hits

Ønsker du deg bøker, men har ikke råd?

Forlaget mitt Forlagshuset i Vestfold as pleier gi bort en del bøker hver jul, både voksen og barne- og ungdomsbøker, til noen som ønsker seg det, og som kanskje ikke selv har økonomi til å gå ut og kjøpe det. Det å kunne bidra til å gjøre noen litt ekstra glade i jula, er noe av det hyggeligste med å drive forlag, så det kommer vi til å gjøre i år også.
Vi har tidligere gitt bort både til organisasjoner, fengsel, sykehjem, barnehager og privatpersoner, så hvis du vet om noen som ønsker seg bøker til jul, men som ikke selv har råd til å kjøpe det; send oss en melding om hva det gjelder, så kanskje vi kan bidra!
Bruk post@forlagshusetivestfold.no, skriv «julebøker» i emnefeltet. Fortell oss hvorfor nettopp du eller din organisasjon trenger bøker, og skriv gjerne hva slags bøker du ønsker deg.


PS. Vi har et spesielt hjerte for barn som har lyst til å lese, så de stiller ( alltid) først i køen

Bøkene må hentes i Larvik.

Hvorfor startet jeg forlag? Podcast - intervju.

Litt stotrende intervjuobjekt og litt dårlig lyd, men Her er`n. Den grundige markedsanalysen som gjorde at jeg fant ut at jeg skulle starte forlag. De nøye planlagte budsjettene. All egenkapitalen og de risikovillige sponsorene.

Eller Livets mange underfundige veier og tilfeldigheter. Og en og annen drøm.
I helt fersk podcast fra Trane Media:-)

Du kan lytte her:https://www.podbean.com/media/share/pb-8qe4j-9fcf6b

 

 

Skriver du? Om en uke er det Indieforfatterseminar på Nasjonalbiblioteket i Oslo.

Skriver du? Da er dette kanskje interessant for deg!


 

Fredag 23.11 skal jeg delta på høstens Inidieforfatterseminar på Nasjonalbiblioteket i Oslo. En panelsamtale ledet av Per Sundnes om fordeler og ulemper ved å være indieforfatter kontra det å være på et forlag. Jeg har jo prøvd begge deler opp til flere ganger, og ifølge presentasjonen skal jeg og de andre deltagerne blant annet:

«dele våre erfaringer og begrunne våre vei- og verdivalg «

Så får man se da, om jeg kan si noe klokt, slik i etterpåklokskapens forhåpentligvis oppklarende lys 😉

Paneldebatten er bare en av mange gode debatter og foredrag denne dagen, og seminaret er så godt som utsolgt, men det er fremdeles noen få, ledige plasser. Så hvis du er en skrivende som lurer på om du skal gi livsverket ditt til et forlag, eller gi det ut helt på egenhånd, kan det sikkert være gode tips å få med seg denne dagen. Du finner mer informasjon her:

https://boldbooks.hoopla.no/sales/2973778523?fbclid=IwAR3lCrcX6qf-XpUdci_5xNFOyhh4jx0MLitULK4WB9u6k2NAqH1YeAJeLko

 

Endelig er det bestemt. Stella Polaris kommer ut på Capitana, forlaget til Petter Stordalen og Jørn Lier Horst.

Dere som har fulgt meg en stund, vet at jeg har vært veldig i tvil om hvor jeg skulle gi ut min neste kriminalroman. Jeg har vært i den heldige situasjon at jeg har hatt flere forlag å velge mellom, i tillegg til at jeg selvfølgelig kunne gitt den ut på mitt eget forlag, Forlagshuset i Vestfold / Liv forlag.

Denne uken ble valget tatt, og min neste bok, Stella Polaris, kommer på Capitana forlag. Det er et relativt nystartet forlag, eid bl.a av Petter Stordalen og Jørn Lier Horst. Magefølelsen min sier at det er riktig, det er proffe folk og jeg har fått kanskje Norges dyktigste redaktør, Anne Fløtaker. Hun har vist en genuin begeistring og forståelse for prosjektet, og hjulpet meg til å forbedre manuset, uten å kreve større endringer for at det skal passe bedre inn i den vanlige "krimnormen", slik et par av de andre forlagene ønsket. De som har lest debutkrimmen min, vet at jeg ikke helt fulgte "oppskriften" i Lille Linerle, og det gjør jeg nok heller ikke i min kommende bok, Stella Polaris ...

I tillegg skal det bli deilig å ikke trenge å tenke på å ha kontroll på alle deler av bokutgivelsen selv, slik jeg hadde måttet dersom jeg skulle gitt den ut på mitt eget forlag. Selv om jeg selvfølgelig både vil og skal stille opp der det er ønsket av meg, er det nå noen andre som tar seg av fontstørrelser, baksidetekst, brekk-korrektur, bokhandlerkjeder, ISBN-nummer, omslagsriss, kataloginnhold, pressemeldinger og alle de mange, andre tingene som må på plass før en vellykket bokutgivelse. DET skal bli deilig :-)

I tillegg er det litt morsomt å gå inn i historien som Capitanas forlag første kvinnelige, norske krimforfatter, de har jo så langt bare gitt ut godt voksne, lett grånende menn. Nå skal jeg riktignok ikke påberope meg å trekke ned gjennomsnittsalderen, og hårfargen skal jeg ikke snakke for høyt om. Men den eneste kvinnen er jeg i hvert fall, enn så lenge. Om det er en fordel eller ikke, vil jo tiden vise, evt. suksess kommer forhåpentligvis først og fremst an på om jeg greier å gi dere en god nok bok.

Stella Polaris er ingen direkte oppfølger av Lille Linerle, men dere vil møte igjen de samme politimennene, Håkon og Anders. Handlingen foregår også i samme område om i Linerla, dvs. i Sandefjord, Kodal og Tønsberg. Og også her er det snakk om skadede mennesker som ikke helt passer inn i et A4-liv og sliter med å finne fotfeste. Hva gjør en trøblete barndom med folk, går elendighet i arv? 

Stella Polaris er planlagt utgitt februar 2019.

Jeg gleder meg til å dele boken med dere:-)

 

Er det greit å kalle seg selv eller andre for "Bitch?"

Fredag den 5 10. var det live podcast på Mikrobryggeriet i Larvik. Initiativtaker og kvinnen i sjefsstolen, ivrig feminist og rappkjeftet standupkomiker, kursholder, skribent, blogger og den tøffeste dama i byen, var Loni Bjerkholt-Pedersen.

statusrapport 2

 

Hun hadde invitert med seg forfatter, politiker og språklærer Elin Dahling, Michael Smith som bl.a driver med transaktivisme og har sittet i styret til Skeiv Ungdom Oslo og Akershus de to siste årene. Og meg.

Temaet var kjønn i språk.

Manne og kvinnespråk, er det forskjell? Hva er i så fall forskjellen? Er kvinner det "annet kjønn" når det kommer til språk? Trenger vi i det hele tatt et kjønnet språk, eller bør det være mest mulig nøytralt? Hvorfor prøver godt voksne menn å skremme unge kvinner til taushet? Er det greit å kalle seg selv eller andre for "Bitch?" Er det slik at gutter plager de jentene de er forelsket i, og hvorfor synes mange menn at kvinner er så vanskelig å forstå? Ville det hjulpet om de litt oftere leste en bok skrevet av en kvinnelig forfatter?

Jeg vet ikke om vi hadde så mange svar, men vi hadde i hvert fall mange tanker...

Hør hele podcasten her: https://statusrapport.net/wp-content/uploads/2018/10/181005-SENDING-2-Statusrapport.mp3

 

 

podcast 5 10

 

Seks på Grand kan gjerne bli en årlig tradisjon :-)

Stavern Litteraturfestival og Grand hotell arrangerte krimkveld med hele seks forfattere, deriblant meg. Og for en kveld det ble!

DSC_7643Den ærverdige Speilsalen på Grand hotell var full av forventningsfullt publikum, levende lys, grønne planter, vakre bord med hvite duker og funklende krystall. I tillegg til oss, seks spente forfattere og bøkene våre.

grand til kersti alle 2 Kopi

Frode Eie Larsen og jeg var først på scenen, og selv om det var problemer med lyden, så manøvrerte dyktige Kjersti Bache det strålende i havn. Frode Eie Larsen hadde mottatt de første eksemplarene av sin nye bok «Slå på ring» bare minutter før bokbadet startet, og fikk behørig presentert den helt ferske boken.

DSC_7612-001

«Slå på ring» er nok en Eddie Stubb bok, der handlingen blant annet foregår på «der ingen skulle tur at nokon kunne bu Arøya. Vestfoldområdet er i det hele tatt blitt utrygt område, i hvert fall i litteraturens verden.

DSC_7609

Jeg, som var den eneste av forfatterne uten fersk bok, røpet at jeg allerede jobbet på min tredje krimbok, og at krimbok nummer to Stella Polaris er så godt som ferdigskrevet. Den kommer i februar 2019, og bare timer før jeg ble bokbadet fikk jeg kontrakten på mail, Stella Polaris kommer på det nystartede Horst/Stordalen-forlaget, Capitana. Jeg gleder meg til å la noen andre gjøre litt av jobben for meg 🙂

capitana

Etter bokbadet var det tid for mat, lammeskank som nærmest smeltet på tungen, før Hans Olav Lahlum og Thomas Enger entret scenen, denne gang med Per Erik Buchanan Andersen som bademester.

DSC_7631Thomas Enger fortalte om flere av sine bøker, både de prisbelønte ungdomsbøkene, krimbøkene sine, og ikke minst hans nye samarbeidsprosjekt med Jørn Lier Horst, «Nullpunkt.» Han kunne for øvrig også røpe at bok nummer to allerede er påbegynt Deretter var det tid for nok en liten matpause, Grands eminente kjøkken bød på Tiramisu, før den virkelige desserten tok plass på scenen. Unni Lindell og Tom Egeland. De ble bokbadet av Finn Stenstad,

DSC_7669

Tom Egeland fortalte engasjert om bakgrunnen for sine Beltø-bøker, en ateists grundige gjennomgang av bibelen og alle sannheter og usannheter som gjemmer seg bak ordene til de forskjellige profetene.


DSC_7651

Han kunne også røpe at «Codex», som kom ut nylig og allerede har fantastiske salgstall, blir den siste Beltø-boken. Eller som han selv sa det «Vi har tatt en pause.» Han har heldigvis ikke sluttet å skrive, bare vendt litt tilbake «til røttene», slik at neste bok blir en thriller, litt mer lignende de han skrev før Beltø entret boksidene. Den var for øvrig akkurat ferdigskrevet, noe Unni Lindell uttrykte ikke så rent lite misunnelse over.

DSC_7673

Hun fortalte om bakgrunnen for sin siste bok, «Dronen» som oppsto nesten ved en tilfeldighet, etter at hun hadde vært med mannen på droneflyging. Det, sammen med hennes egen redsel for å sove i telt, ga ideen til en bok som allerede har fått særdeles gode anmeldelser. Hun fortalte også at hun slett ikke syntes skriving var noen enkel eller morsom affære, tvert imot et rent slit og noen ganger et sant helvete.

DSC_7677 Kopi

Hun er i tillegg redd for langt mer enn telt-turer, en Rødhette som frykter en ulv rundt de fleste hjørner, selv under sengen i hotellrommet på Grand. Men siden hun har tjent noen millioner på å lage litteratur ut av redselen, så er det kanskje verd det


DSC_7605-001

I det hele tatt en innholdsrik kveld, med næring til både hode og gane. Og tid for bokhandel og signering ble det selvfølgelig også. Ser vi starten på en årlig tradisjon?































































 

Jeg er nominert til Maurits Hansen-prisen "Nytt blod" :-)

I går fikk jeg en hyggelig melding i innboksen. Jeg er nominert til Maurits Hansen-prisen «nytt blod.»

Dette er artikkelen fra Kongsbergskrim nettside:

Den høythengende «Nytt blod»-prisen deles ut for 10. gang under Kongsberg Krim i slutten av oktober. Tre av fjorårets dyktigste debutanter har sluppet gjennom juryens nåløyet og er nominert til årets pris. De nominerte er Myriam H. Bjerkli (Lille linerle), Gunnar F. Klinge (Alma Mater) og Christin Rene Wold (Klovnejakten).Det står mellom en mørk og rystende psykologisk thriller, Norges første «universitetskrim» og en rendyrket gangsterroman. Det er med andre ord tre forfattere med svært ulike ståsteder og uttrykk som kjemper om den gjeve prisen.

myriam-med-lille-linerle

Foto. Finn Bjurvoll Hansen

Myriam H. Bjerkli er ingen novise som forfatter med blant annet barnebøker og diktsamlinger på CVen, men «Lille linerle» er hennes første forsøk innen krimsjangeren. Debutboka forteller flere parallelle historier, som utspiller seg rundt den lille jenta Mari og hennes mor Sissel, som bor i Kodal ved Sandefjord. Forfatteren forteller med sterk innlevelse, uten å bli sentimental, om Mari som kidnappes og vokser opp i en kjeller. Skildringen av relasjonen mellom kidnapperen og ofret er et absolutt høydepunkt i boken og løfter den ut av krimsjangerens klisjeer.
Hun skildrer med med overbevisning det gruoppvekkende forholdet som utvikler seg mellom overgriper og offer, og de mest avskyelige scenene er antydet i hjerteskjærende bilder, skriver Dagbladets anmelder, Cathrine Krøger.
Samtidig får leserne ta del i moren Sissels historie. Sissel er selvsagt desperat av sorg over datterens forsvinning, og tror hun har druknet. Hun søker trøst hos den fremgangsrike advokaten Petter, som hun flytter sammen med. Snart viser det seg at han heller ikke er den drømmeprinsen han gir seg ut for. Hans fortid skjuler dystre hemmeligheter, som to politietterforskere begynner å nøste opp i. Det leder frem mot en svært overraskende, og mange vi si kontroversiell slutt på en bok, skrevet av en forfatter med et dypt engasjement og et klart ønske om at folk bryr seg.
Gunnar F. Klinge har en solid bakgrunn for å skrive vår første «universitetskrim» eller «humaniorakrim» som debutromanen «Alma Mater» også har blitt kalt. Han kan skilte med fire år som forskningsadministrator ved Det humanistiske fakultetet i Oslo og er i dag seniorrådgiver ved Høgskolen i Innlandet på Lillehammer.
Med stor innsikt og solide historiske referanser retter Klinge søkelyset mot et miljø preget av krise, korrupsjon, skjulte nettverk og store interne konflikter. Han beskriver en intens maktkamp som handler både om fordeling av forskningsmidler og hvordan universitetet skal styres i fremtiden. Professorer og andre akademiske aktører går bokstavelig talt over lik for å beskytte egne interesser og komme seirende ut av denne striden.
Klinges «helt» er den tidligere lederen av korrupsjonsenheten i Økokrim, Bjørn Falch som er satt på sidelinjen da det viste seg at ikke taklet jobben. På grunn av en hardtslående influensaepedemi kobles han likevel på etterforskningen da politiet får tips om et lik i en fryseboks samtidig som en velkjent akademiker er meldt savnet. Saken baller på seg da flere høytstående akademikere fra universitetsmiljøet blir myrdet, og Falch står overfor en komplisert etterforskning med mange ingredienser i form av avslørende avhandlinger, hemmelige selskaper og omfattende korrupsjon. Forfatteren har med andre ord utviklet en intrikat og godt komponert historie som gir oss et kritisk og tildels skremmende innblikk i en akademisk verden som er ukjent for de fleste av oss.
Christian Rene Wolds bok «Klovnejakten» er en rendyrket gangsterroman som utspiller seg i det kriminelle miljøet i Oslo på begynnelsen av 2000-tallet. I likhet med Klinge vet han hva han skriver om. I seks år fra 1999 var han selv en del av hovedstadens kriminelle underverden inntil han tok skjeen i en annen hånd og utdannet seg til sosionom. I dag jobber han som bomiljøarbeider og miljøterapeut.
Wold beskriver en verden der sex, dop og penger betyr alt. I boken møter vi tre småskurer. dørvakten og fikseren Kia, jålebukken Gianni og og rotehue Roger (alias «Tåka») som bestemmer seg for å smugle inn og selge et stort parti hasj. Samtidig jages de av russisk mafia og andre obskure aktører på jakt etter profitt. De kommer raskt i trøbbel og presses fra mange hold.
Forfatteren legger ikke skjul på at at de tre karakterene har trekk fra han selv og at store deler av handlingen er inspirert av egne erfaringer. Dette er da også bokens store styrke. Wold gir oss et realistisk og troverdig innblikk i et miljø som de færreste kjenner eller har noe forhold til.
 

FAKTA
Myriam Halden Bjerkli (født 3. januar 1963 i Tromsø) debuterte hos Gyldendal forlag med ungdomsboka Cyprianus i 2007.
I 2009 kom bok nummer to, ungdomsboka Mickel i mål på Gyldendal forlag.[2]
I 2010 ga hun ut foto- og faktaboken The Gambia, samt dikt- og maleriboken Rock`n roll, baby, et samarbeidsprosjekt med maleren Kari-Mette Astrup.
Bjerkli har bidratt med fotografier i bøker, blader og aviser, samt er premiert i flere fotokonkurranser, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Hun har også deltatt på flere juryerte fotoutstillinger, blant annet i Norge, Italia og USA, samt hatt separatutstillinger i Sandefjord og Larvik.
Bjerkli er forlagssjef i Forlagshuset i Vestfold, som består av de fire imprintforlagene Liv forlag, Lyst forlag, Jubel forlag og Forglemmegei forlag.

Gunnar F. Klinge (f. 1976) er fra Oslo og bor i Lillehammer. Han har tilbrakt elleve år ved Universitetet i Oslo, hvorav sju som student og fire som forskningsadministrator ved Det humanistiske fakultet. I dag jobber han som seniorrådgiver ved Høgskolen i Innlandet.

Christian René Wold (f. 1972) er sosionom og jobber som bomiljøarbeider og miljøterapeut. Han driver bl.a. med rus- og kriminalitetsforebyggende arbeid rettet mot ungdom. Wold er deltidsskuespiller og tidligere dørvakt på Head On, et legendarisk utested i Oslo på 90-tallet, da han også var del av de kriminelle miljøene han beskriver debutromanen Klovnejakten (2017).
Artikkelen er hentet fra Kongsbergs krim sider.
Krimfestivalen foregår fra 23 28 oktober, og du finner programmet programmet for krimfestivalen ved å klikke HER.

En helt fantastisk hagefest dere virkelig burde dra på neste år!

Lørdag var jeg på hagefest på Løkken i Tønsberg, og jeg er storlig imponert. De satset stort, initiativtakerne til den nystartede Hagefesten på Løkken i Tønsberg. Over 50 arrangement med over 40 forfattere.

storscenenAlt foregikk fordelt på fire forskjellige scener, med blant annet diskusjoner, debatter, opplesninger, bokbad.

Foto Kristin Remøe
Selv deltok jeg på tre av arrangementene. Dette over her var på Skråscenen, der vi snakket om Vestfoldlitteratur.

sarah og kari på stuntscenen
Og det var ikke bare jeg som var imponert. I naturskjønne omgivelser og med værgudene på riktig side, så ble storsatsingen belønnet med både godt besøk og utallige positive tilbakemeldinger. Når man ruslet rundt på de grønne plenene utenfor det historiske Løkken-huset, så var det ikke tvil om at dette var en satsing det ble satt pris på, både av publikum, forfattere og forlagsfolk.

Foto: Rolf Mollvik
Dette bildet  er fra storscenen, der jeg er ordstyrer for Arve Juritzen, Sarah Natasha Melby, Kari Marstein og Tom Egeland. Temaet var hvor bokverdenen går videre etter Capitanas inntog og med Amazon lurende i kulissene. Vi fant vel ikke helt løsningen, men litt temperatur ble det:-)
Her ser dere Jørgen Brekke, Lene Lauritsen Kjølner, Trude Teige og Arve Juritzen på samme scene. temaet her var blod og vold i krimlitteraturen...

Foto: Line Emilie Gjørtz-Larsen
Forlaget mitt var også godt representert. Her er vi tilbake på skråscenen, der Frode Eie Larsen, Elin Dahling og Jan-Robert Henrixen presenterer bøkene sine.

debutanter løkken
Jeg håper dette er starten på en flott tradisjon og at jeg ser mange av dere der neste år!

 

 

 

 

 

 

 

 

Et vennlig dytt fra skjebnen? Jeg har vunnet!

La meg si det med en gang, jeg tror egentlig ikke på skjebnen. Jeg tror i det hele tatt på lite, ikke på engler, ikke Gud, ikke alver, nisser eller annet skrømt. Jeg tror på mennesket. Og på hardt arbeid, gjerne kombinert med en liten porsjon flaks.

Likevel, akkurat i dag, føler jeg at skjebnen muligens har prøvd å gi meg et lite puff. Jeg har nemlig, etter en lang og deilig sommer, omsider bestemt meg for å ta meg selv litt i nakken. Bli litt sunnere, friskere og lettere. Jeg har gjort alt nødvendig forarbeide, sånn som å spise opp alt godt som befant seg i huset fra før, kjøpt meg nye joggesko og ny duppeditt som skal hjelpe meg på vei. ( Apple Watch.) Kjøpt boksevis av vitaminer og mineraler som ifølge diverse tester likevel ikke gjør noe annet enn lommeboka lettere. Og installert appen LifeSum, slik at evt. synder ikke skal få lov til å skli ubemerket forbi 

Hvilket de dessverre aldri gjør, uansett. Vekta sladrer hver morgen... :-( 

Mat er egentlig ikke noe stort problem, så lenge jeg holder meg til lavkarbo greier jeg meg bra. Er mett, går saaaakte ned, og kroppen trives. Det er veldig mye godt man kan spise, bare man holder seg unna poteter og pasta og sånn.

Men så var det det her med bevegelse da. Kroppen trives i grunnen bra slik den har det. Selv om den har blitt utsatt for utallige treningsformer oppigjennom årene, etter at jeg sluttet å sparke fotball som sekstenåring er det liksom ikke noe som helt har fenget. Tennis og volleyball var riktignok gøy hvis jeg vant, men spinning, hoppetau, vekter, bodypump, trampoline, jogging, rockering, tredemølle, puhhh ...!

Jeg har kjelleren full av veeeldig pent brukt utstyr, og støttemedlemskapet på SATS har kostet meg langt mer enn jeg har lyst til å regne på. Det beste med trening har i grunnen bestandig vært dusjen etterpå. Så akkurat DEN motivasjonen sitter lenger enn langt inne. Så langt at den nye duppeditten på armen min med jevne mellomrom prøver å fortelle meg at det er på tide å reise seg. Og å puste!!!!

I følge nyanskaffelsen, så har jeg faktisk ikke pustet siden 07.august! Hvilket jeg er ganske sikker på at er feil, jeg vet i hvert fall med sikkerhet at jeg pustet tungt opptil flere ganger under stormen fredag, den fjerde gangen hagemøblene blåste av gårde ...

Uansett, tilbake til skjebnen. Denne gangen materialisert via Hjemmet. Jeg har nemlig deltatt i en "skrive reisebrev-konkurranse" som har foregått gjennom sommeren. Og i dag - akkurat på "bli-sunn-start-dagen" fikk jeg denne beskjeden: 

***

Det har vært en fantastisk respons på vår reisekonkurranse der dere lesere kunne vinne gavekort på kr 12 000 fra Merlot Reiser. Engasjementet har vært stort, og det var mange sterke kandidater som knivet om 1. plassen.🏆 Nå har vi trukket en vinner, og den heldige ble Myriam H. Bjerkli. Gratulerer så mye! 👏Vennlig hilsen redaksjonen

***

Pur glede i heimen, selvfølgelig:-)

Men når jeg går inn på reiseselskapet der jeg kan velge meg premie, Merlot reiser, så oppdager jeg noe som har gått meg hus forbi. Jeg hadde jo ikke regnet med å vinne, så jeg må innrømme at jeg ikke hadde sjekket reiseoperatøren. Dessuten, reise er bra uansett, ikke sant?.

Så jeg ble litt overrasket da jeg i dag morges kikket innom nettsiden deres for å se hva jeg hadde å velge mellom. Merlot reiser tilbyr nemlig det de kaller "den langsomme reisen." Og det betyr ikke reiser der du ligger på en solseng og ser skyene skli langsomt forbi på himmelen. Eller der du spiser lange, langsomme måltider, mens solnedgangen og rødvinsrus sakte skaper den ideelle stemningen.

Den gang ei.

Merlots versjon av "Den langsomme reisen" er reiser som foregår til fots, på ski og på sykkel. Reiser som ganske riktig ville foregått svært langsomt med meg som baktropp.  Reiser som fordrer i hvert fall litt kondis ... Eller som Apple Watchen min jevnlig prøver å minne meg på: En ørliten grad av PUST! 

Etter den første overraskelsen, ble jeg likevel glad. Det kunne jo ikke passet bedre? Nå kan det selvfølgelig tenkes at skjebnen har fått sansen for ironi, men jeg tror uansett  jeg skal  ta til meg hintet. Og jeg har funnet drømmeturen:-)

Ski er utelukket, jeg har alltid syntes at snø er best på postkort. Gå synes jeg er ganske så kjedelig, selv i fint landskap. Antagelig fordi jeg går så sakte at jeg er lei av den fine utsikten lenge før jeg når fram til den. Men å sykle liker jeg faktisk. Og fire dager på sykkeltur i det veldig vakre og ganske så flate området rundt Colmar i Frankrike, høres fantastisk ut.

Så takket være Hjemmet og Merlot og muligens skjebnen:  Nå har jeg en plan. Og en 12 000-kroners motivasjon:-)

Neste år satser jeg derfor på å sykle rundt i Alsace-området og nyte våren rundt den lille byen Colmar. Der har jeg vært før, det er virkelig en helt vidunderlig plass. Så TUSEN TAKK til HJEMMET og MERLOT! 

Og skulle jeg ikke lykkes med å komme i form, så har jeg en plan B. Jeg ser  nemlig at man også kan velge el-sykkel :-)

 

Noen ganger føles en tiendeplass som en seier! Lille linerle på topplisten :-)

Jeg må innrømme at jeg ikke så det komme, der jeg satt og drakk Pepsi Max og leste dagens aviser. Litt forundret ble jeg riktignok da mitt frokostselskap begynte å liste opp boktitler, han er normalt ikke veldig opptatt av bøker. Men jeg hang meg på, han leste titlene fra topplisten over mestselgende norsk krim hittil i år, og jeg gjettet på forfatterne, med – om jeg må si det selv – ganske bra resultat. Helt til han leste tittel nummer ti. Lille linerle.

Da begynte jeg bare å le, det falt meg overhode ikke inn at det var sant.  Men det var det 🙂

dn liste 1

Jeg måtte sjekke og dobbeltsjekke, og jammen sto den der, debutkrimmen min. En av to damer på listen, og den eneste debuten. Noen gangen føles en tiendeplass som en seier!

goliat

Når det er sagt, æren for listeplasseringen dedikerer jeg videre til Goliat forlag, som drives av Tiger Garte og Mark Jørgensen. Et lite, nystartet forlag som hadde troen på at Lille Linerle kunne få et større publikum og som våget å satse på å gi den ut som pocket. Uten dem hadde det aldri vært mulig.

dn 2 goliat

Det lille krimforlaget Goliat har også sjetteplassen på listen, i tillegg til at de har gjort det stort med oversatt krim, ikke minst med Peter Mays trilogi fra Hebridene, som jeg anbefaler på det varmeste.

Reisebrev; Praha, - Byen for deg med sansen for øl og kultur.

Mange mener at Praha er en av de vakreste byene i Europa, og takket være daglige direkteruter fra Gardermoen er det stadig flere nordmenn som oppdager denne spesielle og spennende byen.

Som turist kan du gjerne alliere deg med en av de mange lokale sjåførene som for billig penge gjerne kjører deg på sightseeing både i og utenfor byen. Men veldig mange av severdighetene i Praha er sentrumsnært plassert.

Du kan derfor rekke over mye av det byen har å by på ved hjelp av apostlenes hester, og når du vandrer gatelangs i Praha får du en fin blanding av historie og kultur.

Du trenger ikke å være spesielt arkitektur-interessert for å la deg begeistre over alle de vakre bygningene, for Praha har en selvfølgelig og velfortjent plass på Unescos verdensarvliste.

De forskjellige bydelene i Praha er bundet sammen av flere broer, hvorav den 520 meter lange Karlsbroen nok er den mest kjente. Broen, som er fra 1357, krysser elven Vltava, og var i århundrer det eneste bindeleddet over elven. På hver side av broen finnes det 30 helgenstatuer, og i hver ende er det et brotårn. Her kan man nyte gatemusikanter, karikaturtegnere og kunstnere, eller rett og slett utsikten fra et av tårnene.

Når du har krysset Karlsbroen kommer du inn i et område med trange gater. Her ligger det små butikker og restauranter på rekke og rad.

Veien fører videre opp mot borgen og landets største gotiske kirke, St. Vitus-katedralen. Fra toppen av borgen, der blant annet regjeringen holder til, har du fantastisk utsikt ned mot gamlebyen og sentrum.

Når du er mett av den fantastiske arkitekturen med vakre bygninger i gotikk, rokokko, jugend og renessanse-stil. så anbefales det at du ta en tur med en av de mange båtene som tilbyr cruise eller sightseeing på elven, slik at du også får tatt en titt fra byen fra elven.

Deretter er en smak på det tsjekkiske ølet nærmest obligatorisk. Det er ca 40 bryggerier i Tsjekkia, og det finnes et øl som passer enhver smak. Besøk gjerne et minibryggeri, det vil si en pub hvor de lager flere forskjellige typer øl selv. Tsjekkerne elsker øl og skal du drikke som dem, ber du om pivni syr ved siden av. Dette er en liten ost, samt løk og sennep. Alt moses først sammen, deretter heller du en skvett øl over.

Ønsker du et større måltid, har Praha et stort utvalg av restauranter i alle prisklasser Mange av dem er i Michelin-klasse, så det er ingen grunn til å gå sulten til sengs. Og ønsker du deg underholdning, kan du blant annet velge mellom 180 forskjellige teatre og cabareter, eller en av de mange klassiske konsertene som ofte foregår i kirkene, eller en av byens jazz-klubber.

Praha er i det hele tatt en perfekt storby for den som ønsker en blanding av kultur, historie, spennende mat og uteliv. Og flyr du fra Gardermoen, så er den bare få timer borte ?

 

 

Tips på hva man absolutt bør se og gjøre i Praha

- Smake på det lokale ølet.
- Besøke Praha-borgen
- Nyte Ustikten fra Strahov-klosteret
- Besøke gamlebyen og torget der.
- Oppsøke det jødiske kvarteret, Josefov

- Ta en guidet tur, de finnes også med norsk guide.
- Rusle over Karlsbroen

- Ta seg tid til en spa-opplevelse. Billig og bra.
- Det er aldri feil å shoppe litt?

Når det gjelder restauranter, underholdning, shopping og hotell, så har Praha utallige tilbud.

Men siden steder kommer og går, så kan det anbefales å ta en titt på f.eks  www.Prahaguiden.no . Der finner man oppdaterte restaurantanbefalinger, shoppingtips, overnattingsalternativer, hvilke konserter som foregår, og mange andre tips det kan være lurt å få med seg før avreise.

 

Bokanmeldelse "Stalker" av Lars Kepler. Ikke noe for mørkredde og sarte sjeler. Men for oss andre? Yess!

Etter å ha lest og ikke helt latt meg overbevise av Kaninjegeren, tenkte jeg at jeg ville prøve en bok til av ekteparet «Kepler.» Det må jo være en grunn til at så mange elsker bøkene deres?

Og ja, etter å ha lest Stalker, skjønner jeg det bedre. Fremdeles er det mye som er usannsynlig og et godt stykke fra troverdig, men ikke verre enn at det er innenfor i denne - tross alt og heldigvis - ganske usannsynlige «seriemorder-sjangeren.» I tillegg kjøper jeg morderens motiv denne gangen, usannsynlig, selvfølgelig, men det henger likevel «på greip» og er faktisk nesten litt rørende.

Lars Kepler er psevdonymet til det svenske ekteparet Alexandra Coelho Ahndoril og Alexander Ahndoril. Begge var anerkjente forfattere av allmenn skjønnlitteratur før begynte å skrive krim. De har solgt mer enn fem millioner krimbøker i over 40 land.

Omtale fra forlaget:

Stalker er femte bok i suksess-serien til Lars Kepler om etterforsker Joona Linna.

For ni år siden ble presten Rocky Kyrklund dømt til psykiatrisk behandling for et brutalt mord. Selv han husker ingenting av hendelsen. Etter en alvorlig bilulykke lider han av regelmessige blackouter.Sommeren han skal tilbakeføres til samfunnet mottar politiet en filmsekvens av en kvinne i et vindu. Neste dag blir kvinnen funnet død i sitt hjem. Det er ikke bare voldsnivået som får politiet til å tenke på Kyrklunds gamle mord. Så dukker en ny film opp hos politiet.

Politiet kommer ikke til å løse saken uten Joona Linna. Problemet er at Joona har vært forsvunnet i over et år. Nesten alle tror han er død. Nesten alle.

«Stalker» er først og fremst skrevet for å underholde, og det gjør den. Den er intens spennende nesten hele boka gjennom, og definitivt vanskelig å legge fra seg underveis. Boka har en rekke ulike perspektiv og fortellerstemmer, og har en rekke spennende cliffchangere som drar deg videre til neste side, neste kapittel, boka ut, over 500 sider senere ...

Selve settingen er også guffen og gjenkjennelig. Hvem har ikke stått innenfor et vindu - kanskje litt for lettkledd - og brått fått følelsen av at noen befinner seg på utsiden? Noen som kikker inn? I virkelighetens verden så drar man antagelig for gardinene, kler litt bedre på seg og ler av egen skvettenhet. I Stalkers univers holder ikke det. Her ER det noen på utsiden. Noen med et filmkamera. Og om det er ille nok å bli filmet og lagt ut på nettet til offentlig beskuelse, så er det bare barnemat i forhold til hva slags planer denne stalkeren har ...

Boken er så velskrevet og spenningsoppbyggingen så effektiv, at jeg skal la være å nevne opptil flere logiske brister underveis. At volden dog fremstår unødvendig brutal og langtrukken, og ikke minst; at beskrivelsene av politiets handlinger blir i overkant lite troverdige, greier jeg likevel ikke å la være å irritere meg over. Selv har jeg ikke på noen måte veldig tiltro til politistyrker generelt, men at de - mens folk dør for fote rundt dem - skal være så både bevisst og ubevisst passive, det blir - selv for meg - i overkant spesielt.

Likevel, for deg som liker spennende thrillere, ikke er for mørkredd eller redd for bloddryppende vold: Stalker er absolutt verd å lese, og jeg angrer absolutt ikke på at jeg ga Keppler en sjanse til.

***

Terningkast fem.

***

 

 

#bokomtale #bokanmeldelse #stalker #cappelendamm #kepler

 

Til info:

Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap  til forfatter eller forlag som står bak boken, men jeg er veldig bevisst på at dette ikke skal påvirke anmeldelsene. Hovedintensjonen min med å blogge om bøker er at det motiverer meg til å lese, og ikke minst til å analysere det jeg leser, noe jeg som forfatter har glede og lærdom av. Jeg kjøper de fleste bøkene selv, og velger derfor bøker jeg tror jeg vil like, noe som forklarer at det er en overvekt av bøker med positiv omtale på bloggen. Samtidig er jeg nok ganske streng på terningkastene ...

Bokanmeldelse "Jeg finder dig altid av Elsebeth Egholm. Spennende og velskrevet, men litt for mye om det meste

Jeg kjøpte denne boken fordi hovedpersonen lider av samme «sykdom» som meg, prosopagnosia / ansiktsblindhet. Forfatteren er en av Danmarks mest solgte forfattere, men helt fersk for meg, og når jeg ser utgivelseslisten hennes, så burde jeg definitivt ha oppdaget henne tidligere. Elsebeth Egholm, som er født i 1960 og bosatt i Danmark, har skrevet i hvert fall 16 bøker, hvorav flere er filmatisert.

Mer om forfatteren finnes på hennes hjemmeside her: http://www.elsebethegholm.dk/

Forlagets omtale:

Han ved, hvor hun er. Hun er på flugt. Og det er ikke første gang ...

Rina kan ikke genkende ansigter. Hun er læge, men om natten lever hun et dobbeltliv: For at kompensere for sit handicap og selvbehandle en svær barndom klatrer hun på høje bygninger og laver anonym street art under navnet Private Eye.

Men en nat går det galt. En ung mand styrter i døden tæt på Prismet i Aarhus, hvor hun netop har klatret. Og da hun kommer hjem, bliver hun overfaldet af en mand med en kniv. Ting begynder at ske, og hun ved, at nogen er efter hende. Da efterforskeren Helge Stanek konfronterer hende, har hun sine egne grunde til at lyve, og han har sine egne grunde til at acceptere løgnen. Han forsøger at beskytte hende, men da Rina bliver mistænkt for drab, må hun flygte fra både politiet og sin ansigtsløse forfølger. Og det er ikke første gang, hun er på flugt.

Bokens hovedperson kalles Rina, forkortet av Katarina. I dag jobber hun som lege, men har hatt en brokete barndom og et ungdomsliv, der hun trivdes blant byens taggere. Fremdeles har hun et behov for spenning, det får hun utløp for ved å klatre, gjerne oppover byens høyeste bygninger natterstid.  I tillegg er hun ansiktsblind, hun sliter med å gjenkjenne ansikter. Rina er en tøff dame, vant til å greie seg selv, og kan på mange måter minne om en litt mer veltilpasset Lisbeth Salander.

En natt hun er ute og klatrer, blir en annen ung klatrer sparket ned fra et tak i nærheten og drept. Samme kveld blir hun selv overfalt. Har det en sammenheng? Den litt uortodokse politimannen Helge Stanek blir satt på saken.

Romanen er både spennende og velskrevet, og selv om jeg leste den på dansk, ble det snart glemt. Karakterene er alle godt beskrevet, de trer levende ut fra boksidene, både med sine fordeler og sine skavanker. Man blir godt kjent både med Rina og Helge Stanek, både i deres nåværende liv og med fortiden deres. Plottet er troverdig og boken har en rekke cliffchangere, som gjør at man hele tiden ønsker å lese videre og det er vanskelig å gjette seg til hva som skjer rundt neste sving. Det meste er med andre ord veldig bra, men, det er som regel et men:

Forfatteren har valgt å ta med veldig mange bihistorier og problemstillinger, i mine øyne litt for mange Her er uortodokse vennskap, foreldre som svikter, far-sønn-forhold, pasient-lege-forhold, hevn og dårlig samvittighet, kompliserte mor-datter-forhold, problematikken med hjemløse utlendinger / asylsøkere, søskensjalusi, utroskap, nåværende og eldre kjærlighetsaffærer, politi som går for langt i å beskytte hverandre, pedofili og barnemishandling. I tillegg til detaljert beskrivelse av klatring. Bare for å nevne noen. ..

Temaene er - hver for seg - interessante nok, men de blir litt i overkant mange, jeg hadde nok ønsket meg en litt mer «rettlinjet» bok. Når jeg i tillegg finner slutten litt for åpen, ikke bare i form av nye cliffchangere, men også i form av mangel på svar på en av bokens hovedgåter,  uten at jeg skal røpe hvilken her,  så blir det, til tross for spenningen, ikke helt toppscore fra meg. ( Skjønt ny bok i samme serie er varslet, og den gleder jeg meg til! )

***

Terningkast 4 ( sterk.)

 

***

 

 

Til info:

Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap - og noen ganger vennskap - til forfatter eller forlag som står bak boken, men jeg er veldig bevisst på at dette ikke skal påvirke anmeldelsene mine og de aller fleste bøkene har jeg kjøpt og betalt selv. Hovedintensjonen min med å blogge om bøker er at det motiverer meg til å lese, og ikke minst til å tenke over og analysere det jeg leser, noe jeg som både forfatter og forlegger har glede og lærdom av. Jeg er ærlig og anmelder også bøker jeg ikke liker, men jeg leser av lyst og ikke av plikt. Jeg kjøper de fleste bøkene selv, og velger derfor selvfølgelig bøker jeg tror jeg vil like, noe som forklarer at det er en overvekt av bøker med positiv omtale på bloggen min. Samtidig er jeg nok ganske streng på terningkastene ...

 

Terningkast 1 - Totalt bortkastet tid. Bruk heller tiden på en bedre bok.

Terningkast 2 - Her fant jeg dessverre ikke stort å glede meg over. 

Terningkast 3 - Noen styrker, noen svakheter, midt på treet.

Terningkast 4 - Noen mangler, men absolutt verd å lese.

Terningkast 5 - Svært god bok der det meste stemmer.

Terningkast 6 - Tilnæmet perfekt, MÅ leses!

***

#jegfinderdigaltid #politikenforlag #bokanmeldelse #elsebethegholm #krim

Når solen skinner og du bare vil skrive ...

Siden solen skinner og jeg vet at jeg har mange skrivende som følger bloggen min, skal jeg denne gangen komme med et tips til hvordan man både kan nyte solen og skrive samtidig. Dette PC-teltet ser muligens litt teit ut, men det fungerer aldeles utmerket. Min neste bok, Stella Polaris, er straks i mål. Samtidig som jeg får frisk luft og er i ferd med å bli brun. Det siste takket være dette pc-teltet. Det første takket være en livlig fantasi som er like aktiv, uansett vær. :-)

Tipset fikk jeg av en tidligere alltid blek, nå mistenkelig brun ungdom, så det ryktes at skjermen fungerer like godt til spille under, som til skriving. Men jeg må samtidig komme med en ørliten advarsel. Det er lett å glemme tiden når man er i flyt, klokka flyr når man er opptatt med viktige ting som alkoholmisbruk, kidnapping og spennende måter å drepe folk på. Så husk solkrem...

Illustrasjonsfoto ... sier vi.
Illustrasjonsfoto, kjøpt hos dum,dummere,dummest.com :-)

 

Solkrem finner du i en butikk nær deg. Solskjermen kjøpte jeg hos Scandinavianphoto.no Søk på solskjerm, så dukker den opp. ( Og nei, jeg har dessverre ingen rabattkode å dele med dere, siden dette innlegget - og heller ingen av de andre innleggene på bloggen min - er sponset med en eneste krone.)

Bare ment som et godt tips, altså. Eller rettere sagt, to. Solskjerm. OG solkrem :-) 

***

#solskjerm #solkrem #scandinavianphoto.no #nybok #stellapolaris #godttips #selvironi

Bokanmeldelse: Fuglekikkeren av William Shaw. Et godt valg for deg som egentlig ikke er så begistret for krim.

Jeg har tidligere anmeldt Peter May sin trilogi fra Hebridene, og gitt elle tre gode terningkast. Fuglekikkeren har mye av den samme oppbyggingen, med vekselvis tilbakeblikk  på etterforskerens bakgrunn, og vekselvis løsning av et ferskt mord. Dette er bøker der etterforskernes oppveksthistorier er vel så viktige som  kriminalgåten og god lesning også for den som vanligvis ikke er så begeistret for krim.

William Shaw, født 1959, er en tidligere prisbelønt musikkjournalist og forfatter av flere sakprosabøker. Han debuterte som krimforfatter med boken A song from dead lips i 2013 og har senere gitt ut totalt fire bøker i denne serien. I 2016 kom krimromanen The Birdwatcher.

Forlagets omtale:

Politibetjent William South har én grunn til ikke å delta i en drapsetterforskning: Han har selv drept. Men offeret i denne etterforskningen var hans eneste venn; også han med en lidenskap for fuglekikking. South får den viljesterke politietterforskeren Alexandra Cupidi, som nylig har blitt rekruttert til Kent-kysten fra London, som partner. Sammen finner de et lik, mørbanket på et soverom, i en oppbevaringsboks. Kun ekstremt raseri kunne drept en mann på denne måten. Dette vet South noe om. De finner tidlig en mistenkt: Donnie Fraser, en landstryker fra Nord-Irland. Hans opphold i Kent gir William en dårlig følelse - fordi han kjente ham som gutt. Når fortiden nærmer seg ønsker William å komme den i forkjøpet. For samtidig som han desperat undersøker forbindelsene, vet han at forbrytelsen neppe kan sammenlignes med den store løgnen fra hans egen barndom. Fuglekikkeren er en historie full av spenning, intelligens og spesielle bånd mellom fedre og sønner, sorg og skyld, og å møte sitt innerste mørke. 

 

 

 

Vi følger politimannen Wiliam South som svært motvillig blir involvert i mordetterforskningen på Robert Raynor, en nabo han pleide å omgås. Etterforskningen blir ledet av kriminalbetjent Alexandra Cupidi, som nylig har flyttet til kysten ved Kent, sammen med sin trassige tenåringsdatter Zöe.

Boken består, i tillegg til kriminalgåten i nåtid, av en rekke tilbakeblikk til Souths`s oppvekst i Nord-Irland, og sakte, men sikkert knyttes fortid og nåtid sammen. Begge historiene vokser sakte frem. Vi følger opprullingen av kriminalsaken, som selvfølgelig etter hvert øker i omfang. Her er mange involverte med hemmeligheter, noen lette å gjette seg til, andre langt mer vanskelig å ane ved første gjennomlesning. Naboen som South regnet som en venn, hvem var han egentlig? Og hva med søsteren hans som jevnlig kom på besøk? Hvorfor har den ærgjerrige Alexandra Cupidi søkt seg til et sted som Kent? Og hva slags skyld er det South selv bærer på?

Det viser seg etter hvert at det er mange i byen som har hemmeligheter som ikke må komme fram i lyset, og slutten er både spennende og dramatisk, og slett ikke bare lykkelig. Det skapes nye sår i unge sinn før siste side er lest.

Karakterbyggingen er god, vi blir spesielt godt kjent med South og Zoe, gjennom vennskapet de etter hvert bygger, siden det viser seg at den unge jenta også lar seg fascinere av Souths store interesse, fuglekikking. Beskrivelsen av Cupidis turbulente forhold til den rappkjeftede og trassige tenåringsdatteren er både gjenkjennelig og godt, i tilbakeblikkene får vi også innsikt i et like turbulent far-sønn forhold. Språket til Shaw er fint, det flyter lett og passer historien, og plottet sitter, samtidig som det er troverdig. En leser som er interessert i fugler, vil garantert ha litt ekstra å glede seg over, men for undertegnede ble det nok tidvis litt mye fugleprat.

Ønsker du en krimhistorie som gir deg åndenød og får deg til å bla hektisk fra side til side uten at du greier å legge den fra deg, så er ikke dette boken for deg. For meg ble den tidvis litt for saktegående, og terningkastet vippet lenge mellom fire og fem. Den spennende avslutningen gjorde likevel at den endte på en femmer, og dersom du setter pris på gode karakterbeskrivelser, fine naturskildringer og nærmere bekjentskap med irrgangene i menneskers bakgrunn og sjeleliv, så er Fuglekikkeren absolutt et godt valg. 

***

 

Terningkast 5. (Svak)

 

 

***

 

 

Til info:

Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap - og noen ganger vennskap - til forfatter eller forlag som står bak boken, men jeg er veldig bevisst på at dette ikke skal påvirke anmeldelsene mine og de aller fleste bøkene har jeg kjøpt og betalt selv. Hovedintensjonen min med å blogge om bøker er at det motiverer meg til å lese, og ikke minst til å tenke over og analysere det jeg leser, noe jeg som både forfatter og forlegger har glede og lærdom av. Jeg er ærlig og anmelder også bøker jeg ikke liker, men jeg leser av lyst og ikke av plikt. Jeg kjøper de fleste bøkene selv, og velger derfor selvfølgelig bøker jeg tror jeg vil like, noe som forklarer at det er en overvekt av bøker med positiv omtale på bloggen min. Samtidig er jeg nok ganske streng på terningkastene ...

 

Terningkast 1 - Totalt bortkastet tid. Bruk heller tiden på en bedre bok.

Terningkast 2 - Her fant jeg dessverre ikke stort å glede meg over. 

Terningkast 3 - Noen styrker, noen svakheter, midt på treet.

Terningkast 4 - Noen mangler, men absolutt verd å lese.

Terningkast 5 - Svært god bok der det meste stemmer.

Terningkast 6 - Tilnæmet perfekt, MÅ leses!

***

#fuglekikkeren #goliatforlag #bokanmeldelse #williamshaw #krim

Bokanmeldelse Nullpunkt av Jørn Lier Horst og Thomas Enger. En forrykende thriller!

Jørn Lier Horst og Tomas Enger er begge tidligere Gyldendal-forfattere. De har nå kommet med sitt første samarbeidsprosjekt, thrilleren Nullpunkt. Dette er den aller første utgivelsen på Capitana forlag, et forlag som Lier-Horst eier deler av.

Mer om forfatterne finner du på deres hjemmesider: www.jlhorst.com - www.thomasenger.net

Jeg har flere ganger både hørt og lest Jørn Lier Horst si at han neppe noen gang kommer til å skrive om seriemordere. Siden det er få av dem i Norge ble det for usannsynlig, han foretrakk å holde seg nærmere virkeligheten. Det var før, for den virkeligheten har han definitivt forlatt i sitt nye samarbeid med Thomas Enger og thrilleren "Nullpunkt", og hvis du ikke legger altfor stor vekt på hvor sannsynlig - eller helst usannsynlig - morderens motiv og framgangsmåte er, så er det blitt en forrykende spennende thriller utav det ferske samarbeidet.

Forlagets omtale:

Oslo 2018. Den tidligere langdistansedronningen Sonja Nordstrøm dukker aldri opp til lanseringen av sin omstridte selvbiografi EVIG ENER. Og da kjendisbloggeren Emma Ramm (24) oppsøker Nordstrøms ulåste hjem senere samme dag, finner hun spor etter basketak. Et startnummer, et 1-tall, er festet til Nordstrøms fjernsyn.

Politiførstebetjent Alexander Blix (45) sliter fortsatt med ettervirkninger av en gisselsituasjon 19 år tidligere, der han skjøt og drepte faren til en fem år gammel jente. Han får jobben med å lede etterforskningen av forsvinningsmysteriet. Spor etter Nordstrøm dukker opp på ulike steder og til tidspunkt som virker å være del av en nøye uttenkt plan.

Omstendighetene tvinger Emma og Blix til å begynne å samarbeide. På hver sine måter forsøker de å avsløre og stoppe en metodisk og nådeløs drapsmann med en åpenbar appetitt på dramatikk. Han ønsker oppmerksomhet. Og han har bare så vidt satt i gang spillet ...

 

Nullpunkt starter nervepirrende med et tilbakeblikk på en skyte-episode, der politietterforsker Blix ender med å skyte en far som holder datteren sin som gissel. Deretter skifter vi til en like dramatisk nåtid. Den tidligere idrettsstjernen Sonja Nordstrøm forsvinner før lanseringen av sin selvbiografi og en dansk landslagspiller blir funnet drept i Nordstrøms båt på Hvaler og i en åpen grav ringer det første offerets mobil. Seriemorderens nedtelling har startet, leken er i gang, og landslagspilleren er bare den første av en rekke ofre, alle offentlige kjente personer.

Romanen har to hovedkarakterer, som sammen prøver å stoppe en seriemorder som dreper kjendiser.

Politietterforskeren Alexander Blix er fremdeles plaget av skyte-episoden nitten år tidligere, han er skilt og sliter med forholdet til datteren, som for øyeblikket er en av finalistene i en populær realityserie. Kjendisjournalisten og bloggeren Emma Ramm skriver til daglig om kjendiser for nettstedet news.no., og siden det er nettopp kjendiser som blir drept - samt at hun har en forbindelse til Blix som hun selv i utgangspunktet ikke vet om -  blir hun involvert i etterforskningen.

"Nullpunkt" består av en rekke korte og effektive kapitler, der de fleste slutter med en cliffchanger, noe som gjør at sidene nærmest blar seg selv. Romanen er drivende spennende, og selv om språket er mer effektivt enn vakkert, så er her også noen rørende scener, som da Blix føler det nødvendig å fortelle Ramm om tragedien 20 år som skjedde tidligere og da vi får vite bakgrunnen for Emmas problemer med å opprette nære relasjoner.

I tillegg har de to forfatterne krydret romanen med karakterer fra både egne og andres bøker, her møter vi blant annet både Line Wisting, Nora Klemetsen og Petter Stanghelle. "Berømmelsens pris er døden" står det på forsiden av omslaget, og romanen inneholder aktuell kritikk av nåtidens kjendisdyrking. Undertegnede må innrømme å ha frydet seg litt ekstra da en kjent mirakelpredikant havner i seriemorderens fokus og ender i den etterlengtede himmelen. Med Horst som medforfatter så er det vel  også nesten unødvendig å si at politiets etterforskningen virker totalt troverdig, grundig og korrekt, selv om politiet helt til siste mordoffer skal tas av dage, selvfølgelig halser litt etter i seriemorderens fotspor. Jeg setter også pris på at forfatterne ikke har fulgt den økende tendensen til å utbrodere døds-scenene til rene torturseanser, slik mange andre krimforfattere velger for tiden. Ofrene i "Nullpunkt" dør på relativt "renslig" vis, og jeg savner absolutt ikke flere blodige detaljer. I tillegg må jeg berømme grafikeren bak omslaget, "Nullpunkt" har ett av de tøffeste coverne jeg har sett på lenge.

Litt forbedringspotensialet er det dog. Spesielt Blix kunne gjerne ha fått litt mer følelser og dybde og romanen er ikke spesielt nyvinnende, i den grad man kan ha det som forventning når to såpass profilerte forfattere slår seg sammen. Politietterforskeren er en plaget mann, politisjefen usympatisk, seriemorderen totalt gal, dreper unødvendig komplisert og legger ut spor som gjør at han burde blitt stoppet før han var halvveis. Motivene for drapene er heller ikke spesielt overbevisende. Den følger med andre ord den samme oppskriften som de fleste seriemord-thrillere gjør, uten at jeg føler for å bruke det imot verken "Nullpunkt" spesielt, eller sjangeren generelt.

( Realityserien i boken kunne jeg forresten godt tenkt meg å se i virkeligheten, den er ny og annerledes - i hvert fall for undertegnede - og ville garantert blitt populær. )

Bokens første kapitler er likevel noe av det mest spennende jeg har lest på lenge, og selv om spenningen synker noe underveis og handlingen tidvis er litt forutsigbar, blir det aldri i nærheten av kjedelig.  Slutten er en kopi av en av filmhistoriens mest kjente scener, og det er slett ikke uvanlig å hente elementer eller scener fra film inn i litteraturens verden, i f.eks A.J. Flynns debutbok: "Kvinnen i vinduet" er det -- med hell - hyppig brukt. Noen vil muligens synes det er elegant også i "Nullpunkt", men  jeg hadde nok ønsket at de to forfatterne hadde funnet på noe mer sannsynlig avslutning, enn den psykologiske og små-absurde vrien.

Ankepunktene til tross, leser man boken som det den er, en forrykende thriller egnet og tenkt som noen timers spennende lesning, der sidene nærmest blar seg selv og tiden brått har gått uten at man helt vet hvor den ble av, så oppfyller Nullpunkt absolutt alle kriteriene. Og mer enn det skal man vel heller ikke forvente av en thriller?

Jo forresten, jeg forventer og håper på en fortsettelse.

Enger og Horst har i intervjuer gitt inntrykk av at dette kan bli starten på en lengre serie, og det håper jeg absolutt blir virkelighet. Noen «barnesykdommer» til tross, «Nullpunkt» er absolutt verd å lese og en virkelig lovende start på et ferskt forfattersamarbeid.

 ***

Terningkast 5

 

***

 

 

 

Til info:

Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap - og noen ganger vennskap - til forfatter eller forlag som står bak boken, men jeg er veldig bevisst på at dette ikke skal påvirke anmeldelsene mine og de aller fleste bøkene har jeg kjøpt og betalt selv. Hovedintensjonen min med å blogge om bøker er at det motiverer meg til å lese, og ikke minst til å tenke over og analysere det jeg leser, noe jeg som både forfatter og forlegger har glede og lærdom av. Jeg er ærlig og anmelder også bøker jeg ikke liker, men jeg leser av lyst og ikke av plikt. Jeg kjøper de fleste bøkene selv, og velger derfor selvfølgelig bøker jeg tror jeg vil like, noe som forklarer at det er en overvekt av bøker med positiv omtale på bloggen min. Samtidig er jeg nok ganske streng på terningkastene ...

 

Terningkast 1 - Totalt bortkastet tid. Bruk heller tiden på en bedre bok.

Terningkast 2 - Her fant jeg dessverre ikke stort å glede meg over. 

Terningkast 3 - Noen styrker, noen svakheter, midt på treet.

Terningkast 4 - Noen mangler, men absolutt verd å lese.

Terningkast 5 - Svært god bok der det meste stemmer.

Terningkast 6 - Tilnæmet perfekt, MÅ leses!

***

#nullpunkt #jørnlierhorst #thomasenger #capitanaforlag #bokanmeldelse #thriller #krim

 

 

Bokanmeldelse: Enken av Fiona Barton. En debut forfatteren kan være stolt av.

Liker du litt pratsomme thrillere der hovedfokuset er mer på det psykologiske spillet mellom karakterene enn ren politietterforskning, så er «Enken» absolutt verd å lese!

Britiske Fiona Barton, født i 1957, er en erfaren journalist som i en årrekke har skrevet for Daily Mail og andre store britiske aviser. Hun debuterte med Enken i 2016, en debut som et samlet britisk pressekorps ga glimrende anmeldelser. Hun er i dag bosatt i Frankrike. Mer om forfatteren på hennes hjemmeside her: http://fionabartonauthor.com/

Jean Taylor er bare sytten år, da hun gifter seg med Glen. Hun lar Glen bestemme det meste og trives tilsynelatende godt i rollen som husmor, men hun ønsker seg veldig et barn, noe Glenn ikke kan gi henne. Da en to år gammel jente, Bella, blir borte, blir Glen siktet for å ha bortført og drept henne. Han blir frikjent, og blir senere overkjørt av en buss og dør. Mistanken er likevel blitt hengende med ham, og presse og media nærmest beleirer enken hans. Nå som ektemannen er død, kan hun vel fortelle det hun vet?

Om boken:

Jean Taylor er enken etter Glen Taylor. Han ble anklaget, men aldri dømt for, kidnapping og drap av en to år gammel pike. Da Glen blir påkjørt av en buss og dør, står Jean igjen som det eneste sannhetsvitnet. Den sørgende enken blir nedringt av journalister, som vil høre historien hennes.

Var ektemannen skyldig i det grusomme han ble beskyldt for? Og hva visste hun egentlig? Nå når hun endelig er fri, hvilken historie velger hun å fortelle?

Handlingen foregår i løpet av fire år, med start den dagen lille Bella forsvant, samt hyppige tilbakeblikk. Fortellervinklingen skifter stadig, handlingen hopper fram og tilbake, men hvert kapittel starter med dato og fortellernavn, noe som gjør det enklere å holde oversikten. Både enken, journalisten, politimannen, moren og mannen får selv fortelle deler av det som skjedde. Slik får vi sakte presentert stadig nye biter av puslespillet.

Selv føler jeg nok at deler av handlingen er litt vanskelig å tro på. Enkens tilsynelatende uvitenhet, eller ønske om å ikke vite, politiets som går til sak såpass tidlig og på så tynt grunnlag at Glenn først blir frikjent og senere tilkjent erstatning, journalistenes fortsatte revejakt etter en tilsynelatende avgjort sak, og ikke minst, at en av de store avisene tar sjansen på å uten forbehold fastslå at Glenn Taylor er skyldig - etter at rettsvesenet har frifunnet ham - virker i overkant usannsynlig. I tillegg er boken tidvis veldig pratsom, spesielt i delene der enken selv fører pennen.

Likevel er boken absolutt verd å lese, man kan irritere seg over den «dumme» enkens godtroenhet, men spenningen er dyktig bygget opp og ord for ord skjønner man mer av handling og tankemønsteret hennes. Samtidig skinner det tidlig igjennom at vi muligens har med en upålitelig forteller å gjøre, er enken virkelig så naiv som hun virker?

Romanen har to innfallsvinkler, den kriminaltekniske etterforskningen, der vi følger førstebetjent Bob Sparkes jakt etter morderen, og den psykologiske, der vi både følger Jean og Glens ekteskapelig samliv i tiden før han ble overkjørt, og Jean og journalisten Kate Waters spill, der journalisten håper å skaffe avisen årets scoop, mens enken lenge bare lar seg føre med og tilsynelatende lar Waters overta Glenns tidligere makt over henne, hun gjør som hun får beskjed om.

Etter hvert får man svaret på det overhengende spørsmålet, er det slik Bob Sparkes lenge har trodd, var det Glenn som kidnappet Bella? Eller har han hele tiden fulgt et blindspor? Og hvis det var Glenn, hva vet enken hans? Var hun kanskje selv medvirkende?

Det skal jeg selvfølgelig ikke gi svaret på her, men liker du litt pratsomme thrillere der hovedfokuset er mer på det psykologiske spillet mellom karakterene enn ren politietterforskning, så er absolutt «Enken» verd å lese. Fiona Barton har absolutt begått en debut hun kan være stolt av.

***

Terningkast 4 (sterk)

 

***

 

Til info:

Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap - og noen ganger vennskap - til forfatter eller forlag som står bak boken, men jeg er veldig bevisst på at dette ikke skal påvirke anmeldelsene mine og de aller fleste bøkene har jeg kjøpt og betalt selv. Hovedintensjonen min med å blogge om bøker er at det motiverer meg til å lese, og ikke minst til å tenke over og analysere det jeg leser, noe jeg som forfatter både har glede og lærdom av. Jeg er ærlig og anmelder også bøker jeg ikke liker, men jeg leser av lyst og ikke av plikt. Jeg kjøper de fleste bøkene selv, og velger derfor selvfølgelig bøker jeg tror jeg vil like, noe som forklarer at det er en overvekt av bøker med positiv omtale på bloggen min. Samtidig er jeg nok ganske streng på terningkastene ...

 

Terningkast 1 - Totalt bortkastet tid. Bruk heller tiden på en bedre bok.

Terningkast 2 - Her fant jeg dessverre ikke stort å glede meg over. 

Terningkast 3 - Noen styrker, noen svakheter, midt på treet.

Terningkast 4 - Noen mangler, men absolutt verd å lese.

Terningkast 5 - Svært god bok der det meste stemmer.

Terningkast 6 - Tilnæmet perfekt, MÅ leses!

***

Bokanmeldelse: Jeg sluttet å telle dager av Caterina Cattaneo.

Denne romanen leste jeg første gang rett etter at den kom ut i 2014, og den har i flere måneder ligget i stabelen med bøker jeg gjerne vil lese om igjen. Nå har jeg gjort det, og jeg angrer ikke.

Denne romanen leste jeg første gang rett etter at den kom ut i 2014, og den har i flere måneder ligget i haugen med bøker jeg gjerne vil lese om igjen. Nå har jeg omsider gjort det, og jeg angrer ikke.

Caterina Cattaneo er født 1967 i Bergen. Hun er en norskitaliensk forfatter som debuterte i 2002. Jeg sluttet å telle dager er hennes femte bok og fjerde voksenroman.

Dette er slik forfatteren selv har valgt å presentere boken på sin hjemmeside:

Ombord i jekten på vei til Bergen sitter Berly Marie Olsdatter. Året er 1879. Berly er angrepet av den spedalske syke, og er en av de som må forlate alt og leve sammen med de andre ulykksalige sjelene innenfor veggene til St. Jørgens hospital i Bergen.

Hun er ikke alene. På denne tiden har Bergen den største konsentrasjonen leprasyke i Europa. Hun har med seg lite; reisekofferten og en kiste. Hun skal jo ikke bli så lenge. Så fort hun blir frisk skal hun reise hjem igjen til Peder, barna og gården.

St. Jørgens hospital er et eget samfunn hvor kampen for lindring, bot og verdighet kjempes på ulikt vis. I dette skjebnefellesskapet søker mennesker, som ellers ikke kan vises frem for verden, hverandre. Her lever de. Her dør de. Her faller maskene, og bak alle knutene, de forvitrende kroppene og makabre ansiktene, trer menneskene frem. På godt og på ondt. Dag etter dag. Til det ikke er flere dager igjen å telle.

Blant disse menneskene virker Dr. Gerhard Armauer Hansen. Mannen som oppdaget leprabasillen og beviste at lepra er smittsomt, som gjennom sin forskning blir verdensberømt og setter Bergen i sentrum for lepraforskningen. Dr. Armauer Hansen blir også en del av norsk rettshistorie idet han fradømmes retten til å behandle pasienter etter å ha begått et overgrep mot Kari Spidsøen.

Kari Spidsøen, som aksepterer Berly, blir hennes venn og lar henne komme helt inn.

Historien om Berly Marie Olsdatter er en diktet virkelighet. Den handler om personer som har levd, og om personer som kunne ha levd. Den er så sann som en roman om virkeligheten kan bli, og den handler om en del av vår historie som fortsatt lever bak veggene i St. Jørgens hospital i Bergen.

Det er en historie om livet, havet, døden og kjærligheten.

Livet, havet, døden og kjærligheten. Intet mindre. Normalt ville en slik beskrivelse gjort meg skeptisk, jeg har vanligvis ikke tillit til bøker som inneholder «alt.» Ofte betyr det at de bare berører overflaten, det er vanskelig å greie å gå i dybden på alle livets store spørsmål på 470 sider. Jeg vil likevel si at Caterina Cattaneo langt på vei lykkes med akkurat det.

Boken er velskrevet og lettlest, men temaet er langt fra «lett» og Catarina Cattaneo har ikke forsøkt å forskjønne det.  Romanen er nitrist og vemodig, den er full av smerte, verkende sår, stank, skam, savn og død. Samtidig er her samhold og galgenhumor, rørende vennskap blant de utstøtte, de som aldri mer skal komme hjem til sine. Det er en roman som berører. I tillegg omhandler den en del av vår ganske så ferske historie, som jeg visste alt for lite om.  Berly er riktignok en oppdiktet person, men historien hennes ligger tett opp til virkeligheten. Siste leprapasient i Norge døde så sent som i 2002., og på verdensbasis er det fremdeles flere millioner mennesker som er rammet.

Berly Marie Olsdatter, Cattaneos hovedperson, har forlatt både mann og sine to barn, i trygg forvissning om at hun bare skal være på St. Jørgens Hospital til hun er helbredet av sykdommen. Deretter skal hun reise hjem igjen, til gården, Peder og barna. Som leser får du lyst til å fortelle henne sannheten, varsomt, forsiktig, men virkeligheten lar seg ikke pynte på. Hospitalet stinker, menneskene der er i ferd med å falle fra hverandre, det heslige utseendet til flere av pasientene skremmer henne. Og etter hvert skjønner hun at det ikke finnes noen kur, at det er sin egen skjebne hun ser i medpasientenes lidelser.  Samtidig sliter hun med skam, hun har syndet, har hun selv påført seg en så grusom skjebne og med det også gjort de to barna sine morløse?

Det er hjerteskjærende å tenke på hvordan det må være for de som hadde forlatt barn og familie i håp om at det skulle finnes en kur, noe som kunne hjelpe dem. Og etter hvert skjønne at de aldri noen gang kom til å komme tilbake til sine gamle liv. Isteden skulle de forfalle, regelrett råtne, i visshet om at de hadde tatt farvel med sine kjære for alltid.

Det er godt gjort å skape øyeblikk av noe positivt på et slikt sted, med slike skjebner. Caterina Cattaneo har likevel klart det. Hun skildrer vennskapet mellom de syke både varmt og tidvis endog humoristisk. Det er et helt lite samfunn innenfor hospitalveggene, med mennesker som alle på forskjellige vis, sliter med akkurat det samme. Og etter hvert innfinner også Berly seg med sin skjebne. Dette er livet hun fikk, da må hun prøve å gjøre det til sitt eget.

I tillegg til den oppdiktede historien, befinner det seg også virkelige personer i handlingen. Berlys beste venninne på hospitalet, heter Kari. I virkeligheten het hun Kari Spidsøen, og hun gikk i 1880 til sak mot legen på hospitalet, Dr. Armauer Hansen, etter at han hadde smittet henne med spedalskhet for å bevise at leprabasillen var årsak til sykdommen. Han fikk svarene han var ute etter, og var antagelig medvirkende til en sterk nedgang i antallet spedalske i Norge, men metodene hans var både uetiske og brutale.

Forskning.no skriver dette om saken:

Hansen, som også var lege på Pleiehjemmet for spedalskhet no. 1, hadde lett tilgang til leprapasienter. En dag inviterte han en av dem, Kari Nilsdatter Spidsøen, til sitt kontor, under påskudd av å gjennomføre en mindre øyeoperasjon. Det egentlige formålet for besøket, som Hansen bevisst unnlot å informere om, var at hun skulle være forsøksperson i en av hans lepraeksperimenter.

Hansen ville se om mikroorganismer fra den grove, knudrete form for spedalskhet kunne smitte til en person med den mildere, såkalte glatte formen for lepra som Kari led av. Kari mente at det ikke var noe galt med øyet hennes og satte seg til motverge. Men med hjelp fra Hansens assistent, ble hun holdt fast, slik at Hansen til slutt klarte å injisere en nål med en annens pasients lepravev, inn i øyet hennes. Etter inngrepet følte Kari seg misbrukt, fikk store smerter og det ble uro og oppstandelse blant de innsatte på pleiehjemmet. Sammen med presten og de innsatte, klarte Kari etter en del forsøk å levere klage til Bergen Tinghus, fordi hun ville ha garanti mot fremtidige forsøk mot sin vilje.

 "Lepralege Gerhard Henrik Armauer Hansen injiserte en nål med en annens pasients lepravev inn i øyet på en frisk pasient."

Til tross for protester fra legestanden, som mente at Kari var «hysterisk», ble Armauer Hansen stilt for retten 24. mai 1880. Forsvarets eneste vitne var D. C. Danielsen, ekspert på lepra, leder for tilsynskomiteen på pleiehjemmet, tidligere svigerfar, veileder og venn til siktede. Danielsen la stor vekt på at Kari som ble forsøkt påført den grovere formen for lepra, ville få en raskere død og dermed forkorte det livet i smerte som den mildere formen for lepra uansett ville gi. Danielsen uttalte at: «Den knudrede Form har i Regelen en hurtigere Gang, saaledes at den ender den Syges Liv, men paa den anden Side medfører den glatte Form ulige større Nervelidelser end den anden.»

31. mai 1880 falt dommen som fratok Armauer Hansen hans posisjon som lege ved Pleiestiftelsen for spedalske, men han beholdt likevel sin stilling som nasjonal spedalsklege med ansvar for smittevernlover. Han ble beskyldt for legemsfornærmelse mot vergeløs person og misbruk av stillingen som lege. Hansen beklaget  at han ikke hadde fått samtykke, men unnskyldte seg samtidig med at «da jeg ikke kunde forutsette at patienten vilde betragte forsøket fra det samme synspunktet som jeg selv og da jeg mente at være fuldkommen herre over den muligens optredende affektion, undlot jeg dette».

Hansens teori om smittsomhet fikk etter hvert gjennomslag og førte til endring av pasientpraksis slik at sykdommen etter hvert forsvant i Norge. Til tross for Hansens suksess og internasjonale heder, er likevel dommen viktig. Dommen er et tidlig eksempel på hva som kan tillates og ikke tillates i forskning. Til og med anerkjente forskere må vise ansvar og rette seg etter et lands lovverk, selv om forskningens konsekvenser er svært samfunnsnyttige.

***

Romanen til Cattaneo fikk meg interessert i en del av Norges historie som jeg fram til da ikke visste noen ting om. I tillegg fikk hun meg til å le, til å gråte, til å tidvis nesten kjenne stanken, luktene, smerten og sorgen som levde sammen med de fortapte menneskene innenfor hospitalets vegger. I det hele tatt en medrivende roman som jeg hadde stor glede av å lese, både tilbake i 2014, og i dag.

Så får man heller prøve å leve med at forlaget kunne ha gjort en bedre korrekturjobb, det kan uansett ikke lastes forfatteren.

***

Terningkast fem 

 

***

 

Til info:

Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap - og noen ganger vennskap - til forfatter eller forlag som står bak boken, men jeg er veldig bevisst på at dette ikke skal påvirke anmeldelsene mine og de aller fleste bøkene har jeg kjøpt og betalt selv. Hovedintensjonen min med å blogge om bøker er at det motiverer meg til å lese, og ikke minst til å tenke over og analysere det jeg leser, noe jeg som forfatter både har glede og lærdom av. Jeg er ærlig og anmelder også bøker jeg ikke liker, men jeg leser av lyst og ikke av plikt. Jeg kjøper de fleste bøkene selv, og velger derfor selvfølgelig bøker jeg tror jeg vil like, noe som forklarer at det er en overvekt av bøker med positiv omtale på bloggen min. Samtidig er jeg nok ganske streng på terningkastene ...

 

Terningkast 1 - Totalt bortkastet tid. Bruk heller tiden på en bedre bok.

Terningkast 2 - Her fant jeg dessverre ikke stort å glede meg over. 

Terningkast 3 - Noen styrker, noen svakheter, midt på treet.

Terningkast 4 - Noen mangler, men absolutt verd å lese.

Terningkast 5 - Svært god bok der det meste stemmer.

Terningkast 6 - Tilnæmet perfekt, MÅ leses!

Bokanmeldelse: Lewisbrikkene av Peter May.

 «Lewisbrikkene» er den tredje og avsluttende boken i Lewis-serien til Peter May fra de Ytre Hebridene. Også i denne boken følger vi to parallelle historier, en nåtidshistorie og en historie fra hovedpersonen, Fin McCleod, barndom og ungdomstid. 

Forfatteren, Peter May, er født i Glasgow, men i dag bosatt i Frankrike. Han har skrevet en rekke prisbelønte bøker.

Forfatterens hjemmeside finner du her: http://www.petermay.co.uk

 

Forlagets omtale:

Fin Macleod, nå sikkerhetssjef for en privat eiendom på Isle of Lewis, får i oppdrag å etterforske en bølge av ulovlig jakt på øya. Under etterforskningen gjenforenes Fin med Whistler Macaskill, en lokal krypskytter som var hans bestevenn i tenårene. Whistler har lenge båret på en hemmelighet, og når gjenforeningen plutselig tar en mørk, voldsom vending, innser Fin at sannheten vil være ødeleggende for øya. Lewisbrikkene er den tredje, avsluttende delen i Peter Mays Lewis-trilogi etter Svarthuset og Lewismannen.

Boken starter med en storm, der en helt innsjø forsvinner i løpet av en natt. Tilbake er bare et krater og et fly som tydeligvis har ligget på bunnen av innsjøen i mange år. I førersete sitter restene av en den de antar er en keltisk rockestjerne, Roddy, som også var en av Fin McCleods tidligere venner. Da han finner flyet, er Fin McCleod sammen med en av sine andre barndomsvenner, den sosialt mistilpassede og temperamentsfulle Whistler. En mann som går sine egne veier, og som - til tross for at han er en svært intelligent fyr - nekter å innrette seg etter samfunnets normer. Men hvorfor reagerer han så sterkt på funnet av flyet med den døde i?

Peter May har nok en gang skrevet en fin og ganske vemodig oppvekstroman. Karakterbeskrivelsene er inngående og gode, vi blir godt kjent med de fleste karakterene i romanen. Språket og naturskildringen er også i denne boken langt bedre enn hos de fleste andre krimforfattere jeg har lest. 

Da han snudde seg igjen for å fortsette gjennom det ukjente, svarte terrenget som lå foran ham, ble himmelen opplyst av en serie lys som kastet en spøkelsesaktig stråleglans over dalen som åpnet seg nedenfor ham. Den lå der skremmende og dyster i det ubarmhjertige lyset, et landskap så fremmed og primitivt at det like gjerne kunne ha befunnet seg på månen. Høye, bratte klipper reiste seg på den høyre siden av ham, svarte og glinsende reflekterte de det blafrende lyset ovenfra. Terrenget formet skråninger og platåer på vei ned mot en bred dal overstrødd med steinblokker så store som hus, svære biter av gneis og granitt som ble strødd utover landskapet av frostsprengning i en fjern fortid. Noen steiner lå i hauger, andre var ensomme kjempeblokker som var blitt liggende i de underligste vinkler, de de balanserte på hjørner og kanter og som utstrakte, knyttede kastet sine skygger utover før de igjen forsvant inn i mørket. Aldri hadde Fin sett noe som minnet om dette. Lenger nede i ravinen reflekterte en stor vannflate stormen i lange og korte lysglimt, som et svar til en slags himmelsk signallampe som sendte morsesignaler ut i natten. En bortgjemt, liten sjø i bunnen av dalen.  

Men som i bok nummer en, Svarthuset, går alle naturskildringene også her på bekostning av spenningen. Romanen blir tidvis for omstendelig, kriminalgåten kommer i bakgrunnen og barndomshistorien er ofte langt med interessant enn den delen av handlingen som foregår i nåtid. Lewisbrikkene er langt fra noen dårlig roman, men dersom man er ute etter en fengende og spennende krim, kan det rett og slett bli for mye voldsomt vær, tyvjakt og stemningsfull eller ugjestmild natur.

I denne boken får vi også svaret på hvem som kjørte ihjel Fins unge sønn, et bildrap som var oppstarten til bok nummer en i serien. Jeg har i anmeldelsen av de to tidligere bøkene savnet litt ektefølte følelser hos den sørgende faren, og får også denne gangen inntrykk av at den delen av historien som omhandler sønnen og hans ulykke, egentlig ikke engasjerer forfatteren ordentlig. Løsningen føles lettvint, nærmest som et pliktløp av en forfatter som har bevist at han kan så mye bedre. For meg ble derfor den tredje og siste boken i serien den svakeste.

Men for all del, absolutt verd å lese!

***

Terningkast 4 +

 

 

***

Les anmeldelsene av de to første bøkene i serien her:

Lewismannen.

Svarthuset

 

 

Til info:

Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap - og noen ganger vennskap - til forfatter eller forlag som står bak boken, men jeg er veldig bevisst på at dette ikke skal påvirke anmeldelsene mine og de aller fleste bøkene har jeg kjøpt og betalt selv. Hovedintensjonen min med å blogge om bøker er at det motiverer meg til å lese, og ikke minst til å tenke over og analysere det jeg leser, noe jeg som forfatter både har glede og lærdom av. Jeg er ærlig og anmelder også bøker jeg ikke liker, men jeg leser av lyst og ikke av plikt. Jeg kjøper de fleste bøkene selv, og velger derfor selvfølgelig bøker jeg tror jeg vil like, noe som forklarer at det er en overvekt av bøker med positiv omtale på bloggen min. Samtidig er jeg nok ganske streng på terningkastene ...

 

Terningkast 1 - Totalt bortkastet tid. Bruk heller tiden på en bedre bok.

Terningkast 2 - Her fant jeg dessverre ikke stort å glede meg over. 

Terningkast 3 - Noen styrker, noen svakheter, midt på treet.

Terningkast 4 - Noen mangler, men absolutt verd å lese.

Terningkast 5 - Svært god bok der det meste stemmer.

Terningkast 6 - Tilnæmet perfekt, MÅ leses!

***

#bokomtale #bokanmeldelse #lewisbrikkene #goliat #petermay

 

Jeg har forlovet meg ...

I dag er jeg både lettet, og litt lei meg. Lettet på egne vegne over endelig å ha tatt en avgjørelse, litt lei meg på grunn av alle dere som allerede har forhåndbestilt eller sagt dere venter på den neste boka mi. Stella Polaris. Jeg hadde jo forespeilet dere at den skulle komme til høsten, og jeg liker å stå for det jeg sier. Men nå blir det ikke slik.

Høsten blir først og fremst for travel, det kommer tjue bøker på forlaget jeg driver, og vi kommer til å være færre folk til å drifte det. Det betyr at jeg må gjøre mer selv. Dersom jeg hadde sluppet Stella Polaris ut i verden da, så måtte den greid seg omtrent på egenhånd, og i dagens bokmarked betyr nok det at den ikke hadde greid seg særlig bra. Jeg synes den fortjener bedre, jeg vil gjerne ha tid til å følge den en stund, der ute hos bokhandlere og lesere. Jeg oppdaget jo i fjor at jeg faktisk synes signeringer er gøy:-)

Hvis Stella Polaris hadde kommet til høsten, ville det også bety at jeg hadde hatt mindre tid til de rundt tjue bøkene som kommer ut på forlaget mitt før jul. Det ville vært feil, for de både fortjener og trenger all den oppmerksomhet de kan få.

I tillegg er Stella Polaris rett og slett ikke ferdig nok. Jeg er (nesten, aldri mer enn nesten) strålende fornøyd med den første halvdelen, men deretter er det fremdeles noe som skurrer. Litt med plottet, litt med motivasjonen, litt med språket. Ikke store ting, ikke ting som jeg tror er vanskelige å rette, men nok til at det fortjener en grundig gjennomgang eller to til. Det skal jeg bruke sommerferien til, og jeg gleder meg!

Jeg gleder meg virkelig til å gå de siste rundene som skal gjøre Stella Polaris så bra den overhode kan bli, før jeg slipper den ut til dere påske eller vår neste år. Slik at jeg blir like nesten-strålende fornøyd med siste halvdel, som jeg er med den første. Da blir det nemlig - hvis det er lov å si / mene / tenke det selv - en veldig god bok :-)

Så får jeg håpe dere har tålmodighet til å vente. Dere vet, den som venter på noe godt ? :-)

Stella Polaris - foreløpig cover
Stella Polaris - foreløpig cover

PS. Liker dere coveret?

Det er laget av dyktige Trygve Skogrand hos Passion&Prose. Det kan bli endret, så jeg skal ikke forlove meg på ny, det er ikke sikkert dette er den endelige varianten. Men jeg synes det er stilig :-)

 

Bokanmeldelse Kaninjegeren av Lars Kepler. Umotivert risikosex og mange rare påfunn ødelegger for spenningen

Lars Kepler er psevdonymet til det svenske ekteparet Alexandra Coelho Ahndoril og Alexander Ahndoril. Begge var anerkjente forfattere av allmenn skjønnlitteratur før begynte å skrive krim. De har solgt mer enn fem millioner krimbøker i over 40 land.

 

Romanen starter med prostituerte Sofie som befinner seg i en herskapelig villa, sammen med en kunde hun ikke helt stoler på. Det har hun heller ingen grunn til. Han mishandler henne grovt og forsøker å drepe henne, men idet han holder på å lykkes, dukker det enda en person opp. Kaninjegeren. Han dreper kunden, men lar Sofie leve.

Forlagets omtale:

Lars Kepler og Joona Linna er tilbake! Joona Linna har sittet to år i Kumla fengsel da han blir ført til et hemmelig møte. Politiet trenger hans hjelp for å stoppe den gåtefulle morderen Kaninjegeren. Den eneste koblingen mellom ofrene er at de alle hører et barn lese opp en regle om kaniner før de dør. TV-kokken Rex Müller havner midt begivenhetenes sentrum. For første gang skal han ha ansvar for tenåringsønnen, Sammy. Men i stedet for tre rolige uker blir det en forferdelig kamp på liv og død. Joona Linna og Saga Bauer er tvunget til å samarbeide i all hemmelighet for å stoppe Kaninjegeren før det er for sent.

 

 

Denne anmeldelsen har jeg startet på flere ganger, før jeg har lagt den vekk igjen for å la tankene modne. Jeg synes det har vært vanskelig å bli enig med meg selv, både om hva jeg skal skrive og hva jeg skal synes om boken. Kaninjegeren er så absolutt spennende, tidvis nesten heseblesende.  I tillegg er den veldig brutal, Så hvis kriteriet for en god krimbok er spenning, og man takler å lese om vold og tortur - hvilket jeg gjør - så er dette en bok jeg absolutt kunne hatt glede av å lese.  Dessverre så er det så mange merkverdigheter og usannsynligheter underveis - selv til en seriemorder-thriller å være -  at jeg likevel ikke lar meg rive helt med.

Her har du en seriemorder som er riv ruskende gal, som ikler seg en merkelig hodepynt av kaninører, ramser opp barneregler og tar seg kunstig god tid til å utføre diverse bestialske drap. Gjerne med vitner eller rikelig med folk i umiddelbar nærhet, uten at det virker som om det affiserer morderen stort, og uten at noen, til tross for den overdrevne tidsbruken, er i nærheten av å få stoppet han. Samtidig fungerer morderen i andre settinger som en helt oppegående person, galskapen blir slått av og på, omtrent på sekundet. Nå er jeg ingen ekspert på psykiske lidelser og traumer, men for meg virker det likevel for lettvint.

I tillegg; nesten alle i boken sliter, være seg med fysiske eller psykiske problemer, barndomstraumer eller senere skuffelser. Narkolepsi, parkenson, alkoholisme, bipolar og andre psykiske lidelser, her er knapt en harmonisk eller frisk person. Og da en kvinnelig avhørsekspert skal tisse, og på toalettet oppdager en erigrert penis som stikker inn gjennom et hull i veggen, så skriker hun ikke, banner ikke, jager ikke den harde vekk. Isteden trer hun seg på og lar det stå til. Uten tanke på verken aids, kjønnsykdommer eller graviditet, og det uten at vi har fått noen som helst forvarsel om at dama var så til de grader lysten. Mulig? Ja. Sannsynlig? Neppe.

Dette er bare en av mange nesten ubegrunnede - og for å være ærlig - temmelig unødvendige bihandlinger. Hver for seg er de riktignok spennende og sørger for at det er få dødpunkt i boken, men de har lite med selve hovedhistorien å gjøre. Hovedhistorien handler om barndomstraumer og hevn. Grusom hevn, grundig beskrevet, og siden drapsmannen har satt seg fore å bruke nøyaktig 19 minutter på hvert drap, så har forfatterne god tid til å utbrodere detaljene. Og det gjør de. Om det er nødvendig og gjør boken bedre? Jeg må innrømme at jeg tviler. 

Romanen tar også for seg temaer som menneskesmugling, terrororganisasjoner og radikalisering, vi får et innblikk i hvordan livet på en snobbete privatskole kan arte seg, og hvor usmakelig noen kan bli av for mye penger og makt. Språket i romanen er effektivt og intenst, og ekteparet bak Keppler er dyktige til å skape hverdagsuhygge. Uansett idyll, alt kan skje, farer kan lurer overalt, og i denne boken gjør de nettopp det. De korte kapitlene og utallige cliffhangere gjør at spenningen holder seg fra første til siste side, selv om man allerede cirka hundre sider før slutt vet hvem den gale drapsmannen er. Avslutningen er virkelig heseblesende, om enn kanskje - for denne leseren - flere ganger et godt stykke over grensen til det sannsynlige.

Konklusjonen min blir at hvis du ikke lar deg irritere av overdrivelser og usannsynligheter, så er boken antagelig både spennende og vel verdt å lese. De aller fleste anmeldere har da også gitt boken terningkast fire,  fem eller seks, så jeg anbefaler deg gjerne å gi den et forsøk. Men for meg ble det dessverre i overkant mange rare påfunn. 

***

 

Terningkast 3 +

 

***

 

 

Til info:

Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap - og noen ganger vennskap - til forfatter eller forlag som står bak boken, men jeg er veldig bevisst på at dette ikke skal påvirke anmeldelsene mine. Hovedintensjonen min med å blogge om bøker er at det motiverer meg til å lese, og ikke minst til å tenke over og analysere det jeg leser, noe jeg som forfatter både har glede og lærdom av. Jeg er ærlig og anmelder også bøker jeg ikke liker, men jeg leser av lyst og ikke av plikt. Jeg kjøper de fleste bøkene selv, og velger derfor selvfølgelig bøker jeg tror jeg vil like, noe som forklarer at det er en overvekt av bøker med positiv omtale på bloggen min. Samtidig er jeg nok ganske streng på terningkastene ...

 

Terningkast 1 - Totalt bortkastet tid. Bruk heller tiden på en bedre bok.

Terningkast 2 - Her fant jeg dessverre ikke stort å glede meg over. 

Terningkast 3 - Noen styrker, noen svakheter, midt på treet.

Terningkast 4 - Noen mangler, men absolutt verd å lese.

Terningkast 5 - Svært god bok der det meste stemmer.

Terningkast 6 - Tilnæmet perfekt, MÅ leses!

***

***

#bokomtale #bokanmeldelse #kaninjegeren #cappelendamm #kepler

Fra båtbyggere og brukthandel, til søppel og fiskesuppe

Som noen av dere sikkert har fått med dere, så jobber jeg også tidvis som frilansjournalist / fotograf. Jeg har blant annet i mange år vært fast bidragsyter til LaboMagasinet som fire ganger årlig sendes til Larvik Boligbyggerlags over 10 000 medlemmer. Mange av oppdragene er jeg med og velger selv, og veldig ofte møter jeg nye og hyggelige mennesker som gir meg innsikt i områder og temaer som jeg ikke kan så mye om fra før.

Så også denne gangen.

Ikke visste jeg at det også hadde bodd sterke kvinner i huset på Tollerodden i Larvik, lenge før det var vanlig at kvinner gjorde seg bemerket offentlig. Jeg trodde det hadde vært en ren mannsbastion, med tøffe båtbyggere og velstående kakser. Ikke visste jeg heller at huset har vært fullt av barn og at mange av de som bodde der tidvis slet tungt økonomisk, så ille at flere av dem måtte selge huset videre. Takket være de to ivrige lederne i Tolleroddens venner, så vet jeg nå både det, og enda mye mer 🙂

tollerodden per og elisabeth

Per og Elisabeth, leder og nestleder i Tolleroddens venner.

I tillegg til å besøke vakre Tollerodden og Tolleroddens venner, har jeg også intervjuet det hyggelige paret som står bak Fretexbutikken i Larvik, to mennesker som har gjort det  å hjelpe andre til et kall. Og som har skapt en flott butikk, som slett ikke ligner de fleste andre bruktbutikker. Her er utstillingsdukker med de flotteste kjoler, klær sortert etter farger, og fristende utstillinger. Alt takket være Frelsesarmeen, to driftige sjeler og ikke minst ivrige og dedikerte frivillige som hjelper til helt gratis.

Fretex Bjørn og Astrid Andersen

Dessuten har «jeg» invitert til Labotur til Nes Jernverkmuseum, har sett på framtidens søppelhåndtering og møtt Labos nye jurist. Og sist, men definitivt ikke minst, så har jeg skrevet kåseri om mormor og handlenettene hennes.

labo nr 2 2018

Bladet er på vei ut i postkassene disse dager, så får jeg bare håpe at det faller i smak hos Labomedlemmene der ute.

(Og skulle ikke artiklene mine gjøre det, så er det mye annet fint lesestoff der, blant annet flere sider om Trond Moi og en fantastisk blåskjelloppskrift han har laget. DEN faller garantert i smak 🙂 )

Et tre timers gørr kjedelig foredrag om et tema som interesserer meg midt i... Eller noe sånt.

Over hundre mennesker rusler rundt i mitt tre etasjers hus - en liten undring sniker seg inn, hvor kommer den tredje etasjen fra? - men uansett, den loftstuen jeg ikke visste at jeg hadde er fin, med skråtak og stolper og langbord, som skapt for intime konferanser, og det er der foredraget skal foregå. I overkant intimt, tenker jeg, de er hundre, og jeg kan ikke huske det, men jeg har satt fram stoler til tjue. Akkurat nå sitter de å snakker sammen i alle husets etasjer, mennesker i alle aldre, voksne, barn, gamle, unge, ja der er sågar en hund som springer rundt, en blanding av chæfer og noe annet, udefinerbart. Jeg har aldri sett den før, og har ingen ide om hvem eieren er, men så kjenner jeg heller ikke noen av menneskene som har fylt opp huset mitt. Jeg undrer om det er fordi jeg er ansiktsblind, eller om det er fordi jeg faktisk ikke kjenner dem og kommer til at det antagelig er det siste, de er virkelig ukjente. Alt dette på grunn av et bilkræsj, tenker jeg uten å huske selve kræsjet, det betyr antagelig at det gikk bra, jeg har ingen tydelige sår, men det må ha samlet mange tilskuere.
Jeg undres likevel over hvor lett det var å samle dem alle til et såpass spesielt foredrag, jeg trodde temaet var smalt, her er mange flere enn jeg hadde regnet med. Jeg har ikke klokke på, aner ikke hvor mye den er, om det er dag eller kveld, men vet likevel at tiden nærmer seg, at det egentlig allerede er for sent.


Jeg går opp og ned de ukjente, men ganske fine, brede, trappene og roper på dem. De samler seg i loftstuen jeg ikke visste at jeg hadde, og hjelper seg selv med kaffen som jeg ikke kan huske å ha laget, men det undrer meg ikke, slik er det bare. Deretter, når de har satt seg, når alt stemmesurret er samlet i dette ene rommet, der det i praktisk virket umulig å samle så mange, blir jeg stående utenfor døren og kjenne hvordan nervene prikker under huden. (Note to my selv, klisjevarsel, show, don`t tell... )
Jeg har lovet dem - alle disse fremmede - et vanvittig spennende TRE timers foredrag om et tema jeg verken kan noe om eller finner spesielt spennende, hva var det jeg tenkte på? Skadet jeg likevel hodet under kræsjet? Det kan umulig gå bra, jeg vet virkelig ingenting om temaet, jeg finner det ikke engang interessant.

Så, idet jeg åpner døren og skal gå inn, forstummer stemmen til de rundt hundre og igjen er bare de to jeg allerede kjenner, mannen og sønnen og jeg ligger stille i sengen og lytter. Fylt av lettelse over at det bare var en drøm, eller kanskje en mild variant av et mareritt, ( note to myself - klisje, sjekk at det ikke er noen "fylt av lettelse" - i manuset til neste bok.)
Jeg er svett, men det behøver ikke være drømmen, vanligvis elsker jeg for øvrig mareritt, det kan likegodt være tropenatten utenfor som nå har endret karakter til tidlig - faktisk altfor tidlig morgen. Klokken er ikke mer enn seks, og jeg har aldri helt skjønt vitsen med å ha god tid på denne tiden av døgnet, gi meg noen ekstra nattetimer, derimot .... Uansett, det er en solfylt morgen, solstrålene smyger inn gjennom persiennene, soverommet er mer enn bare litt varmt.


Blir liggende oppå dynen under takviften - neida, ikke helt naken, ingen grunn for leseren - deg - til å verken fantasere eller grøsse - mens jeg tenker tilbake og prøver å analysere den merkelige drømmen. Har den noe å fortelle meg?
Selve kræsjet er enkelt, sønnen var ute og kjørte på uvante stier i går og kom ikke hjem før jeg la meg, langt senere enn planlagt. At jeg hører ham prate nede tyder på at det gikk bra, det gjør jo heldigvis som regel det, selv har han garantert ikke engang tenkt på muligheten for noe annet. Hunden skjønner jeg også, selv om den ikke lignet den virkelige hunden overhodet, men jeg har tross alt fått nytt barnebarn, en søt doodleblanding som nylig har fått sommerklipp og som derfor framstår ganske så fremmed ( og rar, unnskyld svigerdatter, men ... ) Nåja rart kan være fint, det.
Loftstuen er langt mer uforståelig, jeg har allerede et loft, fylt med rot, og har ikke noe ønske om å måtte rydde det for å gjøre det allerede altfor store huset vårt enda større. ( Enda bra at ikke mannen min dukket opp i drømmen, han kunne fort få utbyggingsideer, hadde jeg forresten i det hele tatt noen mann, var det kanskje han som laget kaffen?) Uansett, når jeg først måtte holde dette foredraget - skjønt, måtte jeg virkelig det? - så er vel hjemme like bra som noe annet sted, og om ikke annet, langt billigere enn å leie.
Det med foredrag er heller ikke så vanskelig å skjønne, jeg skal ha foredrag for Rotary den 12 juni, og jeg har fremdeles ikke helt klart for meg hvordan jeg skal legge det opp. Planen var å se på det helgen i forveien, drømmen var kanskje et varsel om at jeg burde begynne tidligere, kanskje allerede til uken, i morgen, i går? Dessuten, det foredraget skal handle om bøker og forlag, det vet jeg jo allerede litt tom og det skal slett ikke - gud forby - vare i tre timer, men i en stakkers skoletime.


Men temaet? Hvorfor i alle dager inviterte jeg disse fremmede menneskene til å snake om noe så kjedelig? Og hvorfor I alle dager kom de? Over 100 mennesker i en trang loftstue for å høre meg snakke i tre timer? Om fargen beige?

Det greier jeg fremdeles ikke å få til å henge på greip.


Svigerdatter nummer to - hun uten hund - driver riktignok og maler leilighet for tiden, men der er det petroleumsblått og grått, mye grått, veldig mye grått, og så vidt jeg vet ikke en ørliten dråpe med beige. Hvilket er fint, jeg har aldri likt beige. Det hjelper ikke om de gir den fancy navn som cappuchino, Kalahari eller lys sjokolademelk, den minner meg uansett om nyfødtes helt første avføring, det er rett og slett en ikke-farge som til om med, inne i hodet mitt - og det er jo der vi er nettopp nå - lukter vondt.

Jeg står opp og gir opp å skjønne, dagen er våken og jeg har en bok å skrive, men husker en samtale jeg hadde på en fest forrige helg, der flere undret seg over hvor det kom fra, alt det rare jeg skrev. Svaret mitt husker jeg ikke, det er effektivt tilslørt av både gyllen og mørkerød drikke, men en ting er sikkert. Det neste jeg skriver skal definitivt IKKE handle om beige.

 

Det sies at man alltid husker første gangen ...

Det sies at man alltid husker første gangen, og i såfall kommer jeg til å huske denne listen ganske lenge;

toppliste notabene

Det er første gangen en av bøkene mine er med på noen av Bokhandlerkjedenes lister, så det å se Lille Linerle toppe Notabenes pocketliste er både veldig gøy og nesten surrealistisk. Så får jeg bare håpe at de fleste av de nye leserne liker Linerla mi 🙂

#gladforfatter

Photosession med Hjemmet

18. mai fikk jeg besøk av Gunn Gravdal Elton fra ukebladet Hjemmet, som skal lage en sak om ansiktsblindheten min. Etter et veldig hyggelig intervju, var det tid for det jeg alltid synes er temmelig anstrengende. Fotografering.

myriam hjemmet 10

Foto: Gunn Gravdal Elton

Jeg trives langt bedre bak kamera enn foran, og 18. mai er kanskje ikke den smarteste dagen å stille til fotografering. Takket være en dyktig, tålmodig og ikke minst veldig hyggelig journalist / fotograf, ble det allikevel en rekke bilder jeg likte utav det. Og best av alt: Nå trenger jeg ikke å ta nye bilder når den nye boken min kommer :-) 

myriam hjemmet 9

Foto: Gunn Gravdal Elton

Du kan se flere av bildene her: https://bjerkli.wordpress.com/category/kontakt-presse-info/

myriam hjemmet 31

Foto: Gunn Gravdal Elton

Bokanmeldelse. Pasienten av Trude Teige. Godt håndverk - kløktig intrige - skremmende tema.

Helt siden jeg som ung så «Gjøkeredet» med Jack Nicholson i hovedrollen, og leste Ingvar Ambjørnsen «23-salen» fra Lier sykehus, har jeg vært skeptisk til hva som skjer innenfor de hvite veggene i psykiatrien. «Pasienten» av Trude Teige gjør ikke akkurat fordommene mine mindre ...

Trude Teige er nok for mange mer kjent som nyhetsanker og programleder i TV2, enn som forfatter. "Pasienten" er likevel hennes åttende roman siden debuten i 2002. Du kan lese mer om forfatteren på Wikipedia her: https://no.wikipedia.org/wiki/Trude_Teige

I Trude Teiges femte krim er det på ny journalisten Kajsa Coren som har hovedrollen. Det hele starter - kanskje en smule usannsynlig - med at en hemmelig oppdragsgiver ber henne å finne ut hva som skjedde da 18-årige Julia Winther forsvant sporløst høsten 2002. Historien fortelles oss hovedsakelig gjennom tre forskjellige stemmer, handlingen foregår vekselvis i Asker/Oslo og Kistevika på Sunnmøre, og tiden veksler fra midten av 30-tallet til nåtid.

Forlagets omtale:

En krimroman om de katastrofale følgene det kan få når mennesker ikke blir behandlet med respekt og verdighet. Pasienten: Han kalte seg Krøsus og var psykiatrisk pasient på Dikemark i over femti år. «De dreper pasienter her», er det siste han hvisker før han dør i 1993. En av de få som snakket med Krøsus, var lille Julia. Forsvinningen: I 2002 forsvinner den da atten år gamle Julia sporløst fra Enden, en liten bygd på Sunnmøre. Drapet: Etter mange år kaster et drap nytt lys over både Julias forsvinning og det som foregikk på et nervesanatorium på Julias hjemsted. Når Kajsa Coren får en privat forespørsel om å undersøke hva som kan ha skjedd med Julia, bringer det henne rett inn i drapsetterforskningen. Et ukjent Munch-maleri og psykiatrisk forskning spiller uventet sentrale roller.

Romanen har et rikt persongalleri og vi blir presentert for mangfoldige sider av menneskers psyke. Størst inntrykk gjør absolutt Krøsus, - Gunnar Lauritzen - en av langtidspasientene på Dikemark. Han er levende og sympatisk portrettert, gjennom både hans egne notater og de andre romanpersonenes hukommelse. Disse passasjene er mesterlig skrevet, i et litt gammelmodig og vakkert språk som passer karakteren. Krøsus framstår definitivt som en person det hadde vært interessant å møte, også utenfor romansidene.

Jeg husker at jeg følte en veldig lettelse der jeg satt og kikket ut gjennom vinduet i bilen som tok meg fra Ullevål til sinnssykeasylet langt ute på lander i Asker. Det står helt klart for meg, enda det er nærmere seksti år siden. Den 23. mai 1936 ble Dikemark mitt hjem for resten av livet. Jeg minnes også at da vi kjørte den store, rikt ornamenterte smijernsporten, gledet det meg meget å se hvor vakkert det var overalt. Her skulle jeg leve langsomt, langt unna kaoset i samfunnet.

Kajsas livssituasjon er uavklart på flere områder. Hun har hatt permisjon fra jobben i Kanal 4, og bor sammen med politimannen Karsten og tre barn. Nå er hun snart klar til å komme tilbake i jobb, men oppdager at hun er i ferd med å bli overflødiggjort. Kanalen vil satse på nye, sultne - og ikke minst yngre - krefter. I tillegg har hun oppdaget en kul i brystet, og Kajsas møte med helsevesenet i forbindelse med sykdommen er gripende og troverdig beskrevet. Journalisten har med andre ord mye å tenke på. Da det skjer et drap i den lille bygda, greier hun likevel ikke å la være å engasjere seg. Kan den døde mannen ha sammenheng med Julies forsvinning? Sporene fører henne til det nedlagte sanatoriet Dikemark, der blant annet Julias mor; Marianne Winther, jobbet.

Historien starter ganske sakte, og persongalleriet er stort. Det tok derfor litt tid før jeg fikk alle karakterene på plass, og jeg nærmet meg nok halvlest før jeg helt lot meg rive helt med. Forfatteren har også noen steder har funnet det nødvendig med i litt for "tilfeldige" sammentreff, antagelig for å få den intrikate intrigen til å gå helt opp. I tillegg er det påfallende mange pillemisbrukere og skjelvende sjeler i romanen ...

«Pasienten» er likevel absolutt en velskrevet krim. Håndverket er gjennomført og intrigen kompleks. Romanen har flere flott beskrevet miljøscener, romanen føles hundre prosent troverdig og mot slutten er også spenningen definitivt på plass. Så innvendingene til tross, «Pasienten» er absolutt en krim som er verd å lese, og hadde det ikke vært for den litt saktegående starten, så ville dette vært en klar femmer. Nå havner terningen isteden på en sterk firrer.

***

 

Terningkast 4 ( sterk.)

 

***

 

Til info:

Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap - og noen ganger vennskap - til forfatter eller forlag som står bak boken. Jeg er veldig bevisst på at det ikke skal påvirke anmeldelsene mine.  Hovedintensjonen min med å blogge om bøker er at det motiverer meg til å lese, og ikke minst til å tenke over og analysere det jeg leser, noe jeg som forfatter både har glede og lærdom av. Jeg er ærlig og anmelder også bøker jeg ikke liker, men jeg leser av lyst og ikke av plikt. Jeg kjøper derfor bøker jeg tror jeg vil like, noe som forklarer at det er en overvekt av bøker med positiv omtale på bloggen min. Samtidig er jeg nok ganske streng på terningkastene ...

 

Terningkast 1 og 2 - Dårlig. Bruk heller tiden på noe annet.

Terningkast 3 - Noen styrker, noen svakheter, midt på treet.

Terningkast 4 - Noen mangler, men absolutt verd å lese.

Terningkast 5 - Svært god bok der det meste stemmer.

Terningkast 6 - Tilnæmet perfekt, MÅ leses!

***

#bokomtale #bokanmeldelse #trudeteige #aschehoug #pasienten

 

 

Er du forfatter / seriøs skrivende i Vestfold eller Telemark?

Savner du et fellesskap? Lurer du på hva som skjer for skrivende i de to fylkene? Er du nysgjerrig på hva det nyopprettede Forfatterforbundet bedriver?

Da er du hjertelig velkommen til åpent møte på Forlagshuset i Vestfold onsdag 9.5 kl. 18.00.

Les mer i Østlandsposten her: https://www.op.no/kultur/litteratur/boker/det-nye-forfatterforbundet-samler-vestfold-og-telemarks-forfattere-i-larvik/s/5-36-567760

***

#forfattertreff #forfatterforbundet #forlagshusetivestfold

Er jeg tjukk på grunn av mye Pepsi Max? Eller ville jeg vært feitere uten?

Hvis man er meldem av slankefora, lavkarbofora, helsefora, alternative fora osv. på nett, så er det ikke lenge mellom hver gang man møter påstanden om at Pepsi Max er farlig. Man kan bli feit, få kreft, man går saktere ned i vekt, får Alzheimer, høyt insulin, høy kolestrol, kan dø.

Men er det sant?

Selv drikker jeg tre liter Pepsi Max om dagen. Før drakk jeg seks liter. Jeg har altså halvert inntaket, fordi jeg hadde en tanke om at mengden nok kanskje var i overkant. Dessuten, hvem trenger egentlig seks liter drikke i løpet av en dag? Det koster penger, det koster tid, det meste man drikker har jo en tendens til å ville ut igjen ...

Jeg har altså begrenset meg. Nå drikker jeg tre liter, en flaske på jobb, en flaske når jeg kommer hjem. Fremdeles mye lettbrus, derfor er jeg selvfølgelig interessert i undersøkelser som dukker opp om temaet. I dag ble denne publisert på et av forumene jeg følger:

Studien er gjort av Universitetet i København, etter at de har fulgt 60 overvektige mennesker i ett halvt år. Deltakerne har drukket en liter vann, en liter lettmelk, en liter vanlig  Cola eller en liter Cola light, Studien er finansiert av danske Det strategiske Forskningsråd, the Food study Group ved danske Landbrugstyrelsen, Novo Nordisk Fonden og Institutt for klinisk medisin ved Aarhus Universitetet. 

Resultat: Det er like greit å drikke et glass lettbrus, som det er å drikke et glass melk. Insulinfølsomheten påvirkes ikke av å drikke brus med søtningsstoff. Vekten økte ikke. Fett og kolestrol i blodet økte ikke.

Studiens resultat underbygges også av en stor meta-analyse fra 2015, hvor forskerne undersøkte 90 forskjellige mennekse og muse-studier. Konklusjonen var klar den gangen også. Kunstig søtningstoff økte verken energi-inntak eller kroppsvekt, når det ble sammenlignet med å drikke vann. Når de sammenlignet det med å drikke brus som inneholdt sukkerholdig brus, førte det til redusert energi-inntak og kroppsvekt. 

Lettbrusen blir altså totalt frikjent.

Allikevel tok det bare noen sekunder fra studien var publisert, til denne kommentaren dukket opp.

 

Det var da jeg bestemte meg for å skrive dette innlegget. For dette er noe som går igjen, ikke bare når det gjelder Aspartam, men når det gjelder veldig mye.

Vi stoler ikke på fakta lenger.  Uansett hvor mange grundige forskningsrapporter som blir foretatt, uansett hvem som står bak. Veldig mange stoler ikke på resultatet, de vet bedre. Fakta lyver, er manipulerte, er falske. De stoler ikke på forskerne, på de som står bak, på resultatet. Undersøkelsene er kjøpt og betalt av kommersielle krefter, av staten, av matvareprodusentene... Det VET de, fordi de kjenner noen som er blitt syke, fått mageproblemer, hodepine, kreft, kanskje til og med dødd.

Vel. Jeg har drukket store mengder lettbrus siden jeg var sytten, nå er jeg femtifem. Det blir en anseelig haug med Aspartam og diverse andre søtningsmidler. Bortsett fra at jeg har brukt mer penger på sorte dråper enn jeg våger å regne på, så har jeg aldri opplevd å ta skade av det. Det er MIN historie i dag. Kanskje den er annerledes om ti år, kanskje jeg er død.

Men levende eller død, min historie er uansett ikke viktig!

Det finnes de som har røkt førti sigaretter hver dag i åtti år, som fremdeles ikke har lungekreft. De fleste av oss vil likevel være enige i at røkning er farlig.

Personlige historier er ikke noe å trekke slutninger på.

Heller ikke min. Vi er alle forskjellige. Gode gener, dårlige gener, usunt miljø, godt eller dårlig kosthold. Jobb og aktivitetsnivå. Antall barn, bosted, økonomi og alder. Det er mye som påvirker oss.

Likevel er det altfor mange som finner sammenhenger for fort, som mener å lese fakta ut fra det som like gjerne kan være tilfeldigheter. Jeg drakk Pepsi Max i går, jeg har vondt i hodet / i magen / i leddene / "valgfri kroppsdel" i dag. Det må være Pepsi Maxens skyld.

Nei, det ikke det. Smertene er sikkert reelle, men sammenhengen er antagelig riv, ruskende feil. Hvis jeg får magekreft neste år, så kan det være lett å trekke den slutningen at det må være Pepsi Maxens skyld. Så mye aspartam, gjennom så mange år, hallooo?

Det høres logisk ut, ikke sant? Overforbruk av noe kunstig, kjemisk, det må da straffe seg? Eller ... kanskje ikke. For hva sier fakta?

Bildet over er hentet fra artikkelen Dagsnytt.com skrev etter at  fakta.no hadde gjennomgått en rekke forskjellige forskningsrapporter. Både Den norske Vitenskapkomiteen for mattrygghet og European Food Safety Authority (EFSA) har også i gjentatte studier konkludert med at acesulfam K, sukralose og konserveringsmiddelet benzosyrikke ikke er farlig, og at drikkevarer med tilsatt søtstoff faktisk er et gunstig alternativ til brus som inneholder sukker. Dagens forskning gir ingen grunn til å frykte de kunstige søtningsstoffene i lettbrus og lettprodukter. Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM), har gjennomgått forskningen som finnes på området, og fremdeles gjør det. VKM gjør uavhengige, vitenskapelige risikovurderinger for Mattilsynet og Miljødirektoratet.

Konklusjon:

Søtstoffene som finnes i lettbrus og matprodukter i Norge er ikke farlige i normale mengder

Så hvor mye er "normale"  mengder?

Folkehelseinstituttet sier at en person på 60 kilo kan få i seg disse mengdene av kunstig søtstoff uten at det er farlig. 40 milligram daglig per kilo kroppsvekt. En liter lettbrus kan inneholde opp til 600 milligram aspartam. En person som veier 60 kilo kan altså drikke 4 liter lettbrus. Hver dag, hele livet.

 

Mine tidligere seks liter var altså i overkant. De tre jeg drikker nå, er innenfor. (Jeg merker meg også at søtstoffet Stevia - som mange hevder skal være langt sunnere enn Aspartam, faktisk kommer "dårligere ut" enn aspartam, i følge rådene til Folkeinstituttet.)

Tror du fremdeles ikke på forskningen? Vet du om noen som fikk kreft, og som er sikker på at det skyldes Aspartam? Det finnes det ingen bevis for overhode, og all forskning viser at det ikke er tilfelle. Blant annet har Efsa foretatt en stor undersøkelse over mange år:  Den nye risikovurdering har inddraget al forskning på området siden 1960'erne og er lavet af det europæiske panel European Food Safety Authority (EFSA), som består af 450 uafhængige fødevarereksperter fra hele Europa.

Konklusjon: 

 

Vet du om noen som er feite og som drikker seks liter Pepsi Max om dagen?

Vel, jeg kan være enig i at vann sikkert er sunnere, men sjansen er stor for at de hadde vært enda mye feitere om de hadde byttet Pepsi Maxen med Cola. Feite folk drikker oftere lettbrus, det stemmer, men det er ikke lettbrusen som har gjort dem store. De gjør som meg, drikker lettbrus istedenfor sukkerbrus for å slippe å bli enda tjukkere. Eller for å kunne spise en sjokoladebit ekstra  ...

Du blir ikke feit av lettbrus. Forskningen gir meg - gjennom mange undersøkelser - rett. Denne artikkelen er hentet fra en studie foretatt av Institut for Idræt og ernæring hos København Universitet i samarbeid med Århus Universitet:

 

Kjenner du noen som hevder at de ble søvnløse, irritable, fikk hodepine? Ble trette, sultne, fikk synsforstyrrelser?

Vel...

Britiske forskere har - i en dobbel blindtest - undersøkt 48 personer som selv hevdet at de ikke tåler aspartam. Resultatene var slående: Ingen av dem var det.

Studien gir trygghet til helsemyndigheter og folk flest om at inntak av aspartam ikke påvirker mennesker psykisk eller fysisk, konkluderte forskerne etter å ha foretatt en dobbelt blindtest av 48 personer som hevdet seg plaget. Forskingen er publisert i rapporten Aspatame Sensitivity.

Og ja da, jeg vet at forskning kan ta feil. jeg innser at det kan hende vi vet ting om tjue år som de ikke vet i dag, det forskes allerede blant annet på om kunstig søtstoff forstyrrer tarmfloraen vår, og hvordan det eventuelt påvirker oss.  Jeg vet også at det finnes kommersielle interesser der ute som gjerne vil påvirke oss til å fortsatt kjøpe produktene deres.

Likevel, pr. i dag viser alle seriøse forskningsrapporter det samme. Aspartam i normale mengder er ikke skadelig. Jeg stoler derfor mer på undersøkelser gjort på hundrevis, noen ganger tusenvis, av mennesker, over flere år, enn på min venninne som tilfeldigvis fikk vondt i magen dagen etter at hun hadde drukket Pepsi Max ...

Det burde du også gjøre.

 

***

#aspartam

***

 

 

 

Bursdagsfest med melk og brød og Lille Linerle

Jeg er lett å smigre. Derfor finner du meg og Linerla mi blant melk og brød på Meny Tolvsrød i Tønsberg til helgen. Og jeg gleder meg

 
Myriam H. Bjerkli

Det går jo ikke an å si nei, når man får en slik hyggelig henvendelse:

"Hei Myriam!

Jeg tar meg den frihet og spørre deg rett ut jeg, får jo bare nei i verste fall ... Jeg er en av dine største fan, og har et stort ønske om at du kommer på jobben min og selger og signerer Lille Linerle? Vi feirer bursdagen vår hvert år, og da har vi en tre dagers fest der vi har flere tusen kunder innom. Tror du dette er noe du har tid og anledning til?"

Jeg har ikke så mange "største fans" og er lett å smigre, så selvfølgelig sa jeg ja

Derfor finner du meg og Linerla mi på bursdagsfesten - 6 år i år - til Meny Tolvsrød førstkommende fredag og lørdag fra rundt kl. 12.00. De kommer til å ha mange gode bursdagtilbud, så det er sikkert mulig å gjøre et kupp. Forhåpentligvis har noen av de mange tusen kundene tid til en prat til meg også. Kanskje du?

Siden det er bursdagsfest med gode tilbud, så selger jeg boken ekstra rimelig også, Kun 198,- for innbundet bok, og kr. 149,- for den rykende ferske pocketen. Med eller uten signatur, alt etter hva du ønsker. Garantert med et smil :-)

 

 

Over 30 000 sidevisninger, nesten 25 000 norske lesere

At Listhaug engasjerer visste jeg, men at et ganske nøkternt og saklig innlegg om bakgrunnen for avgangen hennes og hatet mot AP skulle skape slik eksplosiv interesse, det så jeg ikke helt komme. I hele påsken ble innlegget lest av flere tusen lesere hver eneste dag!

Totalt har det hatt over 30 000 visninger, nesten 25 000 norske lesere, og fått en rekke kommentarer, og fremdeles er det flere hundre som leser det hver eneste dag. Og kanskje best av alt, bortsett fra noen usaklige kommentarer i innboksen, så har alle kommentarene under innlegget også vært saklige og stort sett positive. Det er nesten så jeg får troen tilbake på at det fremdeles går an å diskutere saklig og ordentlig på nett:-)

I tillegg er det jo ikke hverdagskost for en ganske anonym blogger som meg, å i flere dager være på topplistene på blogg.no :-)

Tusen takk til alle lesere her inne, alle som har kommentert, delt på Facebook og på andre måter vist interesse for bloggen min og dette innlegget. Og ikke minst, både til dere som var enige i innholdet, og til dere som ikke var det:

Tusen takk for at dere holdt en saklig og hyggelig tone når dere argumenterte! 

 

 

 

 

 

Les mer i arkivet » Desember 2018 » November 2018 » Oktober 2018
Myriam

Myriam

55, Larvik

Jeg er forfatter, forlegger, frilans-journalist og selger. Interessert i bøker og foto. Politikk og samfunn. Interiør og reiser. Har stor sans for ironi, liten sans for mobbing.................................................................................................... Her inne vil jeg skrive om mye og mangt, kanskje dele noen tekster, helt sikkert irritere eller glede meg over ting. Jeg vil skrive om egne bøker, forlagets bøker og andre forlags bøker. Jeg kommer allikevel ikke til å være noen seriøs forlagsperson her inne, jeg kommer til å være meg. Ei ganske vanlig dame som er over midtveis av livet, og forhåpentligvis derfor kan ha noe fornuftig å komme med innimellom. Liker humor og selvironi, gjerne blandet med alvor. For: fritt etter Piet Hein: Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorlig; Han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig ............................................................................... Også bør du nok få en liten advarsel: Som forfattere flest synes jeg det er synd å ødelegge en god historie med fakta, Når det gjelder det jeg skriver her inne, kan du derfor sette komma hvor du vil: Jeg lyver ikke stol på meg.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker