fra å dø, tanken på at de sviktet et lite barn da de gjaldt som mest.

Men for  se, virkelig SE, at slik skjer, så må man være villig til å tro at slikt faktisk skjer. Og for de fleste foreldre er det en nesten utenkelig tanke, at noen kan mishandle, misbruke og slå sine egne, små barn. Men dessverre, det utenkelige skjer. Derfor MÅ vi våge å se det. Varsle i de tilfellene vi har mistanke. Tro på barna i de tilfellene der de forteller. VI MÅ!

Det kan redde en barndom. Det kan redde et liv.

***

#christopher, #barnemishandling, #stinesofiesstiftelse, #misbruk, #rødekors

 

 

 

Jeg trenger hjelp!

Jeg har planer om å komme med bok neste år, og jeg greier rett og slett ikke å lande på tittel. Vil dere hjelpe meg?

Boken er en krim, på kanten til psykologisk thriller. Og arbeidstittelen var lenge Stella, siden det et navnet på hovedpersonen. Så ble det endret til Stjernestøv, siden Stella betyr stjerne, og det kanskje ikke går så bra med henne...  Men redaktøren min liker det ikke, så derfor leter jeg videre.

Flere av personene mine har en vanskelig barndom, HVIS de greier seg, så er de såkalte Løvetannbarn. Hvis ikke... så er de kanskje i fengsel. Eller døde;-) Av den grunn kunne jeg godt tenke meg en tittel med Løvetann i. Handlingen foregår mest på høsten, så løvetann / løvetenner + høst hadde kanskje vært fint. Eller noe helt annet... Jeg er åpen for alt fra fine, poetiske setninger til et enkelt, kort ord.

Har du et forslag?

Skulle  nettopp DU være den første til å komme med et suverent forslag som jeg velger å bruke, så får du selvfølgelig signert bok når den kommer ut. samt navnet ditt med takk på kolofonsiden i boka :-)

Under ser dere et veldig foreløpig tanke-eksperiment / kladd av cover, som kanskje ikke kommer til å ligne på det ferdige coveret i det hele tatt. Men der har jeg - som dere ser - foreløpig valgt tittelen: Løvetenner... Burde jeg gå for det? Eller har DU et mye bedre forslag til meg?

 

 

To små søstre med arr på brystet,

En av gledene ved å drive et lite forlag, er at jeg noen ganger kan takke ja til helt spesielle prosjekter, uten å tenke på eventuelt overskudd og lønnsomhet. Boken Regnbuedalen er et slikt prosjekt. Det er en illustrert barnebok, der illustratøren er lille Isabell, og der mamman hennes, Ann-Charlott,  har skrevet selve fortellingen.

Isabell hadde akkurat fått nytt hjerte og var i tillegg rammet av kreft, og ingen visste helt hvordan det kom til å gå med henne. Men en ting visste hun, hun var veldig glad i å male, og det hjalp henne i tunge stunder.

Det var hele Haugesunds gode hjelper, Astri Pedersen, som først tok kontakt med meg og fortalte at Isabells store drøm var å gi ut en bok med bildene sine i, en bok der teksten var skrevet av mamman hennes. Jeg kunne jo ikke annet enn å si ja, og det å hjelpe tegningene hennes ut i bokform ga både meg og forlaget stor glede. Vi og forfatteren bestemte også at 10 % av evt. overskudd skal gå til Stiftelsen Sykehusbarn, en stiftelse som bidrar til at små, syke barn får en litt bedre sykehushverdag. En virkelig vinn-vinn-situasjon med andre ord :-)

Dette er en av flere av de tidligere reportasjene om Isabell som har stått i Se og Hør:

Isabell ble heldigvis bra av kreften, og alt så fint ut. Derfor var det forferdelig trist da jeg for en tid tilbake fikk  høre at også lillesøsteren hennes, Mariell, hadde arvet den samme genfeilen og også måtte ha nytt hjerte. Nok en gang måtte mamma Ann-Charlott  passe på ei lita jente som ble stadig mer sliten og "blå" , mens hun håpet på at beskjed om at et nytt hjerte var på vei, et hjerte som kunne redde veslejenta. Og heldigvis, noen der ute som akkurat selv hadde mistet noen DE var glad i, var rause nok - midt i sin egen sorg - til å donere bort hjertet slik at Mariell kunne få en ny sjanse. Operasjonen gikk fint, og nå går begge de to søstrene rundt med en gave fra en fremmed og et arr på brystet.

Artikkelen under er hentet fra denne ukes utgave av Se og Hør, skrevet av journalist Svend Aage Madsen: 

 

To søstre med arr på brystet. Lys levende med livet foran seg, takket være familien til to avdøde, som donerte nye hjerter til de to jentene.  Hvor trist det enn er å miste noen, så må det jo være en trøst i å vite at noen andre lever videre, takket være at de ga dem livet i gave?

Jeg oppfordrer derfor ALLE til å registrere seg som donorer. Hvis ulykken først er ute, så kan det gi andre livet i gave!

Og hvis du vil kjøpe boken til lille Isabell, og dermed også støtte Stiftelsen sykehusbarn, så kan boken bestilles her. Den er nå på tilbud, til kun kr. 149,- + porto.

 

OM BOKEN:

Forfatter Ann-Charlott Gulbrandsen er en 4-barnsmor som kommer fra og bor på Opsund ii Sarpsborg. Sommeren 2011 ble hennes nest yngste datter, Isabell Gulbrandsen, alvorlig syk. Hun ble hastet inn på Rikshospitalet med hjertesvikt. Hun måtte ha et nytt hjerte og ble satt på venteliste. Etter nesten 4 lange år, med lange sykehusopphold, haugevis med undersøkelser, oppturer, nedturer, fortvilelse og glede, kom telefonen de hadde ventet på. Sommeren 2014 fikk Isabell hjertetransplantasjon. Det var rene solskinnshistorien. Etter ca 6 uker på sykehus, fikk hun komme hjem. Nå skulle hun endelig begynne å leve livet igjen!

Men etter bare en uke hjemme ble hun syk på ny. Etter mange undersøkelser og blodprøver, oppdaget legene at hun hadde fått kreft. PTLD, en type lymfekreft som kan ramme transplanterte. Hun går nå på cellegift og er inne på rikshospitalet for kjemobehandling hver 14.dag.
Grunnet transplantasjonen og cellegiftbehandlingen har hun ikke immunforsvar. Hun kan derfor ikke være ute blandt folk eller delta i klassen med vennene sine. Denne tiden har hun funnet sin trøst i å male. Når hun maler er hun i sin egen verden, uten tanker og sykdom.

Isabell maler 3 hoved karakterer: Gloplopper, Lykketroll og Klovnetroll. Moren ble veldig inspirert av sin datter sine malerier, så hun har laget en liten historie til hvert maleri. Disse har nå blitt til en barnebok, der hennes datter selvsagt tegner ;) Boken handler om de morsomme Lykketrollene og Klovnetrollene i Regnbuedalen. Men i Nabodalen, RødStjerneDalen, bor det også troll. De rampete Gloploppene. De finner på all verdens med ugang. Så trollene i Regnbuedalen må passe godt på ?

Resultatet er blitt en morsom barnebok, selv for voksne. Her er humor, magi og fantasi!

***

#organdonor, #kreft, #seoghør, #regnbuedalen, #astripedersen, #hjerteformennesker, #stiftelsensykehusbarn, #sykehusbarn

Jubel for en brennende moské. Hva er det som feiler folk?

En moské i Örebro står i full fyr tirsdag morgen. Politiet frykter den er påsatt, og har arrestert en mann. Men uansett grunn til brannen, i kommentarfeltene jubles og klappes det.  Det under er bare noen få av kommentarene. De er ikke de verste, og de er ikke engang hentet fra de brune sidene på nettet, de har jeg ikke orket å besøke. Men rett og slett fra åpne sider, der folk klapper for at en moske er brent ned. Under fullt navn, med bilde. Flere av dem er foreldre og besteforeldre, med ansvar for å oppdra små barn.

Jeg har skrevet det før, hva er det som feiler folk?  

 
Jørgen Jøss, for engangs skyld så er det ikke den nye berikelse som tenner på biler og bygg. Nå får de endelig smake litt på sin egen medisin og det er jaggu på tide.
 
Bjørn Tore  
 
 
 
Espen  😂
 
 
Geir Helge  
 
 
 
Bård  Kake og Sjampis i Örebro 🎂🍾😁
 

Daniel  Kor ble det av boller å brus?

Henke  Å huff , nå ble jeg virkelig lei 🙄..😂😂😂😂😂
 
 
Bobby 
 
 
Geir  Hver gang berikelsen tenner på så burde minst 1 moske tennes
 
Gard  Der kunne man stekt mye bacon
 
Hilde  Karma !
 
 
Tove-Lise  Jaggu
 
 
Bjørn Reidar 
 
 
 
Stig N
 
 
 

Torun  D e bra

Bjørn-Magne  Har jo vært en kald april måned,så noe må en gjør for å få opp varmen.
 
 
Jan  Det varmer godt i hjerterota når et religiøst bygg står i lys lue!
 
 
Jeanette  Bra! Bort med det faenskapet!!
 

Marnar Inge  HURRA.

Ronny Er vel muslimene som fått smake sin egen medisin dette😂
 

Helene  Ingen skade skjedd

Anna Svenskene har vel fått nok av fanskapet som har terrorisert Sverige siden dem kom dit.
 
 
Eirik F 😂🔥🙌🏻
 
Kai  👏👏👏👏👏👏
 
 
Jan  Keep up the good work
 
 

Halloweenlykt-oppskrift for Dummies :-)

Det nærmer seg Halloween, og noe man i hvert fall må ha hvis man skal feire dagen, er Halloweenlykt på trappa. Man kan selvfølgelig kjøpe en jukselykt i plastikk, men det er jo mye finere med en ekte gresskarlykt. Dessuten er det billig, morsomt å lage sammen med barna, og etterpå man kan lage godsaker av både fruktkjøtt og frø.

Under finner du en oppskrift som selv de med ti tommeltotter bør greie å følge. ( Men hjelp gjerne barna med de delene som innebærer bruk av kniv. EKTE avkuttede fingertupper, er jo ikke fullt så morsomt, ikke engang på Halloween.)

1.) Kjøp et gresskar. Det får du kjøpt i de fleste dagligvarebutikker. 

2.) Tegn på øyne, nese og munn.  Lag dem litt store, det er her lyset skal slippe igjennom.

3.) Kutt av toppen. (Hvis du er barn, få en voksen til å hjelp deg, slik at du ikke kutter deg.)

4.) Fjern endel av fruktkjøttet og alle frøene. 

Fruktkjøttet kan brukes f.eks til pai,

Frøene blir godt snacks  hvis du dypper dem i olje, strør på salt og griller dem litt i ovn eller panne.

5.) Kutt ut øyne, nese og munn med en skarp kniv.

6.) Kle bunnen av gresskaret med aluminimsfolie og sett oppi et telys. Sett tilbake toppen / lokket

Nå har du en morsom lykt som du kan sette på trappa slik at den ønsker barna velkommen på Halloween.

***

#halloween2017preps, #halloween, #halloweenlykt, "#lykt

Håper jeg slipper å sitte og blomstre alene...

I morgen er det nattåpent og boksignering på Revetal Libris. Skulle du derfor befinne deg på Revetal i morgen, og ha lyst til å gjøre et kupp:-) - enten ved å kjøpe Lille Linerle på tilbud eller ved å benytte deg av noen av de andre gode tilbudene senteret sikkert har å by på, så er jeg der fra 15.00 - 17.00. Kanskje du ønsker deg en bok, eller vet om noen som kunne tenkt seg Linerla mi i julegave? Jeg garanter holdbarhetsdatoen :-)

Ser du denne - ifølge den (altfor?) ærlige guttungen jeg har skrevet om her - (altfor?) fine plakaten av meg, så finner du meg rett i nærheten:-) Og hvis ikke jeg er der, så kan det hende du finner meg i nærmeste skobutikk...

( Er det noen som i det hele tatt har tenkt på hvor dyrt det er med slik signering, dersom det ikke kommer folk?) Derfor, kom innom, så sparer både du og jeg penger! Deler ut sjokolade og signerer gjør jeg også, så pent jeg bare kan:-) Og hvis du allerede har kjøpt bok, eller absolutt ikke liker krim, så kom gjerne bortom å slå av noen ord uansett!

Sees vi?

***


Dette er en promovideo som gir et ganske godt inntrykk av hva kriminalromanen min, Lille Linerle, handler om ...

***

#lillelinerle, #boksignering, #Revetal, #libris, #julegave
 

 

 

 

Hvem har hjulpet Eirik Jensen?

Hvis man mener at dommen mot Eirik Jensen er riktig, er det virkelig noen som tror at ikke noen rundt ham også har vært involvert, eller i det minste har visst om hva som foregikk? At han har greid å skjule sine spor så lenge, helt på egenhånd? Sørget for at de i blant annet Asker og Bærums politikammer, som mistenkte ham for mange år siden, ikke nådde fram med mistankene sine? Og hvorfor ble han ikke ble avlyttet da han møtte Cappelen etter at et hasjparti på over 100 kilo var på avveie, når politiet selv mener at han absolutt burde vært det? Hvorfor var det ingen som reagerte pengebruken hans tidligere?

Jeg undres...

Og det gjør dommeren også.

"Akkurat den informasjonen overrasket dommer Kim Heger, som i tingretten forsøkte å bore i hvorfor møtet ikke ble avlyttet. På et tidspunkt ga han opp. Han kom ikke lenger enn at Asker og Bærum styrte etterforskningen, og at de avslo forslaget."

Det var etter hvert mange  som varslet om at Jensen muligens var "skitten". men av en eller annen grunn, lite ble gjort. Ifølge de som satt på toppen av systemet, så kom ikke engang beskyldningene dem for øret.

Politibetjent Bjørn Gunnar Pedersen arbeidet i 1998 i Uropatrulen, og var frem til 2010 teamleder på SO. Vitnet hadde da B som nærmeste leder. Vitnet har i retten forklart at han i begynnelsen av 2001 var med å pågripe Bs venn N19 i en MC-klubb. Vitnet hadde fått et sikkert tips om at det der skulle finnes store mengder narkotika. Straks før pågripelsen hadde B sagt til vitnet at han kunne få nøkler til lokalet av en bekjent som B hadde i klubben. Da vitnet kom for å pågripe N19 og ransake klubbhuset, viste det seg at lokalet var tømt for narkotika. Vitnet fikk mistanke om at B hadde varslet om den forestående ransakingen. Senere fikk vitnet et tips om at N19 skulle få inn 400 kilo hasj, men både Iver Stensrud og B besluttet at det ikke skulle gås videre med dette tipset. Vitnet ble veldig forbauset og mistenksom over dette, og bestemte seg for å gå med saken til svensk politi og tollvesenet. Svensk politi og tollvesenet arbeidet videre med vitnets tips, og det endte med at N19 ble tatt med 400 kilo hasj i Sverige på bakgrunn av blant annet Pedersens politiarbeid i saken. Vitnet fikk etter dette en «uggen følelse» vedrørende B. Vitnet har i retten videre forklart at han fra en «troverdig informant» i 2009 hørte at B solgte etterretningsopplysninger til kriminelle for kr 50.000. Han ble «rystet» over opplysningene, samtidig som han hadde hendelsene med N19 «i bakhodet». Han tok saken opp med Einar Aas, men av hensyn til sikkerheten til vitnets informant, ble det besluttet ikke å gå videre med saken.

I dommen har de tydeligvis trodd på vitnene:

"Det er ikke under hovedforhandlingen fremkommet noe som svekker ovennevnte vitneforklaringer om at det har versert rykter og mistanker mot B. Etter dette legger retten til grunn at det fra i hvert fall rundt 2000 i Asker og Bærum politidistrikt og i deler av Oslo politidistrikt har vært en uttalt mistanke om et «usunt» forhold mellom A og B. Likeledes ser det for retten ut til at det i noen deler av det kriminelle miljøet i Oslo har versert rykter om at B hjalp A med hasjimporten."

Det var altså mange som mistenkte at noe var galt, både blant politiet og i det kriminelle miljøet, og det er omtalt mange lignende historier i dommen. Kollegaer av Jensen har varslet politiet, sine overordnede, advokater og endog Kripos. Uten at noe har blitt gjort....  Og som det står i dommen.

"Heller ikke har vitneforklaringene fra Jensens kolleger og ledere gitt retten svar på hvorledes det var mulig for Jensen å operere slik han gjorde i mange år - helt på siden av informantreglene, og uten tilsynelatende tilstrekkelige korrektiver og kontroll - uten at noen grep inn."

"Det usunne forholdet" mellom politimannen og narkotikasmugleren fikk fortsette i årevis, mens Jensen fikk stadig nye oppgaver innen politiet. Hvordan er det mulig, med mindre noen høyere oppe i systemet så seg tjent med å la det fortsette?

Politimester Sjøvold har nå heldigvis åpnet for en ekstern gransking for å finne ut hva som egentlig skjedde i løpet av disse årene på Oslo politistasjon. Det er bra, og skal tilliten til politiet gjenoppreises så er det faktisk helt nødvendig. Og jeg er ganske sikker på at  HVIS Eirik Jensen virkelig har gjort alt det han nå er dømt for, så er det noen der ute som har grunn til å skjelve i uniformsbuksene. For dette hadde han ikke greid å holde skjult så lenge, uten at noen har holdt en beskyttende hånd over seg. Tror jeg.

*''

Du kan lese hele dommen her: https://www.nrk.no/norge/les-hele-dommen-mot-jensen-og-cappelen-1.13694693

 

***

#Eirik jensen

 

Forteller verden at nordmenn er noen fordømte rasister!

I følge Klassekampen så har Justisdepartementet brukt 4 millioner kroner for å fremstille det norske folk som ufølsomme rasister! Jeg er rett og slett ganske sjokkert! Er det det de kaller "norske verdier?" Er det virkelig slik Norge og det norske folk skal presenteres i utlandet? 

Sakset fra Klassekampen:

- Vi vet at det i Somalia er mange som hører rykter om gull og grønne skoger bare man kommer seg til Norge og Europa. Vi vil få fram at det ikke er slik.

Det sa tidligere statssekretær i Justisdepartementet, Himanshu Gulati (Frp), til Klassekampen i 2014 i forbindelse med at regjeringen lanserte en kampanje rettet mot potensielle asylsøkere fra Somalia.

En del av kampanjen er tegneseriestripen under. Den får fram Gulatis budskap på en svært så eksplisitt måte: Vi møter Hassan som forsøker å søke asyl i Norge, men som utsettes for rasisme, utnyttes i et svart arbeidsmarked, nektes helsehjelp og fryser i den kalde norske vinteren. Til slutt vender han hjem til Somalia.

Den 95 siders tykke tegneserien på somali ble trykket opp i 48.000 eksemplarer og distribuert blant studenter i åtte somaliske byer i 2014 og 2015.

- Norske myndigheter jobber langsiktig med bevisst­gjøring i avsenderområdene, sier Jan Paul Brekke, forsker ved Institutt for samfunnsforskning.

Han har nylig sluttført en evalueringsrapport på oppdrag for Justisdepartementet av «Stricter asylum regulations in Norway». Det er en Facebook-kampanje fra regjeringen som fortsatt ruller og går på engelsk, fransk, eritreisk og de afghanske språkene dari og pashto. Ifølge Justisdepartementets egne tall har 11,5 millioner mennesker besøkt siden og filmsnuttene på siden er sett 21 millioner ganger. Hovedbudskapet er at dersom du kommer til Norge for en bedre økonomisk framtid, så vil du ikke få oppholdstillatelse. Tvert imot: Du må reise hjem igjen.

Tegneserien om Hassan som hadde det så tøft i Norge at han til slutt måtte gjøre vendereis, er blitt gjenstand for en masteroppgave i sosiologi av Stine Sandnes. I oppgaven framkommer det at manuset i tegneserien ble utarbeidet av somaliske ansatte ved International Organization for Migrations (IOM) kontorer i Nairobi. Så ble det sendt til en tegner i Somalia som illustrerte det hele. 

4 millioner kroner kostet kampanjen. Som forteller alle som ønsker å komme hit, at det ikke er noen hjelp å få. At de må leve på gaten, at de ikke får legehjelp dersom de er syke. Og at vi nordmenn er noen simple rasister.   At ingen nødstilte bør komme til Norge, for her blir du behandlet som en dritt. Det er det man kaller strålende omdømmebygging...

Jeg skjemmes :-(

Men jeg skjemmes av to grunner. Jeg synes det er skammelig at våre egne myndigheter faktisk synes det er greit å framstille oss slik ovenfor resten av verden. Men enda mer skjemmes jeg fordi det er altfor mye sant i det kampanjen sier. At vi faktisk er blitt et land der fortvilte mennesker som er i reell nød, slett ikke kan føle seg trygge på at vi vil hjelpe dem.

Jeg skjemmes :-(

***

Les hele saken i Klassekampen her.

***

#justisdepartementet, #rasisme, #skam

 

Valget et over. Vi er de HELDIGE!

Da gikk det som jeg har vært ganske sikker på i noen uker nå. Regjeringen fortsetter, dog med et høyere nødskrik enn jeg hadde forventet. Selv er jeg trist, men det hadde jeg vært uansett, denne gangen. Et regjeringsskifte hadde blitt en regjering med et sterkt Senterparti, og det eneste partiet jeg misliker omtrent like intens som FRP, er nettopp SP. I tillegg, slik valgresultatene så ut, så ville Jonas vært avhengig av ALLE de små røde partiene for å kunne styre, noe som jeg tror ville gitt en ganske kaotisk hverdag med i overkant mange hensyn å ta. Det fantes altså ikke noe alternativ som kunne gitt meg virkelig glede i dag. 

Nå hjalp det allikevel litt at Listhaug varsler at hun ikke vet om hun fortsetter som statsråd, og jeg tror hun kommer til å slutte. Ikke nødvendigvis fordi hun selv vil, men fordi  Erna - på kammerset - ganske sikkert er drittlei av å smile og glatte over, mens den såkalte integreringsministeren til stadighet setter henne i forlegenhet. I tillegg er det antagelig tvingende nødvendig. KRF - som riktignok gjorde et elendig valg - kan fort bli jokeren, de vil neppe orke fire år til med Listhaug-retorikk. Et borgerlig alternativ med en litt mer neddempet FRP, vil være langt lettere å svelge både for KRF og Venstre. Og uansett hva man måtte mene om dagens innvandrings og asylpolitikk - og der mener jeg personlig MYE - så er det ikke til å komme fra at forskjellen på Arbeiderpartiet og Høyres holdning er nettopp retorikken. Praksisen er de sørgelig enige om.

Jeg er uansett glad for at valget er over, for - som jeg har skrevet om tidligere - dette er den desidert styggeste valgkampen jeg har opplevd. Personkarakteristikker, uvesentligheter og avsporinger har i store deler av valgkampen skygget totalt over det valget egentlig burde handlet om, politikken. Denne valgkampen har rett og slett bragt fram det styggeste i oss, enten det er snakk om i kommentarfelt,i journalistikken, eller du og jeg som enkeltmennesker over lunsjbordet. Jeg håper vi nå kan legge det bak oss, og gå videre.

For de aller, aller fleste i Norge har det faktisk bra. Uansett hvilke politiske partier som styrer, så har vi noen grunnrettigheter og tanker som de fleste er enige om. I tillegg bor vi i verdens rikeste land. Vi sulter ikke, de fleste av oss lever ganske bekymringsløse liv, der småting nettopp av den grunn får gro seg store. Vi har ytringsfrihet og demokrati. Gratis skoler og et stort sett fungerende helsevesen. Kvinnerettigheter og plass til minioritetsgrupper. Frihet til å bevege oss, ytre oss, drømme og utvikle oss. Vi har så mye, at vi tar mye av det mange andre bare kan drømme om, som en selvfølge. 

Hvis JEG skal ha en drøm for de neste fire årene, så måtte det være at vi i større grad evnet å sette pris på det vi faktisk har. Og kanskje også vise litt større vilje til å dele med oss. At vi skulle ta av oss de selvrettferdige og kritiske brillene, løfte blikket fra vår egen navle og lommebok, og isteden se oss rundt. Både på de svakeste i vårt eget land, og på alle de som virkelig lider i verden rundt oss. For uansett regjering de neste fire årene: Livene våre kommer til å gå ganske uendret videre. Det er vi som er de HELDIGE.

***

Og nei, jeg stemte ikke på denne damen. Men tror allikevel vi kunne hatt langt verre statsministre.

 

Driver Vendela Kirsebom og lurer folk? Eller er hun bare misbrukt som gratisreklame for TV2 HJELPER DEG?

TV2 har i flere dager reklamert for "TV2hjelper deg" hvor de skulle stille Vendela til veggs for måten hun og firmaet Helena Cosmetic selger hud og hår-pleieproduktene sine på I følge reklamen før programmet så hadde måten Vendela Kirsebom lokket til seg kunder på, skapt reaksjoner. For å underbygge påstanden fikk vi høre utdrag av indignerte personer som var helt enig i at det var lureri.

Jeg er sikker på at det var mange med meg som ventet på en skikkelig avsløring. Men hva kom?

Alt TV2 hadde å komme med, var at Vendela var vanskelig å få tak i på telefon, samt at hun brukte en litt utydelig formulering i forhold til hvorvidt gratistilbudet på hudpleieproduktene hun selger, gled over i et abonnement eller ikke. De hadde også intervjuet  en dame fra Forbrukombudet, som anbefalte at Vendela &Co gjorde teksten klarere.

TV2 Hjelper deg hadde tydeligvis ikke greid  finne EN ENESTE misfornøyd kunde, il tross for at firmaet har solgt produktene på denne måten i sju år, De indignerte kundene TV2 brukte i forhåndsreklamen, viste seg å være personer de hadde funnet "på gaten", som etter å ha hørt TV2s fremstilling av saken, sa seg enig med reporteren i at HVIS de hadde blitt utsatt for noe slikt, så hadde de følt seg lurt. .(Den ene kunden var for øvrig en godt voksen mann, som neppe hadde latt seg "lure" til å kjøpe kvinne-hudleieprodukter uansett.)

TV2 HJELPER DEG kunne ikke skilte med EN ENESTE misfornøyd kunde. Og ifølge markedsjefen til Helenas Cosmetic, firmaet som selger Vendelas produkter, så hadde de heller ikke- i løpet av disse sju årene -  mottatt noen klager, verken fra kunder, forbrukerombud eller Forbrukerråd.

Så hvis det er sant at salgsmetodene har "skapt reaksjoner" og kunden er misfornøyde, hvorfor i alle dager intervjuet ikke TV2 noen av dem? Kan det være fordi folk flest skjønner at det som regel er en grunn til at noen gir bort noe gratis? Eller at de som oppdaget at det var et abonnement og ikke ønsket produktene videre, helt enkelt avbestilte og ikke fikk flere produkter tilsendt? Eller kanskje til og med at produktene er såpass bra at de fleste synes det var greit med flere sendinger?

Er sannheten rett og slett at dette er en konstruert sak, der TV2 HJELPER DEG prøver å utnytte et kjent ansikt for å skaffe seg seere?

Ikke vet jeg, men personlig føler jeg meg MYE MER lurt av TV2 HJELPER DEGs villedende markedsføring for programmet. I en uke har de reklamert med at dette skulle være en forbrukersak som var verd å se. Isteden serverer de en "ikkesak", der alt de har er en litt dårlig formulering, som slett ikke er noe verre en det dusinvis av andre lignende selskap opererer med.

(Vendela ville ikke stille seg foran plakaten til TV2 hjelper deg, og det skjønner jeg godt, etter å ha vært ufrivillig trekkplaster for programmet i dagevis. For det er selvfølgelig fordi hun er et populært "reklameansikt" at  TV2 HJELPER DEG laget en sak på nettopp produktene hennes. Ikke av hensyn til oss forbrukere, ikke fordi Vendela er noe verre enn de fleste lignende firmaer der ute. Tvert imot, hvis det stemmer at de ikke har fått noen klager i løpet av sju års drift, så må de være et av de bedre.

TV2 Hjelper deg valgte Vendela, rett og slett fordi de visste at akkurat Vendela ville skaffe dem seere.

Så hvem er da egentlig som prøver å lure hvem her?

***

#vendelakirsebom, #tv2hjelperdeg, #villedendereklame, #helenacosmetic

Jeg er dritt lei hele valkgkampen. Hvor ble det av landet jeg var stolt av?

Vanligvis er jeg over middels politisk interessert. Følger med på debattene, på nett, på de forskjellige politikernes utspill. Vanligvis så er jeg spent foran valgnatta og pleier å følge avstemningen omtrent to "the bitter end." Ikke denne gangen. For meg vil det garantert bli en "bitter end", Uansett hvem som "vinner", så synes jeg Norge taper.

En rød blokk med et sterkt Miljøparti og et enda sterkere nasjonalromantiserende Senterparti er definitivt ikke det jeg ønsker meg. Og en blå  blokk med fire år til med Listhaug-retorikk? Bare tanken gjør at jeg allerede nå har lyst til å slå av både lyset og alt som heter media for hele den neste 4-årsperioden...

Partiet jeg stemmer på - utelukkende utfra valgprogrammet - er støtteparti for et parti jeg ikke kan fordra. Jeg kan virkelig ikke se for meg et eneste mulig valgutfall som denne gangen vil glede meg, og jeg er allerede begynt å grue meg.

I tillegg har valgkampen vært lavmål. Debatter hvor folk bruker utestemme til personen rett over bordet, og det enda de har på seg mikrofon. Debatter hvor man avbryter, hånliggjør og sverter motstanderen. Videoer der man henger ut politiske motstandere ved å ta sitater ut av sammenheng og "falske" valgkamplakater for å prøve å ramme motstandere. Avisoppslag der journalister og politikere prøver å lage nye saker av seks år gamle synder. Facebookinnlegg der seriøse samfunnsaktører kaller demokratiske valgte statsråder for nazister og fascister. Slagordargumentasjon i beste ( les: verste ) Donald Trump-stil fra topp-politikere i alle leire. Kommentarfelt som er så grumsete og vonde at man ikke skulle tro det var mulig. Listen er lang, og kunne vært enda mye, mye lenger. 

Jeg er dritt lei. Jeg gleder meg like mye til valgnatta som til tannlegetimen jeg må på uka etter. Det eneste jeg ser fram til er å få det overstått.

Hvor ble det av landet jeg var stolt av? Der vi hadde respekt også for de vi var uenige med? Der vi respekterte at ytringsfriheten i det minste innebar at folk skulle få lov til å snakke ferdig? Der vi respekterte menneskerettigheter, FN og nabolandene våre? Der vi tenkte over det vi sa, FØR vi sa det, i hvert fall på tv og i offentlige kommentarfelt? Der det ble ansatt som noe positivt, det å ville godt? Der vi ikke satte ufyselige merkelapper på hverandre eller trakk fram eldgamle saker for å prøve å ramme dem? Der politikerne våre var opptatt av å virke samlende, istedenfor å splitte? Når ble det greit å regelrett mobbe folk, enten det gjelder Ernas vekt, Støres bakgrunn eller hatogelsk-objektet Sylvi Listhaug? Der politikerne faktisk fortalte oss fakta, ikke serverte oss tilpassede sannheter eller rett og slett løgn?

Hva har skjedd med oppførselen, dannelsen og retorikken vår? 

***

#valg, #skam

Hvorfor ikke date en Sugerdaddy?

Den gang jeg var ung, fantes ikke ordet Sugerdaddy, men selvfølgelig fantes de den gangen også. Rike menn som "kjøpte" seg selskap, enten det var snakk for en kveld, en natt, eller et lengre forhold. Som ei ung og litt rotløs jente, så hendte det selvfølgelig at man fikk tilbud. 

Galante menn som gjerne ville spandere, og som ofte virket å bli enda mer trigget av min motvilje mot å bli spandert på, at jeg knapt lot dem gi meg et glass vin, med mindre jeg fikk betale det neste. Noen av dem hyggelige og single menn, med mer eller mindre seriøse hensikter. Mange av dem eldre og / eller gifte menn som likte utfordringer, og som var vant til at det meste lot seg kjøpe for penger. Mange selgere som gjerne ville ha faste møter langs salgsrutene sine. Noen ganske direkte, menn som tilbød noen tusenlapper for en natt, det var mange penger den gangen, jeg husker jeg tjente 15 kroner i timen på den vanlige jobben min. Allikevel var de alltid enkle å avvise. Jeg har alltid ment at kropp ikke burde være en salgsvare, og var definitivt ikke interessert i å selge min egen..

Allikevel... Det var en hyggelig fyr fra oljebyen Stavanger, jeg var tjue, han det dobbelte. Begge var vi relativt frie og franke, han var nok noen hakk mer betatt og fri enn meg. Han ville gjerne "hjelpe meg:" å få det livet jeg drømte om. Uten betingelser om sex eller fast forhold, bare som en mulighet til å bli litt bedre kjent ...

Tanken på å fortsette den utdannelsen jeg hadde måttet gi slipp på - av nettopp økonomiske grunner - var fristende. Fyren var hyggelig, det kom daglig blomster og hyggelige brev, (ja, BREV, vi er så langt tilbake i tid). Han ville at jeg skulle flytte til Stavanger, han lovet å betale skole, skaffe ny jobb, sørge for egen, ny leilighet. Tanken var fristende. Fyren VAR hyggelig og jobben jeg hadde var mer slit enn givende. Jeg bodde på en hybel på 20 kvadrat, uten dusj og med do tre etasjer ned. Det ville vært en vinn-vinn-situasjon, ikke sant? Jeg fikk oppfylt noen drømmer, han fikk oppfylt ... meg? 

Men magefølelsen min skrek allikevel nei.

Jeg vet ikke hvordan livet mitt hadde blitt, dersom jeg hadde flyttet til Oljebyen. Selvfølgelig ville byttehandelen medført sex, noe annet ville vært nesten skammelig. Før eller siden MÅ man betale tilbake, det finnes ikke noe slikt som en evig gratis lunsj. Jeg var dessuten verken urørt eller jomfru, jeg hadde ingen "dyd" å miste.Troen på den eneste ene, og ekte, evig kjærlighet var heller ikke påtrengende tilstede. Jeg hadde med andre ord lite å tape.

Bortsett fra selvfølelsen. Integriteten. Selvstendigheten. Stoltheten. Og ikke minst, selvrespekten.

Jeg er veldig glad for at jeg ikke flyttet. At jeg ikke lot meg kjøpe. At jeg takket nei til å få meg en "sugerdaddy." 

Jeg tror det ville ha gjort noe med meg, at det ville skadet måten jeg i dag ser på meg selv på. Jeg tror det å la seg kjøpe av et annet menneske, gjør noe med selvfølelsen til den kjøpte, selv om det der og da kan virke uskyldig, ja til og med fornuftig. Derfor lar jeg meg opprøre når jeg nå ser at det kjører biler rundt i Oslo og prøver å friste unge studenter til å betale studiene med å la seg oppvarte og kjøpe. I reklamen, som står på en tilhenger, er budskapet:

«Hei studenter!  0,- i studielån? Date en sugardaddy». 

Og jeg er redd det er en del av en negativ "trend". Jeg leser innlegg av yngre kvinner, som nå, i 2017, sier at det er totalt uaktuelt for dem å date menn som ikke betaler. Selv om de har råd. Selv om de tjener bedre enn mannen de skal på date med. Jeg ser tv--program der de intervjuer damer og menn som kjøper og lar seg kjøpe, og begge parter tilsynelatende synes det er en helt grei deal. . Jeg blar meg gjennom en rekke sider på nettet der unge damer kan møte velstående menn for mer eller mindre forpliktende treff.

Jeg ser og leser og undres. Over hvor det ble av likestillingen. Og over at slik reklamer er lovlig. i et land der både hallikvirksomhet, kjønnsdiskriminerende reklame, og kjøp av sex er forbudt?

Men mest av alt, synes jeg det er nitrist. Unge, norske jenter, med alle forutsetninger for å leve et godt liv. Som er oppdratt til likestilling og selvstendighet. Også  lar de seg kjøpe? For enten det inkluderer sex eller ikke, dette er uansett kjøp og salg av jenter. Veien videre inn i prostitusjon er kort, alt begynner med en natt, en mann, deretter er det enklere ... Det er dessuten lettere å venne seg til å ha mye penger ... Det er mulig at jenta innbiller seg at hun har makten, at hun er ønsket, sett og begjært. Men i de aller fleste tilfellene er hun kun en hvilken som helst vare, noe en eldre mann ønsker å smykke seg med, slik at han kan pleie sin egen selvfølelse. Hadde han ikke valgt henne, så hadde han valgt jenta på hylla ved siden av ...

 Et "liksom"forhold der den som betaler har makten, og den som blir betalt for, må gjøre det hun får beskjed om. Ofte iført de klærne han ønsker å se henne i, og som han kanskje også har betalt for. Unge jenter som bruker tiden og energien sin på å gjøre seg deilige for menn de egentlig ikke er tiltrukket av, for å betale studielån, kjøpe seg dyrere vesker og høyere sko. Som sender signaler ut til andre unge jenter om at dette er ok og spennende, og at det å selge seg "bare litt" på et eksklusivt hotell, er noe helt annet enn hun som står på gatehjørnet og byr seg fram til forbipasserende.

Vel, det er ikke noe helt annet. Det er mulig det foregår på finere plasser og på renere laken, men uansett om han penetrerer henne eller ikke, det er fremdeles kjøp og salg av jenter. Det er ikke ok. Og personlig har jeg faktisk langt mer respekt for jenter som prostituerer seg ut fra fattigdom og nød, enn jeg har for norske jenter som lar seg kjøpe for dyre vesker og nye sko. Eller for å slippe studielån ...

Dessuten: disse studentene, når de er ferdig med studiene og kanskje har sluttet å selge seg til høystbydende. Hvor festlig tror de det er, når de møter på sine tidligere sugerdaddys i sine nye jobber? Som sjefer, kollegaer eller som han de skal forhandle med i et konkurrerende selskap? Eller som sin kommende svigerfar?

Hvor stor sjanse er det for at de blir møtt med den respekten de ønsker da?

***

#sugerbabes, #sugerdaddy, #sex, #studenter

 

 

 

 

 

Tre stykker vil ha meg. Men hva vil jeg?

Noen ganger kommer man opp i situasjoner man ikke helt har sett for seg. Og noen ganger betyr det å velge, også å velge bort noen som kanskje er minst like gode, kanskje bedre. Men må jeg velge allerede NÅ? 

Debutkrimmen min, Lille Linerle, har solgt i noen tusen eksemplarer. Ganske bra for en debut på et lite forlag, en gjennomsnittlig norsk debutant selger i underkant av 300 bøker over disk. Allikevel, er det selvfølgelig lite "i den store sammenhengen", timelønnen tør jeg ikke engang regne på. Selv er jeg allikevel  fornøyd, for det aller meste av salget har foregått munn-til-munn, og de fleste bøkene er sendt direkte fra forlaget. Mange av dem som har kjøpt boka, har selv aktivt lett eller spurt etter den, for siden boka ikke er tatt inn av noen av bokhandlerkjedene, så har den - bortsett fra hos noen hyggelige lokale bokhandlere - knapt vært synlig hos bokhandlerne.

Men det hyggeligste: Mange - LANGT flere enn jeg trodde - har skrytt av boka, både offentlig, i bokanmeldelser, på Facebooksiden min og i private meldinger. Jeg har fått telefoner fra totalt ukjente bokhandlere, forfattere og bibliotekarer som har villet fortelle meg hvor begeistret, berørte og rørte de ble over boka mi. Bokbloggere har stort sett gitt den terningkast fem eller seks. De tre avisene som har anmeldt den har alle vært positive, og kjente forfattere som Tom Egeland,  Jørgen Jæger og Geir Tangen har - helt ubedt og veldig uventet - anbefalt den på henholdsvis TV og radio. Noe slikt hadde jeg ALDRI forventet!

Det gjør meg rørt, ydmyk og glad.

Allikevel, framover drukner Linerla selvfølgelig i høstens nye titler, og vi teller på knappene om det er verd  trykke den i pocket på nyåret. (Jeg ønsker meg er et samarbeidsforlag som har større muskler på pocketmarkedet enn det Liv forlag har, et forlag som virkelig er i stand til å spre boken FØR neste bok kommer. Kjenner du noen som kjenner noen, så ta gjerne kontakt :-))

Men nå har jeg fått flere overraskende henvendelser, som gjør meg både litt forvirret og forsiktig optimistisk. For, som mange vet, jeg skriver på neste bok. Og det kan se ut som om Lille Linerle, som jeg trodde skulle være en "ENEstående" bok, nå viser seg å bli en triologi. Bestående av tre helt frittstående bøker, som allikevel henger sammen.

Og før noen andre enn meg selv har lest så mye som et ord av bok nummer to, så har tre seriøse norske forlag vist sin interesse for å utgi både nummer to og nummer tre! 

Jeg prøver å ikke bli for optimistisk, jeg er ikke vant til at ting "bare skjer," i hvert fall ikke ting av det positive slaget. Jeg har svært dårlige erfaringer med å ta gledene å forskudd, allerede som barn lærte jeg at det jeg gledet meg til, det ble aldri noe av. Ikke er jeg helt sikker på hva jeg vil heller. Vil jeg gifte meg med et annet forlag, binde meg til minst tre bøker? Kan jeg stole på at de vil gjøre noe for meg, ikke bare ha meg som listefyll? Det er jo så mange andre, dyktige forfattere der ute, hvorfor vil de satse på meg? Og hvis jeg altså kan og skal velge, hvem skal jeg da velge bort?

Det er enda et par måneder til jeg vil vise noen andre teksten. Så tenk om jeg velger nå, og det viser seg at de slett ikke liker teksten i det hele tatt? Og at de to andre i mellomtiden har funnet seg noen andre de liker? Eller ... tenk om teksten er kjempebra? Slik at det dukker opp enda en frier? Da er det jo dumt å ikke engang kunne ta seg en titt...

For selv om jeg vet at mye er markedsføring og langsiktig strategi, så tenker jeg allikevel at alt starter - og kanskje slutter  - med akkurat TEKSTEN. Jeg tror selv at den er i ferd med å bli god. Bedre enn Lille Linerle, i tillegg til at temaet kanskje ikke er like skremmende, i den nye boken er det ingen som misbruker barn. Jeg har - ihvertfall foreløpig - kalt den neste boken for Stjernestøv. Det er det to grunner til. Først og fremt fordi hovedpersonen heter Stella, og på latinsk betyr Stella nettopp stjerne.

Stella Nova, ny stjerne, en stjerne som i løpet av kort tid (ofte bare noen timer) uventet vokser enormt i lysstyrke og siden avtar igjen. 

Og min Stella brenner. Hun er så langt fra en perfekt romanheltinne man kan komme, nettopp fordi hun brenner. Av begjær. Av alkohol. Av hat. Men aller mest, av kjærlighet til sønnen sin, lille Marius. Hun VIL så gjerne, men noen ganger er ikke vilje nok. Og mennene hun både begjærer og bedrar, de slukker verken tørste eller brann. Noen dreper, noen dør. Noen blir bare borte ...

I det ene øyeblikket; en stjerne. I det neste ... stjernestøv ...

"Stjernestøv" er langtfra ferdig bearbeidet, mye arbeid og mange runder gjenstår, men allikevel: Jeg har en god følelse. Når såpass mange likte Linerla, så tror jeg de også vil kunne like den neste, for selv om historien er annerledes, så er stemningen den samme. Jeg tror ikke den vil oppleves fullt så mørk, men vi er fremdeles nede i menneskegrumset, der fortidens arv er vond å bli kvitt... 

Slik ser jeg for meg den mannlige hovedpersonen. Ville du valgt ham?

"Stjernestøv" er - akkurat som Lille Linerle - en roman som nok er nærmere den psykologiske thrilleren, enn en ren krim. Politiet spiller heller ikke her hovedrollen, selv om begge mine to politibetjenter, Håkon Haakonsen og Anders Gullbrandsen får være med videre. Selv ville jeg valgt å kalle både Lille Linerle og Stjernestøv for psykologiske krimthrillere, men det er vel en sjanger som foreløpig ikke finnes her til lands. ( Jeg ville definert mange av Karin Fossums bøker som det samme, uten sammenligning forøvrig.)

Men siden ingen andre enn meg har lest manuset foreløpig, så kan det jo hende jeg tar feil. At jeg ser meg blind på min egen tekst. At den slett ikke fungerer for andre enn meg. Det kan ende med et digert magaplask ...

Men allikevel.. Det at tre andre forlag har såpass til trua - så tidlig i prosessen,  - det må jo i det minste bety at jeg har gjort noe riktig da jeg skrev Lille Linerle? 

***

Sju år gamle Mari leker på stranda utenfor huset der hun bor. Det er en regntung oktoberdag og mamma har besøk av den nye kjæresten sin, Petter. Mari liker ham ikke. Hun drømmer om at den ordentlige pappaen hennes - som hun bare husker fra et sort-hvitt-bilde hun har på natt- bordet - en dag skal komme på besøk.

- Pappa? Er det deg?
Stemmen skalv. Det siste ordet var knapt hørbart, ikke

stort mer enn et lite håpefullt pust. Han nikket, bøyde seg ned og åpnet armene.

- Ja, lille Linerle, selvfølgelig er det meg. Kom til pappa.


Det finnes mange eksempler fra virkeligheten på unge jenter som blir holdt fanget av usle menn. Noen av dem i årevis. Ofte i mørke kjellere, i helt vanlige boligområder, der ingen aner hva som foregår innenfor naboens vegger. Kunne det samme skjedd i Kodal, det fredelige, lille tettstedet rett utenfor Sandefjord?

***

Lille Linerle kan bestilles direkte hos forlaget her, eller hos din lokale bokhandel.

***

#lille linerle, #stjernestøv

 

 

Dere som insisterer at mannen skal betale, - på hvilken date betaler dere tilbake?

Da jeg først leste innlegget til Anne Brith her: http://annebrith.blogg.no/1504265777_hvem_skal_betale_p_daten.html -  så hadde jeg ikke lyst til å ta verken innlegget eller mange av kommentarene under helt alvorlig. At det i 2017 skal være en selvfølge at mannen er den som betaler på en date - uansett hvem som har invitert - og uansett hvem som har best råd? At viljen til å brette opp lommeboka, skal være det som avgjør om det blir noen ny date?

Jeg må innrømme at bare tanken gjør meg opprørt. Og jeg reagerte kanskje aller mest på "reglene" under her, der Anne Brith skriver: 

På første date skal mannen betale. 

På andre date insisterer jenta på å dra kortet men mannen tar regningen uansett. 

På tredje date så sier jenta at nå, nå er det hennes tur og ber om regningen, men mannen tar den igjen. 

Mannen skal altså alltid betale. Kvinnen skal spille falskt, late som om hun er en annen enn den hun er, for så å la seg overtale til å la han få betale for henne ... 

Hvilket århundre lever vi i? Er det dette formødrene våre kjempet for? Skit i lik lønn for likt arbeid, skit i ærligheten, selvrespekten, likestillingen? Skit i om mannen er kjærlig, snill, viser oss respekt og forståelse. Det er totalt uinteressant, med mindre han også betaler for middagen?

Dessverre er også mange i kommentarfeltet enig med henne. Siden vi kvinner må kjøpe klær, sko, stelle håret, betale for sminke etc, så mener mange at det bare er rett og riktig at han tar regningen. Kanskje vi må ta trikken for å møte ham også... Som om menn ikke også har utgifter? Ikke bruker klær og går til frisøren? Kjører trikk, tog, bil? Hvor er ønske om å bli kjent med et annet menneske, ikke bare lommeboka? Hva med personligheten hans?

Jeg skjønner at det er tunrnoff hvis en mann er generelt gjerrig på alt, på penger, på å gi av seg selv, på komplimenter, på omtanke, på kjærlighet. Men av alle de tingene en mann kan være gjerrig på, så er lommeboka hans - slik jeg ser det - den minst avskrekkende. For som kvinne i  2017, hva har vi egentlig med lommeboka hans å gjøre? Med mindre vi er på jakt etter en sugerdady eller rett og slett er en golddigger? Hvor blir det av stoltheten? Av likestillingen? Av evnen til og ønske om å klare seg selv?

For all del, mannen må gjerne være gentleman Åpne dører, trekke ut stoler. Og hvis han vil, gjerne også betale. Dersom det er han som inviterer, dersom det er han som har best råd. Men at det skal være noen selvfølge? At det ikke skal være like naturlig at jeg trekker kortet, som han? Selv ville jeg følt det ubehagelig, dersom jeg datet en mann som alltid insisterte på å betale. Selv om han kanskje gjorde det for å være en gentleman, så ville jeg følt meg forsøkt kjøpt og umyndiggjort, dersom jeg selv aldri fikk lov til å spandere tilbake.  For hvor er rettferdigheten i at det bare er mannens som skal ta utgiftene, mens vi kvinner skal sitte og "ta oss ut" og la oss påspandere? Hva slags signaler sender vi til døtrene våre? Drit i kjærligheten. drit i selvstendigheten. Gjør deg deilig og gå etter han med den tjukkeste lommeboka? Få deg en rik mann, slik at du selv kan bruke tiden på å kjøpe nye vesker, nye sko, større pupper? For det må jo være en grunn til at man er så opptatt av den lommeboka, ønske om en spandabel mann slutter vel ikke ved restaurantbordet? Det er jo sååå sykt dyrt å gjøre seg deilig, så det er klart mannen må kunne betale...

Pføy!

Det er - i min verden - så fjernt at det er til å spy av. Og da lurer jeg jo på, hvis vi skal følge oppskriften over,  når er vi da ferdig kjøpt og betalt? Når er det på tide at du og jeg og døtrene våre betaler tilbake? Jeg antar det finnes en oppskrift på det også? En klem eller kyss på den første daten, kanskje?  På den andre daten, er det da det er tid for litt klining? På den tredje, når han allerede har betalt mer for oss, enn for en hvilken som helst prostituert,  -  da er det vel ingen vei utenom, på tide med sex? Eller er gavmildheten bare tenkt enveis?

Men hvis vi allikevel sier nei, så vet han jo at det bare er falskspill. At vi jenter gjerne sier noe helt annet enn det vi mener, at vi vil at han skal ta styringen uansett. Så lenge lommeboka er tjukk nok ...

 

***

#falskspill, #likestilling #annebrith #kvinnekamp #turnoff

Til tross for "kalde hunder" og mye lengsel: Det ble en fin og stemningsfull lansering av Jann Rygh Sivertsens tredje bok.

I forlaget mitt jobber det en veldig hyggelig redaktør, som i tillegg til å hjelpe andre forfattere med å forbedre sine manus, også skriver egne dikt. Den første diktsamlingen kom ut på Liv forlag i 2012, flere år før han hadde begynt å jobbe for oss. Debutantsamlingen het Insomniasanger og fikk strålende tilbakemeldinger. Senere har Jann gitt ut to diktsamlinger til, begge på Epos forlag i Sandefjord.

Den forrige, "Smaken av regn før dråper faller" , ble utgitt i fjor, mens den  helt ferske, "Hver dag mer av mindre", ble lansert på Thaulows Cafe og Bar i Sandefjord i kveld. Det intime lokalet var fylt til randen av venner, bekjente, kollegaer og andre interesserte. Her fikk vi  høre forfatteren lese flere av diktene i boken, samt særdeles vakker og stemningsfull sang av Mona Windvik.

Diktsamlingen "Hver dag mer av mindre" består av 40 dikt, fordelt på tre forskjellige sykluser, Ordlendingen, som handler om det å skrive - Du og jeg som ikke overraskende handler om kjærligheten og - Gispe etter lys der gjennomgangstemaet er drømmer og lengsel. Som for eksempel dette diktet, "Kald hund":

Kald hund

Snø pakker stille inn morgenen

alt det hvite fyller tomheten.

I vinduet mitt drar store, svarte fugler

en plog over himmelen

og en kald hund bjeffer

nede i gata.

Kjøteren er kanskje lei

av å løpe gatelangs,

lenker etter en lenke.

***

Min personlige favoritt finnes allerede i den første delen, Ordlendingen.

 

Den siste

En gang var det menn

som vandra langs landeveiene

landstrykere med himler i øynene

regn på tunga, uro i årene.

De kom med støvet, gikk med vinden

spilte på sprukne gitarer

sang serenader

under åpne vinduer og balkonger

fra skumring til skumring.

De snek seg inn bakdører

for å elske på silkelakener

men sovna på gulvplanker.

Jeg vil så gjerne være

den siste landstryker. 


***

Diktsamlingens gjennomgangstema er, slik denne leseren leser den, i stor grad preget av savn og lengsel. Kanskje mest av alt savn etter kjærligheten, noen å elske, noen å bli elsket av. Samlingen er allikevel ikke uten håp og glimt av lykke:

Sovende kontinent

Kroppen hennes mens hun sover

er nyoppdaga, uutforska kontinent

øynene mørke sjøer nå skjult

av øyelokkas halvmånehimler

pusten en velduftende vind

brystet to skjelvende fjelltopper

jeg er den første oppdagelsesreisende

venter på at hun skal våkne

***

Mens de to foregående samlingene var skrevet i tredje person, har forfatteren i den siste samlingen våget å gå nærmere og tillatt seg å bli mer personlig. Diktene er denne gang skrevet i jeg-from, og føles av den grunn nærere, selv om de aldri vipper helt over og blir plagsomt private. Her er også mange fine ordspill og spennende nyord, som for eksempel: 

ordskjelvsområde - svartstripeansikter - blekkskyer - skarpskyttersinn - kameraøyne - forstørrelsesglassfingre - grasslettehimmel - halvmånehimler

 

 

Epos forlag beskriver samlingen slik:

Jann Rygh Sivertsen skriver om å dikte og å drømme. Han skriver om hvordan livet kanskje kunne ha blitt. Og hvordan det ikke ble. 

og det tenker jeg er en ganske presis beskrivelse av en samling jeg har hatt stor glede av å lese. Men det kommer jeg selvfølgelig aldri til å fortelle til noen, Boken er tross alt gitt ut på helt feil forlag ... ;-)

 

NB. ALLE bildene er tatt under kveldens lansering, og  tilhører fotograf Finn Bjurvoll Hansen. Han har gitt meg tillatelse til å bruke dem vederlagsfritt i dette innlegget. Tusen takk!

 

 

Voldtatt som 17-åring. Abort som 18-åring. I fengsel som 19-åring? DU kan hjelpe henne!

Se for deg at du er sytten år gammel og blir voldtatt. Du er redd, usikker og tør ikke anmelde voldtekten, du vil antagelig bare dusje, glemme og gå videre. Men skjebnen er ikke på din side, denne gangen heller. Du vet det ikke - kanskje du ikke engang har tenkt tanken - men voldtektsmannen har gjort deg gravid. Så en dag besvimer du hjemme. Heldigvis er det noen der sammen med deg, de kjører deg til sykehus. På sykehuset får du vite at du var gravid, men at du nå har spontanabortert. Antagelig blir du lettet? Jeg vet ikke, jeg har heldigvis aldri opplevd noe slikt.

Men det har Evelyn Beatriz Hernández Cruz. Og normalt skulle man da tanke at jenta burde få omsorg, legehjelp, noen å snakke med? Kanskje bli oppfordret til å anmelde voldtekten allikevel?

Vel, det er ikke helt slik det foregår i El Salvador

Sykehuset rapporterte spontanaborten til myndighetene, for i El Salvador er abort forbudt. Myndighetene siktet henne for mord, og den 5. juli 2017 ble Evelyn dømt til 30 års fengsel for "mord under skjerpende omstendigheter". 

Jeg håper det ikke bare er jeg som blir opprørt av slikt?

Nå KAN det selvfølgelig hende at Evelyn har pyntet på historien. Det kan hende at hun oppdaget graviditeten og -  slik norske kvinner gjorde i gamle dager - har tydd til strikkepinner eller annet for å bli kvitt sporene etter voldtektsmannen. Som ung, ugift kvinne i et land som El Salvador, ville det ikke vært vanskelig å skjønne. Men uansett om man legger hennes historie - at hun ingenting visste og spontanaborterte - eller myndighetenes versjon - at det var en bevisst utført abort som gikk galt - så er det EN SKAM.

INGEN fortjener 30 års fengsel for å ha blitt gravid etter en voldtekt!

Allikevel, Evelyn er dessverre bare en av mange kvinner i El Salvador som har fått livet ødelagt fordi landet har et totalforbud mot trygg og lovlig abort. Dette gjelder også når graviditeten er et resultat av voldtekt eller incest. Selv svært unge jenter som er gravide etter voldtekt tvinges til å fullføre graviditeten, og til å sette liv og helse på spill. De siste årene har minst 17 kvinner blitt fengslet for drap etter å ha spontanabortert. Alle disse kvinnene har vært fra fattige kår, og alle har vært utsatt for urettferdige rettssaker uten tilfredstillende juridisk bistand.

Synes du også det er forbasket urettferdig? Da KAN det hende du kan være med på å gjøre en forskjell!

I oktober 2016 la nemlig regjeringspartiet i El Salvador (FMLN) frem et lovforslag om å avkriminalisere såkalt terapeutisk abort. For første gang på nesten 20 år er det en reell mulighet for en lovendring til det bedre. Forslaget er nå oppe til avstemning i nasjonalforsamlingen. Og det kan hende de lar seg påvirke av internasjonalt press, at mange nok sender dem signal om hvor barbarisk praksisen deres er. Amnesty har derfor engasjert seg.



Amnesty krever at:

  • Nasjonalforsamlingen i El Salvadors vedtar en liberalisering av abortloven.
  • Trygg og lovlig abort skal være tilgjengelig for alle kvinner og jenter, som et minimum i tilfeller der graviditeten er et resultat av voldtekt eller incest, der graviditeten setter kvinnens helse eller liv i fare, og der fosteret ikke er levedyktig.
  • Evelyn Beatriz Hernández Cruz og alle andre kvinner som er fengslet for graviditetsrelaterte komplikasjoner må settes fri.

Det DU kan gjøre:

  • Signer aksjonen deres!
  • Hjelp Amnesty å spre saken - Del aksjonen på Facebook og på Twitter 
  • Skriv ut underskriftslisten og ta den med på jobben eller på skole.

Du signerer ved å følge linken under her.  Det tar deg fem sekunder, men kan være med på å redde Evelyn fra 30 år i fengsel...

SIGNER HER!

 

Myriam gir ut bokbombe skrevet av drapsmann ...

Selv ville jeg nok ikke valgt akkurat denne overskriften, men journalisten i Østlandsposten har jo rett. Forlaget mitt skal gi ut en bok om Hadelandsdrapene, der to unge menn ble skutt i 1981, skrevet av den ene mannen som skøyt. Nå har han sonet ferdig - for flere tiår siden - og jeg må innrømme at for meg så blir det fremmed å tenke på ham som en "drapsmann" i dag. Etter soningen har han holdt seg på riktig side av loven, jobber og prøver å leve et vanlig liv, og er faktisk en både hyggelig og sympatisk mann som du neppe ville ha trodd at kunne gjøre en flue fortred dersom du hadde møtt ham.. Så selv om overskriften i Østlandsposten i og for seg er helt riktig, og jeg selvfølgelig ikke forsvarer det som skjedde tilbake i 1981, så føles det allikevel litt feil. Men avisen er nok dyktigere på "clickbait" enn denne bloggeren...

I tillegg er jeg tydeligvis blitt på fornavn med både avis og alle i Larvik, det synes jeg egentlig er litt gøy. Etternavn har jeg skiftet mange ganger - av diverse grunner ;-) - men fornavnet har alltid fulgt meg, og det er ikke så mange andre som heter det. Ikke så mange andre damer som er mest kjent på fornavn heller. Erna. Siv. Gro. Og lille meg ;-) Det er litt ... kult;-) Og litt kleint ...

Men stykket i avisa handler egentlig ikke om verken drap eller meg. Det handler om at forlaget mitt i dag presenterte høstkatalogen sin. Og den er vi - og jeg - ganske stolt av. 21 titler bare på hovedforlaget vårt, Liv Forlag. Krim, romaner, noveller, dikt. Fagbøker, barnebøker, fantasy. Åtte debutanter. Noen veldig erfarne. Noen godt voksne, noen veldig unge, I det hele tatt en spennende og variert blanding som vi gleder oss til å sende ut til bokhandlerne.

Du finner oversikt over alle utgivelsene ved å klikke her:

 

 

 

 

Spakos med sæd, søl og legionella-bakterier :-)

I motsetning til de fleste andre hunkjønn jeg kjenner, så er jeg ikke så glad i spa. Jeg har vært i mange badeland mens barna var mindre, og det var ok, fordi alt er fint når små barn koser seg, men jeg har aldri oppsøkt et spa på eget initiativ. Som voksen har jeg innimellom fått gavekort til vårt nærmeste spa, Farris Bad, noe svigerdøtrene mine har vært glad for. De er nemlig normale, de liker spa, boblebad, massasje, hudbehandlinger og alt klisset som hører med. 

Jeg er ikke fullt så sikker på om de vil synes det høres like fristende ut framover, dersom de så testene TV2 hjelper deg gjorde i kveld, på fire av de største spaene i Norge. På Norefjell fant de legionella og på Nordens største spa, The Well, fant de både legionella og sædflekker. Nå kom Farris Bad riktignok ganske bra ut av testene, men allikevel... Hvordan beskytter man seg egentlig mot sæd i badstua? Det kan garantert like ofte skje i Larvik som i Oslo, det kan jo for eksempel hende Rakkerunkeren synes det begynner å bli kaldt ute, og fikk en ide da han så programmet i kveld...

Spøk til side, jeg skal ikke påstå at det er redsel for rensligheten som er grunnen til min skepsis, det går mer på at jeg synes det er kjedelig å bruke timevis med å "slappe av" ved kanten av et svømmebasseng, jeg liker ikke luften og lukten, jeg trives ikke veldig godt med mange fremmede nesten-ikke-kledde mennesker rundt meg, jeg foretrekker å boblebade alene - og for den saks skyld helst uten bobler - og jeg liker ikke å la fremmede mennesker klisse med kroppen min.

(Den ene massøren på Farris Bad måtte da også  slutte for en tid tilbake, nettopp fordi han visstnok klisset litt for mye med kundene sine, uten at jeg av den grunn skal påstå at de fleste massører bedriver slikt ... )

Uansett, jeg skjønner at det er jeg som er rar, spa er helt sikker en fantastisk måte å tilbringe noen timer på, for de som liker det. Vannet er vanligvis neppe dødelig, massøren normalt en seriøs person på jobb, og det finnes sikkert verre skjebner enn å tilbringe noen timer på et av Norges beste Spahotell. Men jeg er rett og slett ikke helt som de fleste andre damer, jeg synes det er mer pes enn kos. Og det lever jeg stort sett helt greit med, i tillegg har det spart meg for et ukjent antall tusen kroner, for såpass at jeg har fått med meg, spa er sjelden er noen billig fornøyelse.

Men de gangene noen vil ha meg med, så når jeg sjelden fram med argumentene mine. Da er det fordi jeg ikke vet hva jeg går glipp av, jeg har ikke skjønt det. Hvis jeg sier at jeg faktisk har prøvd det, men at jeg ikke liker det noe særlig, så er det fordi jeg ikke har vært på det rette spaet, ikke prøvd den riktige massøren, ikke vet hvor deilig det er.

Men etter i kveld?

Tusen takk, TV2! Nå har jeg verdens beste unnskyldning, jeg er tross alt renslig. For hvem har egentlig lyst til å velte seg i bakteriefulle gjørmebad for å avslutte dagen med å sitte naken på trebenker innsmurt med sæd?

I hvert fall ikke denne dama ;-)

Jørn Lier Horst på Mikrobryggeriet i Larvik

Det er ikke så ofte jeg prioriterer å gå på boklanseringer til forfattere som ikke er fra eget forlag, men i disse dager j\har jeg planer med å få med meg hele tre stykker. I kveld var jeg på Jørn Lier Horst lansering av boken Katharinakoden i Larvik, til søndag har jeg planer å få med meg lanseringen til Jann Rygh Sivertsen i Sandefjord, siden han både skriver flotte dikt og jobber som redaktør i forlaget mitt, og en liten uke etter der igjen er det en annen dyktig forfatter, Merete Junker, som skal lansere kriminalromanen Vannmannen i Porsgrunn. I tillegg er det hele fire lanseringer på gang i eget forlag den neste måneden, så høstsesongen er virkelig i gang.

Når det gjelder Jørns lanseringer, så tror jeg at jeg har fått med meg de fleste, og jeg har selvfølgelig lest alle kriminalromanene hans. 

Kveldens lansering - Jørn Lier Horsts "Katharinakoden" - fant sted på Mikrobryggeriet i Larvik. Lokalet er ikke så stort, og det ble derfor mer enn fullt, både i selve lanseringslokale og i lokale på utsiden, vanligvis antagelig kalt baren. ;-) Jørn Lier Horst ble bokbadet av sin redaktør, Kari Marstein, som har fulgt Jørn helt siden starten av karrieren, og derfor har god kjennskap til både forfatter og forfatterskap. Og som bildene antagelig viser, stemningen var avslappet.

Vi fikk høre både litt om Horst debut som forfatter, om hans interesse for forsvinningssaker, og om hans tidvise savn av gamle kollegaer og etter spenningen ved politiyrket, skjønt han var helt klar på at han allikevel ikke angret på valget av å ha blitt forfatter på heltid. Horst fortalte også at Katharinakoden var bygget opp på to gamle Cold case, og at en del elementer var hentet fra lokale saker som de fleste voksne i Larviksdistriktet har et forhold til, selv om det selvfølgelig ikke var å lese som noen dokumentar. Han kunne også røpe at sindige Wisting når får selskap av en noe mer rufsete kollega, en politimann som også blir å finne i senere bøker, i tillegg til at Wistings journalistdatter selvfølgelig også har en rolle i boken, siden VG skal lage podcast om nettopp Cold-case. Eller EU-saker som de kalles hos det norske politiet, en forkortelse som rett og slett står for Eldre Uløste saker.

De helt store avsløringene bragte nok allikevel ikke bokbadet på banen, verken om bok eller forfatter. Og det er vel kanskje også tanken, å gi oss akkurat så mye - eller lite - informasjon at vi bare er nødt til å kjøpe boken. Hvilket de fleste frammøtte selvfølgelig også gjorde:-)

Så nå er det bare å glede seg til å lese boka, som for øvrig allerede har fått strålende kritikker i flere av Norges største aviser.

#jørnlierhorst, #mikrobryggeriet, #katharinakoden, #meretejunker, 3jannryghsivertsen, #larvik

"Det som er mitt" av Anne Holt er dessverre like aktuell i dag som da den ble utgitt.

Anne Holt er en forfatter som relativt sjelden blir omtalt blant bokbloggerne, og det til tross for at hun fortsatt er en av de norske forfatterne som selger best, og i flere år ikke minst var den norske forfatteren som solgte best i utlandet. Litt av grunnen kan nok være at hun stiller relativt sjelden opp på bokarrangement, og når vi ser og hører henne i media, er det oftere i kraft av å være privatperson med sterke meninger, enn som forfatter.

Allikevel, hun har gitt ut totalt 20 bøker, mange av dem til strålende kritikker, og omtrent midtveis i rekken kom romanen "Det som er mitt" som internasjonalt skal ha blitt solgt i et opplag på over 500 000!

Romanen «Det som er mitt» dreier seg om barn og pedofili, og er av den grunn - dessverre - minst like aktuell i dag som da den kom ut for cirka seksten år siden.

Lille Emilie på ni år blir borte på vei hjem fra skolen. Tilbake ligger bare ranselen og en bukett hestehov. Seks dager senere blir også lille Kim kidnappet. Han kommer raskt til rette, men dessverre ikke i live. De finner han død, med en beskjed festet til liket: "Der fikk du som fortjent."

Politiet, med førstebetjent Yngvar Stubø i hovedrollen, har ingen spor. Kidnapperen har tydeligvis planlagt sine forbrytelser nøye, og politiet famler nærmest i blinde.

Inger Johanne Vik, forsker og småbarnsmor, er like rystet over kidnappingene som resten av Norge. Hun arbeider som forsker, og har bl.a. skrevet en doktoravhandling om hvorfor folk begår seksualforbrytelser . Hun har trening som såkalt "profiler" fra FBI, og politiet ønsker derfor hennes hjelp. Allikevel, selv om førstebetjent i Kripos Yngvar Stubø nærmset trygler henne om hjelp til å løse saken, nekter hun først. For selv om hun har en fortid i FBI, og både er jurist og psykolog, så er Inger Johanne opptatt med sitt. Hun leter etter sannheten i en annen barnedrapssak fra 1956 , der en gjerningsmann ble tatt, dømt og siden løslatt før tiden, under merkelige omstendigheter. Den gamle saken krever hennes fulle oppmerksomhet.

Men så - på 20-bussen i Oslo, midt i rush-tiden, forsvinner enda et barn. Ingen har lagt merke til noe mistenkelig, sporene er få. De døde barna og hennes egne kunnskaper om forbryterens psykologi gjør at Inger Johanne ikke greier å sitte på gjerdet lenger, og snart er hun dypt involvert. Hun og førstebetjent Stubø etablerer etter hvert et nært, og ikke bare forretningsmessig, samarbeid.

Og gjennom skjebne og tilfeldigheter tvinner den gamle og de nye sakene seg inn i hverandre ...

*

"Det som er mitt - spenningsroman" av Anne Holt

De to historiene, kidnappingssakene og Viks mulige justismordsak fra 1956, flyter parallelt gjennom romanen. Som krydder får vi også litt tafatt kjærlighet, samt innsyn i noen av barnemorderens tanker.
Historien veksler spenstig fram og tilbake mellom handlingsforløpene og dette gjør at vi drives framover i spenning. Innimellom er det også avsnitt som er fantastisk godt skrevet, de viser oss hva Anne Holt virkelig kan når hun er på sitt absolutt beste.
Avslutningen er derimot nesten for godt sammenskrudd, og språket i deler av boken er varierer fra veldig bra,  til tider ganske tørt og flatt. Her dreier det seg tross alt om mord på små uskyldige barn, noe som antagelig vil vekke adskillig sterkere følelser hos de involverte, enn den mer nøkterne fremstillingen vi tidvis blir presentert for i denne romanen.


Men «Det som er mitt» er absolutt en spennende bok som du neppe greier å legge fra deg før du vet hvordan den ender. Og da har jo forfatteren lyktes :-)

***

Anne Holt.jpgFoto Barne Thune

KORT OM FORFATTEREN:

 

Anne Holt ble født 16. november 1958 i Larvik. 

Før hun ble forfatter var hun bl.a  politiker for Arbeiderpartiet, der hun hadde et kort innhopp som  justisminister i Thorbjørn Jaglands regjering fra 25. oktober 1996 til 4. februar 1997. Hun er utdannet cand. jur. og var ansatt som programsekretær i NRK, hun har jobbet som programleder i Dagsrevyen og vært politifullmektig ved Oslo politikammer.

Holt debuterte som forfatter i 1993 med kriminalromanen Blind Gudinne, og hun har totalt skrevet 20 bøker, de fleste innen krimsjangeren. Flere av bøkene er også filmatisert.

#bokanmeldelse, #detsomermitt, #anneholt

*

Les mer i arkivet » Desember 2017 » November 2017 » Oktober 2017
Myriam

Myriam

54, Larvik

Jeg er forfatter, forlegger, frilans-journalist og selger. Interessert i bøker og foto. Politikk og samfunn. Interiør og reiser. Har stor sans for ironi, liten sans for mobbing.................................................................................................... Her inne vil jeg skrive om mye og mangt, kanskje dele noen tekster, helt sikkert irritere eller glede meg over ting. Jeg vil skrive om egne bøker, forlagets bøker og andre forlags bøker. Jeg kommer allikevel ikke til å være noen seriøs forlagsperson her inne, jeg kommer til å være meg. Ei ganske vanlig dame som er over midtveis av livet, og forhåpentligvis derfor kan ha noe fornuftig å komme med innimellom. Liker humor og selvironi, gjerne blandet med alvor. For: fritt etter Piet Hein: Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorlig; Han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig ............................................................................... Også bør du nok få en liten advarsel: Som forfattere flest synes jeg det er synd å ødelegge en god historie med fakta, Når det gjelder det jeg skriver her inne, kan du derfor sette komma hvor du vil: Jeg lyver ikke stol på meg.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker