hits

Bokanmeldelse "Jeg finder dig altid av Elsebeth Egholm. Spennende og velskrevet, men litt for mye om det meste

Jeg kjøpte denne boken fordi hovedpersonen lider av samme «sykdom» som meg, prosopagnosia / ansiktsblindhet. Forfatteren er en av Danmarks mest solgte forfattere, men helt fersk for meg, og når jeg ser utgivelseslisten hennes, så burde jeg definitivt ha oppdaget henne tidligere. Elsebeth Egholm, som er født i 1960 og bosatt i Danmark, har skrevet i hvert fall 16 bøker, hvorav flere er filmatisert.

Mer om forfatteren finnes på hennes hjemmeside her: http://www.elsebethegholm.dk/

Forlagets omtale:

Han ved, hvor hun er. Hun er på flugt. Og det er ikke første gang ...

Rina kan ikke genkende ansigter. Hun er læge, men om natten lever hun et dobbeltliv: For at kompensere for sit handicap og selvbehandle en svær barndom klatrer hun på høje bygninger og laver anonym street art under navnet Private Eye.

Men en nat går det galt. En ung mand styrter i døden tæt på Prismet i Aarhus, hvor hun netop har klatret. Og da hun kommer hjem, bliver hun overfaldet af en mand med en kniv. Ting begynder at ske, og hun ved, at nogen er efter hende. Da efterforskeren Helge Stanek konfronterer hende, har hun sine egne grunde til at lyve, og han har sine egne grunde til at acceptere løgnen. Han forsøger at beskytte hende, men da Rina bliver mistænkt for drab, må hun flygte fra både politiet og sin ansigtsløse forfølger. Og det er ikke første gang, hun er på flugt.

Bokens hovedperson kalles Rina, forkortet av Katarina. I dag jobber hun som lege, men har hatt en brokete barndom og et ungdomsliv, der hun trivdes blant byens taggere. Fremdeles har hun et behov for spenning, det får hun utløp for ved å klatre, gjerne oppover byens høyeste bygninger natterstid.  I tillegg er hun ansiktsblind, hun sliter med å gjenkjenne ansikter. Rina er en tøff dame, vant til å greie seg selv, og kan på mange måter minne om en litt mer veltilpasset Lisbeth Salander.

En natt hun er ute og klatrer, blir en annen ung klatrer sparket ned fra et tak i nærheten og drept. Samme kveld blir hun selv overfalt. Har det en sammenheng? Den litt uortodokse politimannen Helge Stanek blir satt på saken.

Romanen er både spennende og velskrevet, og selv om jeg leste den på dansk, ble det snart glemt. Karakterene er alle godt beskrevet, de trer levende ut fra boksidene, både med sine fordeler og sine skavanker. Man blir godt kjent både med Rina og Helge Stanek, både i deres nåværende liv og med fortiden deres. Plottet er troverdig og boken har en rekke cliffchangere, som gjør at man hele tiden ønsker å lese videre og det er vanskelig å gjette seg til hva som skjer rundt neste sving. Det meste er med andre ord veldig bra, men, det er som regel et men:

Forfatteren har valgt å ta med veldig mange bihistorier og problemstillinger, i mine øyne litt for mange Her er uortodokse vennskap, foreldre som svikter, far-sønn-forhold, pasient-lege-forhold, hevn og dårlig samvittighet, kompliserte mor-datter-forhold, problematikken med hjemløse utlendinger / asylsøkere, søskensjalusi, utroskap, nåværende og eldre kjærlighetsaffærer, politi som går for langt i å beskytte hverandre, pedofili og barnemishandling. I tillegg til detaljert beskrivelse av klatring. Bare for å nevne noen. ..

Temaene er - hver for seg - interessante nok, men de blir litt i overkant mange, jeg hadde nok ønsket meg en litt mer «rettlinjet» bok. Når jeg i tillegg finner slutten litt for åpen, ikke bare i form av nye cliffchangere, men også i form av mangel på svar på en av bokens hovedgåter,  uten at jeg skal røpe hvilken her,  så blir det, til tross for spenningen, ikke helt toppscore fra meg. ( Skjønt ny bok i samme serie er varslet, og den gleder jeg meg til! )

***

Terningkast 4 ( sterk.)

 

***

 

 

Til info:

Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap - og noen ganger vennskap - til forfatter eller forlag som står bak boken, men jeg er veldig bevisst på at dette ikke skal påvirke anmeldelsene mine og de aller fleste bøkene har jeg kjøpt og betalt selv. Hovedintensjonen min med å blogge om bøker er at det motiverer meg til å lese, og ikke minst til å tenke over og analysere det jeg leser, noe jeg som både forfatter og forlegger har glede og lærdom av. Jeg er ærlig og anmelder også bøker jeg ikke liker, men jeg leser av lyst og ikke av plikt. Jeg kjøper de fleste bøkene selv, og velger derfor selvfølgelig bøker jeg tror jeg vil like, noe som forklarer at det er en overvekt av bøker med positiv omtale på bloggen min. Samtidig er jeg nok ganske streng på terningkastene ...

 

Terningkast 1 - Totalt bortkastet tid. Bruk heller tiden på en bedre bok.

Terningkast 2 - Her fant jeg dessverre ikke stort å glede meg over. 

Terningkast 3 - Noen styrker, noen svakheter, midt på treet.

Terningkast 4 - Noen mangler, men absolutt verd å lese.

Terningkast 5 - Svært god bok der det meste stemmer.

Terningkast 6 - Tilnæmet perfekt, MÅ leses!

***

#jegfinderdigaltid #politikenforlag #bokanmeldelse #elsebethegholm #krim

Når solen skinner og du bare vil skrive ...

Siden solen skinner og jeg vet at jeg har mange skrivende som følger bloggen min, skal jeg denne gangen komme med et tips til hvordan man både kan nyte solen og skrive samtidig. Dette PC-teltet ser muligens litt teit ut, men det fungerer aldeles utmerket. Min neste bok, Stella Polaris, er straks i mål. Samtidig som jeg får frisk luft og er i ferd med å bli brun. Det siste takket være dette pc-teltet. Det første takket være en livlig fantasi som er like aktiv, uansett vær. :-)

Tipset fikk jeg av en tidligere alltid blek, nå mistenkelig brun ungdom, så det ryktes at skjermen fungerer like godt til spille under, som til skriving. Men jeg må samtidig komme med en ørliten advarsel. Det er lett å glemme tiden når man er i flyt, klokka flyr når man er opptatt med viktige ting som alkoholmisbruk, kidnapping og spennende måter å drepe folk på. Så husk solkrem...

Illustrasjonsfoto ... sier vi.
Illustrasjonsfoto, kjøpt hos dum,dummere,dummest.com :-)

 

Solkrem finner du i en butikk nær deg. Solskjermen kjøpte jeg hos Scandinavianphoto.no Søk på solskjerm, så dukker den opp. ( Og nei, jeg har dessverre ingen rabattkode å dele med dere, siden dette innlegget - og heller ingen av de andre innleggene på bloggen min - er sponset med en eneste krone.)

Bare ment som et godt tips, altså. Eller rettere sagt, to. Solskjerm. OG solkrem :-) 

***

#solskjerm #solkrem #scandinavianphoto.no #nybok #stellapolaris #godttips #selvironi

Bokanmeldelse: Fuglekikkeren av William Shaw. Et godt valg for deg som egentlig ikke er så begistret for krim.

Jeg har tidligere anmeldt Peter May sin trilogi fra Hebridene, og gitt elle tre gode terningkast. Fuglekikkeren har mye av den samme oppbyggingen, med vekselvis tilbakeblikk  på etterforskerens bakgrunn, og vekselvis løsning av et ferskt mord. Dette er bøker der etterforskernes oppveksthistorier er vel så viktige som  kriminalgåten og god lesning også for den som vanligvis ikke er så begeistret for krim.

William Shaw, født 1959, er en tidligere prisbelønt musikkjournalist og forfatter av flere sakprosabøker. Han debuterte som krimforfatter med boken A song from dead lips i 2013 og har senere gitt ut totalt fire bøker i denne serien. I 2016 kom krimromanen The Birdwatcher.

Forlagets omtale:

Politibetjent William South har én grunn til ikke å delta i en drapsetterforskning: Han har selv drept. Men offeret i denne etterforskningen var hans eneste venn; også han med en lidenskap for fuglekikking. South får den viljesterke politietterforskeren Alexandra Cupidi, som nylig har blitt rekruttert til Kent-kysten fra London, som partner. Sammen finner de et lik, mørbanket på et soverom, i en oppbevaringsboks. Kun ekstremt raseri kunne drept en mann på denne måten. Dette vet South noe om. De finner tidlig en mistenkt: Donnie Fraser, en landstryker fra Nord-Irland. Hans opphold i Kent gir William en dårlig følelse - fordi han kjente ham som gutt. Når fortiden nærmer seg ønsker William å komme den i forkjøpet. For samtidig som han desperat undersøker forbindelsene, vet han at forbrytelsen neppe kan sammenlignes med den store løgnen fra hans egen barndom. Fuglekikkeren er en historie full av spenning, intelligens og spesielle bånd mellom fedre og sønner, sorg og skyld, og å møte sitt innerste mørke. 

 

 

 

Vi følger politimannen Wiliam South som svært motvillig blir involvert i mordetterforskningen på Robert Raynor, en nabo han pleide å omgås. Etterforskningen blir ledet av kriminalbetjent Alexandra Cupidi, som nylig har flyttet til kysten ved Kent, sammen med sin trassige tenåringsdatter Zöe.

Boken består, i tillegg til kriminalgåten i nåtid, av en rekke tilbakeblikk til Souths`s oppvekst i Nord-Irland, og sakte, men sikkert knyttes fortid og nåtid sammen. Begge historiene vokser sakte frem. Vi følger opprullingen av kriminalsaken, som selvfølgelig etter hvert øker i omfang. Her er mange involverte med hemmeligheter, noen lette å gjette seg til, andre langt mer vanskelig å ane ved første gjennomlesning. Naboen som South regnet som en venn, hvem var han egentlig? Og hva med søsteren hans som jevnlig kom på besøk? Hvorfor har den ærgjerrige Alexandra Cupidi søkt seg til et sted som Kent? Og hva slags skyld er det South selv bærer på?

Det viser seg etter hvert at det er mange i byen som har hemmeligheter som ikke må komme fram i lyset, og slutten er både spennende og dramatisk, og slett ikke bare lykkelig. Det skapes nye sår i unge sinn før siste side er lest.

Karakterbyggingen er god, vi blir spesielt godt kjent med South og Zoe, gjennom vennskapet de etter hvert bygger, siden det viser seg at den unge jenta også lar seg fascinere av Souths store interesse, fuglekikking. Beskrivelsen av Cupidis turbulente forhold til den rappkjeftede og trassige tenåringsdatteren er både gjenkjennelig og godt, i tilbakeblikkene får vi også innsikt i et like turbulent far-sønn forhold. Språket til Shaw er fint, det flyter lett og passer historien, og plottet sitter, samtidig som det er troverdig. En leser som er interessert i fugler, vil garantert ha litt ekstra å glede seg over, men for undertegnede ble det nok tidvis litt mye fugleprat.

Ønsker du en krimhistorie som gir deg åndenød og får deg til å bla hektisk fra side til side uten at du greier å legge den fra deg, så er ikke dette boken for deg. For meg ble den tidvis litt for saktegående, og terningkastet vippet lenge mellom fire og fem. Den spennende avslutningen gjorde likevel at den endte på en femmer, og dersom du setter pris på gode karakterbeskrivelser, fine naturskildringer og nærmere bekjentskap med irrgangene i menneskers bakgrunn og sjeleliv, så er Fuglekikkeren absolutt et godt valg. 

***

 

Terningkast 5. (Svak)

 

 

***

 

 

Til info:

Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap - og noen ganger vennskap - til forfatter eller forlag som står bak boken, men jeg er veldig bevisst på at dette ikke skal påvirke anmeldelsene mine og de aller fleste bøkene har jeg kjøpt og betalt selv. Hovedintensjonen min med å blogge om bøker er at det motiverer meg til å lese, og ikke minst til å tenke over og analysere det jeg leser, noe jeg som både forfatter og forlegger har glede og lærdom av. Jeg er ærlig og anmelder også bøker jeg ikke liker, men jeg leser av lyst og ikke av plikt. Jeg kjøper de fleste bøkene selv, og velger derfor selvfølgelig bøker jeg tror jeg vil like, noe som forklarer at det er en overvekt av bøker med positiv omtale på bloggen min. Samtidig er jeg nok ganske streng på terningkastene ...

 

Terningkast 1 - Totalt bortkastet tid. Bruk heller tiden på en bedre bok.

Terningkast 2 - Her fant jeg dessverre ikke stort å glede meg over. 

Terningkast 3 - Noen styrker, noen svakheter, midt på treet.

Terningkast 4 - Noen mangler, men absolutt verd å lese.

Terningkast 5 - Svært god bok der det meste stemmer.

Terningkast 6 - Tilnæmet perfekt, MÅ leses!

***

#fuglekikkeren #goliatforlag #bokanmeldelse #williamshaw #krim

Bokanmeldelse Nullpunkt av Jørn Lier Horst og Thomas Enger. En forrykende thriller!

Jørn Lier Horst og Tomas Enger er begge tidligere Gyldendal-forfattere. De har nå kommet med sitt første samarbeidsprosjekt, thrilleren Nullpunkt. Dette er den aller første utgivelsen på Capitana forlag, et forlag som Lier-Horst eier deler av.

Mer om forfatterne finner du på deres hjemmesider: www.jlhorst.com - www.thomasenger.net

Jeg har flere ganger både hørt og lest Jørn Lier Horst si at han neppe noen gang kommer til å skrive om seriemordere. Siden det er få av dem i Norge ble det for usannsynlig, han foretrakk å holde seg nærmere virkeligheten. Det var før, for den virkeligheten har han definitivt forlatt i sitt nye samarbeid med Thomas Enger og thrilleren "Nullpunkt", og hvis du ikke legger altfor stor vekt på hvor sannsynlig - eller helst usannsynlig - morderens motiv og framgangsmåte er, så er det blitt en forrykende spennende thriller utav det ferske samarbeidet.

Forlagets omtale:

Oslo 2018. Den tidligere langdistansedronningen Sonja Nordstrøm dukker aldri opp til lanseringen av sin omstridte selvbiografi EVIG ENER. Og da kjendisbloggeren Emma Ramm (24) oppsøker Nordstrøms ulåste hjem senere samme dag, finner hun spor etter basketak. Et startnummer, et 1-tall, er festet til Nordstrøms fjernsyn.

Politiførstebetjent Alexander Blix (45) sliter fortsatt med ettervirkninger av en gisselsituasjon 19 år tidligere, der han skjøt og drepte faren til en fem år gammel jente. Han får jobben med å lede etterforskningen av forsvinningsmysteriet. Spor etter Nordstrøm dukker opp på ulike steder og til tidspunkt som virker å være del av en nøye uttenkt plan.

Omstendighetene tvinger Emma og Blix til å begynne å samarbeide. På hver sine måter forsøker de å avsløre og stoppe en metodisk og nådeløs drapsmann med en åpenbar appetitt på dramatikk. Han ønsker oppmerksomhet. Og han har bare så vidt satt i gang spillet ...

 

Nullpunkt starter nervepirrende med et tilbakeblikk på en skyte-episode, der politietterforsker Blix ender med å skyte en far som holder datteren sin som gissel. Deretter skifter vi til en like dramatisk nåtid. Den tidligere idrettsstjernen Sonja Nordstrøm forsvinner før lanseringen av sin selvbiografi og en dansk landslagspiller blir funnet drept i Nordstrøms båt på Hvaler og i en åpen grav ringer det første offerets mobil. Seriemorderens nedtelling har startet, leken er i gang, og landslagspilleren er bare den første av en rekke ofre, alle offentlige kjente personer.

Romanen har to hovedkarakterer, som sammen prøver å stoppe en seriemorder som dreper kjendiser.

Politietterforskeren Alexander Blix er fremdeles plaget av skyte-episoden nitten år tidligere, han er skilt og sliter med forholdet til datteren, som for øyeblikket er en av finalistene i en populær realityserie. Kjendisjournalisten og bloggeren Emma Ramm skriver til daglig om kjendiser for nettstedet news.no., og siden det er nettopp kjendiser som blir drept - samt at hun har en forbindelse til Blix som hun selv i utgangspunktet ikke vet om -  blir hun involvert i etterforskningen.

"Nullpunkt" består av en rekke korte og effektive kapitler, der de fleste slutter med en cliffchanger, noe som gjør at sidene nærmest blar seg selv. Romanen er drivende spennende, og selv om språket er mer effektivt enn vakkert, så er her også noen rørende scener, som da Blix føler det nødvendig å fortelle Ramm om tragedien 20 år som skjedde tidligere og da vi får vite bakgrunnen for Emmas problemer med å opprette nære relasjoner.

I tillegg har de to forfatterne krydret romanen med karakterer fra både egne og andres bøker, her møter vi blant annet både Line Wisting, Nora Klemetsen og Petter Stanghelle. "Berømmelsens pris er døden" står det på forsiden av omslaget, og romanen inneholder aktuell kritikk av nåtidens kjendisdyrking. Undertegnede må innrømme å ha frydet seg litt ekstra da en kjent mirakelpredikant havner i seriemorderens fokus og ender i den etterlengtede himmelen. Med Horst som medforfatter så er det vel  også nesten unødvendig å si at politiets etterforskningen virker totalt troverdig, grundig og korrekt, selv om politiet helt til siste mordoffer skal tas av dage, selvfølgelig halser litt etter i seriemorderens fotspor. Jeg setter også pris på at forfatterne ikke har fulgt den økende tendensen til å utbrodere døds-scenene til rene torturseanser, slik mange andre krimforfattere velger for tiden. Ofrene i "Nullpunkt" dør på relativt "renslig" vis, og jeg savner absolutt ikke flere blodige detaljer. I tillegg må jeg berømme grafikeren bak omslaget, "Nullpunkt" har ett av de tøffeste coverne jeg har sett på lenge.

Litt forbedringspotensialet er det dog. Spesielt Blix kunne gjerne ha fått litt mer følelser og dybde og romanen er ikke spesielt nyvinnende, i den grad man kan ha det som forventning når to såpass profilerte forfattere slår seg sammen. Politietterforskeren er en plaget mann, politisjefen usympatisk, seriemorderen totalt gal, dreper unødvendig komplisert og legger ut spor som gjør at han burde blitt stoppet før han var halvveis. Motivene for drapene er heller ikke spesielt overbevisende. Den følger med andre ord den samme oppskriften som de fleste seriemord-thrillere gjør, uten at jeg føler for å bruke det imot verken "Nullpunkt" spesielt, eller sjangeren generelt.

( Realityserien i boken kunne jeg forresten godt tenkt meg å se i virkeligheten, den er ny og annerledes - i hvert fall for undertegnede - og ville garantert blitt populær. )

Bokens første kapitler er likevel noe av det mest spennende jeg har lest på lenge, og selv om spenningen synker noe underveis og handlingen tidvis er litt forutsigbar, blir det aldri i nærheten av kjedelig.  Slutten er en kopi av en av filmhistoriens mest kjente scener, og det er slett ikke uvanlig å hente elementer eller scener fra film inn i litteraturens verden, i f.eks A.J. Flynns debutbok: "Kvinnen i vinduet" er det -- med hell - hyppig brukt. Noen vil muligens synes det er elegant også i "Nullpunkt", men  jeg hadde nok ønsket at de to forfatterne hadde funnet på noe mer sannsynlig avslutning, enn den psykologiske og små-absurde vrien.

Ankepunktene til tross, leser man boken som det den er, en forrykende thriller egnet og tenkt som noen timers spennende lesning, der sidene nærmest blar seg selv og tiden brått har gått uten at man helt vet hvor den ble av, så oppfyller Nullpunkt absolutt alle kriteriene. Og mer enn det skal man vel heller ikke forvente av en thriller?

Jo forresten, jeg forventer og håper på en fortsettelse.

Enger og Horst har i intervjuer gitt inntrykk av at dette kan bli starten på en lengre serie, og det håper jeg absolutt blir virkelighet. Noen «barnesykdommer» til tross, «Nullpunkt» er absolutt verd å lese og en virkelig lovende start på et ferskt forfattersamarbeid.

 ***

Terningkast 5

 

***

 

 

 

Til info:

Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap - og noen ganger vennskap - til forfatter eller forlag som står bak boken, men jeg er veldig bevisst på at dette ikke skal påvirke anmeldelsene mine og de aller fleste bøkene har jeg kjøpt og betalt selv. Hovedintensjonen min med å blogge om bøker er at det motiverer meg til å lese, og ikke minst til å tenke over og analysere det jeg leser, noe jeg som både forfatter og forlegger har glede og lærdom av. Jeg er ærlig og anmelder også bøker jeg ikke liker, men jeg leser av lyst og ikke av plikt. Jeg kjøper de fleste bøkene selv, og velger derfor selvfølgelig bøker jeg tror jeg vil like, noe som forklarer at det er en overvekt av bøker med positiv omtale på bloggen min. Samtidig er jeg nok ganske streng på terningkastene ...

 

Terningkast 1 - Totalt bortkastet tid. Bruk heller tiden på en bedre bok.

Terningkast 2 - Her fant jeg dessverre ikke stort å glede meg over. 

Terningkast 3 - Noen styrker, noen svakheter, midt på treet.

Terningkast 4 - Noen mangler, men absolutt verd å lese.

Terningkast 5 - Svært god bok der det meste stemmer.

Terningkast 6 - Tilnæmet perfekt, MÅ leses!

***

#nullpunkt #jørnlierhorst #thomasenger #capitanaforlag #bokanmeldelse #thriller #krim

 

 

Bokanmeldelse: Enken av Fiona Barton. En debut forfatteren kan være stolt av.

Liker du litt pratsomme thrillere der hovedfokuset er mer på det psykologiske spillet mellom karakterene enn ren politietterforskning, så er «Enken» absolutt verd å lese!

Britiske Fiona Barton, født i 1957, er en erfaren journalist som i en årrekke har skrevet for Daily Mail og andre store britiske aviser. Hun debuterte med Enken i 2016, en debut som et samlet britisk pressekorps ga glimrende anmeldelser. Hun er i dag bosatt i Frankrike. Mer om forfatteren på hennes hjemmeside her: http://fionabartonauthor.com/

Jean Taylor er bare sytten år, da hun gifter seg med Glen. Hun lar Glen bestemme det meste og trives tilsynelatende godt i rollen som husmor, men hun ønsker seg veldig et barn, noe Glenn ikke kan gi henne. Da en to år gammel jente, Bella, blir borte, blir Glen siktet for å ha bortført og drept henne. Han blir frikjent, og blir senere overkjørt av en buss og dør. Mistanken er likevel blitt hengende med ham, og presse og media nærmest beleirer enken hans. Nå som ektemannen er død, kan hun vel fortelle det hun vet?

Om boken:

Jean Taylor er enken etter Glen Taylor. Han ble anklaget, men aldri dømt for, kidnapping og drap av en to år gammel pike. Da Glen blir påkjørt av en buss og dør, står Jean igjen som det eneste sannhetsvitnet. Den sørgende enken blir nedringt av journalister, som vil høre historien hennes.

Var ektemannen skyldig i det grusomme han ble beskyldt for? Og hva visste hun egentlig? Nå når hun endelig er fri, hvilken historie velger hun å fortelle?

Handlingen foregår i løpet av fire år, med start den dagen lille Bella forsvant, samt hyppige tilbakeblikk. Fortellervinklingen skifter stadig, handlingen hopper fram og tilbake, men hvert kapittel starter med dato og fortellernavn, noe som gjør det enklere å holde oversikten. Både enken, journalisten, politimannen, moren og mannen får selv fortelle deler av det som skjedde. Slik får vi sakte presentert stadig nye biter av puslespillet.

Selv føler jeg nok at deler av handlingen er litt vanskelig å tro på. Enkens tilsynelatende uvitenhet, eller ønske om å ikke vite, politiets som går til sak såpass tidlig og på så tynt grunnlag at Glenn først blir frikjent og senere tilkjent erstatning, journalistenes fortsatte revejakt etter en tilsynelatende avgjort sak, og ikke minst, at en av de store avisene tar sjansen på å uten forbehold fastslå at Glenn Taylor er skyldig - etter at rettsvesenet har frifunnet ham - virker i overkant usannsynlig. I tillegg er boken tidvis veldig pratsom, spesielt i delene der enken selv fører pennen.

Likevel er boken absolutt verd å lese, man kan irritere seg over den «dumme» enkens godtroenhet, men spenningen er dyktig bygget opp og ord for ord skjønner man mer av handling og tankemønsteret hennes. Samtidig skinner det tidlig igjennom at vi muligens har med en upålitelig forteller å gjøre, er enken virkelig så naiv som hun virker?

Romanen har to innfallsvinkler, den kriminaltekniske etterforskningen, der vi følger førstebetjent Bob Sparkes jakt etter morderen, og den psykologiske, der vi både følger Jean og Glens ekteskapelig samliv i tiden før han ble overkjørt, og Jean og journalisten Kate Waters spill, der journalisten håper å skaffe avisen årets scoop, mens enken lenge bare lar seg føre med og tilsynelatende lar Waters overta Glenns tidligere makt over henne, hun gjør som hun får beskjed om.

Etter hvert får man svaret på det overhengende spørsmålet, er det slik Bob Sparkes lenge har trodd, var det Glenn som kidnappet Bella? Eller har han hele tiden fulgt et blindspor? Og hvis det var Glenn, hva vet enken hans? Var hun kanskje selv medvirkende?

Det skal jeg selvfølgelig ikke gi svaret på her, men liker du litt pratsomme thrillere der hovedfokuset er mer på det psykologiske spillet mellom karakterene enn ren politietterforskning, så er absolutt «Enken» verd å lese. Fiona Barton har absolutt begått en debut hun kan være stolt av.

***

Terningkast 4 (sterk)

 

***

 

Til info:

Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap - og noen ganger vennskap - til forfatter eller forlag som står bak boken, men jeg er veldig bevisst på at dette ikke skal påvirke anmeldelsene mine og de aller fleste bøkene har jeg kjøpt og betalt selv. Hovedintensjonen min med å blogge om bøker er at det motiverer meg til å lese, og ikke minst til å tenke over og analysere det jeg leser, noe jeg som forfatter både har glede og lærdom av. Jeg er ærlig og anmelder også bøker jeg ikke liker, men jeg leser av lyst og ikke av plikt. Jeg kjøper de fleste bøkene selv, og velger derfor selvfølgelig bøker jeg tror jeg vil like, noe som forklarer at det er en overvekt av bøker med positiv omtale på bloggen min. Samtidig er jeg nok ganske streng på terningkastene ...

 

Terningkast 1 - Totalt bortkastet tid. Bruk heller tiden på en bedre bok.

Terningkast 2 - Her fant jeg dessverre ikke stort å glede meg over. 

Terningkast 3 - Noen styrker, noen svakheter, midt på treet.

Terningkast 4 - Noen mangler, men absolutt verd å lese.

Terningkast 5 - Svært god bok der det meste stemmer.

Terningkast 6 - Tilnæmet perfekt, MÅ leses!

***

Bokanmeldelse: Jeg sluttet å telle dager av Caterina Cattaneo.

Denne romanen leste jeg første gang rett etter at den kom ut i 2014, og den har i flere måneder ligget i stabelen med bøker jeg gjerne vil lese om igjen. Nå har jeg gjort det, og jeg angrer ikke.

Denne romanen leste jeg første gang rett etter at den kom ut i 2014, og den har i flere måneder ligget i haugen med bøker jeg gjerne vil lese om igjen. Nå har jeg omsider gjort det, og jeg angrer ikke.

Caterina Cattaneo er født 1967 i Bergen. Hun er en norskitaliensk forfatter som debuterte i 2002. Jeg sluttet å telle dager er hennes femte bok og fjerde voksenroman.

Dette er slik forfatteren selv har valgt å presentere boken på sin hjemmeside:

Ombord i jekten på vei til Bergen sitter Berly Marie Olsdatter. Året er 1879. Berly er angrepet av den spedalske syke, og er en av de som må forlate alt og leve sammen med de andre ulykksalige sjelene innenfor veggene til St. Jørgens hospital i Bergen.

Hun er ikke alene. På denne tiden har Bergen den største konsentrasjonen leprasyke i Europa. Hun har med seg lite; reisekofferten og en kiste. Hun skal jo ikke bli så lenge. Så fort hun blir frisk skal hun reise hjem igjen til Peder, barna og gården.

St. Jørgens hospital er et eget samfunn hvor kampen for lindring, bot og verdighet kjempes på ulikt vis. I dette skjebnefellesskapet søker mennesker, som ellers ikke kan vises frem for verden, hverandre. Her lever de. Her dør de. Her faller maskene, og bak alle knutene, de forvitrende kroppene og makabre ansiktene, trer menneskene frem. På godt og på ondt. Dag etter dag. Til det ikke er flere dager igjen å telle.

Blant disse menneskene virker Dr. Gerhard Armauer Hansen. Mannen som oppdaget leprabasillen og beviste at lepra er smittsomt, som gjennom sin forskning blir verdensberømt og setter Bergen i sentrum for lepraforskningen. Dr. Armauer Hansen blir også en del av norsk rettshistorie idet han fradømmes retten til å behandle pasienter etter å ha begått et overgrep mot Kari Spidsøen.

Kari Spidsøen, som aksepterer Berly, blir hennes venn og lar henne komme helt inn.

Historien om Berly Marie Olsdatter er en diktet virkelighet. Den handler om personer som har levd, og om personer som kunne ha levd. Den er så sann som en roman om virkeligheten kan bli, og den handler om en del av vår historie som fortsatt lever bak veggene i St. Jørgens hospital i Bergen.

Det er en historie om livet, havet, døden og kjærligheten.

Livet, havet, døden og kjærligheten. Intet mindre. Normalt ville en slik beskrivelse gjort meg skeptisk, jeg har vanligvis ikke tillit til bøker som inneholder «alt.» Ofte betyr det at de bare berører overflaten, det er vanskelig å greie å gå i dybden på alle livets store spørsmål på 470 sider. Jeg vil likevel si at Caterina Cattaneo langt på vei lykkes med akkurat det.

Boken er velskrevet og lettlest, men temaet er langt fra «lett» og Catarina Cattaneo har ikke forsøkt å forskjønne det.  Romanen er nitrist og vemodig, den er full av smerte, verkende sår, stank, skam, savn og død. Samtidig er her samhold og galgenhumor, rørende vennskap blant de utstøtte, de som aldri mer skal komme hjem til sine. Det er en roman som berører. I tillegg omhandler den en del av vår ganske så ferske historie, som jeg visste alt for lite om.  Berly er riktignok en oppdiktet person, men historien hennes ligger tett opp til virkeligheten. Siste leprapasient i Norge døde så sent som i 2002., og på verdensbasis er det fremdeles flere millioner mennesker som er rammet.

Berly Marie Olsdatter, Cattaneos hovedperson, har forlatt både mann og sine to barn, i trygg forvissning om at hun bare skal være på St. Jørgens Hospital til hun er helbredet av sykdommen. Deretter skal hun reise hjem igjen, til gården, Peder og barna. Som leser får du lyst til å fortelle henne sannheten, varsomt, forsiktig, men virkeligheten lar seg ikke pynte på. Hospitalet stinker, menneskene der er i ferd med å falle fra hverandre, det heslige utseendet til flere av pasientene skremmer henne. Og etter hvert skjønner hun at det ikke finnes noen kur, at det er sin egen skjebne hun ser i medpasientenes lidelser.  Samtidig sliter hun med skam, hun har syndet, har hun selv påført seg en så grusom skjebne og med det også gjort de to barna sine morløse?

Det er hjerteskjærende å tenke på hvordan det må være for de som hadde forlatt barn og familie i håp om at det skulle finnes en kur, noe som kunne hjelpe dem. Og etter hvert skjønne at de aldri noen gang kom til å komme tilbake til sine gamle liv. Isteden skulle de forfalle, regelrett råtne, i visshet om at de hadde tatt farvel med sine kjære for alltid.

Det er godt gjort å skape øyeblikk av noe positivt på et slikt sted, med slike skjebner. Caterina Cattaneo har likevel klart det. Hun skildrer vennskapet mellom de syke både varmt og tidvis endog humoristisk. Det er et helt lite samfunn innenfor hospitalveggene, med mennesker som alle på forskjellige vis, sliter med akkurat det samme. Og etter hvert innfinner også Berly seg med sin skjebne. Dette er livet hun fikk, da må hun prøve å gjøre det til sitt eget.

I tillegg til den oppdiktede historien, befinner det seg også virkelige personer i handlingen. Berlys beste venninne på hospitalet, heter Kari. I virkeligheten het hun Kari Spidsøen, og hun gikk i 1880 til sak mot legen på hospitalet, Dr. Armauer Hansen, etter at han hadde smittet henne med spedalskhet for å bevise at leprabasillen var årsak til sykdommen. Han fikk svarene han var ute etter, og var antagelig medvirkende til en sterk nedgang i antallet spedalske i Norge, men metodene hans var både uetiske og brutale.

Forskning.no skriver dette om saken:

Hansen, som også var lege på Pleiehjemmet for spedalskhet no. 1, hadde lett tilgang til leprapasienter. En dag inviterte han en av dem, Kari Nilsdatter Spidsøen, til sitt kontor, under påskudd av å gjennomføre en mindre øyeoperasjon. Det egentlige formålet for besøket, som Hansen bevisst unnlot å informere om, var at hun skulle være forsøksperson i en av hans lepraeksperimenter.

Hansen ville se om mikroorganismer fra den grove, knudrete form for spedalskhet kunne smitte til en person med den mildere, såkalte glatte formen for lepra som Kari led av. Kari mente at det ikke var noe galt med øyet hennes og satte seg til motverge. Men med hjelp fra Hansens assistent, ble hun holdt fast, slik at Hansen til slutt klarte å injisere en nål med en annens pasients lepravev, inn i øyet hennes. Etter inngrepet følte Kari seg misbrukt, fikk store smerter og det ble uro og oppstandelse blant de innsatte på pleiehjemmet. Sammen med presten og de innsatte, klarte Kari etter en del forsøk å levere klage til Bergen Tinghus, fordi hun ville ha garanti mot fremtidige forsøk mot sin vilje.

 "Lepralege Gerhard Henrik Armauer Hansen injiserte en nål med en annens pasients lepravev inn i øyet på en frisk pasient."

Til tross for protester fra legestanden, som mente at Kari var «hysterisk», ble Armauer Hansen stilt for retten 24. mai 1880. Forsvarets eneste vitne var D. C. Danielsen, ekspert på lepra, leder for tilsynskomiteen på pleiehjemmet, tidligere svigerfar, veileder og venn til siktede. Danielsen la stor vekt på at Kari som ble forsøkt påført den grovere formen for lepra, ville få en raskere død og dermed forkorte det livet i smerte som den mildere formen for lepra uansett ville gi. Danielsen uttalte at: «Den knudrede Form har i Regelen en hurtigere Gang, saaledes at den ender den Syges Liv, men paa den anden Side medfører den glatte Form ulige større Nervelidelser end den anden.»

31. mai 1880 falt dommen som fratok Armauer Hansen hans posisjon som lege ved Pleiestiftelsen for spedalske, men han beholdt likevel sin stilling som nasjonal spedalsklege med ansvar for smittevernlover. Han ble beskyldt for legemsfornærmelse mot vergeløs person og misbruk av stillingen som lege. Hansen beklaget  at han ikke hadde fått samtykke, men unnskyldte seg samtidig med at «da jeg ikke kunde forutsette at patienten vilde betragte forsøket fra det samme synspunktet som jeg selv og da jeg mente at være fuldkommen herre over den muligens optredende affektion, undlot jeg dette».

Hansens teori om smittsomhet fikk etter hvert gjennomslag og førte til endring av pasientpraksis slik at sykdommen etter hvert forsvant i Norge. Til tross for Hansens suksess og internasjonale heder, er likevel dommen viktig. Dommen er et tidlig eksempel på hva som kan tillates og ikke tillates i forskning. Til og med anerkjente forskere må vise ansvar og rette seg etter et lands lovverk, selv om forskningens konsekvenser er svært samfunnsnyttige.

***

Romanen til Cattaneo fikk meg interessert i en del av Norges historie som jeg fram til da ikke visste noen ting om. I tillegg fikk hun meg til å le, til å gråte, til å tidvis nesten kjenne stanken, luktene, smerten og sorgen som levde sammen med de fortapte menneskene innenfor hospitalets vegger. I det hele tatt en medrivende roman som jeg hadde stor glede av å lese, både tilbake i 2014, og i dag.

Så får man heller prøve å leve med at forlaget kunne ha gjort en bedre korrekturjobb, det kan uansett ikke lastes forfatteren.

***

Terningkast fem 

 

***

 

Til info:

Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap - og noen ganger vennskap - til forfatter eller forlag som står bak boken, men jeg er veldig bevisst på at dette ikke skal påvirke anmeldelsene mine og de aller fleste bøkene har jeg kjøpt og betalt selv. Hovedintensjonen min med å blogge om bøker er at det motiverer meg til å lese, og ikke minst til å tenke over og analysere det jeg leser, noe jeg som forfatter både har glede og lærdom av. Jeg er ærlig og anmelder også bøker jeg ikke liker, men jeg leser av lyst og ikke av plikt. Jeg kjøper de fleste bøkene selv, og velger derfor selvfølgelig bøker jeg tror jeg vil like, noe som forklarer at det er en overvekt av bøker med positiv omtale på bloggen min. Samtidig er jeg nok ganske streng på terningkastene ...

 

Terningkast 1 - Totalt bortkastet tid. Bruk heller tiden på en bedre bok.

Terningkast 2 - Her fant jeg dessverre ikke stort å glede meg over. 

Terningkast 3 - Noen styrker, noen svakheter, midt på treet.

Terningkast 4 - Noen mangler, men absolutt verd å lese.

Terningkast 5 - Svært god bok der det meste stemmer.

Terningkast 6 - Tilnæmet perfekt, MÅ leses!

Bokanmeldelse: Lewisbrikkene av Peter May.

 «Lewisbrikkene» er den tredje og avsluttende boken i Lewis-serien til Peter May fra de Ytre Hebridene. Også i denne boken følger vi to parallelle historier, en nåtidshistorie og en historie fra hovedpersonen, Fin McCleod, barndom og ungdomstid. 

Forfatteren, Peter May, er født i Glasgow, men i dag bosatt i Frankrike. Han har skrevet en rekke prisbelønte bøker.

Forfatterens hjemmeside finner du her: http://www.petermay.co.uk

 

Forlagets omtale:

Fin Macleod, nå sikkerhetssjef for en privat eiendom på Isle of Lewis, får i oppdrag å etterforske en bølge av ulovlig jakt på øya. Under etterforskningen gjenforenes Fin med Whistler Macaskill, en lokal krypskytter som var hans bestevenn i tenårene. Whistler har lenge båret på en hemmelighet, og når gjenforeningen plutselig tar en mørk, voldsom vending, innser Fin at sannheten vil være ødeleggende for øya. Lewisbrikkene er den tredje, avsluttende delen i Peter Mays Lewis-trilogi etter Svarthuset og Lewismannen.

Boken starter med en storm, der en helt innsjø forsvinner i løpet av en natt. Tilbake er bare et krater og et fly som tydeligvis har ligget på bunnen av innsjøen i mange år. I førersete sitter restene av en den de antar er en keltisk rockestjerne, Roddy, som også var en av Fin McCleods tidligere venner. Da han finner flyet, er Fin McCleod sammen med en av sine andre barndomsvenner, den sosialt mistilpassede og temperamentsfulle Whistler. En mann som går sine egne veier, og som - til tross for at han er en svært intelligent fyr - nekter å innrette seg etter samfunnets normer. Men hvorfor reagerer han så sterkt på funnet av flyet med den døde i?

Peter May har nok en gang skrevet en fin og ganske vemodig oppvekstroman. Karakterbeskrivelsene er inngående og gode, vi blir godt kjent med de fleste karakterene i romanen. Språket og naturskildringen er også i denne boken langt bedre enn hos de fleste andre krimforfattere jeg har lest. 

Da han snudde seg igjen for å fortsette gjennom det ukjente, svarte terrenget som lå foran ham, ble himmelen opplyst av en serie lys som kastet en spøkelsesaktig stråleglans over dalen som åpnet seg nedenfor ham. Den lå der skremmende og dyster i det ubarmhjertige lyset, et landskap så fremmed og primitivt at det like gjerne kunne ha befunnet seg på månen. Høye, bratte klipper reiste seg på den høyre siden av ham, svarte og glinsende reflekterte de det blafrende lyset ovenfra. Terrenget formet skråninger og platåer på vei ned mot en bred dal overstrødd med steinblokker så store som hus, svære biter av gneis og granitt som ble strødd utover landskapet av frostsprengning i en fjern fortid. Noen steiner lå i hauger, andre var ensomme kjempeblokker som var blitt liggende i de underligste vinkler, de de balanserte på hjørner og kanter og som utstrakte, knyttede kastet sine skygger utover før de igjen forsvant inn i mørket. Aldri hadde Fin sett noe som minnet om dette. Lenger nede i ravinen reflekterte en stor vannflate stormen i lange og korte lysglimt, som et svar til en slags himmelsk signallampe som sendte morsesignaler ut i natten. En bortgjemt, liten sjø i bunnen av dalen.  

Men som i bok nummer en, Svarthuset, går alle naturskildringene også her på bekostning av spenningen. Romanen blir tidvis for omstendelig, kriminalgåten kommer i bakgrunnen og barndomshistorien er ofte langt med interessant enn den delen av handlingen som foregår i nåtid. Lewisbrikkene er langt fra noen dårlig roman, men dersom man er ute etter en fengende og spennende krim, kan det rett og slett bli for mye voldsomt vær, tyvjakt og stemningsfull eller ugjestmild natur.

I denne boken får vi også svaret på hvem som kjørte ihjel Fins unge sønn, et bildrap som var oppstarten til bok nummer en i serien. Jeg har i anmeldelsen av de to tidligere bøkene savnet litt ektefølte følelser hos den sørgende faren, og får også denne gangen inntrykk av at den delen av historien som omhandler sønnen og hans ulykke, egentlig ikke engasjerer forfatteren ordentlig. Løsningen føles lettvint, nærmest som et pliktløp av en forfatter som har bevist at han kan så mye bedre. For meg ble derfor den tredje og siste boken i serien den svakeste.

Men for all del, absolutt verd å lese!

***

Terningkast 4 +

 

 

***

Les anmeldelsene av de to første bøkene i serien her:

Lewismannen.

Svarthuset

 

 

Til info:

Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap - og noen ganger vennskap - til forfatter eller forlag som står bak boken, men jeg er veldig bevisst på at dette ikke skal påvirke anmeldelsene mine og de aller fleste bøkene har jeg kjøpt og betalt selv. Hovedintensjonen min med å blogge om bøker er at det motiverer meg til å lese, og ikke minst til å tenke over og analysere det jeg leser, noe jeg som forfatter både har glede og lærdom av. Jeg er ærlig og anmelder også bøker jeg ikke liker, men jeg leser av lyst og ikke av plikt. Jeg kjøper de fleste bøkene selv, og velger derfor selvfølgelig bøker jeg tror jeg vil like, noe som forklarer at det er en overvekt av bøker med positiv omtale på bloggen min. Samtidig er jeg nok ganske streng på terningkastene ...

 

Terningkast 1 - Totalt bortkastet tid. Bruk heller tiden på en bedre bok.

Terningkast 2 - Her fant jeg dessverre ikke stort å glede meg over. 

Terningkast 3 - Noen styrker, noen svakheter, midt på treet.

Terningkast 4 - Noen mangler, men absolutt verd å lese.

Terningkast 5 - Svært god bok der det meste stemmer.

Terningkast 6 - Tilnæmet perfekt, MÅ leses!

***

#bokomtale #bokanmeldelse #lewisbrikkene #goliat #petermay

 

Jeg har forlovet meg ...

I dag er jeg både lettet, og litt lei meg. Lettet på egne vegne over endelig å ha tatt en avgjørelse, litt lei meg på grunn av alle dere som allerede har forhåndbestilt eller sagt dere venter på den neste boka mi. Stella Polaris. Jeg hadde jo forespeilet dere at den skulle komme til høsten, og jeg liker å stå for det jeg sier. Men nå blir det ikke slik.

Høsten blir først og fremst for travel, det kommer tjue bøker på forlaget jeg driver, og vi kommer til å være færre folk til å drifte det. Det betyr at jeg må gjøre mer selv. Dersom jeg hadde sluppet Stella Polaris ut i verden da, så måtte den greid seg omtrent på egenhånd, og i dagens bokmarked betyr nok det at den ikke hadde greid seg særlig bra. Jeg synes den fortjener bedre, jeg vil gjerne ha tid til å følge den en stund, der ute hos bokhandlere og lesere. Jeg oppdaget jo i fjor at jeg faktisk synes signeringer er gøy:-)

Hvis Stella Polaris hadde kommet til høsten, ville det også bety at jeg hadde hatt mindre tid til de rundt tjue bøkene som kommer ut på forlaget mitt før jul. Det ville vært feil, for de både fortjener og trenger all den oppmerksomhet de kan få.

I tillegg er Stella Polaris rett og slett ikke ferdig nok. Jeg er (nesten, aldri mer enn nesten) strålende fornøyd med den første halvdelen, men deretter er det fremdeles noe som skurrer. Litt med plottet, litt med motivasjonen, litt med språket. Ikke store ting, ikke ting som jeg tror er vanskelige å rette, men nok til at det fortjener en grundig gjennomgang eller to til. Det skal jeg bruke sommerferien til, og jeg gleder meg!

Jeg gleder meg virkelig til å gå de siste rundene som skal gjøre Stella Polaris så bra den overhode kan bli, før jeg slipper den ut til dere påske eller vår neste år. Slik at jeg blir like nesten-strålende fornøyd med siste halvdel, som jeg er med den første. Da blir det nemlig - hvis det er lov å si / mene / tenke det selv - en veldig god bok :-)

Så får jeg håpe dere har tålmodighet til å vente. Dere vet, den som venter på noe godt ? :-)

Stella Polaris - foreløpig cover
Stella Polaris - foreløpig cover

PS. Liker dere coveret?

Det er laget av dyktige Trygve Skogrand hos Passion&Prose. Det kan bli endret, så jeg skal ikke forlove meg på ny, det er ikke sikkert dette er den endelige varianten. Men jeg synes det er stilig :-)

 

Bokanmeldelse Kaninjegeren av Lars Kepler. Umotivert risikosex og mange rare påfunn ødelegger for spenningen

Lars Kepler er psevdonymet til det svenske ekteparet Alexandra Coelho Ahndoril og Alexander Ahndoril. Begge var anerkjente forfattere av allmenn skjønnlitteratur før begynte å skrive krim. De har solgt mer enn fem millioner krimbøker i over 40 land.

 

Romanen starter med prostituerte Sofie som befinner seg i en herskapelig villa, sammen med en kunde hun ikke helt stoler på. Det har hun heller ingen grunn til. Han mishandler henne grovt og forsøker å drepe henne, men idet han holder på å lykkes, dukker det enda en person opp. Kaninjegeren. Han dreper kunden, men lar Sofie leve.

Forlagets omtale:

Lars Kepler og Joona Linna er tilbake! Joona Linna har sittet to år i Kumla fengsel da han blir ført til et hemmelig møte. Politiet trenger hans hjelp for å stoppe den gåtefulle morderen Kaninjegeren. Den eneste koblingen mellom ofrene er at de alle hører et barn lese opp en regle om kaniner før de dør. TV-kokken Rex Müller havner midt begivenhetenes sentrum. For første gang skal han ha ansvar for tenåringsønnen, Sammy. Men i stedet for tre rolige uker blir det en forferdelig kamp på liv og død. Joona Linna og Saga Bauer er tvunget til å samarbeide i all hemmelighet for å stoppe Kaninjegeren før det er for sent.

 

 

Denne anmeldelsen har jeg startet på flere ganger, før jeg har lagt den vekk igjen for å la tankene modne. Jeg synes det har vært vanskelig å bli enig med meg selv, både om hva jeg skal skrive og hva jeg skal synes om boken. Kaninjegeren er så absolutt spennende, tidvis nesten heseblesende.  I tillegg er den veldig brutal, Så hvis kriteriet for en god krimbok er spenning, og man takler å lese om vold og tortur - hvilket jeg gjør - så er dette en bok jeg absolutt kunne hatt glede av å lese.  Dessverre så er det så mange merkverdigheter og usannsynligheter underveis - selv til en seriemorder-thriller å være -  at jeg likevel ikke lar meg rive helt med.

Her har du en seriemorder som er riv ruskende gal, som ikler seg en merkelig hodepynt av kaninører, ramser opp barneregler og tar seg kunstig god tid til å utføre diverse bestialske drap. Gjerne med vitner eller rikelig med folk i umiddelbar nærhet, uten at det virker som om det affiserer morderen stort, og uten at noen, til tross for den overdrevne tidsbruken, er i nærheten av å få stoppet han. Samtidig fungerer morderen i andre settinger som en helt oppegående person, galskapen blir slått av og på, omtrent på sekundet. Nå er jeg ingen ekspert på psykiske lidelser og traumer, men for meg virker det likevel for lettvint.

I tillegg; nesten alle i boken sliter, være seg med fysiske eller psykiske problemer, barndomstraumer eller senere skuffelser. Narkolepsi, parkenson, alkoholisme, bipolar og andre psykiske lidelser, her er knapt en harmonisk eller frisk person. Og da en kvinnelig avhørsekspert skal tisse, og på toalettet oppdager en erigrert penis som stikker inn gjennom et hull i veggen, så skriker hun ikke, banner ikke, jager ikke den harde vekk. Isteden trer hun seg på og lar det stå til. Uten tanke på verken aids, kjønnsykdommer eller graviditet, og det uten at vi har fått noen som helst forvarsel om at dama var så til de grader lysten. Mulig? Ja. Sannsynlig? Neppe.

Dette er bare en av mange nesten ubegrunnede - og for å være ærlig - temmelig unødvendige bihandlinger. Hver for seg er de riktignok spennende og sørger for at det er få dødpunkt i boken, men de har lite med selve hovedhistorien å gjøre. Hovedhistorien handler om barndomstraumer og hevn. Grusom hevn, grundig beskrevet, og siden drapsmannen har satt seg fore å bruke nøyaktig 19 minutter på hvert drap, så har forfatterne god tid til å utbrodere detaljene. Og det gjør de. Om det er nødvendig og gjør boken bedre? Jeg må innrømme at jeg tviler. 

Romanen tar også for seg temaer som menneskesmugling, terrororganisasjoner og radikalisering, vi får et innblikk i hvordan livet på en snobbete privatskole kan arte seg, og hvor usmakelig noen kan bli av for mye penger og makt. Språket i romanen er effektivt og intenst, og ekteparet bak Keppler er dyktige til å skape hverdagsuhygge. Uansett idyll, alt kan skje, farer kan lurer overalt, og i denne boken gjør de nettopp det. De korte kapitlene og utallige cliffhangere gjør at spenningen holder seg fra første til siste side, selv om man allerede cirka hundre sider før slutt vet hvem den gale drapsmannen er. Avslutningen er virkelig heseblesende, om enn kanskje - for denne leseren - flere ganger et godt stykke over grensen til det sannsynlige.

Konklusjonen min blir at hvis du ikke lar deg irritere av overdrivelser og usannsynligheter, så er boken antagelig både spennende og vel verdt å lese. De aller fleste anmeldere har da også gitt boken terningkast fire,  fem eller seks, så jeg anbefaler deg gjerne å gi den et forsøk. Men for meg ble det dessverre i overkant mange rare påfunn. 

***

 

Terningkast 3 +

 

***

 

 

Til info:

Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap - og noen ganger vennskap - til forfatter eller forlag som står bak boken, men jeg er veldig bevisst på at dette ikke skal påvirke anmeldelsene mine. Hovedintensjonen min med å blogge om bøker er at det motiverer meg til å lese, og ikke minst til å tenke over og analysere det jeg leser, noe jeg som forfatter både har glede og lærdom av. Jeg er ærlig og anmelder også bøker jeg ikke liker, men jeg leser av lyst og ikke av plikt. Jeg kjøper de fleste bøkene selv, og velger derfor selvfølgelig bøker jeg tror jeg vil like, noe som forklarer at det er en overvekt av bøker med positiv omtale på bloggen min. Samtidig er jeg nok ganske streng på terningkastene ...

 

Terningkast 1 - Totalt bortkastet tid. Bruk heller tiden på en bedre bok.

Terningkast 2 - Her fant jeg dessverre ikke stort å glede meg over. 

Terningkast 3 - Noen styrker, noen svakheter, midt på treet.

Terningkast 4 - Noen mangler, men absolutt verd å lese.

Terningkast 5 - Svært god bok der det meste stemmer.

Terningkast 6 - Tilnæmet perfekt, MÅ leses!

***

***

#bokomtale #bokanmeldelse #kaninjegeren #cappelendamm #kepler

Fra båtbyggere og brukthandel, til søppel og fiskesuppe

Som noen av dere sikkert har fått med dere, så jobber jeg også tidvis som frilansjournalist / fotograf. Jeg har blant annet i mange år vært fast bidragsyter til LaboMagasinet som fire ganger årlig sendes til Larvik Boligbyggerlags over 10 000 medlemmer. Mange av oppdragene er jeg med og velger selv, og veldig ofte møter jeg nye og hyggelige mennesker som gir meg innsikt i områder og temaer som jeg ikke kan så mye om fra før.

Så også denne gangen.

Ikke visste jeg at det også hadde bodd sterke kvinner i huset på Tollerodden i Larvik, lenge før det var vanlig at kvinner gjorde seg bemerket offentlig. Jeg trodde det hadde vært en ren mannsbastion, med tøffe båtbyggere og velstående kakser. Ikke visste jeg heller at huset har vært fullt av barn og at mange av de som bodde der tidvis slet tungt økonomisk, så ille at flere av dem måtte selge huset videre. Takket være de to ivrige lederne i Tolleroddens venner, så vet jeg nå både det, og enda mye mer 🙂

tollerodden per og elisabeth

Per og Elisabeth, leder og nestleder i Tolleroddens venner.

I tillegg til å besøke vakre Tollerodden og Tolleroddens venner, har jeg også intervjuet det hyggelige paret som står bak Fretexbutikken i Larvik, to mennesker som har gjort det  å hjelpe andre til et kall. Og som har skapt en flott butikk, som slett ikke ligner de fleste andre bruktbutikker. Her er utstillingsdukker med de flotteste kjoler, klær sortert etter farger, og fristende utstillinger. Alt takket være Frelsesarmeen, to driftige sjeler og ikke minst ivrige og dedikerte frivillige som hjelper til helt gratis.

Fretex Bjørn og Astrid Andersen

Dessuten har «jeg» invitert til Labotur til Nes Jernverkmuseum, har sett på framtidens søppelhåndtering og møtt Labos nye jurist. Og sist, men definitivt ikke minst, så har jeg skrevet kåseri om mormor og handlenettene hennes.

labo nr 2 2018

Bladet er på vei ut i postkassene disse dager, så får jeg bare håpe at det faller i smak hos Labomedlemmene der ute.

(Og skulle ikke artiklene mine gjøre det, så er det mye annet fint lesestoff der, blant annet flere sider om Trond Moi og en fantastisk blåskjelloppskrift han har laget. DEN faller garantert i smak 🙂 )

Et tre timers gørr kjedelig foredrag om et tema som interesserer meg midt i... Eller noe sånt.

Over hundre mennesker rusler rundt i mitt tre etasjers hus - en liten undring sniker seg inn, hvor kommer den tredje etasjen fra? - men uansett, den loftstuen jeg ikke visste at jeg hadde er fin, med skråtak og stolper og langbord, som skapt for intime konferanser, og det er der foredraget skal foregå. I overkant intimt, tenker jeg, de er hundre, og jeg kan ikke huske det, men jeg har satt fram stoler til tjue. Akkurat nå sitter de å snakker sammen i alle husets etasjer, mennesker i alle aldre, voksne, barn, gamle, unge, ja der er sågar en hund som springer rundt, en blanding av chæfer og noe annet, udefinerbart. Jeg har aldri sett den før, og har ingen ide om hvem eieren er, men så kjenner jeg heller ikke noen av menneskene som har fylt opp huset mitt. Jeg undrer om det er fordi jeg er ansiktsblind, eller om det er fordi jeg faktisk ikke kjenner dem og kommer til at det antagelig er det siste, de er virkelig ukjente. Alt dette på grunn av et bilkræsj, tenker jeg uten å huske selve kræsjet, det betyr antagelig at det gikk bra, jeg har ingen tydelige sår, men det må ha samlet mange tilskuere.
Jeg undres likevel over hvor lett det var å samle dem alle til et såpass spesielt foredrag, jeg trodde temaet var smalt, her er mange flere enn jeg hadde regnet med. Jeg har ikke klokke på, aner ikke hvor mye den er, om det er dag eller kveld, men vet likevel at tiden nærmer seg, at det egentlig allerede er for sent.


Jeg går opp og ned de ukjente, men ganske fine, brede, trappene og roper på dem. De samler seg i loftstuen jeg ikke visste at jeg hadde, og hjelper seg selv med kaffen som jeg ikke kan huske å ha laget, men det undrer meg ikke, slik er det bare. Deretter, når de har satt seg, når alt stemmesurret er samlet i dette ene rommet, der det i praktisk virket umulig å samle så mange, blir jeg stående utenfor døren og kjenne hvordan nervene prikker under huden. (Note to my selv, klisjevarsel, show, don`t tell... )
Jeg har lovet dem - alle disse fremmede - et vanvittig spennende TRE timers foredrag om et tema jeg verken kan noe om eller finner spesielt spennende, hva var det jeg tenkte på? Skadet jeg likevel hodet under kræsjet? Det kan umulig gå bra, jeg vet virkelig ingenting om temaet, jeg finner det ikke engang interessant.

Så, idet jeg åpner døren og skal gå inn, forstummer stemmen til de rundt hundre og igjen er bare de to jeg allerede kjenner, mannen og sønnen og jeg ligger stille i sengen og lytter. Fylt av lettelse over at det bare var en drøm, eller kanskje en mild variant av et mareritt, ( note to myself - klisje, sjekk at det ikke er noen "fylt av lettelse" - i manuset til neste bok.)
Jeg er svett, men det behøver ikke være drømmen, vanligvis elsker jeg for øvrig mareritt, det kan likegodt være tropenatten utenfor som nå har endret karakter til tidlig - faktisk altfor tidlig morgen. Klokken er ikke mer enn seks, og jeg har aldri helt skjønt vitsen med å ha god tid på denne tiden av døgnet, gi meg noen ekstra nattetimer, derimot .... Uansett, det er en solfylt morgen, solstrålene smyger inn gjennom persiennene, soverommet er mer enn bare litt varmt.


Blir liggende oppå dynen under takviften - neida, ikke helt naken, ingen grunn for leseren - deg - til å verken fantasere eller grøsse - mens jeg tenker tilbake og prøver å analysere den merkelige drømmen. Har den noe å fortelle meg?
Selve kræsjet er enkelt, sønnen var ute og kjørte på uvante stier i går og kom ikke hjem før jeg la meg, langt senere enn planlagt. At jeg hører ham prate nede tyder på at det gikk bra, det gjør jo heldigvis som regel det, selv har han garantert ikke engang tenkt på muligheten for noe annet. Hunden skjønner jeg også, selv om den ikke lignet den virkelige hunden overhodet, men jeg har tross alt fått nytt barnebarn, en søt doodleblanding som nylig har fått sommerklipp og som derfor framstår ganske så fremmed ( og rar, unnskyld svigerdatter, men ... ) Nåja rart kan være fint, det.
Loftstuen er langt mer uforståelig, jeg har allerede et loft, fylt med rot, og har ikke noe ønske om å måtte rydde det for å gjøre det allerede altfor store huset vårt enda større. ( Enda bra at ikke mannen min dukket opp i drømmen, han kunne fort få utbyggingsideer, hadde jeg forresten i det hele tatt noen mann, var det kanskje han som laget kaffen?) Uansett, når jeg først måtte holde dette foredraget - skjønt, måtte jeg virkelig det? - så er vel hjemme like bra som noe annet sted, og om ikke annet, langt billigere enn å leie.
Det med foredrag er heller ikke så vanskelig å skjønne, jeg skal ha foredrag for Rotary den 12 juni, og jeg har fremdeles ikke helt klart for meg hvordan jeg skal legge det opp. Planen var å se på det helgen i forveien, drømmen var kanskje et varsel om at jeg burde begynne tidligere, kanskje allerede til uken, i morgen, i går? Dessuten, det foredraget skal handle om bøker og forlag, det vet jeg jo allerede litt tom og det skal slett ikke - gud forby - vare i tre timer, men i en stakkers skoletime.


Men temaet? Hvorfor i alle dager inviterte jeg disse fremmede menneskene til å snake om noe så kjedelig? Og hvorfor I alle dager kom de? Over 100 mennesker i en trang loftstue for å høre meg snakke i tre timer? Om fargen beige?

Det greier jeg fremdeles ikke å få til å henge på greip.


Svigerdatter nummer to - hun uten hund - driver riktignok og maler leilighet for tiden, men der er det petroleumsblått og grått, mye grått, veldig mye grått, og så vidt jeg vet ikke en ørliten dråpe med beige. Hvilket er fint, jeg har aldri likt beige. Det hjelper ikke om de gir den fancy navn som cappuchino, Kalahari eller lys sjokolademelk, den minner meg uansett om nyfødtes helt første avføring, det er rett og slett en ikke-farge som til om med, inne i hodet mitt - og det er jo der vi er nettopp nå - lukter vondt.

Jeg står opp og gir opp å skjønne, dagen er våken og jeg har en bok å skrive, men husker en samtale jeg hadde på en fest forrige helg, der flere undret seg over hvor det kom fra, alt det rare jeg skrev. Svaret mitt husker jeg ikke, det er effektivt tilslørt av både gyllen og mørkerød drikke, men en ting er sikkert. Det neste jeg skriver skal definitivt IKKE handle om beige.

 

Det sies at man alltid husker første gangen ...

Det sies at man alltid husker første gangen, og i såfall kommer jeg til å huske denne listen ganske lenge;

toppliste notabene

Det er første gangen en av bøkene mine er med på noen av Bokhandlerkjedenes lister, så det å se Lille Linerle toppe Notabenes pocketliste er både veldig gøy og nesten surrealistisk. Så får jeg bare håpe at de fleste av de nye leserne liker Linerla mi 🙂

#gladforfatter

Photosession med Hjemmet

18. mai fikk jeg besøk av Gunn Gravdal Elton fra ukebladet Hjemmet, som skal lage en sak om ansiktsblindheten min. Etter et veldig hyggelig intervju, var det tid for det jeg alltid synes er temmelig anstrengende. Fotografering.

myriam hjemmet 10

Foto: Gunn Gravdal Elton

Jeg trives langt bedre bak kamera enn foran, og 18. mai er kanskje ikke den smarteste dagen å stille til fotografering. Takket være en dyktig, tålmodig og ikke minst veldig hyggelig journalist / fotograf, ble det allikevel en rekke bilder jeg likte utav det. Og best av alt: Nå trenger jeg ikke å ta nye bilder når den nye boken min kommer :-) 

myriam hjemmet 9

Foto: Gunn Gravdal Elton

Du kan se flere av bildene her: https://bjerkli.wordpress.com/category/kontakt-presse-info/

myriam hjemmet 31

Foto: Gunn Gravdal Elton

Bokanmeldelse. Pasienten av Trude Teige. Godt håndverk - kløktig intrige - skremmende tema.

Helt siden jeg som ung så «Gjøkeredet» med Jack Nicholson i hovedrollen, og leste Ingvar Ambjørnsen «23-salen» fra Lier sykehus, har jeg vært skeptisk til hva som skjer innenfor de hvite veggene i psykiatrien. «Pasienten» av Trude Teige gjør ikke akkurat fordommene mine mindre ...

Trude Teige er nok for mange mer kjent som nyhetsanker og programleder i TV2, enn som forfatter. "Pasienten" er likevel hennes åttende roman siden debuten i 2002. Du kan lese mer om forfatteren på Wikipedia her: https://no.wikipedia.org/wiki/Trude_Teige

I Trude Teiges femte krim er det på ny journalisten Kajsa Coren som har hovedrollen. Det hele starter - kanskje en smule usannsynlig - med at en hemmelig oppdragsgiver ber henne å finne ut hva som skjedde da 18-årige Julia Winther forsvant sporløst høsten 2002. Historien fortelles oss hovedsakelig gjennom tre forskjellige stemmer, handlingen foregår vekselvis i Asker/Oslo og Kistevika på Sunnmøre, og tiden veksler fra midten av 30-tallet til nåtid.

Forlagets omtale:

En krimroman om de katastrofale følgene det kan få når mennesker ikke blir behandlet med respekt og verdighet. Pasienten: Han kalte seg Krøsus og var psykiatrisk pasient på Dikemark i over femti år. «De dreper pasienter her», er det siste han hvisker før han dør i 1993. En av de få som snakket med Krøsus, var lille Julia. Forsvinningen: I 2002 forsvinner den da atten år gamle Julia sporløst fra Enden, en liten bygd på Sunnmøre. Drapet: Etter mange år kaster et drap nytt lys over både Julias forsvinning og det som foregikk på et nervesanatorium på Julias hjemsted. Når Kajsa Coren får en privat forespørsel om å undersøke hva som kan ha skjedd med Julia, bringer det henne rett inn i drapsetterforskningen. Et ukjent Munch-maleri og psykiatrisk forskning spiller uventet sentrale roller.

Romanen har et rikt persongalleri og vi blir presentert for mangfoldige sider av menneskers psyke. Størst inntrykk gjør absolutt Krøsus, - Gunnar Lauritzen - en av langtidspasientene på Dikemark. Han er levende og sympatisk portrettert, gjennom både hans egne notater og de andre romanpersonenes hukommelse. Disse passasjene er mesterlig skrevet, i et litt gammelmodig og vakkert språk som passer karakteren. Krøsus framstår definitivt som en person det hadde vært interessant å møte, også utenfor romansidene.

Jeg husker at jeg følte en veldig lettelse der jeg satt og kikket ut gjennom vinduet i bilen som tok meg fra Ullevål til sinnssykeasylet langt ute på lander i Asker. Det står helt klart for meg, enda det er nærmere seksti år siden. Den 23. mai 1936 ble Dikemark mitt hjem for resten av livet. Jeg minnes også at da vi kjørte den store, rikt ornamenterte smijernsporten, gledet det meg meget å se hvor vakkert det var overalt. Her skulle jeg leve langsomt, langt unna kaoset i samfunnet.

Kajsas livssituasjon er uavklart på flere områder. Hun har hatt permisjon fra jobben i Kanal 4, og bor sammen med politimannen Karsten og tre barn. Nå er hun snart klar til å komme tilbake i jobb, men oppdager at hun er i ferd med å bli overflødiggjort. Kanalen vil satse på nye, sultne - og ikke minst yngre - krefter. I tillegg har hun oppdaget en kul i brystet, og Kajsas møte med helsevesenet i forbindelse med sykdommen er gripende og troverdig beskrevet. Journalisten har med andre ord mye å tenke på. Da det skjer et drap i den lille bygda, greier hun likevel ikke å la være å engasjere seg. Kan den døde mannen ha sammenheng med Julies forsvinning? Sporene fører henne til det nedlagte sanatoriet Dikemark, der blant annet Julias mor; Marianne Winther, jobbet.

Historien starter ganske sakte, og persongalleriet er stort. Det tok derfor litt tid før jeg fikk alle karakterene på plass, og jeg nærmet meg nok halvlest før jeg helt lot meg rive helt med. Forfatteren har også noen steder har funnet det nødvendig med i litt for "tilfeldige" sammentreff, antagelig for å få den intrikate intrigen til å gå helt opp. I tillegg er det påfallende mange pillemisbrukere og skjelvende sjeler i romanen ...

«Pasienten» er likevel absolutt en velskrevet krim. Håndverket er gjennomført og intrigen kompleks. Romanen har flere flott beskrevet miljøscener, romanen føles hundre prosent troverdig og mot slutten er også spenningen definitivt på plass. Så innvendingene til tross, «Pasienten» er absolutt en krim som er verd å lese, og hadde det ikke vært for den litt saktegående starten, så ville dette vært en klar femmer. Nå havner terningen isteden på en sterk firrer.

***

 

Terningkast 4 ( sterk.)

 

***

 

Til info:

Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap - og noen ganger vennskap - til forfatter eller forlag som står bak boken. Jeg er veldig bevisst på at det ikke skal påvirke anmeldelsene mine.  Hovedintensjonen min med å blogge om bøker er at det motiverer meg til å lese, og ikke minst til å tenke over og analysere det jeg leser, noe jeg som forfatter både har glede og lærdom av. Jeg er ærlig og anmelder også bøker jeg ikke liker, men jeg leser av lyst og ikke av plikt. Jeg kjøper derfor bøker jeg tror jeg vil like, noe som forklarer at det er en overvekt av bøker med positiv omtale på bloggen min. Samtidig er jeg nok ganske streng på terningkastene ...

 

Terningkast 1 og 2 - Dårlig. Bruk heller tiden på noe annet.

Terningkast 3 - Noen styrker, noen svakheter, midt på treet.

Terningkast 4 - Noen mangler, men absolutt verd å lese.

Terningkast 5 - Svært god bok der det meste stemmer.

Terningkast 6 - Tilnæmet perfekt, MÅ leses!

***

#bokomtale #bokanmeldelse #trudeteige #aschehoug #pasienten

 

 

Er du forfatter / seriøs skrivende i Vestfold eller Telemark?

Savner du et fellesskap? Lurer du på hva som skjer for skrivende i de to fylkene? Er du nysgjerrig på hva det nyopprettede Forfatterforbundet bedriver?

Da er du hjertelig velkommen til åpent møte på Forlagshuset i Vestfold onsdag 9.5 kl. 18.00.

Les mer i Østlandsposten her: https://www.op.no/kultur/litteratur/boker/det-nye-forfatterforbundet-samler-vestfold-og-telemarks-forfattere-i-larvik/s/5-36-567760

***

#forfattertreff #forfatterforbundet #forlagshusetivestfold

Er jeg tjukk på grunn av mye Pepsi Max? Eller ville jeg vært feitere uten?

Hvis man er meldem av slankefora, lavkarbofora, helsefora, alternative fora osv. på nett, så er det ikke lenge mellom hver gang man møter påstanden om at Pepsi Max er farlig. Man kan bli feit, få kreft, man går saktere ned i vekt, får Alzheimer, høyt insulin, høy kolestrol, kan dø.

Men er det sant?

Selv drikker jeg tre liter Pepsi Max om dagen. Før drakk jeg seks liter. Jeg har altså halvert inntaket, fordi jeg hadde en tanke om at mengden nok kanskje var i overkant. Dessuten, hvem trenger egentlig seks liter drikke i løpet av en dag? Det koster penger, det koster tid, det meste man drikker har jo en tendens til å ville ut igjen ...

Jeg har altså begrenset meg. Nå drikker jeg tre liter, en flaske på jobb, en flaske når jeg kommer hjem. Fremdeles mye lettbrus, derfor er jeg selvfølgelig interessert i undersøkelser som dukker opp om temaet. I dag ble denne publisert på et av forumene jeg følger:

Studien er gjort av Universitetet i København, etter at de har fulgt 60 overvektige mennesker i ett halvt år. Deltakerne har drukket en liter vann, en liter lettmelk, en liter vanlig  Cola eller en liter Cola light, Studien er finansiert av danske Det strategiske Forskningsråd, the Food study Group ved danske Landbrugstyrelsen, Novo Nordisk Fonden og Institutt for klinisk medisin ved Aarhus Universitetet. 

Resultat: Det er like greit å drikke et glass lettbrus, som det er å drikke et glass melk. Insulinfølsomheten påvirkes ikke av å drikke brus med søtningsstoff. Vekten økte ikke. Fett og kolestrol i blodet økte ikke.

Studiens resultat underbygges også av en stor meta-analyse fra 2015, hvor forskerne undersøkte 90 forskjellige mennekse og muse-studier. Konklusjonen var klar den gangen også. Kunstig søtningstoff økte verken energi-inntak eller kroppsvekt, når det ble sammenlignet med å drikke vann. Når de sammenlignet det med å drikke brus som inneholdt sukkerholdig brus, førte det til redusert energi-inntak og kroppsvekt. 

Lettbrusen blir altså totalt frikjent.

Allikevel tok det bare noen sekunder fra studien var publisert, til denne kommentaren dukket opp.

 

Det var da jeg bestemte meg for å skrive dette innlegget. For dette er noe som går igjen, ikke bare når det gjelder Aspartam, men når det gjelder veldig mye.

Vi stoler ikke på fakta lenger.  Uansett hvor mange grundige forskningsrapporter som blir foretatt, uansett hvem som står bak. Veldig mange stoler ikke på resultatet, de vet bedre. Fakta lyver, er manipulerte, er falske. De stoler ikke på forskerne, på de som står bak, på resultatet. Undersøkelsene er kjøpt og betalt av kommersielle krefter, av staten, av matvareprodusentene... Det VET de, fordi de kjenner noen som er blitt syke, fått mageproblemer, hodepine, kreft, kanskje til og med dødd.

Vel. Jeg har drukket store mengder lettbrus siden jeg var sytten, nå er jeg femtifem. Det blir en anseelig haug med Aspartam og diverse andre søtningsmidler. Bortsett fra at jeg har brukt mer penger på sorte dråper enn jeg våger å regne på, så har jeg aldri opplevd å ta skade av det. Det er MIN historie i dag. Kanskje den er annerledes om ti år, kanskje jeg er død.

Men levende eller død, min historie er uansett ikke viktig!

Det finnes de som har røkt førti sigaretter hver dag i åtti år, som fremdeles ikke har lungekreft. De fleste av oss vil likevel være enige i at røkning er farlig.

Personlige historier er ikke noe å trekke slutninger på.

Heller ikke min. Vi er alle forskjellige. Gode gener, dårlige gener, usunt miljø, godt eller dårlig kosthold. Jobb og aktivitetsnivå. Antall barn, bosted, økonomi og alder. Det er mye som påvirker oss.

Likevel er det altfor mange som finner sammenhenger for fort, som mener å lese fakta ut fra det som like gjerne kan være tilfeldigheter. Jeg drakk Pepsi Max i går, jeg har vondt i hodet / i magen / i leddene / "valgfri kroppsdel" i dag. Det må være Pepsi Maxens skyld.

Nei, det ikke det. Smertene er sikkert reelle, men sammenhengen er antagelig riv, ruskende feil. Hvis jeg får magekreft neste år, så kan det være lett å trekke den slutningen at det må være Pepsi Maxens skyld. Så mye aspartam, gjennom så mange år, hallooo?

Det høres logisk ut, ikke sant? Overforbruk av noe kunstig, kjemisk, det må da straffe seg? Eller ... kanskje ikke. For hva sier fakta?

Bildet over er hentet fra artikkelen Dagsnytt.com skrev etter at  fakta.no hadde gjennomgått en rekke forskjellige forskningsrapporter. Både Den norske Vitenskapkomiteen for mattrygghet og European Food Safety Authority (EFSA) har også i gjentatte studier konkludert med at acesulfam K, sukralose og konserveringsmiddelet benzosyrikke ikke er farlig, og at drikkevarer med tilsatt søtstoff faktisk er et gunstig alternativ til brus som inneholder sukker. Dagens forskning gir ingen grunn til å frykte de kunstige søtningsstoffene i lettbrus og lettprodukter. Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM), har gjennomgått forskningen som finnes på området, og fremdeles gjør det. VKM gjør uavhengige, vitenskapelige risikovurderinger for Mattilsynet og Miljødirektoratet.

Konklusjon:

Søtstoffene som finnes i lettbrus og matprodukter i Norge er ikke farlige i normale mengder

Så hvor mye er "normale"  mengder?

Folkehelseinstituttet sier at en person på 60 kilo kan få i seg disse mengdene av kunstig søtstoff uten at det er farlig. 40 milligram daglig per kilo kroppsvekt. En liter lettbrus kan inneholde opp til 600 milligram aspartam. En person som veier 60 kilo kan altså drikke 4 liter lettbrus. Hver dag, hele livet.

 

Mine tidligere seks liter var altså i overkant. De tre jeg drikker nå, er innenfor. (Jeg merker meg også at søtstoffet Stevia - som mange hevder skal være langt sunnere enn Aspartam, faktisk kommer "dårligere ut" enn aspartam, i følge rådene til Folkeinstituttet.)

Tror du fremdeles ikke på forskningen? Vet du om noen som fikk kreft, og som er sikker på at det skyldes Aspartam? Det finnes det ingen bevis for overhode, og all forskning viser at det ikke er tilfelle. Blant annet har Efsa foretatt en stor undersøkelse over mange år:  Den nye risikovurdering har inddraget al forskning på området siden 1960'erne og er lavet af det europæiske panel European Food Safety Authority (EFSA), som består af 450 uafhængige fødevarereksperter fra hele Europa.

Konklusjon: 

 

Vet du om noen som er feite og som drikker seks liter Pepsi Max om dagen?

Vel, jeg kan være enig i at vann sikkert er sunnere, men sjansen er stor for at de hadde vært enda mye feitere om de hadde byttet Pepsi Maxen med Cola. Feite folk drikker oftere lettbrus, det stemmer, men det er ikke lettbrusen som har gjort dem store. De gjør som meg, drikker lettbrus istedenfor sukkerbrus for å slippe å bli enda tjukkere. Eller for å kunne spise en sjokoladebit ekstra  ...

Du blir ikke feit av lettbrus. Forskningen gir meg - gjennom mange undersøkelser - rett. Denne artikkelen er hentet fra en studie foretatt av Institut for Idræt og ernæring hos København Universitet i samarbeid med Århus Universitet:

 

Kjenner du noen som hevder at de ble søvnløse, irritable, fikk hodepine? Ble trette, sultne, fikk synsforstyrrelser?

Vel...

Britiske forskere har - i en dobbel blindtest - undersøkt 48 personer som selv hevdet at de ikke tåler aspartam. Resultatene var slående: Ingen av dem var det.

Studien gir trygghet til helsemyndigheter og folk flest om at inntak av aspartam ikke påvirker mennesker psykisk eller fysisk, konkluderte forskerne etter å ha foretatt en dobbelt blindtest av 48 personer som hevdet seg plaget. Forskingen er publisert i rapporten Aspatame Sensitivity.

Og ja da, jeg vet at forskning kan ta feil. jeg innser at det kan hende vi vet ting om tjue år som de ikke vet i dag, det forskes allerede blant annet på om kunstig søtstoff forstyrrer tarmfloraen vår, og hvordan det eventuelt påvirker oss.  Jeg vet også at det finnes kommersielle interesser der ute som gjerne vil påvirke oss til å fortsatt kjøpe produktene deres.

Likevel, pr. i dag viser alle seriøse forskningsrapporter det samme. Aspartam i normale mengder er ikke skadelig. Jeg stoler derfor mer på undersøkelser gjort på hundrevis, noen ganger tusenvis, av mennesker, over flere år, enn på min venninne som tilfeldigvis fikk vondt i magen dagen etter at hun hadde drukket Pepsi Max ...

Det burde du også gjøre.

 

***

#aspartam

***

 

 

 

Bursdagsfest med melk og brød og Lille Linerle

Jeg er lett å smigre. Derfor finner du meg og Linerla mi blant melk og brød på Meny Tolvsrød i Tønsberg til helgen. Og jeg gleder meg

 
Myriam H. Bjerkli

Det går jo ikke an å si nei, når man får en slik hyggelig henvendelse:

"Hei Myriam!

Jeg tar meg den frihet og spørre deg rett ut jeg, får jo bare nei i verste fall ... Jeg er en av dine største fan, og har et stort ønske om at du kommer på jobben min og selger og signerer Lille Linerle? Vi feirer bursdagen vår hvert år, og da har vi en tre dagers fest der vi har flere tusen kunder innom. Tror du dette er noe du har tid og anledning til?"

Jeg har ikke så mange "største fans" og er lett å smigre, så selvfølgelig sa jeg ja

Derfor finner du meg og Linerla mi på bursdagsfesten - 6 år i år - til Meny Tolvsrød førstkommende fredag og lørdag fra rundt kl. 12.00. De kommer til å ha mange gode bursdagtilbud, så det er sikkert mulig å gjøre et kupp. Forhåpentligvis har noen av de mange tusen kundene tid til en prat til meg også. Kanskje du?

Siden det er bursdagsfest med gode tilbud, så selger jeg boken ekstra rimelig også, Kun 198,- for innbundet bok, og kr. 149,- for den rykende ferske pocketen. Med eller uten signatur, alt etter hva du ønsker. Garantert med et smil :-)

 

 

Over 30 000 sidevisninger, nesten 25 000 norske lesere

At Listhaug engasjerer visste jeg, men at et ganske nøkternt og saklig innlegg om bakgrunnen for avgangen hennes og hatet mot AP skulle skape slik eksplosiv interesse, det så jeg ikke helt komme. I hele påsken ble innlegget lest av flere tusen lesere hver eneste dag!

Totalt har det hatt over 30 000 visninger, nesten 25 000 norske lesere, og fått en rekke kommentarer, og fremdeles er det flere hundre som leser det hver eneste dag. Og kanskje best av alt, bortsett fra noen usaklige kommentarer i innboksen, så har alle kommentarene under innlegget også vært saklige og stort sett positive. Det er nesten så jeg får troen tilbake på at det fremdeles går an å diskutere saklig og ordentlig på nett:-)

I tillegg er det jo ikke hverdagskost for en ganske anonym blogger som meg, å i flere dager være på topplistene på blogg.no :-)

Tusen takk til alle lesere her inne, alle som har kommentert, delt på Facebook og på andre måter vist interesse for bloggen min og dette innlegget. Og ikke minst, både til dere som var enige i innholdet, og til dere som ikke var det:

Tusen takk for at dere holdt en saklig og hyggelig tone når dere argumenterte! 

 

 

 

 

 

Bokanmeldelse. Krittmannen av C.J.Tudor. Sterk debut i Stephen King-klasse!

Jeg er en uttalt Stepen King-fan, spesielt av hans tidlige bøker, og Krittmannen har mange av de samme kvalitetene som jeg den gangen fant hos King.  Det er slett ingen dårlig attest for en debutant!

Forfatteren C.J Tudor bor i Nottingham i England, sammen med sin partner og deres tre år gamle datter. Hun har tidligere hatt mange forskjellige jobber, men er nå fulltids forfatter. Krittmannen er hennes debutroman.   

Forlagets omtale:

12 år gamle Eddie og vennene bruker krittfigurer til å overlevere hemmelige beskjeder på. Og det er gøy til å begynne med, helt til figurene fører dem til liket av en ung jente ...

Det er tretti år siden nå, og Ed trodde at fortiden lå bak ham. Plutselig mottar han et brev som inneholder to ting: et stykke kritt og en tegning av en krittmann. Da historien begynner å gjenta seg, skjønner Ed at leken aldri var over ?

Er du klar for en søvnløs natt?

Noen søvnløs natt ble det ikke for denne leseren, for Krittmannen er ikke en slik roman som suger deg med fra første side, til det er det for mange hverdagsskildringer, innskutte tanker og avsporinger. Noe som gjør at man får god tid til å komme under huden til hovedpersonen Eddie Adams, bli kjent med han og vennene hans, deres omgangsform og særegenheter. Spesielt spenningsdrivende er det ikke. Selv hadde jeg passert nesten tohundre sider, før jeg virkelig ble dradd med og bare «måtte» lese ferdig. Likevel er det både sjarm og spenning nok også i starten til at det aldri var aktuelt å legge boken helt bort. 

Romanen veksler mellom to deler, en del fra hovedpersonens fortid i 1986, en del som foregår i nåtid, dvs. 2016. I begge delene møter vi i all hovedsak igjen de samme personene, først som barn, siden som voksne. Det skjer ikke så mye verken til- eller fraflytting i den lille landsbyen, og selv de som har flyttet ut, søker tilbake. Hovedpersonen, Eddie bor i barndomshjemmet, i både barne- og voksendelen. I nåtidsdelen er faren hans død, moren reist av gårde med sin nye kjæreste. Eddie bor sammen med den unge, kvinnelige leieboeren Chloe, som han er tiltrukket av på en ganske passiv og ikke spesielt inderlig måte. En betatthet han uansett undertrykker, siden han skjønner at aldersforskjellen er for stor. Eddie beskriver seg selv som en mann som liker å drikke, og som samler på ting, andre ville nok kalt ham både alkoholiker og kleptoman. Han er også en mann som plages av gjentatte mareritt, barndommen hjemsøker ham i søvne, eller er det bare drømmer?  Det er ikke alltid lett å skille virkelighet fra drøm, verken for leser eller hovedpersonen selv, et grep mange vil kjenne igjen fra flere av Stephen Kings romaner. Det samme gjenkjennelsen finner man i måten forfatteren beskriver den tilsynelatende nesten sovende landsbyen på. ... 

Anderbury var omgitt av skog, der forstedene gled over i åkerland og enger. Det kom imidlertid ikke til å vare. Byen hadde allerede begynt å bre seg ut. Et stort område var allerede jevnet med jorden, omgjort til grus og sand. Murstein, sement og stillaser sprang opp fra bakken. "Salmon house" sto det på et skilt, med store, muntre bokstaver. "Vi har bygget hjem og vunnet hjerter  over tretti år." Et høyt nettinggjerde var satt opp rundt byggeplassen. Bak gjerdet kunne jeg se store maskiner ruve, som gigasvære mekaniske dinosaurer, for øyeblikket fullstendig inaktive. Røslige karer i oransje vester og jeans myldret omkring og røykte og drakk fra krus. En radio spilte Shakin`Stevens på full guffe. Det var hengt opp et par skilter på gjerdet. ADGANG FORBUDT. FARE.

Ingen krim uten fare, og historiens drivkraft er et mord i 1986, da Eddie og vennene hans ved å følge krittmarkeringer som viser dem veien, finner en jente partert og hodeløs i skogen.

Alle barn ønsker å finne et lik. Nesten det eneste en tolv år gammel gutt har mer lyst til å finne, er et romskip, en nedgravd skatt eller et pornoblad. Vi ønsket å finne noe fryktelig den dagen. Og det gjorde vi.

Den hovedmistenkte - den omkomne jentas elsker - tar livet av seg like etterpå, og politiet regner saken som oppklart, men da en av Eddies barndomsvenner - Mickey -  kommer tilbake til byen etter 30 år for å skrive om den gamle saken, begynner ting å skje. Som unge hadde de en lek, der de tegnet kritt-tegninger for å sende hverandre meldinger. Etter funnet av den døde jenta, sluttet de. Nå dukker kritt-tegningene opp igjen, alle vennene mottar brev med en kritt-tegnet hangman, lik den man ser på omslaget til boken. Er det en trussel?

Mange i den lille landsbyen bærer på hemmeligheter de helst ikke ønsker at skal komme fram i lyset. Da Mickey drukner, blir Eddie virkelig urolig. Var det en ulykke, eller var det mord? Hadde det noe med den gamle saken å gjøre? Var tingene likevel ikke så enkle som politiet antok den gangen i 1986?

Persongalleriet i boken er både omfattende og levende beskrevet, miljøbeskrivelsene troverdige og fine. Atmosfæren både så klam og tett, og samtidig ofte lekende lett, som den kan være i en liten landsby der alle kjenner alle. Språket flyter også godt, det er tidvis «plaprende» og ungt, noe som kler spesielt de delene av romanen der Eddie - er en ung, tolvåring, men ikke passer like godt på Eddie som voksen, språket er litt for likt i de to delene.

Ønsker du deg en bok med spenning og driv fra første side, så er kanskje ikke denne boken rett for deg. Men gir du boken en sjanse, så kan det hende du blir like sjarmert som meg omtrent halvveis, og blir belønnet med en slutt som absolutt har både driv og spenning.

***

Terningkast fem.

 

 

***

 

Til info:

Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap - og noen ganger vennskap - til forfatter eller forlag som står bak boken. Jeg er veldig bevisst på at det ikke skal påvirke anmeldelsene mine.  Hovedintensjonen min med å blogge om bøker er at det motiverer meg til å lese, og ikke minst til å tenke over og analysere det jeg leser, noe jeg som forfatter både har glede og lærdom av. Jeg er ærlig og anmelder også bøker jeg ikke liker, men jeg leser av lyst og ikke av plikt. Jeg kjøper derfor bøker jeg tror jeg vil like, noe som forklarer at det er en overvekt av bøker med positiv omtale på bloggen min. Samtidig er jeg nok ganske streng på terningkastene ...

 

Terningkast 1 og 2 - Dårlig. Bruk heller tiden på noe annet.

Terningkast 3 - Noen styrker, noen svakheter, midt på treet.

Terningkast 4 - Noen mangler, men absolutt verd å lese.

Terningkast 5 - Svært god bok der det meste stemmer.

Terningkast 6 - Tilnæmet perfekt, MÅ leses!

***

#bokomtale #bokanmeldelse #krittmannen #cappelendamm #c.j.tudor

 

Bokanmeldelse. Alex av Pierre Lemaitre. Takler du sultne rotter og grusomme dødsscener? Da bør du lese denne.

Pierre Lemaitre er født 1956 i Paris. Han har i mange år undervist i litteratur før han viet sin tid til å skrive skuespill og romaner. Alex var hans første roman på norsk. Siden kom Irène og med Camille er Verhoeven-trilogien komplett. I 2013 vant han den prestisjetunge Goncourtprisen for sin roman "Vi ses der oppe." Lemaitre har vunnet den store britiske CWAs International Golden Dagger tre ganger, for Alex, for Irène og for Vi sees der oppe.

Alex, er akkurat som forgjengeren Irène, spekket med detaljerte grusomheter. Som kriminalroman er den likevel hakket bedre, med en fantastisk intrige, mange spennende tvister og en slutt til ettertanke. Det er kanskje derfor Aschehoug forlag valgte å gi ut denne først?

Forlagets omtale.

Hvem kjenner egentlig Alex? Hun er vakker. Sexy. Tøff. Er det derfor hun er blitt kidnappet, innesperret og utsatt for det utenkelige?

Overbetjent Camille Verhoeven og hans menn famler i blinde: ingen mistenkte, ingen ledetråd, og håpet svinner fra time til time. Det eneste de vet, er at en kvinne er blitt revet vekk fra fortauet på en gate i Paris og kastet inn i en hvit varebil. Men når politiet finner ut av hvor hun har vært innestengt, er situasjonen langt ifra den de trodde.

Det starter med en kidnapping, en ung, ukjent kvinne blir kidnappet på gaten i Paris. Alex - som er kvinnens virkelige navn - er en vakker kvinne som vekker menns begjær, men innestengt i et bur omgitt av sultne rotter har hun ingen glede av skjønnheten sin. Selvoppholdsdriften, staheten og den skarpe hjernen derimot, det får hun desto mer bruk for.

Mens hun holdes fanget under grusomme omstendigheter som vi får svært grundig beskrevet, leter politiet, den kortvokste overbetjenten Camille Verhoeven og hans menn, etter henne. De finner de opplysninger som gjør dem nysgjerrig på den bortførte kvinnen. Hvem er hun egentlig?

Dette er en bok det er vanskelig å anmelde uten å røpe handlingen, jeg har antagelig allerede sagt for mye. Historien veksler mellom politiets og Alexs synsvinkel, der Alex er den absolutt mest interessante. Politiet derimot, den kortvokste Camille og alle hans spesielle kollegaer, blir beskrevet på et vis som grenser til det parodiske. Det samme gjelder omgangstonen deres, som sikkert egentlig er tenkt å være humoristisk. Noen ganger fungerer det, men ofte blir det dessverre for overdrevet og heller platt.

Akkurat om i den første boken i Velhoeven-serien, er denne også full av grotesk detaljerte dødsscener, men der vi i den første romanen - Irène -  fikk alt gjentatt minst 2-3 ganger, slipper vi i Alex stort sett unna med en gang. Det fungerer langt bedre. Starten av romanen, der Alex holdes fanget, er rundt 150 sider lang, og den kunne med hell vært kortet, hovedpersonen konkluderer allerede på side 79 med at hun  er i ferd med å dø, og de neste 70 sidene er derfor mye en utdyping av de samme lidelsene. Og selv om de er både forferdelige og godt beskrevet, så går det - i hvert fall for denne leseren -  en grense for hvor mange ganger jeg lar meg sjokkere av sultne rotter.

Vagt, i øyekroken, kan hun se to mørke skygger bevege seg lynraskt oppe på buret. og hun hører de samme skrapelydene som tidligere. De to skyggene stanser, og så glir to svarte hoder inn mellom glipene i plankene over henne. To rotter, enda større enn den i kurven, stirrer på henne med svarte, glitrende øyne. Alex klarer ikke å la være, men skriker så hun tror at lungene skal revne. Dyreforet var ikke til henne, det var til dem.  Det er ikke han som skal drepe henne. Det er rottene.

Dette er altså ingen perfekt roman, men likevel en av de bedre kriminalromanene jeg har lest på en stund, og hakket bedre enn Irène, den første i serien. Mye fordi intrigen er fantastisk, tvistene mange og lenge omtrent umulige å forutse. Løsningen - som kanskje kommer litt tidlig -  hever også denne romanen til mer enn en «vanlig krim». Ting faller på plass, det blir en roman til ettertanke. Hva er egentlig rettferdighet? Og hvor langt kan man gå for å oppnå det?

Orker du et overflod av grusomme detaljer, er Alex absolutt en bok du bør lese! ( MEN: Vil du lese alle de tre bøkene i Vehoeven-serien, så les dem i rekkefølge. Begynn med Irène. )

***

Terningkast fem.

 

 

***

 

 

Til info:

Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap - og noen ganger vennskap - til forfatter eller forlag som står bak boken. Jeg er veldig bevisst på at det ikke skal påvirke anmeldelsene mine.  Hovedintensjonen min med å blogge om bøker er at det motiverer meg til å lese, og ikke minst til å tenke over og analysere det jeg leser, noe jeg som forfatter både har glede og lærdom av. Jeg er ærlig og anmelder også bøker jeg ikke liker, men jeg leser av lyst og ikke av plikt. Jeg kjøper derfor bøker jeg tror jeg vil like, noe som forklarer at det er en overvekt av bøker med positiv omtale på bloggen min. Samtidig er jeg nok ganske streng på terningkastene ...

 

Terningkast 1 og 2 - Dårlig. Bruk heller tiden på noe annet.

Terningkast 3 - Noen styrker, noen svakheter, midt på treet.

Terningkast 4 - Noen mangler, men absolutt verd å lese.

Terningkast 5 - Svært god bok der det meste stemmer.

Terningkast 6 - Tilnæmet perfekt, MÅ leses!

***

#bokomtale #bokanmeldelse #alex #aschehoug #pierrelemaitre

Bokanmeldelse. Irène av Pierre Lemaitre. Liker du grotesk krim, løp og kjøp! Hvis ikke, velg en annen roman.

Pierre Lemaitre er født 1956 i Paris. Han har i mange år undervist i litteratur før han viet sin tid til å skrive skuespill og romaner. Alex var hans første roman på norsk. Siden kom Irène og med Camille er Verhoeven-trilogien komplett. I 2013 vant han den prestisjetunge Goncourtprisen for sin roman "Vi ses der oppe." Lemaitre har vunnet den store britiske CWAs International Golden Dagger tre ganger, for Alex, for Irène og for Vi sees der oppe.

Irène er en svært godt gjennomtenkt thriller, med et par fascinerende tvister på slutten. Selv hadde jeg en anelse om hvem morderen var relativt tidlig, men visshet fikk jeg allikevel ikke før det nærmet seg slutten. En slutt som for øvrig er en virkelig thriller, en voldsom kamp mot klokken, der leseren allerede på forhånd har fått beskrevet det grusomme utfallet, dersom politier kommer for sent.

Forlagets omtale:

Overbetjent Camille Verhoeven befinner seg i en uvanlig periode i livet. Han er lykkelig gift med den vakre Irène og skal snart bli far. Men når en ny drapssak lander på pulten hans, et dobbeltdrap som er så ekstremt at selv de mest hardbarkede blant kollegene blir forferdet, får han bange anelser. Det virker ikke som det ligger noe motiv bak skrekkscenariet, men da det dukker opp en forbindelse til minst ett tidligere uløst drap, blir det klart at de har med en seriemorder å gjøre. Pressen er raskt og skadefro på banen og setter særlig Verhoeven i et dårlig lys. Men det er Verhoeven som står bak det store gjennombruddet: Dobbeltdrapet er en nøyaktig kopi av en scene i Bret Easton Ellis - bok American Psycho, og det skal vise seg at morderen lar seg inspirere av flere kriminalforfattere.

Grusom er på mange måter et dekkende ord for romanen. Selv om den absolutt er velskrevet spennende og intrikat, så er den først og fremst grusom. Så detaljert er de voldelige detaljene, at jeg undrer meg om det er nødvendig. Gjør det virkelig boken bedre? Trenger vi å få virkelige groteske mord og tortur så detaljert og grundig beskrevet, ikke bare en gang, men både i politiets rekonstruksjoner og morderens egne ord? Jeg er i tvil. Når man får så grusomme handlinger detaljert beskrevet så mange ganger, mister det - i hvert fall på denne leseren - effekten. Og det var vel neppe forfatterens hensikt?

Brystene er overstrødd av brennmerker fra sigaretter. Høyre bryst er skåret av. Det henger fast i resten kroppen etter noen strimler av kjøtt og hud. Venstre bryst er flenget opp ved brystvorten. Sårene er dype og går helt inn til beinet. Det er tydelig at den unge kvinnen ble bundet fast. De dype merkene syntes godt, lik brannsår, og er antagelig forårsaket av et tykt tau. Det tredje fotografiet er et nærbilde av hodet. Noe så grusomt. Ansiktet er et eneste stort sår. Nesen er slått inn. Munnen er skåret opp fra øre til øre. Det er som om offeret stirrer tilbake fra papiret med et grufullt smil. Alle tennene er knust. Det er ingenting igjen, annet enn denne parodien på et smil.

Hovedpersonen i boken er Camille Verhoeven, en 145 cm høy kriminalkommisær i Paris-politiet. Sammen med ham jobber det en rekke svært spesielle personer, og dette er den andre tingen jeg synes trekker ned i denne romanen. De blir i overkant spesielle. De er overdrevet gjerrige, overdrevet pertentlige, overdrevet alkoholiserte, spillegale, kvinneglade ... Selv i en kriminalroman er det plass til noen normale personer, her er de alle så spesielle at det mister effekten. I tillegg har de en tone seg imellom som tidvis er i overkant komisk eller i det hele tatt bare overdrevet. Noen av morsomhetene og sarkasmene fungerer fint, en tøff tone som kler et tøft miljø. Andre blir bare merkelige eller upassende, den alvorlige situasjonen tatt i betraktning.

Privat er Camille Verhoeven gift med Irene, en vakker kvinne som venter deres førstefødte. Hun er kanskje romanens mest normale person, sliten og gravid, glad i mannen sin, men frustrert over stadig å komme i annen rekke etter jobben hans. Camille elsker henne høyt - i tankene - men er langt dårligere til å vise det ved å prioritere henne i hverdagen.

Romanen starter med at de finner to døde kvinner, som er myrdet på særdeles bestialsk vis. Senere viser det seg at dette slett ikke er begynnelsen, morderen har allerede flere liv på samvittigheten. Skjønt samvittighet, denne morderen har ingen antydning til slik, tvert imot så hevder han at drapene er en del av fullførelsen av hans kunstverk. Det blir etterhvert mange mord, som viser seg alle å være kopier fra berømte kriminalhistorier, og selv om politiet setter mange ressurser på sakene, så virker det som om morderen hele tiden er et hestehode foran.

Irene er definitivt en godt sammenskrudd kriminalroman der både språk og plott er svært godt, men den er så bestialsk i detaljene at den bestemt ikke er noe for sarte sjeler. Hvis du synes drapscenen over her er i overkant brutalt beskrevet, så bør du ikke velge denne romanen, for boken har mange og langt verre beskrivelser. Hvis du derimot liker American Psycho og tilsvarende bøker - for øvrig en av bøkene hvis mord drapsmannen kopierer - så er «Irene» absolutt å anbefale. Dessuten, for å legge til det lille jeg kan av slutten, uten å røpe for mye: Morderens motiv er absolutt noe utenom det vanlige, samtidig som det fanger tidsånden og på mange måter er et aldri så lite velrettet spark til både forlag og lesere ...

Ett viktig tips på tampen: Den første boken til Lemaitre som ble oversatt til norsk, heter Alex, men den er egentlig nummer to i Verhoeven-serien. Jeg vil derfor sterkt anbefale nye lesere å lese Irène først.

***

Terningkast fire.

 

 

***

 

Til info:

Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap - og noen ganger vennskap - til forfatter eller forlag som står bak boken. Jeg er veldig bevisst på at det ikke skal påvirke anmeldelsene mine, men for ordens skyld så vil jeg allikevel alltid være åpen om evt. tilknytning. Jeg er ærlig og anmelder også bøker jeg ikke liker, men jeg leser av lyst og ikke av plikt. Jeg kjøper derfor bøker jeg tror jeg vil like, noe som forklarer at det er en overvekt av bøker med positiv omtale på bloggen min. 

Når det gjelder Irene, Pierre Lemaitre og Aschehoug forlag.

Jeg har aldri møtt forfatteren og jeg har ingen tilknytning til Aschehoug forlag, men jeg har møtt flere av dem som jobber der i litterære sammenhenger og er også "venn" med noen av dem på Facebook.  Jeg har kjøpt romanen selv.

***

#bokomtale #bokanmeldelse #irene #aschehoug #pierrelemaitre

Jeg? En typisk tabbekandidat?

Østlandsposten i Larvik har hatt en artikkelserie på gang, der de ber mer eller mindre kjente folk om å fortelle om sine verste - eller morsomste -  tabber. Serien er ganske morsom, men jeg må likevel innrømme at jeg ikke akkurat følte meg smigret da de ringte meg og lurte på om jeg hadde noe jeg ville dele. Var jeg en typisk tabbekandidat, liksom?

Hadde familien min sladret om den gangen på stranden på Gran Canaria? Vennene min om den gangen jeg brukte høyspentmasta på kirkegården som klatrestativ? Eller den gangen jeg tenkte at jeg skulle smake på alle drinkene på Peter Wessel og begynte øverst på barkartet?  Den gangen jeg parkerte bilen og sønnen i kjellernedgangen og gikk og gjemte meg før Viking kom? Mine mislykkede forsøk på kakebaking, eller mine stadig tilbakevendende slankekurer? Den første gangen jeg prøvde å kjøre en trehjuling? Den gangen jeg tente fyr på dyna fordi jeg prøvde å lese bok med stearinlys som lyskilde? Eller de på jobben som ...

Som du skjønner, det hadde vært mer enn nok tabber å velge mellom, men ingen hadde sladret. Jeg kunne faktisk velge min helt egen tabbe. Og siden jeg synes det er fint å spre kunnskap om prosopagnosia, det vil si ansiktsblindhet - en plage som gjør at jeg har veldig vanskelig for å kjenne igjen ansikter - så sa jeg ja til at Nils-Erik Kvamme kunne komme og intervjue meg. For tabber i forbindelse med ansiktsblindheten min har jeg mange av, langt fler enn de som er nevnt i intervjuet her, og siden det ikke er noe jeg kan gjøre med det, så blir det stadig flere. Og selv om det kanskje hadde vært morsommere å lese om noen av tabbene jeg har gjort i mer eller mindre animert tilstand, så kan det å fortelle om ansiktsblindheten min forhåpentligvis føre til at noen færre blir såret eller lar seg fornærme når jeg strener rett forbi dem uten å hilse. Eller enda bedre, at de hilser først :-)

 

Du kan lese intervjuet her, men avisen har dessverre lagt det bak betalingsmur.

Ansiktsblindhet er en diagnose som veldig mange aldri har hørt om, likevel regner forskerne med at cirka 2 % - kanskje flere - er rammet. Mange er også ansiktsblinde uten å vite om det selv. De tror, som jeg også gjorde veldig lenge, at det bare er de selv som er sløve og uoppmerksomme. Eller at alle andre er like "blinde" som dem selv.

Det finnes dessverre ingen medisin som kan fikse det, ingen operasjon som kan hjelpe. Men dersom du sliter med å kjenne igjen folk du vet du burde husket, så finnes det  mange seriøse tester på nett som kan gi en indikasjon på om du er ansiktsblind, og det forskes på lidelsen i flere land.

Hvis du tror at du også kan lide av ansiktsblindhet, eller vil ha mer informasjon, så kan du også melde deg inn i Facebooksiden, der du vil finne mange  likesinnede: https://www.facebook.com/groups/878421068918855/

Gøy å se at Lille Linerle også i år blir trukket fram som "påskens krimtips!"

Det nærmer seg påske, og like sikkert som påskemarsipanen i butikkene, dukker påskekrimtipsene opp i aviser og blader.  Da må jeg jo innrømme at det er ekstra morsomt at flere av «krimekspertene»  fremdeles trekker fram Lille Linerle, selv om det nå er over ett år siden den kom ut. Siden jeg har stor respekt for bibliotekarer som dyktige og uhildede lesere, så blir jeg også ekstra glad når det er de som uttaler seg, slik som her i Romsdalen budstikke, der Gro Eriksen ved Molde bibliotek anbefaler Lille Linerle:

linerla på moldebibliotek

Og selv om jeg har et spesielt varmt forhold til bibliotekarer, så synes jeg selvfølgelig at det er stas når Bjørnebok, en av Norges dyktigste bokbloggere, også trekker fram Lille Linerle som verd å lese:

påskekrim bjørnebok

Geir Tangen, som tidligere var aktiv bokblogger, men som i dag nok er mest kjent som forfatter hos Gyldendal, blogget varmt om boken min da den kom ut for ett år siden, og han har tydeligvis ikke glemt den ennå:

Boklageret har dessuten fått den helt ferske pocketen min for salg, og de trekker den også fram som krimtips til påske, og skriver at det er «en bok det er umulig å legge fra seg»  og Trude Helen Hole, som selv er forfatter og bokblogger, anbefaler Lille Linerle som påskelesing, gir den terningkast fem og kaller den en imponerende og velskrevet krimdebut :-)

påsketips boklageret

God påskeferie  til dere alle!

Jeg skal bruke påsken til å fullføre neste bok, så håper jeg at den også vil falle noen i smak etter hvert :-)

Ett av de mest perverse land i verden! Pedofili og incest er normalt, og brødre og søstre har sex ...

Forlaget jeg driver - Liv Forlag - gir ut ca førti bøker i år, og selv om jeg kunne ha god lyst, så er det svært sjelden jeg snakker om dem på min private blogg. Nå skal jeg allikevel gjøre et unntak, for i disse dager gir vi ut en helt spesiell bok. 

Putins presse, skrevet av Richard Bærug. Richard har bodd i Baltikum, Russland og Kaukasus siden 1991, han snakker flytende russisk og har en doktorgrad i medievitenskap. Boken Putins presse har han jobbet med i femten år, og den tegner et ganske deprimerende bilde av de i all hovedsak Putinstyrte mediene i Russland. Ikke minst når det gjelder hvordan de presenterer Norge...

En av dem som ofte uttaler seg om Norge i russiske medier, heter Irina Bergseth. Hun har vært gift med en nordmann, fikk et barn med han, men ble fratatt rettighetene til barnet. Om Norge sier hun blant annet:

«Norge er et av de mest perverse landene i verden! I Norge aksepteres pedofili og incest, og det er normalt at brødre og søstre har sex. Den norske barne- og likestillingsministeren i 2013 vil at timer i incest skal bli obligatorisk i norske skoler, der de også skal lære om intime forhold mellom foreldre og barn."

Richard Bærug forteller at Irina Bergseth blir hyppig brukt som "norgesekspert" i russlands statsmedier, og at ingen i de statskontrollerte mediene stiller kritiske spørsmål til det hun forteller, selv ikke når hun hevder at nesten alle nordmenn er handikappet på grunn av all incesten ...

Boken er i det hele tatt et fyldig vitnesbyrd om hvor styrt og feilaktig mediavirkeligheten er i vårt nordlige naboland, med en rekke godt underbygde eksempler. Richard sier han  har skrevet boken som en hyllest til de få, kritiske journalistene i Russland som fremdeles våger å bedrive kritisk journalistikk. De blir truet, mobbet og sjikanert. Fra 1993 til 2009 er 313 journalister drept.  Det siste halve året har Richard reist mye i Russland. Han vet ikke om det blir mulig nå som boka kommer ut. 

- Jeg har selvfølgelig tenkt over at jeg risikerer å komme i unåde, men det er viktig ikke å la seg skremme, sier han i et intervju i Østlandsposten.

- Jeg er stolt av Liv forlag som tør å gi den ut. 

 

 

Så blir det spennende å se da, om jeg og det lille forlaget mitt har noe å frykte. Jeg er ikke spesielt redd av meg, men må nok innrømme at jeg helst ikke ønsker å få en ukjent, russisktalende person på døra, i akkurat disse dager...

 

Er alt APs skyld? Er ytringsfriheten truet?

Jeg har forsøkt å forholde meg taus, lenge. Fulgt debatten fra mange sider, lest aviser, kommentarer og kommentarfelt til øye har blitt både stort og vått. Latt meg sjokkere, fortvile og en sjelden gang more. Altfor ofte dødd litt innvendig, blitt både skuffet og skremt over hva voksne folk kan få seg til å ytre, skjønt «Leger uten grenser»-aksjonen ga et lite spirende håp om at det allikevel finnes en viss anstendighet igjen hos de fleste av oss. Likevel har jeg prøvd å forholde meg taus. Jeg har en bok å skrive, og debatten gjør meg tidvis rett og slett deprimert. Hvorfor stikke hodet inn i et vepsebol frivillig?

Men i går kulminerte det hele, med Listhaugs avgang. Jeg hadde faktisk ikke trodd hun ville fratre, selv om det var det eneste riktige hun kunne gjøre. Listhaug er en steil og modig dame som vanligvis ikke gir seg. Det viste hun også i avskjedstalen.

 

 

En fantastisk tale som sto til 100 i form, men dessverre knapt til 10 i innhold. Her var mye kritikk, men overhode ingen selvkritikk. Ingen ydmykhet eller anger for kaoset hun har forårsaket, ingen beklagelse til hennes politiske kollegaer som knapt har fått bedrevet politikk i det siste på grunn av støyen hun har forårsaket. Ingenting - absolutt ingenting - er hennes skyld.

 

Mange likte tydeligvis talen. FRP spratt opp ca. 10 prosentpoeng på målingene og i kommentarfeltene er det lett å se at mange slukte hvert ord hun sa. Kvinnen som startet rabalderet er blitt en martyr. Såret, men usårbar. Offer, men kampklar. Totalt uten selvkritikk, men med klart definerte fiender.

Først og fremst Arbeiderpartiet.

Og jeg undrer. Mistillitsforslaget ble fremmet av Rødt, ikke av AP. KrF og Hareide satt med den endelige avgjørelsen, ikke AP. Arbeiderpartiet hadde heller ikke hatt noen mulighet til å felle henne alene, og selv om de sa de ville ta ansvar dersom en regjeringskrise ble utfallet, var det ingenting som ga inntrykk av at de var voldsomt lystne på å overta styringen.

ALLE opposisjonpartiene + KrF ønsket Listhaug vekk. INGEN av dem hadde tillit til henne. Hvordan greier hun da å IKKE ta det til seg?  At et flertall på stortinget - inkludert samarbeidspartiet KrF - mente at hun har feilet så grovt at de ikke har tillit til henne lenger? Hvordan greier man bare å skyve det vekk, uten å ta en liten titt i speilet, uten å se tilbake og vurdere om det kanskje var ting som burde vært gjort annerledes? Men isteden frimodig hevde at alt er Aps skyld?

Så tar jeg en ny titt i kommentarfeltene, og skjønner hvorfor. Mange av folkene som støtter henne - stadig flere - er uansett ikke interessert i fakta. De sluker alt Listhaug sier som sannhet, og mange av dem hater allerede Arbeiderpartiet.  Sylvi Listhaug har - slik de ser det - rett og slett ofret seg for å redde landet vårt ...

 

 

Arbeiderpartiet derimot, de har skylden - siden det var de som satte terrorister framfor rikets sikkerhet. Siden det var de som stemte imot det famøse lovforslaget som startet det hele.

Men var det egentlig slik? Stemte virkelig AP imot å frata mulige terrorister statsborgerskapet?

Hvis man altså er så kjedelig at man blander inn fakta?

Nei, de gjorde ikke det.

FAKTA:  Regjeringen fikk støtte fra et bredt flertall på Stortinget for å inndra statsborgerskapet fra personer som truer rikets sikkerhet. Det eneste uenigheten var hvorvidt det skulle skje administrativt eller ved en rask vurdering i domstolen. Flertallet, inkludert regjeringspartiet Venstre, mente at det burde avgjøres i domstolen. Forslaget ble altså vedtatt, det er lov å inndra statsborgerskapet til folk som truer rikets sikkerhet. Arbeiderpartiet stemte for. Men Listhaug formidlet likevel at Arbeiderpartiet «mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet».

 

 

Hvorfor formulerte Listhaug seg da slik? Når hun må ha visst at det ikke var tilfelle?

Jeg skal ikke tillegge damen motiver, kanskje det bare var en klossete formulering av den tidligere pr-rådgiveren, men det er ingen tvil om at mange av tilhengerne hennes ynder å skylde det meste på Arbeiderpartiet. Formuleringen skapte derfor stor begeistring blant tilhengerne hennes, og kommentarfelt på både nett og Facebook er fulle av til dels  ganske stygge ytringer om både «landssvikerne i Arbeiderpartiet» og våre andre lovlig, valgte politiske partier.

 

 

En annen «opplysning» som også florerer i kommentarfeltene på nett, er at Utøya er Arbeiderpartiets skyld. Både i form av rene konspirasjonsteorier, at det hele rett og slett var planlagt og iscenesatt av AP.

At det faktisk var Arbeiderpartiet selv som ønsket ungdommene sine døde ...

 

 

I tillegg hevder mange at Behring Breivik, som beviselig har en fortid i Frp, var oppdratt og indoktrinert av to Arbeiderpartiforeldre. En «sannhet» som jeg i det siste har sett gjentatt utallige steder på sosiale medier.

Men er det fakta?

 

 

I hans eget manifest skriver Breivik: "Foreldrene mine var ikke politisk aktive, men støttet politikken til Det norske arbeiderparti, som var vanlig for de fleste som jobbet i offentlig sektor. Stefaren min var moderat Høyre-mann, mens stemoren min var moderat kultur-marxist og feminist. Moren min var en apolitisk moderat feminist".

Det er med andre ord ikke noe som tyder på at foreldrene aktivt prøvde å indoktrinere sønnen sin, Breivik presenterer dem heller som passive sosialdemokrater, som de fleste andre på den tiden. Ifølge det to bøkene som er skrevet om moren til Breivik, framgår det også at hun knapt var knapt interessert i politikk, selv om hun var fornøyd med hvordan Ap styrte landet. I følge bøkene og Breivik selv, var faren knapt tilstede under sønnens oppvekst.

Hvordan de to foreldrene da kan ha "skapt og formet" sønnens politiske standpunkt, er vanskelig å fatte. Og at denne påståtte indoktrineringen senere fikk gutten til å melde seg inn i FRP, virker enda mer utrolig. 

 

 

Men fakta er tydeligvis ikke så viktig, så lenge det passer inn i hatet mot Ap.

Mange synes også å mene - deriblant Listhaug - at mistilliten mot henne skyldes en bagatell. En "litt uheldig" Facebookoppdatering,  i utgangspunktet myntet på hennes 160 000 følgere på sosiale medier. Er det i det hele tatt noe å bry seg om?

Ja.

Det er ikke en bagatell når landets justisminister oppmuntrer til hat mot et politisk parti. Spesielt ikke når det er det samme politiske partiet som allerede så altfor godt vet hva et slikt hat kan føre til. For rikets sikkerhet - for vår alles sikkerhet - er det tvert imot viktig å prøve å dempe og ta klart avstand fra all slik hatretorikk. Det burde landets JUSTISminister forstå  bedre enn de fleste av oss ...

Det er heller ingen bagatell når landets justisminister ikke takler at det demokratiske flertallet vedtok noe annet enn det hun selv ønsket. Et regjeringsmedlem skal stå bak vedtak som regjeringen fatter, ikke prøve å undergrave dem. Heller ikke - som i dette tilfelle - prøve å oppildne folk til å ta avstand fra ett parti og ett lovlig fattet demokratisk vedtak. 

 

 

Det er heller ingen bagatell når Listhaug deretter trosset sin egen sjef, statsmisteren, og nektet å fjerne innlegget. (Når hun først gjorde det, etter seks dager, passet hun på å skylde på noe helt annet, slik at folk ikke skulle få inntrykk av at hun på noen måte bøyde av for press.)

 

 

Det er ingen bagatell at Listhaug selv først nekter å be om unnskyldning, ydmyker statsministeren og lar  henne måtte be om unnskyldning på justisministerens vegne.

Det er heller ingen bagatell at når hun omsider skjønner alvoret og til slutt skal be om unnskyldning, må ha hele fire forsøk før ordlyden i det minste kan gi inntrykk av at den er ektefølt. Når kvinnen som var regjeringens kanskje beste taler, akkurat denne viktige dagen likevel ikke greide å gi inntrykk av at hun faktisk mente det hun sa ...

Listhaug strakk rett og slett strikken for langt. Derfor fikk hun mistillitsforslag mot seg. Og derfor var det flertall for å støtte det.

 

 

Det Listhaug derimot greide å gi mange inntrykk av, i sitt fyrverkeri av en avskjedstale, var at hun gikk av for å redde regjeringen og hele norges ytringsfrihet. Og tilhengerne hennes kjøper det.

Sylvi Listhaugs og Norges ytringsfrihet står i fare.

Hele landet, barna og barnebarna våre er i fare. 

Bare Listhaug kan redde oss nå ...

 

 

Damen som har 160 000 følgere på Facebook, som det er skrevet tusenvis av artikler om bare i de siste ukene, som vi har sett på talerstoler og i intervjuer i alle våre største medier i flere år. Som har ytret seg både i stortingets talestol, i regjeringssamarbeid, i egen partigruppe, i radio, i tv, i aviser og på sosiale medier. Søker man på nett, så får navnet hennes over 1.400 000 treff ...

HUN har fått sin ytringsfrihet truet?

Selvfølgelig har hun ikke det. Hun har blitt motsagt, og det er noe helt annet enn å bli kneblet. Det er faktisk DET som er ytringsfrihet, når alle parter får komme til orde. Også de som sier ting vi ikke liker. Være seg Sylvi Listhaug, Hareide, Moxnes eller Arbeiderpartiet.

 

Listhaug og tilhengene hennes hevder at det bare er dem som våger å si ting som det er. Beskrive virkeligheten og fremtiden. At de er de eneste som våger "å kalle en spade for en spade", at de må ta ansvar og snakke om innvandring, siden ingen andre tør.

Vel ...

Snakker vi om stort annet enn innvandring for tiden? I media, rundt middagsbordet, på sosiale medier?

ALLE snakker om innvandring.

Forskjellen er hvordan vi gjør det ...

 

 

Beklager, det siste VAR en faktafeil.

Selvfølgelig snakker vi om noe annet enn innvandring for tiden.

Vi snakker om Sylvi Listhaug også ...

Bokanmeldelse: Gaven av Ellen Vahr. En interessant historie som slutter litt for tidlig.

Gaven er historien om Anne Brannfjell, en «klok kone» som levde på 1800-tallet. Romanen er skrevet av hennes tipp tippoldebarn, Ellen Vahr. Gaven er Vahrs debut som skjønnlitterær forfatter, og boken ble nominert til Bokhandlerprisen.

Forlaget om boken:

Siden hun var liten, har husmannsjenta Anne visst at hun er født med en gave, en evne til å se, og et kall til å hjelpe syke og lidende. I stedet for å være stolt over denne gaven, gjemmer hun den bort. Hun vil ikke være annerledes.

Vinteren 1841 reiser Anne fra Vardal til Christiania for å tjene hos byens mest berømte gullsmed og hans unge, vakre kone. Hun har valgt den veien hun tror er den rette. Det eneste hun har med seg er noen tørkede planter, en sort bok og en hemmelighet. Livet i Christiania er ikke som hun hadde trodd, og det er først da hun tror at hun har mistet alt, at Anne finner kraften til å stole på hvem hun er.

Gaven er en historie om dyp fattigdom, svik og krenkelser, men det er også en kjærlighetshistorie om mot, håp og om å finne veien hjem.

Omslaget kan minne om en «dameroman» og det gir ikke helt feil inntrykk. "Gaven" har også mange trekk som kunne vært hentet fra en serieroman, mange av serieromansjangerens klisjeer, gjentagelser og litt omstendelige oppbygging, finner man også i denne romanen. I tillegg kunne romanen gjerne vært bok nummer en i en lengre serie, siden vi i hovedsak følger Annes vei fram til hun tar «gaven» i bruk, og langt mindre om det lange livet hun levde som "klok kone."

Gaven er ingen bok for den som er ute etter en korrekt historisk biografi, og heller ikke for den som er på jakt etter en roman med et språk som skiller seg positivt ut. Dersom man derimot er ute etter en lettlest underholdningsroman om et spennende kvinneliv i en vanskelig tid, så er Gaven et godt valg.

Romanen gir et realistisk innblikk i livet til en fattig tjenestepike på 1800-tallet. Vi møter menneskeskjebner som har mer enn nok med å overleve, der drømmer og håp drukner i hverdagens kamp for å kunne spise seg mette. Det historiske bakteppe brukes effektivt til å fargelegge personenes liv, og vi følger den unge og fattige Anne i hennes tvil og undring på vei mot det livet hun virkelig ønsker seg: å kunne bruke «gaven» hun har - klarsynheten og evnene sine - til å hjelpe andre. En slett ikke ufarlig drøm, siden kvakksalveri er forbudt og kan medføre både tukthus og straff. Hvis leseren er interessert i naturmedisin, gir romanen et spennende innblikk i urtenes helbredende kraft. Naturbeskrivelsene er gode, det samme er beskrivelsene av et ganske grått og trist Christiania, i hvert fall i de delene av byen som forfatteren hovedsakelig beskriver, tjenestefolkets og fattigfolkets hovedstad.

Mellom husene lå trange og skjeve uthus og en og annen stall, uten verken lys eller luft mellom. Det virket uslere her enn på noen husmannsplass hun hadde sett. Det stinket som en blanding av fjør og råtten fisk overalt. Anne holdt hånden for munnen og svelget hardt noen ganger. Var det ingenting godt å feste blikket på i denne byen?

Historien er tidvis både sterk og rørende, men denne leseren synes det er synd at romanen stopper så tidlig i Annes liv. Vi følger veien fram til drømmen, men får vite lite om hverdagen hennes deretter. Siden Anne Brannfjell antagelig var vel så mye oppsøkt og brukt som f.eks Marcello Haugen, nærmest en datidens Snåsamann, så er det nettopp hennes virke som klok kone som skilte livet hennes fra de fleste andre fattige tjenestepiker på 1800-tallet. Det hadde derfor vært interessant å vite hvordan livet hennes utviklet seg videre. Kanskje det ligger an til en oppfølger?

 

***

Terningkast fire. (Svak)

 

 

***

 

Til info:

Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap - og noen ganger vennskap - til forfatter eller forlag som står bak boken. Jeg er veldig bevisst på at det ikke skal påvirke anmeldelsene mine, men for ordens skyld så vil jeg allikevel alltid være åpen om evt. tilknytning. Jeg er ærlig og anmelder også bøker jeg ikke liker, men jeg leser av lyst og ikke av plikt. Jeg kjøper derfor bøker jeg tror jeg vil like, noe som forklarer at det er en overvekt av bøker med positiv omtale på bloggen min. 

Når det gjelder Gaven, Ellen Vahr og Aschehoug forlag.

Ellen Vahr og jeg er ikke personlige venner,  men jeg har møtt henne i  litterære sammenhenger og vi er "venner" på Facebook. Jeg har ingen tilknytning til Aschehoug forlag, men jeg har møtt flere av dem som jobber der i litterære sammenhenger og er også "venn" med noen av dem på Facebook.  Jeg har fått boken av forfatteren.

***

#bokomtale #bokanmeldelse #gaven #aschehoug #ellenvahr

 

Vårkatalogen til forlaget mitt er klar! La deg gjerne friste :-)

Halvannen meter med snø og fjorten kalde minusgrader gir riktignok ikke den helt store vårfølelsen, men heldigvis så vet jeg allikevel at den nærmer seg. Og like sikkert som at snøen vil tine og forsvinne, så vil jeg også i år kunne glede meg over en rekke nyutgivelser på forlaget jeg driver.

Vårkatalogen til forlaget mitt er nå nærmest klar, og den inneholder en rekke spennende titler. Bøker for både voksne, ungdom og barn, krim og romaner, poesi, noveller og sakprosa. I den forbindelsen ble vi også intervjuet av lokalavisa, Østlandsposten.

Østlandsposten hadde selvfølgelig først og fremst fokus på forfattere fra Larvik, men i katalogen finner du bøker skrevet av forfattere fra hele landet. Jeg har selvfølgelig noen favoritter, men hvilke bøker det er, kan jeg jo nesten ikke si, det vil være dårlig gjort ovenfor de andre. Dessuten, det er jo slett ikke sikkert mine favoritter, er det samme som dine.

Derfor: klikk på linken / bildet under og se om det er noe som frister 🙂

 

 

Bokanmeldelse: Frode Grytten - Menn som ingen treng. Om menn som ikke helt får det til. Og om kvinnene som ikke trenger dem ...

I «Menn som ingen treng» finner vi ti noveller om menn som sliter. Menn som ikke helt får det til.  Og kvinner som ikke trenger dem ...

Frode Grytten (f.1960) er opprinnelig journalist, men ble forfatter på heltid i 1999. Han har vunnet Brageprisen og blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris for boken «Bikubesesong.»  og mottatt Rivertonprisen for romanen «Flytande bjørn»  i 2005. 

Forlagets omtale:

"Menn som kjører vekk. Menn som blir igjen. Menn som krasjar nye bilar. Menn som er på veg ned. Menn med for mykje gjeld. Menn med uvanlige kjønnsorgan. Einsame menn. Fredelige menn. Valdelige menn. Ærlige menn. Kriminelle menn. Menn ein stad midt imellom. Menn frå Rjukan. Menn frå Lillestrøm. Menn frå Fyllingsdalen. Menn frå Warszawa. Menn i eit nytt og skrudd Noreg. Menn som treng kvinner. Menn som treng menn. Menn som ingen treng."

 

 

Novellene i «menn som ingen treng» er alle velskrevne, ofte kontrastfylte og urovekkende. Et par av novellene har også ganske dramatisk ytre handling, som novellen Finnmark, men i de fleste er det allikevel ikke den ytre handlingen som gjør kvaliteten, men den indre uroen til personene og den vibrerende underteksten vi mer enn aner mellom linjene. 

Side 17. Etter at vi hadde lege saman, tenkte eg at ho var alt eg hadde ønskt meg, og no var ho tapt for meg. Ho måtte også ha visst det då ho tok meg hit. Dette var ikkje måten å gjøre det på. Dette var ein måte å gjere det slutt på.

Grytten presenterer oss for miljøer som for mange av oss er ukjente, og mennene - som nok de fleste vil føle at vi en eller annen gang har møtt - viser seg allikevel å kunne overraske, være seg med tanker eller handlinger.

Den aller første novellen, «1974» - som omhandler en mors utroskap sett gjennom sønnens øyne- var nok den jeg likte best, og jeg lar meg også fascinere av den absurde ideen bak novellen «Airbag», om en far og sønn som gjør business av å kollidere med biler, helt til alt går tragisk galt.

Det er uansett så mange gode noveller i denne samlingen at det er vanskelig å peke på en klar favoritt. Novellen «SK4609» er kanskje samlingens svakeste, uten de store overraskelsene eller særlig ny innsikt, i hvert fall for denne leseren. Selv om den absolutt var velskrevet, så greide jeg heller aldri helt å leve meg inn i novellen «Finnmark», der vi følger en mann som uten sjelekval dreper en rekke mennesker, samtidig som han er dypt begeistret for sin unge elskerinne, Mari.

S. 193. Eg skaut. Fyren kava med beina, fikk nytt fotfeste, før han gikk i bakken. Den einaste lyden eg hørte frå han, var ralling. Eg går ut frå at det var det ein kallar ralling. Det var i alle fall ein lyd eg aldri hadde hørt før, den lyden ein kan høre når nokon dør.

Grytten er dyktigst når han er nær, han er dyktig til å lede leseren, uten unødvendige beskrivelser, uten utenomsnakk. Det er ikke mange ordene jeg ville ha strøket i denne samlingen. Alt har sin plass, og selv om novellene alle handler om "overflødige" menn, menn som på forskjellige vis har mislykkes med sitt livsprosjekt, så er novellene allikevel varierte og menneskeskjebnene forskjellige. Novellene blir derfor aldri kjedelige eller for like. Det er godt gjort!

***

Terningkast fem.

 

***

***

Til info:

Jeg anmelder alle bøker fra nøytralt ståsted, og jeg har ingen økonomiske fordeler verken av bokblogging eller blogging generelt. Siden Norge er et lite land, så hender det allikevel at jeg har kjennskap - og noen ganger vennskap - til forfatter eller forlag som står bak boken. Jeg er veldig bevisst på at det ikke skal påvirke anmeldelsene mine, men for ordens skyld så vil jeg allikevel alltid være åpen om evt. tilknytning. Jeg er ærlig og anmelder også bøker jeg ikke liker, men jeg leser av lyst og ikke av plikt. Jeg kjøper derfor bøker jeg tror jeg vil like, noe som forklarer at det er en overvekt av bøker med positiv omtale på bloggen min. 

 

Når det gjelder Menn som ingen treng, Frode Grytten og Oktober forlag.

Jeg verken kjenner eller har noen gang møtt forfatteren. Jeg har ingen tilknytning til forlaget, men jeg har møtt flere av dem som jobber der i litterære sammenhenger og er muligens "venn" med noen av dem på Facebook.  Jeg har kjøpt og betalt novellesamlingen selv.

***

#bokomtale #bokanmeldelse #menns om ingen treng #forlagetoktober #frodegrytten

Håper å se deg i Andebu i morgen! Hvis bare stemmen holder...

Etter en uke med mye hosting og harking, diverse halstabletter, smertestillende og febernedsettende, så er influensaen omsider på vei tilbake. Håpet er at den skal være helt borte når jeg våkner i morgen, eller ihvertfall at jeg har fått stemmen min skikkelig tilbake. Da skal jeg nemlig være med Liv Gade, Jan Mehlum og Frits deBourg til Andebu bibliotek og forhåpentligvis både friste noen til å ta en titt på boka mi og selv la meg friste til å lese noen av de andres. Og da er det jo kjekt med stemme...

Hvis du er i nærheten av Andebu, så ta gjerne en tur! Liv Gade er kjent for sine inspirerende foredrag og romslige (gratis) utlodninger, og både Jan Mehlum og Frits de Bourg er verd å høre på! I tillegg så foregår jo mye av handlingen i Lille Linerle - boka mi - nettopp i Andebu, så det kan jo gjøre det litt ekstra spennende å høre meg snakke om den, dersom du er derfra! Hvis bare stemmen holder ...

Er du lei av #MeToo? Me too.

Som de fleste andre jenter syntes jeg MeToo var en flott kampanje. Brått ble det trygt og lov å dele vonde historier, å sette søkelys på et problem mange kvinner hadde lidd med i det stille i altfor mange år. Så tok det av ...

Først med navngitte skuespillere i USA, så med navngitte menn i Sverige. Deretter var det en rekke norske politikeres tur. Giskes mangeårige karriere som skjørtegjeger, som neppe kan sies å ha foregått i det skjulte, Tinnings fascinasjon for altfor unge jenter, xxxx mobiluvaner ovenfor enda yngre gutter. Politiske ledere som på rekke og rad står fram på nyhetene. «Husker ikke», «visste ikke», «skjønte ikke». Det skal tydeligvis ikke mye verken syn, kunnskap eller hukommelse til for å lede dette landet ?

For de av oss som er vokst opp med Clintons sigarer, Jeltsins rumpeklasking og diverse egenopplevde historier, er #Metoo allikevel lite egnet til å sjokkere. Vi vet det jo. Noen menn er «sånn.» Alt for fulle av seg selv og altfor pågående. Stadig på jakt, gjerne etter noe på alder med døtrene sine. Det er ikke mennene som har endret seg. Det er spillereglene som er endret.

Og det er bra.

For selv om det føles overveldende å støte på nye #Metoo saker hver gang man åpner avisa eller skjermen,  så er kampanjen viktig. Ikke så mye for det som allerede har skjedd, men desto mer for det som kommer. DE som kommer. Unge kvinner som vil vite at det er aksept for å si ifra, at det mødrene deres tidde i seg for å ikke virke «pripne»  eller «ødelegge stemningen», ikke er noe de  trenger å finne seg i. Arbeidsgiverne deres vil vite at de faktisk MÅ reagere, de kan ikke lenger trekke på skulderen og si - Hehe, det er bare «sånn» han er.

Og kanskje viktigst: mennene som «bare er sånn» vil forhåpentligvis tenke seg om to ganger før de bruker posisjonen sin til å få den unge skuespilleren, Auf-medlemmet eller resepsjonisten til sengs. Ikke gjør det noe om #Metoo fører til litt mindre gratis alkoholservering i offentlige settinger heller, det er bra både for moralen, kommunekassa og møtet de skal avholde dagen etterpå. Så får vi heller leve med at vi føler oss overveldet av alle disse sakene. Og at vi må rettlede mennene som hevder at de ikke skjønner forskjell på flørt, trakassering og overgrep.

«Skal det ikke være lov å flørte heller, nå da?» Joda, selvfølgelig skal det det. Men er du en mann som ikke skjønner forskjellen, så kan det sikkert være lurt å endre adferd uansett ...

Vi jenter må også bruke hodet, det er forskjell på han som står altfor tett inntil deg i køen på byen og sjefen som prøver å kline seg inntil deg bakfra på kopiromnmet.  Han første kan du dytte vekk og avvise uten risiko for noe annet enn at noen mister et ølglass, dytter du vekk sjefen kan det være karrieren din som går i knas. Når jeg som sekstenåring ble presset inn i et hjørne og befølt av den langt eldre kokken på jobben, visste jeg at det var jeg som kom til å få sparken dersom jeg laget oppstyr. Oppvaskhjelper var det flust av, gode kokker var mangelvare ... Eller når den legen på den årlige bedriftsjekken, fant ut at det var den 16 år gamle jenta som trengte å få brystene grundig sjekket for mistenkelige klumper og brystkreft, men ikke sjekket noen av de femti år gamle kollegaene mine som faktisk var i høyrisikoalderen ...

Når man møtte klåfingra menn på byen, var det som regel enklere. Et høyt nei, eller i verste fall en ørefik eller et solid balletak var som regel det som skulle til for at de som «bare var nødt til å kjenne etter om de var ekte» fikk noe annet å tenke på. Å bli klådd på av folk man ikke ønsker nærkontakt med er riktignok ubehagelig, men det er først når det er skjev maktbalanse med i bildet, eller når det er snakk om alvorlig trakassering og overgrep, at det hører hjemme under MeToo.  Å blande inn klassekameraten som prøvde å stjele seg et kyss på det lokale utestedet, er en avsporing. Det er dessverre uansett mer enn nok alvorlige saker å ta tak i ...

Altfor mange, faktisk.

Men ja, jeg begynner å bli lei. Og jeg skjønner deg, dersom du også gjør det. Men det får ikke hjelpe. Det er ikke media som skaper MeToo-sakene. Det er (i de fleste tilfellene) mennene.  Menn som ikke skjønner at de ikke kan blande posisjon og sjekking, menn som ikke tar et nei for et nei. Menn som tror legefrakken eller advokatkappa gjør dem uimotståelige, menn som den amerikanske presidenten, som tror penger og makt gir dem rett til «Grab them by their Pussy.»

Først når det er slutt på slikt, når det ikke lenger er noen unge kvinner som gruer seg til å gå på jobben på grunn av en klåfingra sjef, når det ikke lenger er noen seksti år gamle professorer som tror at det er sjarmen som gjør at studinene lar dem få det de lyster på, når politikerne våre ikke lenge skaffer seg sex på grunn av makt ?

 - først DA kan vil tillate oss å være lei av #Metoo.

 

Les mer i arkivet » Juli 2018 » Juni 2018 » Mai 2018
Myriam

Myriam

55, Larvik

Jeg er forfatter, forlegger, frilans-journalist og selger. Interessert i bøker og foto. Politikk og samfunn. Interiør og reiser. Har stor sans for ironi, liten sans for mobbing.................................................................................................... Her inne vil jeg skrive om mye og mangt, kanskje dele noen tekster, helt sikkert irritere eller glede meg over ting. Jeg vil skrive om egne bøker, forlagets bøker og andre forlags bøker. Jeg kommer allikevel ikke til å være noen seriøs forlagsperson her inne, jeg kommer til å være meg. Ei ganske vanlig dame som er over midtveis av livet, og forhåpentligvis derfor kan ha noe fornuftig å komme med innimellom. Liker humor og selvironi, gjerne blandet med alvor. For: fritt etter Piet Hein: Den som kun tar spøk for spøk og alvor kun alvorlig; Han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig ............................................................................... Også bør du nok få en liten advarsel: Som forfattere flest synes jeg det er synd å ødelegge en god historie med fakta, Når det gjelder det jeg skriver her inne, kan du derfor sette komma hvor du vil: Jeg lyver ikke stol på meg.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker